Vest-Europa (historie)

Vest-Europa er sammen med begrepet Vesten, arvtaker fra en lang geografisk-kulturell tradisjon som kan hevdes å strekke seg tilbake til det antikke Hellas. Allerede Herodot, den første europeiske historikeren vi har kilder fra, snakket om et skille mellom vestlig (gresk) frihet under loven versus østlig (persisk) tyranni. Disse gamle skillelinjene ble gjenoppdaget og bygd på av tenkere fra renessanse- og opplysningstiden.

Kjernen i denne kulturgeografiske inndelingen var opplysningstidens tro på historien som en ensrettet marsj mot høyere og høyere grad av sivilisasjon, hvor det vestlige Europa ledet an. Verden kunne deles inn i siviliserte folk i Europa, barbariske folk som kinesere og indere, og ville folk som urinnvånere i Amerika eller Australia, med Øst-Europa som et grenseland mellom sivilisasjon og barbari. I Europa var Øst-Europa sett på som grenselandet mellom sivilisasjon og barbari fra 1700-tallet av. Før det hadde Nord-Europa, som da også inkluderte Russland, blitt sett på som grenselandet mellom Europa og det barbariske ikke-europeiske, og Sør-Europa som sivilisert.

Dette vesteuropeiske sentrum for sivilisasjon og framskritt ble sjeldent referert til som Vest-Europa. Stort sett ble det bare kalt Europa. Etter hvert som europeiske settlerkolonier fikk økt innflytelse, vokste også Vesten fram; brukt om «siviliserte» europeiske land og deres hvite kolonier i den engelskspråklige verden.

Abendland-konseptet konkurrerte i den tyske kulturforståelsen fram til Weimarrepublikkens fall med historiske selvforståelser av landet som kjernen i Sentral-Europa. Med delingen av Tyskland i en kapitalistisk vestlig og en østlig del etter andre verdenskrig døde Sentral-Europa ut som identifiseringsmarkør i det tyskspråklige Europa. Konrad Adenauer, den første vesttyske forbundskansleren, brukte aktivt Abendland-begrepet og ideer om Vesten for å underbygge sin egen vestvendte politikk, inkludert samarbeid med Frankrike om å starte en europeisk integrasjonsprosess.

I videre perspektiv utviklet det seg et skille mellom Vest- og Øst-Europa under den kalde krigen hvor Vest-Europa ble definert som den europeiske delen av den kapitalistiske Vesten, mens Øst-Europa var den europeiske delen av den kommunistiske Østen. At dette dreide seg om en kulturell og politisk inndeling mer enn en geografisk blir klart hvis man ser på plasseringen av «vestlige» land som Finland, Hellas og Kypros i denne kontinentale inndelingen.

I motsetning til begrepet Øst-Europa har Vest-Europa ikke sett den samme geografiske retretten etter den kalde krigens slutt. Den geografiske utbredelsen av Vest-Europa kan sies å ha blitt utvidet med den tyske samlingen i 1991, og krympet med veksten i bruk av Sør-Europa som begrep, spesielt etter finanskrisen i 2008–2009.

Gjennom hele 1990-tallet og fram til midten av 2000-tallet var det en voksende identifisering av EU (inkludert EFTA) som synonymt med Vest-Europa, både i land som tradisjonelt ble ansett som vesteuropeiske og i land som søkte om medlemskap i EU. Denne forståelsen av Vest-Europas grense som liggende ved EUs østgrenser har nå nærmest forsvunnet. Nå snakker man isteden om geografisk-politiske inndelinger innad i EU, med fokus på voksende politiske og økonomiske forskjeller mellom Vest- Sentral- og Sør-Europa.

Resultatet av disse endringene er at man nå opererer med flere, til dels overlappende forståelser av det politisk-geografiske landskap i Europa. Den bipolare øst/vest-inndelingen fra den kalde krigen er nå ikke bare blitt splittet i alle himmelretninger, det finnes også forskjellige definisjoner av de samme termene. Vest-Europa som geografisk område innad i EU er forskjellig fra Vest-Europa definert i kontrast til Russland.

Som en konstruert kulturell skillelinje brukes imidlertid skillet mellom Øst- og Vest-Europa fortsatt aktivt i offentlig debatt, selv om politisk populisme har vært med å viske ut noe av dette skillet det siste tiåret.

• Aftenlandene
• Oksidenten
• Vestblokka
• Europas historie