Fra Radbot stammer de senere grenene av huset Habsburg, gjennom hans sønnesønns sønnesønns sønnesønner, brødrene Albrecht 4, greve av Habsburg (død 1239) og Rudolf 3 (død 1249), som ble greve av Laufenburg i 1234. Sistnevntes etterslekt delte seg i to linjer, Habsburg-Laufenburg og Habsburg-Kyburg, som døde ut på mannssiden henholdsvis i 1408 og 1414.
Albrecht 4 var far til Rudolf 4, greve av Habsburg, som ble valgt til tysk-romersk konge i 1273 og ble hertug av Kärnten (1276) og Østerrike og Steiermark (1278). Hans sønn Albrecht 1, som ble tysk-romersk konge i 1298, var farfar til brødrene Albrecht 6 (1349–1395) og Leopold 3 (1351–1388), begge hertuger av Østerrike. Albrecht 6 grunnla den albertinske slektslinjen, og hans sønnesønn Albrecht 8 ble valgt til tysk-romersk konge i 1438, men døde allerede året etter, og denne linjen døde ut med hans sønn Ladislaus Posthumus i 1457.
Leopold 3 grunnla den leopoldinske slektslinjen, som ble slektens hovedlinje fra 1457. Hans sønnesønn (og kong Albrechts tremenning) Fredrik 3 ble valgt til tysk-romersk konge i 1440 og kronet til keiser i 1452. Deretter innehadde denne linjen keiserverdigheten uavbrutt til den døde ut på mannssiden i 1740 (se nedenfor, avsnittet Huset Habsburg-Lothringen). Det var også under Fredrik 3 og hans sønn Maximilian at mannlige medlemmer av huset Habsburg fikk rett til å bruke tittelen erkehertug.
Maximilians sønnesønn Karl 5 ble valgt til keiser av Det tysk-romerske riket i 1520. Året etter delte han sine besittelser, slik at den yngre broren Ferdinand 1 fikk slektens østerrikske arveland, mens Karl beholdt Spania og de spanske besittelsene i Italia og koloniene i Amerika, samt de burgundiske besittelsene i Italia og Nederlandene (som han hadde arvet etter henholdsvis moren og farmoren).
Karls sønn Filip 2 ble konge av Spania i 1556 og stamfar for den spanske grenen av slekten, som regjerte i Spania (og i Portugal 1580–1640) til den døde ut på mannssiden med kong Karl 2 i 1700. Ferdinands etterslekt ble nå hovedlinjen (den østerrikske linje), som førte keiserverdigheten videre uavbrutt til den døde ut på mannssiden med Ferdinands sønnesønns sønnesønns sønn Karl 6 i 1740. Fra Ferdinands tid innehadde keiserne dessuten kongeverdigheten i Böhmen og Ungarn.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.