Familie betyr opprinnelig (i romerretten) husstand, de som bor i huset sammen. I romersk tid var dette ektefeller, barn og slektninger av ulike grader, og tjenere og treller. I moderne språkbruk skilles det skarpere mellom husstand og familie, idet familie nå står som betegnelse for en gruppe personer som er knyttet til hverandre ved ekteskap og slektskap i opp- og nedstigende linje (foreldre og barn) og kollateralt slektskap (søsken). I mange samfunnsformer er familie også en bosetningsenhet som samarbeider ervervsmessig. Familiens form og sammensetning i de ulike samfunn verden over er avhengig av ekteskapsformen og av hvordan slektskapssystemet er, dvs. etter hvilken avstamningslinje autoritet, eiendom osv. overføres. Den vanligste familietype i alle samfunn er elementærfamilie (kjernefamilie), som består av mann, hustru og deres barn, så vel egne som adopterte. De fleste mennesker som når voksen alder, er medlemmer av to elementærfamilier. Den ene, som individet blir født inn i eller adoptert i, kalles orienteringsfamilie. Den andre, som individet stifter og hvor det har status som far eller mor, kalles prokreasjonsfamilie.

Ved at hvert individ blir et ledd mellom to familier, skapes et komplekst nett av slektskaps- og svogerskapsbånd mellom individer og mellom grupper i samfunnet. I såkalte familistiske samfunn, hvor de vesentligste sosiale grupperinger bygger på familie og slektskap, har disse båndene grunnleggende betydning for hele samfunnsorganisasjonen. Dette er tilfellet for de aller fleste samfunnsformer hvor industrialiseringen ikke er trengt inn.

Familiens utvikling og utviklingen av det omliggende samfunn er nært knyttet sammen. Industrialisering og modernisering påvirker familielivet på mange måter, ikke bare når det gjelder de materielle vilkårene. Spesialisering i samfunnet innebærer at familien blir avhengig av mange flere sosiale og politiske instanser, nye arbeidsmønstre og økt mediebruk skaper dessuten nye kulturelle rammer om familielivet. I moderne samfunn stilles kvinner og menn overfor ulike normkilder med til dels motstridende krav og forventninger. Det er ingen enighet i den samfunnsvitenskapelige litteraturen om familien representerer et vern om personen i en hjerteløs verden eller selv utgjør en kilde til dyp misnøye.

Den norske familieinstitusjonen ble lenge regnet som stabil. I 1950- og 1960-årene fulgte familiedannelsen stort sett et gitt forløp: forlovelse var varsel om ekteskap, og barna hørte fortrinnsvis ekteskapet til. Arbeidsdelingen mellom kjønnene var klar, en høy andel av de gifte kvinnene var hjemmearbeidende; dette var husmorfamiliens glansperiode. Blant de protestantiske land skilte Norge seg ut med få skilsmisser.

I løpet av de siste tiårene av 1900-tallet gjennomgikk denne institusjonen et «hamskifte»: Relasjonene mellom familie, arbeidsmarked og velferdsstat har tatt nye former. Familie- og samlivsformene er blitt mer mangfoldige. Det er flere en-foreldrefamilier og familier der bare en av foreldrene er den biologiske mor eller far. Økt etnisk diversitet i befolkningen bidrar dessuten til større bevissthet om sosiale og kulturelle forskjeller når det gjelder familienormer og -verdier, og viser at det finnes ulike tolkninger av familiens og slektskapets betydning.

Selv om mors nye partner og fars samboers barn fra tidligere forhold ikke inngår som barns familie i familierettslig forstand, kan det for den enkelte være viktigere hvem man opplever å høre sammen med enn hvem som formelt tilhører ens familie. Betegnelsen familie kan i en del sammenhenger benyttes om mennesker som har valgt hverandre og lever som familie, uten hensyn til offisielle definisjoner.

Den moderne kjernefamilien er ikke en produksjonsenhet på samme måte som familien var det i bonde- og håndverkersamfunnet. Vel finnes det fortsatt familiebruk i jordbruket og familiebedrifter av forskjellig slag, og reelt sett foregår det viktig og nødvendig produksjon når familiene tar seg av barnestell og matlaging og gir fornyede krefter til dem som har utadrettet arbeid. I samfunnsøkonomisk sammenheng forstås likevel kjernefamilien først og fremst som en forbrukerenhet, av velferdstilbud, varer og underholdning.

Barnehager og skoler har overtatt mye av det daglige tilsynet med og den tidlige opplæringen av barna, mens den senere yrkesopplæring er overført til utdanningssystemet og foregår sjeldnere enn før i familieregi. Offentlige trygdeordninger og utbygging av hjemmebaserte tjenester, pleiehjem og sykehus har lettet omsorgen for syke og gamle slektninger. Samlet sett ble slike tendenser lenge forstått og omtalt som en «tømming» av familiens funksjoner.

Familierelasjonene taper betydning i moderne samfunn, ble det samtidig antatt. Den refleksive moderniteten ser ut til å innebære en frigjøring fra familie- og slektskapsbånd, samhold og støtte mellom familiemedlemmer forvitrer. Antakelsen har så langt ikke funnet støttet i empirisk forskning. De norske levekårsundersøkelsene har vist at kontakten mellom nære slektninger har holdt seg stabil gjennom de siste 20–25 år. Lignende funn er også gjort i de andre nordiske landene. Selv om det offentlige ansvaret for enkeltmenneskers velferd er ført lenger her enn i de fleste andre land, er det intet som tyder på at familien har utspilt sin rolle, tvert imot.

Fortsatt er mennesker emosjonelt forankret i familierelasjoner gjennom hele livet. Dessuten utgjør familien et viktig hjelpesystem mellom generasjoner, og utvekslingen går begge veier, både fra yngre til eldre og omvendt. Familien har avgjørende betydning for barns og voksnes levekår, betydelige verdier overføres mellom generasjonene, som gaver og lån og ikke minst som arv. Uten familiemedlemmers innsats ville heller ikke det offentlige hjelpeapparatet kunne fungere. Forskermiljøene er i økende grad opptatt av familiens betydning for flyten av omsorg, penger og innflytelse i komplekse samfunn som vårt.

Politikk, se familiepolitikk.

Lasch, Christopher: Haven in a heartless world, 1977, isbn 0-465-02883-7, Finn boken

Leach, Edmund: A runaway world?, 1967, Finn boken

Leira, Arnlaug: "Familier og velferdsstat : familieendring og politisk reform i 1990-åra" i Frønes, Ivar & Lise Kjølsrød, red.: Det norske samfunn, 5. utg., 2005, 261-82,

Segalen, Martine: Historical anthropology of the family, 1986, isbn 0-521-27670-5, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.