Marie Antoinette

Marie Antoinette var en fransk kronprinsesse fra 1770 og dronning fra 1774 til 1792 gjennom sitt ekteskap med Ludvig 16. Under den franske revolusjonen ble Marie Antoinette og Ludvig avsatt, og i 1793 ble de henrettet.

Etter hvert som opposisjonen mot kongemakten utviklet seg i tiden før revolusjonen, ble Marie Antoinette stadig mer upopulær blant folket på grunn av mistanker om spionasje til fordel for fødelandet Østerrike, hennes ekstravagante livsstil og hennes ønske om privatliv fremfor en offentlig livsførsel. Ettertidens vurderinger viser at selv om noe av kritikken mot henne var berettiget, ble hun også utsatt for massiv ryktespredning og gjort til nasjonalt hatobjekt av revolusjonslederne.

Marie Antoinette var datter av keiser Frans 1 (1708–1765) og Maria Theresia (1717–1780) av Østerrike. Hun ble 11 år gammel lovet bort til den jevnaldrende, franske tronarvingen, den framtidige Ludvig 16 (1754–1793). Formålet med forlovelsen var å befeste den nye og i Frankrike svært upopulære alliansen med Østerrike, som var blitt inngått ved begynnelsen av syvårskrigen (1756–1763). Det østerrikske keiserdynastiet, habsburgerne, var tradisjonelt det franske kongerikets arvefiender, og alliansens upopularitet skulle også få store konsekvenser for Marie Antoinette.

Hun var 14 år da ekteskapet ble inngått i 1770. I henhold til det gamle ritualet måtte hun ved grenseovergangen over Rhinen gi avkall på hele sin østerrikske fortid og bli fullstendig fransk. Dette ble symbolisert ved at hun ble kledd naken og iført franske klær. I en viss forstand gikk hun da også fullt og helt opp i sitt nye hjemland. Hun glemte i løpet av få år sitt morsmål, og da hennes bror, keiser Josef 2 (1741–1790), skrev til henne på tysk, måtte hun få det oversatt.

Hennes mor Maria Theresia, som var habsburgerrikets virkelige styrer, utnyttet imidlertid datterens bånd til sitt opprinnelige hjemland, og gjorde henne i praksis til både spion og påvirkningsagent for østerrikske interesser ved det franske hoffet. Dette foregikk ved en tett brevveksling på fransk, hvor moren brukte sin moderlige omsorg for å vedlikeholde datterens lojalitet. De to andre, viktige aktørene i dette spillet var den østerrikske ambassadøren Mercy-Argenteau og huslæreren abbé de Vermond. Marie Antoinette selv skjønte antagelig lite av hva som egentlig foregikk.

Morens brev er gjennomsyret av formaninger om å føre et dydig og kristelig liv, gjøre alt for å være til behag for sin ektemann og, fremfor alt, skaffe ham en arving. Formaningene var berettigede, for Marie Antoinettes berømte lettlivethet var et reelt problem, ikke minst for hennes rykte i opinionen. Samtidig må morens formaninger sees i lys av at datterens noe utsvevende og tanketomme livsstil var en trussel mot den strategiske rollen moren hadde tiltenkt henne.

Dette ble særlig aktuelt ved tronskiftet i 1774, da Ludvig 16 ble konge. Det var allment kjent at Ludvig ikke var i besittelse av noe herskertemperament. Maria Theresia så derfor store politiske muligheter i at datteren vant hans fortrolighet og fikk ham under sin kontroll. Da måtte også de betydelige ekteskapelige problemene knyttet til Ludvigs sjenanse og impotensproblemer overvinnes. Men om moren dermed skjøv datteren mot dydens og den ekteskapelige hengivenhets smale vei med den ene fingeren, bidro hun til å skyve henne mot avgrunnen med den andre. Etter hvert ble det nemlig vakt en berettiget mistanke om at Marie Antoinette arbeidet for arvefiendens interesser, derav tilnavnet l’autrichienne (østerrikerinnen) som senere skulle komme til å klebe ved henne.

De første årene var Marie Antoinette imidlertid populær i folket. Hun var et friskt pust og representerte sammen med sin mann et håp om fornyelse. Hennes stil og væremåte kom til å videreføre oppgjøret med den gamle, stive hoffetiketten til fordel for en mer uformell omgangsform. Slik sett var hun en tidlig representant for vår tids «folkelige» monarkier med vekt på borgerlige dyder og jevn familielykke. Hennes ekstravagante forbruk var derimot et aristokratisk trekk, men med dette bidro hun også til fornyelse innenfor arkitektur og klesdrakt. Louis-seize-stilen var i realiteten Marie Antoinettes stil.

Hun kom ikke til å symbolisere fornyelse, men alt som var galt med kongedømmet, og dette hadde sammenheng med både uheldige tilfeldigheter og hennes karaktertrekk. Disse forholdene ville imidlertid vært uten særlig betydning hvis ikke et verdenshistorisk drama hadde vært under oppseiling, nemlig den franske revolusjonen.

En opposisjon mot kongemakten hadde lenge vært under utvikling under ledelse av deler av embetsadelen. Man protesterte mot eneveldets vilkårlighet og forlangte konstitusjonelle garantier og rettssikkerhet. Man tok i bruk trykkpressen og argumenterte for opposisjonelle standpunkter gjennom pamfletter og bøker. Også innenfor kunst- og litteraturkritikk var en ny lesende og diskuterende offentlighet under rivende utvikling. En ny makt fødtes: den offentlige opinion.

Kongen holdt fast på den eneveldige tradisjonen som tilsa at han ikke trengte å stå til ansvar overfor noen andre enn Gud. Han nektet derfor sine ministere å gjendrive opposisjonens argumenter i offentligheten, under henvisning til at det var under kongedømmets verdighet. Kongemaktens i og for seg gode reformplaner ble dermed slapt markedsført og tapte kampen om opinionens gunst. Det tradisjonelle monarkiske utstillingsvinduet – hoffet – ble derimot desto mer synlig for folket i den nye medieoffentligheten. Men nå fikk det negative et sterkt fokus: sløseri, nedrig intrigemakeri og en dekadent livsførsel.

Marie Antoinette ble det fremste symbolet på alt dette. Hennes utvikling til nasjonalt hatobjekt skyldtes flere forhold, og særlig anklagene mot hennes livsførsel. Den såkalte halsbånd-affæren fra 1785, hvor svindlere narret en elskovssyk kardinal, Louis de Rohan (1734–1803), til å bestille et praktfullt diamanthalsbånd i dronningens navn, ble et fokuspunkt for disse ryktene. Dronningen hadde intet med saken å gjøre, men den forsterket likevel hennes upopularitet fordi rettsaken mot kardinalen virvlet opp de negative holdningene.

Allerede før Marie Antoinette var blitt dronning, hadde grovkornede pamfletter fremstilt henne i ord og bilder som et sexmonster, som nymfoman, lesbisk og sadomasochist og som elskerinnen til kongens bror. Disse ryktene hentet næring fra den vanskelige starten på ekteskapet, som tidlig ble en offentlig hemmelighet. Man spurte seg hvordan en ung, vakker og livsglad kvinne tilfredsstilte sine lyster når hennes mann var impotent. Ryktene og pamflettene hadde sin opprinnelse i hoffmiljøet selv.

At Marie Antoinette fikk slike fiender ved hoffet skyldtes ikke bare at dette miljøet var et ormebol. Hennes forakt for etiketten gjorde nemlig også at hun skjøv fra seg mange av de gamle adelsfamiliene. Dessuten ønsket hun i stadig større grad å leve tilbaketrukket fra offentligheten og nyte livet med sine venner, særlig på slottet Petit Trianon i Versailles, hvor hun hadde sin lille leke-bondegård. Dermed sviktet hun den representasjonsrollen som var noe av kongedømmets eksistensberettigelse, symbolisert i de innviklede ritualene rundt alle kongeparets mest intime gjøremål. Hennes krav på å ha privatliv stimulerte også folkets fantasier om hemmelige utsvevelser som ikke tålte dagens lys.

Heller ikke den familielykken hun etter hvert kom til å oppleve som mor, virket til hennes fordel fordi den forble for privat. Annen halvdel av 1700-tallet markerte gjennombruddet for idealet om den borgerlige, private familieidyllen, men akkurat dronningen måtte leve ut dette privatlivsidealet i full offentlighet. Ellers kunne det ikke regnes til hennes fordel. Siden hun ikke gjorde det, kom hun tvert imot til å fremstå som et vrengebilde av de borgerlige familiedydene, nemlig troløs, egoistisk og fornøyelsessyk. Hennes dyder forble skjulte, mens hennes (til dels grovt forstørrede eller helt fiktive) laster ble offentlig samtaleemne, ikke ulikt kongemaktens egen skjebne. I rettsaken mot henne i 1793 ble dette trukket ut i sin ytterste konsekvens, da hun ble anklaget for incest mot sin egen sønn.

Marie Antoinette på vei til skafottet, tegning av Jacques-Louis David.

Marie Antoinette av Jacques-Louis David. Falt i det fri (Public domain)

Maria Theresias planer om å påvirke fransk politikk gjennom sin datter, kom det relativt lite ute av. Ludvig 16 var mottagelig for påvirkning fra sin kone, men i statssaker trakk han en klar grense i tråd med fransk monarkisk tradisjon. Marie Antoinette kunne ha en viss påvirkning i spørsmålet om å ansette eller avsette ministere, blant annet bidro hun sannsynligvis til å få avsatt finansminister Anne Robert Jacques Turgot (1727–1781) i 1776 og til å bringe den tidligere finansministeren Jacques Necker (1732–1804) tilbake til makten i 1788. For øvrig var hennes politiske innflytelse liten fram til revolusjonen. Da ble den paradoksalt nok større. Hun inntok tidlig og resolutt en avvisende holdning og allierte seg med andre innbitte motstandere av revolusjonen, som kongens bror, greven av Artois (senere kong Karl 10). Slik bidro hun også til kongens manglende samarbeidsvilje med de revolusjonære.

Den 6. oktober 1789 ble kongefamilien tatt med til Paris av et opptog av revolusjonære kvinner som hadde marsjert til Versailles. Siden måtte de nærmest leve som Paris-befolkningens gissel i Tuilerie-slottet. Fra da av ble den tidligere utsvevende livsstilen definitivt et tilbakelagt stadium. Marie Antoinette ofret seg nå for sin familie og ble en lojal støtte for sin mann. Det forhindret ikke at hun opprettholdt forbindelsen med den svenske greven Axel von Fersen (1755–1810) , som antagelig var hennes livs store kjærlighet. Fersen var en hovedkraft bak kongefamiliens fluktforsøk i juni 1791, som endte med pågripelse i Varennes.

Dronningen førte også et kaldbodig dobbeltspill med revolusjonære ledere som ønsket å bevare og styrke det konstitusjonelle monarkiet. Hun samarbeidet i det skjulte, først med Honoré de Mirabeau (1749–1791), og deretter med Antoine Barnave (1761–1793), i kjølvannet av pågripelsen i Varennes. Sine virkelige hensikter viste hun i sin korrespondanse med keiseren i Wien, broren Leopold 2 (1747–1792). Hun egget ham til å gripe inn til fordel for kongeparet, og da Frankrike erklærte krig mot Østerrike, sendte hun ham det hun hadde tilgang på av militære hemmeligheter.

Krigen førte til en radikalisering av revolusjonen, og etter et blodig slag utenfor kongeslottet ble kongeparet avsatt 10. august 1792. Republikken ble proklamert kort tid etter. Ludvig 16 ble henrettet 21. januar 1793. Den 16. oktober 1793 var det Marie Antoinettes tur til å bestige skafottet.

«Når vil du endelig bli deg selv?» Dette spørsmålet kan stå som et grunntema i Maria Theresias hemmelige formaninger til datteren. Mer enn ti år etter morens død ga Marie Antoinette svaret: «Først i ulykken forstår man hvem man selv er.» Motgangen forvandlet hennes lettsindighet og barnslige stahet til alvorsfylt og verdig tapperhet. Hun viste stor karakterfasthet i kritiske situasjoner. Det var sannhet i Mirabeaus ord om at Ludvig 16 bare hadde én mann som sto ham bi, og det var hans kone.

Et spørsmål gjenstår: Hvorfor ble Marie Antoinette, i kontrast til sin mann, gjenstand for en så sterk personlig nedverdigelse fra de revolusjonæres side? Hvorfor var det så viktig å ydmyke henne som kvinne? En forklaring som har blitt lansert er at de revolusjonære ønsket å bevare og forsterke maktens maskuline prinsipp. Man anklaget det gamle regimet for å tillate manipulering av statsapparatet til fordel for private interesser. Det var særlig kvinnene, slik som kongens elskerinner eller ektefeller, som gjennom sengekammeret kunne utøve en slik farlig innflytelse i offentlige spørsmål.

De revolusjonæres ønske om et skarpere skille mellom offentlig og privat sfære var derfor også et ønske om en skarpere kjønnsdeling mellom sfærene, med mennene som enerådende i det offentlige rom. Marie Antoinette ble det ideelle skrekkeksempel på en offentlig kvinne, i samtidens språk et annet ord for prostituert. Dette er den underliggende dimensjonen i den politiske pornografien Marie Antoinette ble gjenstand for.

  • Evelyn Lever (red.), Marie Antoinette. Correspondance (1770–1793), Tallandier, Paris 2005.
  • Lynn Hunt, «The many bodies of Marie Antoinette: Political pornography and the problem of the feminine in the French Revolution», i Gary Kates (red.), The French Revolution. Recent Debates and New Controversies, London, Routledge 1998.
  • Jacques Revel, «Marie Antoinette», i François Furet & Mona Ozouf, A Critical Dictionary of the French Revolution, Belknap Press; Cambridge, Mass. 1989. Stefan Zweig, Marie Antoinette. Billede av en gjennemsnittskarakter, Aschehoug, Oslo 1933.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.