1500-tallet var Spanias storhetstid. Landet hadde en sterk flåte og et stort og inntektsgivende kolonirike. Bildet viser den mektige monarken Karl 1 (som tysk-romersk keiser Karl 5). Om ham ble det sagt at han var keiser i et rike hvor solen aldri gikk ned. Maleriet (detalj) er en kopi, utført av Rubens i 1628, etter et originalmaleri av Tizian. Hertugen av Albas palass, Madrid.

Fri. fri

Om forhistorien, se artikkelen om Pyreneerhalvøya.

Den fønikiske kolonisasjon i Spania begynte ca. 1000 f.Kr. (Gadir, Gades, nåværende Cádiz), senere anla grekerne kolonier og handelsstasjoner. Deler av Spania var fra 400-tallet under karthagisk dominans; den annen puniske krig (218–201 f.Kr.) begynte med karthagernes ødeleggelse av Saguntum, som stod under romersk beskyttelse.

Det området romerne behersket etter krigen, ble delt i to provinser (195 f.Kr.); etter 200 års hensynsløs nedkjemping av keltiberiske stammer hadde romerne fullført erobringen av hele halvøya, som ble organisert i tre provinser under Augustus (se Hispania). Caesar og Augustus anla mange romerske bosetninger (Mérida, Zaragoza), og landet ble etter hvert romanisert.

Fra Spania ble det hentet gull, sølv, kobber og tinn, samt korn, vin og olje. Herfra stammet keiserne Trajan, Hadrian, Mark Aurel og Theodosius 1 og forfattere som Seneca, Martial og Quintilian. Kristendommen fikk tidlig feste i Spania og var fra Konstantins tid den ledende religion.

Under folkevandringene trengte germanske stammer 409 inn i Spania; vandalene ble herrer i Sør-Spania (etter dem kalt Andalucía), sveverne slo seg ned i nordvest og alanene i sørvest (det nåværende Portugal). Etter disse kom visigoterne som romernes forbundsfeller, vandalene drog 428–429 over til Nord-Afrika; 584 underla visigoterne seg svevernes rike.

Det bysantinske rike under Justinian (534–553) underla seg den spanske sørkysten, men da de bysantinske tropper ble trukket tilbake 615, ble hele Spania forent under det visigotiske kongedømmet. Det bestod inntil 711, da araberne (maurerne) vant det avgjørende slag ved Jerez de la Frontera. Spania ble en provins under Bagdadkalifatet (abbasidene) inntil omayyaden Abdurrahman i 756 tok makten og brøt forbindelsen med kalifatet. I 929 ble emiratet Córdoba eget kalifat.

Som del av den arabiske verden ble Spania handelsmessig knyttet til Midtøsten og opplevde en sterk økonomisk fremgang (kunstig vanning, sølvgruver, våpen- og lærindustri). Córdoba var en av Europas største og mest praktfulle byer. Arabiske og jødiske lærde skapte i Spania et kulturelt sentrum som fikk betydning for det kristne Europa ved å formidle gresk og arabisk vitenskap.

I Nord-Spania holdt imidlertid små kristne kongeriker stand mot araberne; viktigst var til ca. 900 Austria (også kalt León), senere Castilla og Aragón, 1162 forent med Barcelona. I 1139 ble Portugal eget kongerike. Castilla og Aragón trengte etter hvert maurerne mot sør, Toledo ble inntatt 1086.

Etter den avgjørende seier ved Navas de Tolosa 1212 delte Castilla og Aragón Sør-Spania; maurerne beholdt bare mindre områder, fra 1248 bare kongeriket Granada. Aragón var en viktig handels- og sjømakt i Middelhavet, det erobret 1282 Sicilia, senere Sardinia og hersket til sine tider over Napoli og hertugdømmet Athen.

Ved midten av 1400-tallet var Spania splittet i flere stater, og økonomien var forholdsvis primitiv sammenlignet med mange av naboenes. Det var ingen ting som tydet på at landet stod foran en storhetstid. Det er ofte blitt hevdet at det var inntektene fra koloniene i Amerika som ble grunnlaget for denne stormaktsstillingen, men man må først og fremst gå til europeiske forhold for å finne forklaringen.

Det spanske riket ble en stormakt på grunn av sin utstrekning. På 1400-tallet bestod den iberiske halvøya av kongerikene Castilla, Aragón, Portugal og Navarra. Til Aragón hørte også Catalonia, ValenciaSardinia, Sicilia, Napoli og Balearene. I 1469 giftet Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragón seg, noe som førte til at de to rikene i 1479 ble forent i en personalunion. Men begge statene beholdt sine egne styringsorganer.

I 1492 ble Granada gjenerobret, og i 1512 ble Navarra lagt inn under Castilla; Spania var etablert som en stat. Etter Kristoffer Columbus' ferder til Amerika ble også det meste av Sør-Amerika, Mellom-Amerika og Vestindia lagt under Castilla. Men i første omgang var ikke Spania basisområdet i den spanske stormakten.

I perioden 1493–1519 var Maximilian av Habsburg hertug av Østerrike og tysk-romersk keiser. Hans sønn Filip den smukke ble i 1482 hertug av Burgund (nåværende Nederland, Belgia, Luxembourg og deler av Nord-Frankrike). Filip ble gift med Johanna den vanvittige, datter av Ferdinand og Isabella. De fikk sønnen Karl, som ble hertug av Burgund etter sin far i 1506. Isabella døde i 1504, og Ferdinand ble regent også i Castilla. Da han døde i 1516, arvet Karl begge rikene.

I 1519 døde keiser Maximilian, Karls andre bestefar. Etter på tidens vis å ha bestukket valgkollegiet ble Karl valgt til keiser under navnet Karl 5 (som spansk konge Karl 1). Hans bror Ferdinand ble valgt til hertug av Østerrike og i 1526 til konge av Ungarn, Böhmen, Mähren og Schlesien. Spania var blitt del av et verdensrike.

Karl 5 ble i kraft av rikenes størrelse den dominerende fyrsten i Europa. Men riket hans var i utgangspunktet ikke spansk. Han var oppvokst i Flandern, og bodde der stort sett hele livet. Burgund var på grunn av sin handel og tekstilindustri den rikeste delen av riket, og på grunn av de politiske konstellasjoner den delen som var lettest å skattlegge.

Riket ble etter hvert mer spansk, og kongemakten styrket sin stilling i Spania. Den økende bruk av spansk adel i lukrative kongelige posisjoner i hele riket førte til at Karl stadig styrket sin stilling på bekostning av adelen. Det betydde også mye at Karl fikk kontroll med den spanske kirken.

Parallelt med dette fikk han problemer med handelsbyene i Flandern, som før hadde vært hans viktigste økonomiske basis. Grunnen var at Karls ekspansive utenrikspolitikk stod i strid med deres interesser. Men de inntektene han av den grunn gikk glipp av, kunne kompenseres ved økte inntekter fra Castilla. Dette skyldtes først og fremst bedre kongelig kontroll, som gjorde økt skattlegging mulig. Inntektene fra Amerika betydde svært lite i Karls regjeringstid.

I takt med Spanias økte økonomiske betydning innen riket ble også Karls rådgivere, offiserer og soldater i stadig større grad rekruttert fra Spania, slik at man fra 1540-årene av kan snakke om et genuint spansk verdensrike.

Størrelsen på Karls rike gjorde ham til Europas mektigste mann. Europa fryktet spansk dominans, og Karl lå i stadig krig med sine naboer, særlig Frankrike. Samtidig var han presset av den osmanske ekspansjonen og av de tyske lokalfyrstenes forsøk på å rive seg løs fra keiserriket.

Dette førte til at han i midten av 1550-årene abdiserte fra alle sine titler. Riket ble delt. Broren, hertug Ferdinand, ble keiser, mens sønnen, Filip 2 (1556–98), fikk de spanske og burgundske delene.

Filips rike var definitivt spansk. Han var oppvokst i Spania og etablerte hoffet sitt der, og hans økonomiske basis var helt og fullt Spania. Under Filip betydde inntektene fra Amerika en god del. Det som kjennetegner Filips regjeringstid, er finanskrise. Den spanske kronen var tvunget til å ta opp store lån av italienske, tyske og nederlandske finansfolk. Den spanske staten gikk konkurs fire ganger og innstilte tilbakebetalingen av lån.

Filips store problem var å holde riket sammen; spesielt problematisk var situasjonen i Karls gamle kjerneområde, Nederlandene. Nederlandenes frigjøringskamp skyldtes delvis økende spansk innflytelse i området, delvis en økonomisk politikk og utenrikspolitikk lite rettet mot Nederlandenes viktigste næringsgrener, håndverk og handel, og delvis religiøse motsetninger.

Opprøret førte til kostbare krigshandlinger fra 1572 til 1609, da det ble inngått en avtale som innebar at de nordligste provinsene rev seg løs fra Spania. Nederlandene fikk hjelp fra England, noe som førte til krig mellom England og Spania. En stor del av den spanske og portugisiske flåten ble ødelagt da den spanske armada i 1588 prøvde å erobre England.

Det kom samtidig til opprør i selve Spania, noe som hadde sin bakgrunn i at maurerne i Granada hadde fått lov til å bli. De var blitt tvunget til formelt å gå over til kristendommen, men utøvde fremdeles sin gamle religion. Sett fra Filips synspunkt var dette spesielt farlig fordi de representerte en potensiell alliert for osmanene, som i denne perioden presset Spania. Filip forbød all muslimsk religionsutøvelse og all bruk av arabisk språk. Dette førte til opprør fra de «omvendte» maurerne, moriskene, i 1567.

Det tok Filip flere år å slå ned dette opprøret. Han tvangsflyttet moriskene til forskjellige deler av Castilla, uten at dette pasifiserte dem i særlig grad. De ble derfor i 1609 tvangsforflyttet til Nord-Afrika. Både opprøret i Nederlandene, med en protestantisk undertone, og moriskproblemet demonstrerer religionens praktiske og politiske rolle for Filip. Rettroenhet, det vil si katolisisme, ble et politisk mål, noe som også forklarer den betydning inkvisisjonen og jesuittene fikk. Men det kostet store summer å slå ned opprør og føre krig samtidig, og inntektene sviktet.

Spania var et jordbruksland med forholdsvis karrig jord. Åkerbruk og sauehold var viktig. Jorden var eid av adel, kirke og kongemakt, med bøndene som leilendinger. Næringslivet blomstret opp på begynnelsen av 1500-tallet, delvis på grunn av behovet for varer til Amerika, delvis fordi inntektene fra Amerika gav større kjøpekraft til den spanske befolkningen. Det åpnet seg et marked for jordbruksprodukter, noe som førte til at jordbruket ble lagt om i mer kapitalistisk retning. Men viktigere var den raske veksten i de bymessige næringene. På få år ble det bygd opp en stor og tilsynelatende livskraftig tekstilindustri basert på innenlandsk ull.

Fra midten av 1500-tallet fikk Spania store økonomiske problemer. Folketallet gikk tilbake, både på grunn av utflytting til Amerika og på grunn av tvangsflytting av morisker og jøder, men først og fremst på grunn av høye dødstall. Følgen ble mangel på arbeidskraft. Prisstigningen i Spania var sterkere enn i andre europeiske land, trolig på grunn av edelmetallimporten fra Amerika.

Dette førte til at spansk næringsliv ble utkonkurrert av hollenderne både på hjemmemarkedet og særlig i Amerika. Her betydde det også en del at kolonistene bevisst satset på å bli selvforsynt. Nedgangen ble forsterket ved at borgerskapet, som var forholdsvis nytt i Spania, vendte seg bort fra borgerlige næringer da nedgangen startet. Dette skyldtes at det fantes alternativ i kongelig eller kirkelig tjeneste, som begge gav godt utbytte i den spanske storhetstiden.

Mot slutten av 1500-tallet sviktet også inntektene fra Amerika, fordi edelmetallgruvene begynte å tømmes, og fordi en stadig større del av handelen på Amerika gikk utenom Spania. Resultatet av alt dette ble et økonomisk kollaps for det spanske kongedømmet, noe som fort fikk konsekvenser for Spanias stormaktsstilling, som var basert på dyr militærmakt.

På 1600-tallet ble Spania redusert til en annenrangs stat i Europa. Viktig her er trettiårskrigen, som for Spanias del varte helt til 1659. Da mistet landet Portugal, som var blitt erobret i 1580. I 1578 var Franche-Comté gått tapt. Under den spanske arvefølgekrig måtte Spania oppgi resten av de ikke-spanske, europeiske delene av riket, De spanske Nederlandene og Sør-Italia. Gibraltar ble avgitt til Storbritannia.

Under revolusjonskrigene sluttet Spania seg 1793 til den europeiske koalisjon, men allierte seg i 1796 med Frankrike. I slaget ved Trafalgar 1805 ødela britene Spanias flåte, som var forent med den franske. I 1807 rykket franskmennene inn i Spania, og året etter drog 100 000 franskmenn mot Madrid. Napoleon tvang den spanske kongefamilien til å si fra seg alle krav på tronen og gjorde sin bror Joseph Bonaparte (kongen av Napoli) til konge av Spania.

Napoleon forsøkte å inkorporere Pyreneerhalvøya i fastlandssystemet, og Spania kom mer og mer under fransk innflytelse. Landet manglet et borgerskap som kunne stille seg positivt til revolusjonens liberale idégrunnlag, og kirken hisset de brede masser til motstand mot de gudløse fremmede. Fastlandssystemet førte til økonomiske problemer fordi handelen med Storbritannia og koloniene stagnerte.

Alt dette utløste en folkereisning, og støttet av britiske tropper gjorde spanierne opprør (gerilja) mot franskmennene. I 1812 måtte Joseph flykte fra landet, og de franske tropper ble slått av general Wellington ved Toulouse april 1814.

En folkevalgt forsamling, Cortes, hadde gitt landet en liberal forfatning 1812. I 1814 vendte kong Ferdinand 7 tilbake, slo ned de liberale strømninger og styrte diktatorisk 1814–20. Først et væpnet opprør 1820 tvang Ferdinand til å avskaffe inkvisisjonen og den harde styreformen og å love å respektere den frisinnede konstitusjonen av 1812. Men den nye, konstitusjonelle regjeringen av mars 1820 falt alt oktober 1823, da Ferdinand med hjelp av franske intervensjonstropper igjen fikk eneveldig makt. Først 1827 drog kongens siste franske tropper fra Spania.

Ferdinand hadde ingen sønner, og broren Don Carlos var arving til tronen. I 1830 gjennomførte Ferdinand kvinnelig arverett til tronen. Ved Ferdinands død 1833 brøt det ut borgerkrig (1833–40). Don Carlos protesterte mot den nye arveloven, men hans tilhengere, karlistene, ble slått. Ferdinands enke Christina overtok styret for datteren Isabella, som 1843 ble erklært myndig av Cortes og som 1846 ektet sin fetter, Don Francisco d'Assisi.

Ministeren Ramón María Narváez var landets virkelige leder 1851. Fra da av hadde Spania en rekke kortlivede, reaksjonære regjeringer.

Opposisjonen mot dronning Isabella og hennes reaksjonære ministeres ukonstitusjonelle styre førte til flere opprør. Det alvorligste var revolusjonen 1868, en av de viktigste begivenheter i nyere spansk historie. Isabella flyktet til Frankrike, juntaer ble opprettet i flere provinser og byer, og en provisorisk regjering ble opprettet. Cortes vedtok 1870 en ny konstitusjon.

Men virvaret og uroen fortsatte. Cortes erklærte 1873 Spania for en føderal republikk. De dynastiske motsetninger mellom karlistene og tilhengerne av Isabella og hennes etterkommere alfonsistene var vevd sammen med sosiale, konfesjonelle og nasjonale motsetninger, mellom godseiere og det liberale borgerskap, kirken og antiklerikale strømninger.

Karakteristisk for Spania var de store regionale motsetninger. I Cataluña oppstod det en katalansk nasjonalisme, og lignende strømninger oppstod også i de baskiske og andre provinser. I 1874 ble republikken styrtet av alfonsistene, og Isabellas sønn ble konge som Alfons 12. Etter hans død regjerte Alfons 13 med moren María Christina som regent. Dermed stilnet striden om statsform og dynasti av, men det var fortsatt regionale og sosiale spenninger.

Spania ble liggende utenfor den industrielle utvikling i Vest-Europa fra slutten av 1800-tallet. Spania var fortsatt først og fremst et jordbruksland, og sentrale deler av landet var dominert av store adelsgods og et proletariat av landarbeidere og forpaktere. Også her var det regionale forskjeller, og det vokste frem en industri i Cataluña (tekstil-) og de baskiske områder (jern-). Dette gav grunnlag for en spansk arbeiderbevegelse, som imidlertid var splittet i ulike retninger. Foruten sosialistiske grupperinger som bygde på marxismen, fant anarkismen særlig grobunn i Spania. Etter 1900 oppstod en fagbevegelse som var preget av fransk syndikalisme.

Det spanske oversjøiske koloniveldet i Amerika og Asia gikk tapt på 1800-tallet. 1808–24 rev de spanske koloniene i Sør-Amerika seg løs. Etter at Spania solgte Florida til USA i 1819, skrumpet koloniveldet inn til øyene Cuba og Puerto Rico, Filippinene og noen mindre områder. 1868–78 og 1895–98 kjempet Spania mot opprørere på Cuba. USA intervenerte 1898. Spania mistet nesten hele sin flåte, og tapte alle sine amerikanske og asiatiske kolonier. Tapet av disse beskyttede kolonimarkeder forstyrret industrien i Spania, særlig i Cataluña, og sosial og politisk uro var følgen. Spania søkte å erstatte tapene i Afrika. 1904 kom landet til en forståelse med Frankrike, og deler av Marokko ble spansk interesseområde.

1910–12 ble flere indre reformer vedtatt, bl.a. en viss religionsfrihet. Under den første verdenskrig var Spania nøytralt. Aristokratiet, de velstående klasser og en militærklikk sympatiserte med sentralmaktene, mens kongen, de intellektuelle og størstedelen av folket holdt med ententen. Karlistene var protyske og republikanerne pro-allierte. Bare med stor møye lyktes det å hindre at den politiske uro blusset opp i oppstander, men etter krigen brøt de ut. Cataluña med hovedstaden Barcelona forlangte selvstyre, et krav som ble fulgt av oppstander, generalstreik og syndikalistiske aksjoner i Barcelona og andre byer. Dertil kom at Spania hadde store tap i krigen mot de opprørske kabylene i Marokko 1920 og 1921.

Disse forhold og Mussolinis fremgang i Italia bante veien for Primo de Riveras militærdiktatur 1923. Cortes ble oppløst, rettergang med jury avskaffet, og de Rivera styrte som president for et militærdirektorat til 1925, da kongen utnevnte ham til statsminister. Hans makt ble styrket ved at franske og spanske tropper 1925–26 vant avgjørende seirer over marokkanerne. Primo de Rivera ble fordrevet i januar 1930. Kongens nære forhold til de Rivera bidrog også til hans eget fall. Ved kommunevalgene april 1931 dominerte republikanerne. Kong Alfons forlot straks etter Spania, men uten formelt å abdisere. Niceto Alcalá overtok som president og førsteminister i den provisoriske regjering. Antikirkelige demonstrasjoner fant sted flere steder, og kirker, klostre og religiøse institusjoner med deres kostbare kunstskatter ble plyndret og brent. I 1931 ble det avholdt valg, der venstrepartiene fikk et stort flertall. Den nye nasjonalforsamlingen vedtok en ny forfatning. Ifølge denne skulle Spania være «en demokratisk republikk av arbeidere av alle klasser».

Politisk var det motsetning mellom tilhengerne av monarki og republikk, og det hersket uenighet om formene for et eventuelt demokratisk styre. Økonomisk og sosialt dreide problemene seg om eiendomsforholdene på landsbygda og om arbeiderklassens kår. Det var videre motsetninger av regional karakter mellom sentralistiske tendenser og krefter som ønsket ulike former for regionalt selvstyre. Videre var det spørsmål om kirkens plass i samfunnet. Den 10. desember 1931 ble den nye konstitusjonen vedtatt og Alcalá valgt til president. Fra desember 1931 til november 1933 ledet Manuel Azaña en regjeringskoalisjon av sosialister og venstre-republikanere. Separatistiske tendenser skapte problemer for regjeringen, men jordspørsmålet var likevel dens vanskeligste oppgave. I september 1932 ble det vedtatt en lov som konfiskerte ca. 200 mill. dekar jord av de kongelige domener, og dessuten ble en stor del av aristokratenes jord inndratt og gjort til statseiendom, for det meste uten erstatning til eierne. Andre forsøk på å forbedre de økonomiske kår ble også gjort, men verdenskrisen fra ca. 1930 motvirket alle slike forsøk. Spania hadde på den tid ca. 1 mill. arbeidsløse av en befolkning på 23 mill. Den katolske opposisjon mot regjeringen vokste. November 1933 ble de første valg til Cortes etter den nye forfatningen holdt. Venstrepartiene gikk kraftig tilbake, og de konservative satt ved makten i de neste 14 månedene, med katolikkene (Acción Popular) som sterkeste enkeltparti. Den nye regjeringen satte til side mange av Cortes' tidligere grunnlovsvedtak. Jordreformene ble utsatt, de religiøse ordener fikk undervise i skolene igjen, og jesuittene vendte tilbake. Sosialistene protesterte mot disse forsøk på å gjeninnføre den gamle samfunnsorden. De sa det var et skritt mot fascismen, og 5. okt. 1935 erklærte de generalstreik. Regjeringen slo streiken ned med hard hånd, og arresterte mer enn 25 000. President Alcalá oppløste Cortes og utskrev nyvalg 16. februar 1936. Den tidligere statsminister Azaña, som en tid hadde vært arrestert, maktet å samle venstregruppene – republikanerne, sosialistene, marxistene, syndikalistene, anarkistene og kommunistene – i folkefronten mot høyregrupperingene, tilhengerne av det gamle regime (klerikale, monarkister, offiserer o.a.). Folkefronten fikk flertall i Cortes med 256 mandater mot sentrumspartienes 52 og høyrepartienes 165.

Venstresamlingen var ikke kommunistisk, idet sosialistene hadde 87 og Azañas venstre-republikanere 81. Azaña fikk den vanskelige oppgave å danne regjering; president Alcalá ble stilt for riksrett og fjernet, og Azaña ble ny president. Den politiske uroen økte raskt og fascistenes voldsomheter (se Falangen) ble møtt med harde mottiltak fra venstregruppenes side. Streiker, brenning og plyndring av kirker og politiske mord forekom ofte. Landets økonomiske liv syntes å være lammet. Reaksjonære offiserer ble fjernet eller landsforvist, general Franco ble f.eks. sendt til Kanariøyene. Regjeringen ble stadig mer hjelpeløs i denne strid mellom de ytterliggående partier, en strid som nådde klimaks med mordet på José Calvo Sotelo (13. juli 1936), en av de dyktigste ledere for høyrepartiene i Cortes. Høyrepartiene trakk seg da ut av Cortes. Motstanderne av regjeringen innen hæren besluttet nå å gå til aksjon. 17.–18. juli 1936 gjorde styrkene i Marokko og på Kanariøyene opprør.

En lang borgerkrig fulgte, fra juli 1936 til mars 1939. Regjeringstroppene, lojalistene, manglet ledere og disiplin, mens opprørstroppene var vel organisert og utrustet. 17. juli kom general Francisco Franco fra Marokko, og ble 1. oktober utropt som leder for opprørstroppenes, «nasjonalistenes», regjering i Burgos. Fra første stund fikk han støtte av Tyskland, Italia og Portugal, mens vestmaktene gikk inn for en ikke-innblandingspolitikk (Nonintervensjonsavtalen). Det var bare Sovjetunionen som støttet den spanske regjeringen materielt. De ideologiske brytningene i Spania og stormaktenes innblanding tvang folk i mange land til å ta stilling. Fra hele verden strømmet det til frivillige som kjempet på republikkens side i de såkalte internasjonale brigader, som ble en viktig sak for den internasjonale arbeiderbevegelsen. Brigadene, der bl.a. ca. 300 nordmenn deltok, spilte en viktig militær rolle 1936–37. Franco ble støttet av opptil 70 000 italienske «svartskjorter», mens Tyskland særlig stilte jager- og bombefly med mannskap til disposisjon for opprørerne. Tyske flys terrorbombing av den lille byen Guernica 27. april 1937 rystet hele den demokratiske verden. Likevel holdt de vestlige stormakter fast ved sin nonintervensjonspolitikk og unnlot å delta i kampene. Den 19. november 1936 godkjente Tyskland og Italia offisielt Francos regjering. Takket være stadige forsyninger av tropper, våpen og ammunisjon fra Italia, Tyskland og Portugal lyktes det Franco å ta praktisk talt hele det sørlige og vestlige Spania før høsten 1937. Den støtten lojalistene fikk fra Sovjetunionen i form av våpen og ammunisjon, var av betydelig mindre omfang. Et dypt fremstøt langs Ebrodalen splittet lojalistenes tropper i to. April 1938 var mer enn 2/3 av Spania i Francos hender. De internasjonale brigadene ble oppløst i et forsøk på å få alle fremmede styrker ut av Spania, men den nazistiske og fascistiske hjelpen fortsatte. Lojalistenes tropper var på vikende front, og desember 1938–februar 1939 brøt deres forsvar fullstendig sammen. Februar 1939 anerkjente Storbritannia og Frankrike de jure Francos regjering, 24. mars 1939 falt lojalistenes sterkeste støttepunkt, Madrid. Valencia falt også, og borgerkrigen var slutt. På tross av kanskje en halv million falne løste krigen ingen av Spanias grunnleggende problemer. Franco og storrådet i Falangen møtte i Burgos og erklærte at regjeringen ville bli organisert etter fascistisk mønster. I en erklæring 4. aug. 1939 ble Franco proklamert som «øverste leder, ansvarlig bare for Gud og historien». Hans makt som diktator ble ytterligere styrket ved at Falangen ble det eneste tillatte parti.

Etter borgerkrigen søkte Franco med hard hånd å bygge opp igjen landet og gjenreise det økonomisk. Den annen verdenskrig satte imidlertid en stopper for mange tiltak. Franco førte imidlertid en forsiktig utenrikspolitikk. Trass i sin sympati for aksemaktene var Spania så krigsherjet at han ikke var i stand til å hjelpe Tyskland. En del spanske frivillige kjempet imidlertid på tysk side på østfronten.

I 1945 var Spania politisk isolert. Stormaktene nektet Spania medlemskap i FN, men mot slutten av 1940-årene opptok landet forbindelser med bl.a. Argentina og landene i Midtøsten. Vestmaktenes negative holdning til Franco-Spania fortapte seg også etter hvert som den kalde krigen utviklet seg. Storbritannia endret holdning etter den konservative valgseieren 1951, i 1953 inngikk Spania og USA en avtale som gav USA rett til å opprette militæranlegg i Spania, 1955 kom Spania med i FN, og juli 1959 ble landet medlem av OEEC. Spania fikk store problemer med sine tidligere besittelser i Nord-Afrika etter krigen. Utenrikspolitikken i 1950- og 1960-årene var preget av strid om de marokkanske områdenes status og med Storbritannia om Gibraltar. Grensen mot Gibraltar var stengt 1969–82.

Etter falangistenes maktovertakelse ble all opposisjon undertrykket, og et stort antall av dem som hadde forsvart republikken, ble fengslet eller henrettet. Snart begynte Francos regime å bære preg av de mange fraksjonsstridene innenfor falangistbevegelsen, forsvaret og kirken. Men fremfor alt var det forholdet til monarkistene som dominerte innenrikspolitikken. 1947 erklærte Franco at han hadde til mål å gjeninnføre monarkiet i Spania, og han anerkjente tronpretendenten Don Juan, Alfons 13s tredje sønn. Men Franco grep flere ganger inn mot monarkistenes agitasjon og forlangte bl.a. at han selv skulle få peke ut monarken. Forhandlinger med Don Juan førte til enighet om at Don Juan Carlos, tronpretendentens sønn, skulle få sin utdannelse i Spania. Ved en regjeringsomdannelse 1951 kom monarkistene med. I 1953 ble det inngått et konkordat mellom Vatikanet og Spania. Kirkens privilegerte stilling ble bekreftet, og avtalen betegnet slutten på pavens noe reserverte linje overfor Franco. Katolisismen ble fastslått som statsreligion, og det ble stadfestet at kirkens eiendommer skulle være fritatt for skatt. Den mektige sekulære katolske organisasjonen Opus Dei fikk etter krigen økt innflytelse på alle områder av innenrikspolitikken.

Frem til 1950-årene var spansk økonomi under streng statskontroll. Den økonomiske og militære tilnærmingen til vestmaktene førte til en økonomisk liberalisering. Regjeringen la forholdene til rette for utenlandske investeringer og lempet på den statlige styringen for å fremme økonomisk vekst. Den store turisttrafikken i 1960-årene bidrog også til å styrke landets økonomi.

Opposisjonen mot regimet økte. På fabrikkene oppstod først illegalt de såkalte arbeiderkommisjoner ved siden av den fascistisk kontrollerte CNS (Confederación Nacional Sindicalista, der både arbeidsgivere og arbeidere var medlemmer). Samtidig blusset de regionale motsetninger igjen opp. Fra 1960-årene ble den militante ETA dominerende i den baskiske nasjonalistiske bevegelsen, og det fant sted attentater og mord i baskerområdene. Den sosiale uro ble møtt både med forsøk på undertrykkelse og visse former for politisk liberalisering. Det kom ved flere anledninger til sammenstøt mellom politi og demonstrerende studenter og arbeidere.

En forfatningsendring i 1966 innførte direkte valg til Cortes, uten at politiske partier ble tillatt. Fagbevegelsen fikk formelt ny status, som skulle gjøre den uavhengig av statlig innflytelse og kontroll. Reformen ble gjennomført på et tidspunkt da den økonomiske fremgangen var særlig markert. 1969 utpekte general Franco prins Juan Carlos som sin etterfølger som statssjef. Dette vakte misnøye blant antimonarkistiske falangister og blant karlistene. Juni 1973 utnevnte Franco ny sjef for regjeringen, etter at han selv hadde vært Presidente del Gobierno siden han tok makten i 1939. Admiral Luis Carrero Blanco, som i mer enn 20 år hadde vært medlem av regjeringen, ble nå dens sjef. Han ble imidlertid drept av ETA ved et attentat samme år.

Francos død 20. november 1975 og utnevnelsen av Juan Carlos til konge bante veien for nye krefter: Den nye kongen, liberalt innstilte politikere og ulike opposisjonsgrupperinger fikk gradvis gjennomført en rekke reformer i demokratisk retning som gjorde Spania til et annet samfunn. Politiske fanger ble løslatt, pressen uttalte seg friere, baskernes språklige rettigheter ble godkjent og den politiske venstresiden organiserte seg. Etter at Adolfo Suárez overtok som regjeringssjef 1976, ble forbudet mot politiske partier opphevet, og det ble gitt amnesti til politiske fanger og skrevet ut frie valg for første gang siden 1936.

En ny grunnlov ble godkjent ved folkeavstemning 1978. Den gjorde Spania til et demokratisk monarki og anerkjente prinsippet om regionalt selvstyre. Både Cataluña og Baskerland fikk indre selvstyre etter folkeavstemninger 1979. Andre regioner fulgte etter, og Spania ble delt inn i 17 autonome områder.

Januar 1981 trakk Suárez seg som statsminister etter en rekke lokale valgnederlag. I februar samme år stormet en gruppe sivilgardister under ledelse av Antonio Tejero nasjonalforsamlingen og holdt de deputerte som gisler. Militærkommandanten i Valencia var med på kuppforsøket. Kong Juan Carlos gjorde det imidlertid klart at kuppet skjedde mot hans vilje. Tejero gav seg, og i dagene etter ble flere høyere offiserer arrestert som medskyldige. Kongen fikk selv en stor del av æren for at kuppet ikke spredte seg.

I 1981 ble Spania medlem av NATO, og i 1986 av EF (EU). Sosialistpartiet PSOE (Partido Socialista Obrero Español) var motstander av NATO-medlemskap, men partiet endret syn etter at det kom i regjeringsposisjon fra 1982. I en folkeavstemning om NATO-medlemskapet 1986 ble det ja-flertall (52,5 % mot 39,8 %). Etter mange års internasjonal isolasjon begynte Spania å spille en økende rolle i internasjonal politikk, og den demokratiske utviklingen var et forbilde bl.a. i Latin-Amerika.

Ved valget 1982 fikk PSOE rent flertall i nasjonalforsamlingen og dannet regjering under sin unge og populære leder Felipe González. Sosialdemokratene beholdt flertallet 1986, men mistet det ved valgene 1989 og 1993. González fortsatte imidlertid som statsminister helt til 1996. I 1980-årene ble PSOE et sosialdemokratisk sentrumsparti. Det konservative Folkepartiet (PP, Partido Popular) ble det største partiet etter valget 1996 og dannet regjering under ledelse av José María Aznar. De andre store partiene utgjøres av det venstreorienterte Izquierda Unida (IU) og de katalanske nasjonalistene (CiU, Convergència i Uniò).

Etter Spanias inntreden i EU ble økonomien åpnet opp, industrien modernisert og infrastrukturen forbedret. Oppgangen ble snudd til nedgang i 1992. De påfølgende årene ble pesetaen devaluert fire ganger, noe som førte til minsket underskudd i handelsbalansen og noe lavere inflasjon. Spanias økonomi var i 1990-årene først og fremst preget av den høye arbeidsløsheten. I 1996 var arbeidsløsheten 22,6 %, den desidert høyeste i EU og dobbelt så høy som EU-gjennomsnittet. Spania hadde i tillegg store underskudd på statsbudsjettene og lav økonomisk vekst. For å stabilisere økonomien forsøkte regjeringen 1993 å forhandle frem en «sosial pakt» med de to dominerende fagbevegelsene UGT og CCOO om bl.a. kontroll av lønnsvekst og reduksjoner i sosiale ytelser. Forsøket strandet imidlertid, og januar 1994 brøt det ut generalstreik blant 10,8 millioner arbeidere. Senere har det vært store protester mot nedskjæringer i de sosiale ytelsene, skatteøkninger og den høye arbeidsløsheten.

Spania opplevde i 1990-årene en rekke politiske og økonomiske skandaler, som både rammet fagbevegelsen, bankvesenet og offentlige myndigheter. En rekke personer ble dømt for korrupsjon, flere med tilknytning til det regjerende sosialistpartiet. En overvåkningsskandale førte 1995 til at både forsvarsministeren og etterretningssjefen måtte gå av.

For Felipe González ble den alvorligste saken avsløringene omkring den såkalte «skitne krigen», dvs. virksomheten til den hemmelige organisasjonen GAL, som i årene 1983–87 skal ha stått bak drap på 23 angivelige ETA-medlemmer. Flere politifolk ble dømt for sin tilknytning til GAL, men fra 1994 kom det også påstander om en mulig forbindelse mellom regjeringen og GAL. To tidligere høytstående tjenestemenn i innenriksdepartementet ble arrestert. Statsminister González tilbakeviste at hans regjering skulle ha hatt noe med GAL å gjøre, men flere senere avsløringer pekte i motsatt retning. Saken ble en belastning for González og var medvirkende til nyvalget som førte til hans avgang. Da hadde allerede innenriksministeren måttet gå av; han ble senere tiltalt for sin befatning med GAL.

Den baskiske separatistorganisasjonen ETA fortsatte samtidig sin voldelige linje med bombeattentater og kidnappinger av fremstående forretningsmenn med krav om løsepenger. Organisasjonen drepte flere høytstående militære, og i 1995 ble det avslørt ETA-planer om et attentat mot kong Juan Carlos; samme år mislyktes et attentatforsøk mot José María Aznar. Etter samarbeid mellom fransk og spansk politi ble flere ETA-medlemmer arrestert i 1990-årene. Dette førte imidlertid bare til at ETA trappet opp sin virksomhet, der ETA bl.a. kidnappet politikere for å få løslatt fengslede ETA-medlemmer. Høsten 1996 ble ETAs angivelige leder arrestert i Frankrike.

Situasjonen toppet seg sommeren 1997, da en lokalpolitiker fra det regjerende Folkepartiet i byen Ermua nær Bilbao, Miguel Ángel Blanco, ble kidnappet av ETA. På tross av appeller fra bl.a. den spanske kronprinsen og paven, ble Blanco funnet myrdet. Dette utløste spontane aksjoner, der bl.a. flere kontorer til ETAs politiske fløy Herri Batasuna ble ødelagt. I forbindelse med Blancos begravelse deltok i alt seks millioner mennesker over hele Spania i demonstrasjoner mot terrorismen. Herri Batasuna ble forsøkt isolert politisk, og hele sentralstyret ble idømt lange fengselsstraffer. Partiet gjenoppstod i 1999 under navnet Euskal Herritarrok, dog med minimal oppslutning ved de påfølgende valgene.

ETA-terroren blusset opp igjen i begynnelsen av 2000-tallet, på tross av erklæring om våpenhvile og en viss fremgang i forsøkene på å få i gang reelle fredsforhandlinger – og til tross for at det konservative Folkepartiet (PP) og José María Aznar vant en klar seier ved parlamentsvalget i 2000 på løfter om en hard linje over ETA. Ved et nyvalg til det baskiske selvstyreparlamentet året etter ble den moderate nasjonalisten Juan José Ibarretxes parti PNV det dominerende.

11. mars 2004 møtte Spania sitt «11. september». Synkroniserte terroranslag tre steder mot jernbanen inn til Madrid i morgenrushet var et av de verste i Europa i fredstid, med 191 døde og over 1800 tilskadekomne. Regjeringen Aznar la umiddelbart skylden på ETA, som like klart nektet for å ha noe med aksjonen å gjøre. Landets ambassader verden over ble mobilisert for å spre regjeringens versjon. På regjeringens initiativ ble det holdt massedemonstrasjoner i flere storbyer, også FN fordømte «ETA-terroren» etter en lobbyvirksomhet som Spania senere måtte beklage. Det var politisk enighet om å la parlamentsvalget, som skulle finne sted tre dager senere, gå som normalt; valgkampen ble imidlertid stanset. Men nå syntes det klart at det var den islamistiske terrororganisasjonen al-Qaida som stod bak togbombene, noe som ble sett i sammenheng med Spanias engasjement i Irak-krigen, og det ble en fremherskende oppfatning at Aznar av politiske årsaker hadde søkt å føre folk bak lyset. Dette medførte et valgnederlag for Folkepartiet. Sosialistpartiets (PSOE) José Luis Rodríguez Zapatero dannet ny regjering, for øvrig historisk med 50 % kvinnelige statsråder.

Zapatero-regjeringen varslet en rask avvikling av det omstridte Irak-engasjementet, og at kampen mot terror nå skulle baseres på europeisk samarbeid og militæraksjoner med FN-hjemmel. Videre ble det foretatt en dreining, fra Aznars tette bånd til USA og «tilbake til hjertet av Europa», som det het i regjeringserklæringen. Aznar-regjeringens avgang ble ansett å bidra til at EU-politikerne kort etter kom til enighet om sin nye grunnlovstraktat. Den spanske folkeavstemningen om EU-grunnloven gav 77 % ja-stemmer (dog med lav valgdeltakelse) til den traktaten som senere havarerte ved avstemninger i andre land. I et av hovedspørsmålene ved 2004-valget, økt selvstyre for både Baskerland, Cataluña og Galicia, så man også en dreining – fra Aznars «spansk samhold» til Zapateros «spansk mangfold». En folkeavstemning i Cataluña 2006 gav klart flertall for økt selvstyre for regionen. En konkret plan for Baskerlands del, med Ibarretxe som arkitekt, ble imidlertid nedstemt i nasjonalforsamlingen. ETA fortsatte sine spredte bombeaksjoner, men fremstod som stadig mer svekket og splittet. 2005 innledet Zapatero nye fredssamtaler med ETA.

PSOEs reformpolitikk forsterket i noen grad spenningene mellom statsmakten og landets tradisjonelt politisk innflytelsesrike katolske kirke; vedtaket om kjønnsnøytral ekteskapslov i 2005 ble også møtt med massedemonstrasjoner. Samme år innvilget Spania oppholdstillatelse for ulovlige innvandrere med et halvt års arbeid og fast bosted i landet, rundt 800 000 personer. Samtidig søkte man stadig å forsterke grensen mot Nord-Afrika. De to spanske enklavene Ceuta og Melilla i Marokko, som i 1995 fikk autonom status på linje med Madrid og Barcelona, ble tiåret etter nærmest stormet av mennesker som forsøkte å komme seg inn i Europa; hæren ble satt inn og liv gikk tapt. Spania foreslo i 1991 å gi Gibraltar indre selvstyre under felles spansk/britisk overhøyhet, noe som ble avvist av britene. Uoffisielle folkeavstemninger i Gibraltar har gitt overveldende flertall for britisk tilhørighet. Markeringen av 300-årsjubileet som britisk kronkoloni i 2004 førte til diplomatiske forviklinger mellom de to land. På initiativ fra EU ble det inngått en avtale om å søke å arbeide frem en felles holdning til fremtidig ordning for den halvøya begge land mener de har historisk rett til.

Kronprins Felipe inngikk i 2004 ekteskap med den tidligere TV-journalisten Letizia Ortiz, det første bryllupet i det spanske kongehuset på 98 år. Borgerlig giftermål, med en fraskilt, vakte debatt, men den folkelige begeistringen rundt bryllupet bekreftet monarkiets solide posisjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

11. juni 2012 skrev Hallo Hade

Dette er bra stoff;)

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.