Spørsmålet om kvinner og deres stilling i samfunnet hadde en sentral plass i samfunnsdebatten i kolonitiden, men fram til 1920-tallet var dette en debatt omtrent utelukkende ført blant menn.
Britisk kolonialisme var sterkt influert av forestillinger om «den hvite manns byrde», der koloniseringen ble sett på som et sivilisasjonsprosjekt. Basert på James Mills History of British India fra 1817, med det kjente sitatet om at «the condition of a woman in society is an index of its place in civilization», ble kvinners stilling sett på som en målestokk på samfunnets grad av modernisering og utvikling. Dermed ble skikker og praksiser som sati (enkebrenning) og barnebryllup for britene bevis på det de anså som «indisk barbari» og de påberopte seg rollen som redningsmenn.
Samtidig hadde britene en uttalt respekt for – og ville ta tilbørlig hensyn til – de eldgamle indiske lovene og skikkene, når de skulle administrere India. I tråd med det britiske prinsippet om indirekte styre, ønsket ikke britene å legge seg opp i spørsmål tilhørende det de så på som den private sfære. I utformingen av et lovverk for hele India, skilte de derfor mellom et felles anglo-indisk lovverk som var basert på britiske prinsipper om rettferdighet og likhet, iblandet noen indiske tradisjoner, og særlover for de forskjellige religiøse gruppene basert på deres egne normer, verdier og lover. Det var spesielt såkalte familielover som omhandlet ekteskap, skilsmisse, arv, eiendom, barneomsorg og kvinners rettigheter som dermed ble overlatt til de forskjellige religiøse gruppene å styre. Blant hinduene, som utgjør den desidert største religionen i India, fantes det et utall forskjellige regionale normer og praksiser, og det var ikke før i 1956 i det da selvstendige India at Nehru og Kongresspartiet klarte å innføre en samlet lov for hinduene.
Et fellestrekk ved mange av disse familielovene, på tvers av forskjellige religiøse grupper og regionale praksiser, var at de var basert på forestillinger om familien som en korporativ gruppe der familiemedlemmene var rangert ut fra kjønn og alder, og der de enkelte familiemedlemmene ikke hadde individuelle rettigheter. De aller fleste av disse familielovene – med unntak av noen få grupper som for eksempel de matrilineære nayarene i Sør-India – hadde også det til felles at inngiftete kvinner i prinsippet ikke hadde noen arverettigheter, og ved ektemannens død var det deres sønner som overtok familiens hus og eiendeler.
Indiske reformatorer tilhørende den engelskutdannete eliten ble sterkt influert av britene, og førte flere kampanjer som resulterte i et forbud mot sati i 1829 og en ny lov som tillot gjengifte for enker i 1856. Disse indiske mennene var også opptatt av å skape en ny moderne indisk kvinne, og derigjennom fikk etter hvert mange kvinner tilhørende den indiske eliten utdanning.
Den indiske samfunnsviteren Partha Chatterjee er en av flere som i ettertid har påpekt hvordan den vestlige forestillingen om en privat og en offentlig sfære fikk stor betydning for spørsmålet om kvinners stilling og kjønnsroller. Dette skillet mellom to sfærer ga gjenklang i indiske forestillinger om det hjemlige og verden (utenfor hjemmet), og ble ikledd en kjønnet nasjonalidentitetsdrakt. Dermed oppsto forestillingen om, på den ene siden, en kvinnelig privat-sfære basert i hjemmet som ble ansett å utgjøre selve oppbevaringsstedet for ekte, tradisjonelle indiske verdier, og på den andre siden en mannlig offentlig anglo-indisk kolonisfære der engelsk var arbeidsspråket og der de britiske kolonisatorene var herskere over indiske tjenestemenn.
Dette kvinnesynet fikk flere vidtrekkende konsekvenser. Det innebar, for det første, at kvinner ble satt på en pidestall der ingen egentlig var interessert i kvinners faktiske sosiale stilling i samfunnet, og der det store flertallet kvinner fra Indias lavere sosiale lag var uinteressante. For det andre var dette kvinnesynet basert på en deling mellom en offentlig og privat sfære, der kvinner ble plassert i den private sfære med husarbeid og barneomsorg som sine eneste legitime oppgaver. Et tredje poeng er at dette kvinnesynet tilslørte forskjeller mellom kaster og etniske/religiøse grupper i India.
Den indiske uavhengighetsbevegelsen vokste i omfang utover nittenhundretallet, og ble etter hvert dominert av National Congress (som etter selvstendigheten ble omdøpt til Kongresspartiet). Til tross for at det på denne tiden var vanlig for kvinner tilhørende bevegelsens elitesjikt å ha utdanning, var det omtrent ingen kvinner som hadde ledende posisjoner.
Kvinnene mobiliserte imidlertid i egne kvinnegrupper, og i løpet av 1920-tallet ble det som omtales som Indias første bølge kvinnebevegelse etablert av nettopp de kvinnene som tilhørte den etablerte, engelskspråklige middelklassen. Ved å alliere seg med uavhengighetsbevegelsen fikk de større nasjonal representasjon og gjennomslag i sin kampanje mot barneekteskap. Utover 1930-tallet fikk kvinnebevegelsen også en mer sentral rolle i uavhengighetsbevegelsen. En årsak til dette var at Gandhi i sin søken etter å trekke med seg større folkemasser og gjøre uavhengighetsbevegelsen til en massebevegelse, var spesielt opptatt av å mobilisere kvinner og trekke dem aktivt med. Likevel var det dominerende synet blant nasjonalistene på denne tiden – inkludert Gandhi, og også blant de fleste kvinnene – at kvinner og menn innehadde forskjellige kvaliteter og derfor hadde forskjellige roller å spille i motstandskampen. Der mennene var ledere og politiske strateger, var det kvinnenes rolle å bistå mennene.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.