Indias historie

De viktigste kildene for eldre indisk historie er hovedsakelig religiøs og episk diktning, opplysninger i greske, romerske, kinesiske og muslimske kilder, myntfunn og ikke minst tallrike innskrifter.

De eldste innskriftene tilhører sannsynligvis Induskulturen. Til tross for mange forsøk på å tyde dem har disse rebusaktige innskriftene i en slags bildeskrift bevart sine hemmeligheter. Først den ariske innvandringen lar seg dokumentere ved hjelp av den vediske litteratur.

• Se også artikkel om Indias forhistorie
• Se også artikkel om Indias samtidshistorie

Etter alminnelig oppfatning trengte indo-arisktalende stammer gjennom passene fra Afghanistan og Iran ned i Punjab i løpet av 1000-tallet fvt. Jern kjente de ikke til, men de hadde bronse og kobber. På sine herjingstog brukte de stridsvogner trukket av hester. Under harde kamper innbyrdes og med lokale fyrster, bredte ariske småriker seg over det nordvestlige India. Det oppstod en blandingskultur med en arisk herskerklasse, som dominerte de erobrede distrikter og utbredte brahminsk kultur. Tradisjonelt kalles tiden fra cirka 1500 til 1000 fvt. den vediske periode og de følgende århundrer frem til rundt 500 fvt. den episke tid.

På 400- og 500-tallet fvt. er de første tegn til større statsdannelser. Det viktigste var Magadhariket. På denne tiden skjedde det store intellektuelle omveltninger; buddhismen fikk økt betydning samtidig som det vokste frem nye litterære tradisjoner og klassisk filosofi.

Aleksander den store trengte frem til Bias-elva i 326 fvt., det første sikre årstall i indisk historie. Etter hans død ble greske fyrster sittende i det nordvestlige India og Afghanistan.

Chandragupta grunnla cirka 320 fvt. det første indiske storrike i Magadha (Bihar), og drev den hellenistiske kong Selevkos ut av India 311 fvt. Chandraguptas dynasti, Mauryriket, nådde sin største utbredelse under Ashoka. Han spredte buddhismen som religion, og la under seg det meste av India. Bare de aller sørligste områdene ble liggende utenfor riksgrensene, og ble et fristed for dravidisk kultur under Pandya-, Chera- og Chola-dynastiene. Men heller ikke disse distriktene unngikk arisk dominans i det lange løp. Etter Ashokas død i 231 fvt. begynte riket å gå i oppløsning, og omkring 185 fvt. var det fullstendig oppløst.

Det følgende herskerhus, Sungaene, maktet ikke å holde riket sammen, og de gresk-baktriske kongene Demetrios og Menandros trengte langt østover og hadde som mål å skape et stort gresk-indisk rike. Samtidig dukket nye erobrere opp i nordvest. Fra Sentral-Asia kom skyterstammer og truet grekernes posisjon. I annen halvdel av 100-tallet fvt. trengte de så fra Seistan inn i Sind og grunnla mektige riker i Nord-India. De ble etterfulgt av parterne, som også var iranske, og etter parterne kom igjen et nytt skytisk herskerhus, Kushana-dynastiet. Den mektigste av deres konger, Kanishka (første halvdel av 100-tallet evt.) hersket over store deler av Nord- og Vest-India, med innflytelse langt innover i Sentral-Asia. Hans rike ble et viktig sentrum for utbredelsen av buddhistisk-indisk kultur over Asia.

Rundt 320 evt. grunnla guptaene et nasjonalt dynasti, et nytt indisk storrike med sentrum i Ashokas hovedstad Pataliputra (nå Patna). Med Samudraguptas erobringer i vest forskjøv tyngdepunktet seg til Ujjain. Under Chandragupta 2 Vikramaditya (375–413) var omtrent hele Nord-India samlet i én stat. Guptaperioden er den hinduiske kulturs gullalder. Arkitektur og bildende kunst blomstret. Ved hoffet i Ujjain virket Kalidasa, sanskritlitteraturens betydeligste dikter. Store resultater ble nådd i vitenskaper som matematikk, astronomi og medisin. Det meste styrtet i grus da hunerne på midten av 400-tallet brøt inn og plyndret. Få av tidens kunstverker ble skånet. Mange indere flyktet til Sør-India og land i Sørøst-Asia. I 528 falt hovedstaden Ujjain, og guptatiden var slutt.

Det siste hinduiske storriket i Nord-India ble grunnlagt av Harsha (606–646), men det overlevde ikke grunnleggeren. Etter ham var India splittet i en rekke mindre stater, og det var ingen som kunne samle til motstand mot nye erobrere.

Alt i 712 evt. kom araberne til kysten av Sind, men først cirka 1000 begynte de muslimske invasjonene for alvor, med Mahmud av Ghaznis plyndringstog. Senere kom Muhammad av Ghor, som i 1198 grunnla et stort rike med Delhi som hovedstad. Så avløste det ene herskerhuset det andre: Slavedynastiet, grunnlagt 1206 av Qutb al-Din Aibak, som hadde vært slave hos Muhammad av Ghor, Khalji-sultanatet (1290–1320), Tughluq-dynastiet (1320–1413), Sayyid-herskerne (1414–1451) og Lodi-dynastiet (1451–1526). Nord-India var på denne tiden splittet i en rekke muslimske riker, mer eller mindre løst tilknyttet herskerne i Delhi. Det fantes også flere hinduiske stater, først og fremst det mektige Vijayanagar-riket i Sør-India (1339–1565).

I 1526 rykket Babur inn i India og grunnla stormogulenes rike, Mughal-riket, hvis siste nominelle hersker Bahadur Shah ble avsatt etter det store Sepoyopprøret («The Mutiny») i 1857–1859. Både Babur og hans etterfølger Humayun hadde ekspandert, men høydepunktet kom under Akbar (1542–1605). Hans tolerante politikk hadde forsonet også hinduene i riket og skapt en administrasjon som senere tider kunne dra nytte av. Men under Jahangir, som var en udugelig politiker, og under fanatikeren Aurangzeb (1658–1707) begynte det å gå tilbake med stormogulenes makt. Mahrattene ble mektige i sør, sikhene i Punjab reiste seg, og flere av de muslimske rikene gjorde seg uavhengige. Også perserkongen Nadir Shahs invasjon i 1739 og afghaneren Ahmad Shahs plyndringer bidrog til å svekke Mughal-dynastiets makt. Samtidig hadde europeerne begynt å gjøre seg gjeldende.

Portugiserne hadde lenge forsøkt å finne en sjøvei til India for å bryte arabernes monopol på handelen med landet. Vasco da Gama landet 1498 i Calicut, og portugiserne la under seg handelen. Snart kom nederlenderne etter, men de samlet seg om utnyttelsen av de ostindiske øyer. Også i Danmark ble det i 1616 opprettet et ostindisk selskap. Det skaffet seg støttepunkter i Trankebar og Bengal, og disse ble først overtatt av britene i 1843.

På 1700-tallet stod hovedkampen mellom franskmenn og briter, med Joseph François Dupleix og Robert Clive som ledere. Begge parter søkte støtte hos indiske fyrster og intrigerte mot hverandre. Det endte med britisk seier, og franskmennene beholdt bare (til 1954) noen mindre steder med Pondicherry som administrasjonssenter. Det britiske handelskompaniet British East India Company (stiftet 1600) hadde til å begynne med ikke planer om å underlegge seg India, men fikk av lokale fyrster rett til å anlegge handelsstasjoner.

Etter Clives seier ved Plassey i 1757 fikk kompaniet den virkelige makt over store deler av Bengal, Bihar og Orissa. Under Warren Hastings (generalguvernør 1774–1785) fortsatte ekspansjonen, og styret fikk fastere form. I 1784 ble det underlagt regjeringskontroll, og under lord Charles Cornwallis ble embetsverket ordnet. Under ham og lord Richard Wellesley (1798–1805) ble store deler av Sør-India lagt under kompaniet, og etter gjentatte kriger med maharattene ble deres land annektert i 1819. Under lord William Pitt Amherst (1823–1828) ble Assam innlemmet og kompaniet proklamerte seg som overherre over hele India. I 1833 ble handelsmonopolet opphevet og styret underlagt strammere parlamentskontroll.

Britene led nederlag i en krig med Afghanistan (1839–1842), mens Sind ble annektert (1843). Etter harde kamper med sikhene, tok britene også Punjab (1849). Lord Dalhousie (1848–1856) begynte å annektere stater hvor fyrsten døde uten livsarving. Dette vakte stor uro, særlig da Oudh ble annektert i 1856.

På 1800-tallet ble det bygd ut et omfattende jernbanenett i India, og opprettet flere universiteter. En del indere ble gjennom Indian Civil Services rekruttert til statlige stillinger, men alle høyere stillinger var forbeholdt briter. Kolonimakten oppmuntret kristne misjonærer til å virke i India. Eiendomsretten til jord ble regulert, og jord ble en handelsvare som kunne bli fratatt den som dyrket den. Den muslimske tidens fogder og skatteinnkrevere, zamindarer, fikk spesielle privilegier under det britiske styret. De ble landeiere, og stod i et spesielt lojalitetsforhold til britene. I Bengal ble det fra 1793 innført en permanent skattlegging av dyrkbar jord.

Misnøyen med det britiske styret økte. I tillegg til den økonomiske utbyttingen, følte folk at britene ikke lenger ville respektere deres religioner. I 1857 brøt det ut et soldatopprør (Sepoyopprøret) mot det britiske styret. Indiske fyrster som av britene hadde blitt fratatt sine riker var sentrale krefter bak oppstanden. Det ble begått grusomheter fra begge sider. En tid så det farlig ut for det britiske styret, særlig under beleiringen av Lucknow. Det kom raskt forsterkninger fra Storbritannia, og i 1859 var opprøret slått ned med hard hånd. Britene kaller oppstanden mytteriet («The Mutiny»), men i India blir det ofte omtalt som den første indiske frihetskrig.

I 1858 gikk India over fra kompaniet til den britiske krone og ble en koloni styrt av en visekonge. Det ble lovet adgang til embeter etter «utdannelse, dyktighet og ubestikkelighet, uansett rase og religion», men i praksis oppnådde inderne meget sjelden høyere embeter. Etter hvert som stadig flere indere fikk høyere utdannelse i Storbritannia, gjorde kravet om delaktighet i administrasjonen seg sterkere gjeldende. Det var disse intellektuelle kretsene som i 1885 tok initiativet til dannelsen av kongresspartiet (National Congress). Det forsikret til å begynne med sin lojalitet mot britene og drøftet indre politiske og sosiale spørsmål. Fra 1890-årene vant en politisk radikal nasjonalistisk retning under ledelse av Bal Gangadhar Tilak stor innflytelse, og i 1907 fremsatte kongresspartiet for første gang kravet om swaraj (selvstyre).

Utviklingen under første verdenskrig gav selvstyrebevegelsen ny vind i seilene. India hadde stilt mer enn én million mann under våpen og bidratt sterkt til seieren; den britiske koloniarmé bestod i stor utstrekning av indiske soldater. Den fremvoksende industrien i India krevde tollbeskyttelse, og det nye industriproletariatet begynte å organisere seg. Kongresspartiet krevde større selvstyre, og ble fra 1916 støttet av Ligaen av muslimer, som var stiftet i 1906 som en motvekt mot det overveiende hinduiske kongresspartiet. En forfatningsreform i 1919 gav inderne et meget begrenset selvstyre, men opptøyer i Punjab tidligere på året og nedskytingen av flere hundre indere på et demonstrasjonsmøte i Amritsar skapte en bitter stemning.

Kongresspartiet under ledelse av Mohandas Karamchand Gandhi, best kjent som Mahatma Gandhi, boikottet valgene og proklamerte passiv motstand, satyagraha, mot britene. Nå kom for første gang indere av alle klasser med i kampen for selvstyre. Da det ble begått voldshandlinger av mengden, avblåste Gandhi kampen, men ble selv arrestert. Han åpnet i 1930 en ny «ulydighetskampanje», som nesten førte til åpent opprør. I 1930-årene ble det holdt flere rundebordskonferanser i London, hvor briter og indere forgjeves forsøkte å enes om videre reformer. Gandhi og tusener av hans tilhengere ble igjen arrestert.

I 1935 vedtok parlamentet i London en ny forfatning for India som ga betydelig utvidet selvstyre. Forfatningen trådte i kraft kun i enkelte provinser, og ved valgene i 1937 fikk Kongresspartiet flertall og dannet regjering i åtte av elleve provinser.

Ved krigsutbruddet i 1939 kom India automatisk med, uten at inderne var tatt med på råd. Kongresspartiet trakk da sine medlemmer tilbake fra alt samarbeid med regjeringen. Det startet en ulydighetskampanje mens japanerne nærmet seg Indias grenser. Det ble alvorlige uroligheter, og et stort antall indiske nasjonalister, blant dem Gandhi og Jawaharlal Nehru, ble fengslet. En del indiske nasjonalister, under ledelse av Subhas Chandra Bose, samarbeidet med japanerne og opprettet en «regjering» i Singapore. På den annen side deltok over to millioner indiske soldater som var vervet av britene, i verdenskrigen.

Etter andre verdenskrig ble det politiske liv i India dominert av uavhengighetskampen og av splittelsen mellom hinduer og muslimer. Disse, som utgjorde om lag ¹/₄ av befolkningen, var redde for å bli tilsidesatt av hindumajoriteten i et selvstendig, samlet India. Den muslimske liga krevde, under sin leder Muhammed Ali Jinnah, utskillelse av en egen stat, Pakistan, som skulle omfatte alle provinser der muslimene hadde flertall. Sikhene i Punjab fryktet på sin side et islamsk herredømme der, og fyrstene så med uro på et uavhengig, demokratisk India. Britene forsøkte, med lord Archibald Wavell som visekonge, å megle mellom hinduer og muslimer.

I februar 1947 ble lord Louis Mountbatten utnevnt til visekonge for å gjennomføre en tilbaketrekning av britene innen juni 1948. For å unngå borgerkrig besluttet han å hugge knuten over. Han fikk det britiske parlament og begge partene i India med på at det straks ble opprettet to «dominioner»: India, eller Den indiske union, med hinduisk majoritet, og Pakistan, med majoritet av muslimer. Mountbatten ble utnevnt til generalguvernør i Den indiske union og Jinnah i Pakistan.

14. og 15. august 1947 ble suvereniteten overdratt til de nye staters myndigheter. Jawaharlal Nehru ble det selvstendige Indias første statsminister. Men delingen førte i første omgang til forferdelige massakrer. Mange hundre tusen ble drept, og nær tolv millioner flyktninger søkte over grensene; hinduer fra Pakistan og muslimer fra India. Forsorgen for og assimileringen av disse flyktningmassene var for begge land en tung byrde. Over 40 millioner muslimer foretrakk imidlertid å bli i India etter delingen. Booppgjøret mellom India og Pakistan bød også på mange andre vanskeligheter. India fikk om lag 90 prosent av alle fabrikkene, men de største jordbruksområdene tilfalt Pakistan. Skarpest stod striden om Kashmir.

Gandhi ble myrdet av en hinduisk fanatiker 30. januar 1948. I november 1949 besluttet den grunnlovgivende forsamlingen at India ikke lenger skulle være en dominion, men en uavhengig republikk innenfor Det britiske samvelde. Rajendra Prasad ble i januar 1950 utropt til republikkens første president. Myndighetene gikk inn for omfattende politiske, sosiale og økonomiske reformer.

De 500–600 fyrstestatene ble integrert i Den indiske union, og fyrstene mistet sin personlige makt og de fleste privilegier. Kastevesenet ble i det vesentlige avskaffet på papiret, men i praksis fortsatte de 70–80 millioner «uberørbare» å utføre arbeid som ingen andre ville gjøre. Kvinnens stilling ble til en viss grad bedret, og en moderne ekteskapslovgivning innført. Fri skolegang for alle barn i alderen 6 til 14 år ble hjemlet i forfatningen, men i praksis lot ikke dette seg gjennomføre. Vidtrekkende reformer ble vedtatt med sikte på å skaffe jordløse bønder jord.

Regjeringen under Nehru gikk inn for en sentralisert planøkonomi av tilnærmet sosialistisk modell; den møtte motstand både fra reaksjonært hinduhold og fra kommunistisk pregede bevegelser. Utbyggingen skjedde på grunnlag av femårsplaner, delvis finansiert ved lån og gaver fra utlandet, i første rekke Sovjetunionen, USA og Storbritannia.

I løpet av kort tid skjedde det store endringer i det gamle indiske samfunnet. Gjennomføring av den andre femårsplanen (1956–1961) ble vanskeliggjort, blant annet som følge av uroligheter i flere landsdeler og økt spenning i forholdet til Kina. I 1962 var det kamper flere steder langs grensen, og kinesiske soldater rykket flere steder inn på indisk område. Kina gjorde krav på store landområder, men India avviste kravene.

Til tross for motstand, fikk regjeringen i 1962 vedtatt et familieplanleggingsprogram med sikte på å dempe den sterke veksten i folketallet. Målet var å redusere fødselsraten fra 40 per 1000 til 25 per 1000. I 1965 var 13 000 familieplanleggingssentre opprettet. Likevel fortsatte befolkningsøkningen å være et stort problem. I perioden 1947–1997 steg folketallet fra anslagsvis 350 til 950 millioner. Den gjennomsnittlige levealder steg i samme periode fra 32 til 56 år. I 1965 ble hindi gjort til Indias offisielle språk, men sterk motstand mot vedtaket førte til at engelsk ble anerkjent som fellesspråk med «assosiert status».

Ved Nehrus død i 1964 ble Lal Bahadur Shastri statsminister. Forsøk på å bedre forholdet til Kina og Pakistan førte ikke frem. I 1965 var det omfattende krigshandlinger i Rann of Kutch og Kashmir. I 1967 var det mindre sammenstøt med kinesiske styrker ved grensen til Sikkim.

Ved Shastris død i 1966 ble Nehrus datter, Indira Gandhi, statsminister som kompromisskandidat mellom kongresspartiets høyre- og venstrefløy. I 1969 ble kongresspartiet sprengt, og høyrefløyen under Morarji Desai trådte ut. Splittelsen var et dramatisk uttrykk for den uro som gjorde seg gjeldende både i Delhi og i mange av delstatene i slutten av 1960-årene. Årsakene var mange: økonomiske tilbakeslag slik at femårsplanenes mål ikke ble nådd, uenighet om landbrukspolitikken, misnøye med sentralregjeringens dominerende stilling og så videre. I flere delstater oppstod geriljabevegelser. Her spilte marxist-leninistiske grupper (naxalitter) en fremtredende rolle.

Indira Gandhi vant i 1971 en solid valgseier under slagordet «Avskaff fattigdommen». Med god støtte fra velgerne gikk hun inn for en hard linje overfor Pakistan. Under selvstendighetskampen i Bangladesh (Øst-Pakistan) kom i løpet av 1971 om lag ti millioner flyktninger til India. Indiske styrker rykket 4. desember over grensen i øst; også langs grensen til Vest-Pakistan brøt det ut krig. Etter tolv dagers kamper kapitulerte de om lag 90 000 pakistanske soldatene i øst.

Den militære seier styrket Indira Gandhis prestisje, men sterke sosiale og politiske brytninger fortsatte utover i 1970-årene. Hennes moderate sosialistiske reformprogram møtte motbør. Industrialiseringen akselererte i 1970-årene; India ble ledende i den tredje verden når det gjaldt utnyttelse av kjernekraft. En underjordisk kjernefysisk prøvesprengning fant sted i mai 1974. De største fremskrittene kom i landbruket. Den «grønne revolusjon» moderniserte ris- og hveteproduksjonen, og India ble i 1970-årene for første gang ble selvberget med mat.

I juni 1975 ble Indira Gandhi funnet skyldig i å ha krenket valgloven under valgkampen i 1971, og ble fratatt sin plass i parlamentet. Før anken var blitt behandlet av høyesterett, erklærte hun unntakstilstand. Videre brukte hun sitt to tredels flertall i parlamentet til grunnlovsendringer som gav henne nærmest diktatoriske fullmakter. Pressen ble strengt sensurert og over 100 000 politiske motstandere holdt i forvaring under den 19 måneder lange unntakstilstanden, som Gandhi selv kalte «disiplinert demokrati».

I januar 1977 skrev hun ut nyvalg, som ble et vendepunkt. Kongresspartiet tapte stort, særlig i nord. Seks opposisjonspartier som var gått sammen i et felles parti, Janata, sikret seg halvparten av mandatene. I mars 1977 dannet Janata regjering med den 82-årige Morarji Desai som statsminister. Regjeringen gikk inn for en økonomisk politikk med hovedvekt på landsbyutvikling og småindustri. I juli 1979 gikk Janata-regjeringen i oppløsning etter sterk indre strid mellom fraksjoner og ledere. Det var stridigheter også innen kongresspartiet, som i januar 1978 igjen gikk i oppløsning. Indira Gandhi ble leder for Indian National Congress (I) – I for Indira. Indira-fraksjonen ble snart helt dominerende.

Indira Gandhi og hennes fraksjon seiret stort ved valget i 1980; hun ble statsminister på ny. India var i de følgende år preget av regional uro, særlig i Assam, der minst 3000 innflyttere fra Bengal ble massakrert, og i Punjab, der militante sikher kjempet for større selvstyre eller løsrivelse. Indira Gandhi gav i juni 1984 ordre om militært angrep på bevæpnede sikher som hadde forskanset seg i sikhenes fremste helligdom, Det gylne tempel i Amritsar; dette kostet trolig minst 1000 mennesker livet. Som hevn ble hun 31. oktober 1984 drept av to av sine egne livvakter.

• India
• Oversikt over Indias historie
• Indias forhistorie
• Indias samtidshistorie

• «Bistand til befolkningstiltak» – artikkel skrevet av Sunniva Engh om internasjonale bidrag til å dempe befolkningsveksten i India på Norgeshistorie.no