Agnolo Bronzino var en sentral representant for manierismen og en av de mest innflytelsesrike malerne i Firenze på midten av 1500-tallet. Bronzino er mest kjent for sine portretter, men malte også en rekke religiøse, mytologiske og allegoriske motiver. Han var dessuten en anerkjent dikter i sin samtid.

Bronzino var sønn av en slakter og vokste opp i enkle kår. Han skal først ha fått undervisning av en ukjent maler og deretter av Raffaellino del Garbo (d. ca. 1527-1528). En gang mellom 1505 og 1508 ble Bronzino elev av Jacopo da Pontormo.  

Pontormos innflytelse på Bronzinos tidlige arbeider var svært sterk. Dateringen av en rekke av Bronzinos verk er usikker, og det gjør det derfor vanskelig å få et helhetlig inntrykk av hans utvikling mot en mer selvstendig stil.

I 1530 dro Bronzino til Pesaro og tilbrakte to år i hertugen av Urbino, Francesco Maria I della Roveres, tjeneste. Her arbeidet han med freskedekorasjon av Villa Imperiale. Freskene er ikke bevart, men Bronzinos portrett av hertugens sønn, Portrett av Guidobaldo II della Rovere (1531-32, Firenze, Palazzo Pitti), eksisterer fortsatt. Verket er sikkert datert og bidrar derfor til forståelsen av Bronzinos utvikling som portrettmaler. Det hører med blant en rekke sentrale portretter som Bronzino malte på 1530- og 1540-tallet.     

Et annet eksempel er Portrett av Ugolino Martelli (Berlin, Gemäldegalerie) som sannsynligvis er fra andre halvdel av 1530-tallet. Martelli fremstilles som lærd, omgitt av verk av Homer, Vergil og den samtidige dikteren og humanisten Pietro Bembo. I bakgrunnen ses hans palass og en statue av den bibelske skikkelsen David som var et symbol på Den florentinske republikken. Slik understreker maleren Martellis status og lojalitet. Figuren er tydelig inspirert av Michelangelo som Bronzino studerte inngående.

Agnolo Bronzino. Allegori med Venus og Amor. ca. 1545. Olje på tre. National Gallery, London.

av Fri. fri

I 1539 deltok Bronzino i arbeidet med dekorasjonene til bryllupet mellom Cosimo I de’ Medici og Eleonora di Toledo. Dette innledet hans karriere som hoffkunstner. Bronzino malte en rekke portretter av fyrstefamilien. Det kanskje mest kjente er Portrett av Eleonora di Toledo med sønnen Giovanni de’ Medici (ca. 1545, Firenze, Galleria degli Uffizi). Klær og smykker er detaljert skildret, og hertuginnen fremstår som distansert og utilgjengelig. Dette er typisk for Bronzinos portretter.

Bronzino arbeidet også med dekorasjonen av hertuginnens kapell i Palazzo della Signoria (Palazzo Vecchio) i Firenze, i første omgang i perioden 1540-1545. Freskene på veggene viser scener fra Moses’ mirakler, og i takhvelvet er Fire helgener og treenigheten fremstilt. Altertavlen av Begråtelsen (Besançon, Musée des Beaux-Arts et d’Archéologie) ble ferdigstilt i 1545, men kort etter gitt som diplomatisk gave til keiser Karl Vs rådgiver. Først i 1553 malte Bronzino en ny og nesten helt lik versjon som nå befinner seg i Palazzo Vecchio.

Også et annet av Bronzinos malerier fra denne perioden, Allegori med Venus og Amor (ca. 1545, London, National Gallery) ble høyst sannsynligvis gitt som diplomatisk gave. Mottakeren var kong Frans I av Frankrike. Maleriet som blander det erotiske med det intellektuelt krevende, er svært komplekst og har vært gjenstand for mange ulike tolkninger. De vridde og langtrukne figurene er typiske for maleren og forbindes spesielt med manierismen.  

Bronzino tegnet også en rekke kartonger til billedvever for Cosimo, og et kort opphold i Roma i 1548 kan ha vært av betydning for hans arbeid med den viktige serien med episoder fra Josefs liv (ferdigstilt i 1553 og nå delt mellom Palazzo Vecchio og Palazzo del Quirinale i Roma). Maleren laget dekorasjoner til giftermålet mellom hertugens sønn, Francesco, og Johanna av Østerrike i 1565. Han arbeidet også for andre oppdragsgivere mens han var i Cosimos tjeneste.

Bronzino hadde inngående kjennskap til diktekunsten og var medlem av Firenzes litterære Accademia Fiorentina. Han var verdsatt som dikter i sin samtid, og hans litterære interesser kommer tydelig fram i mange av hans malerier. Bronzino malte også flere portretter av diktere, og det mest kjente av dem er Portrett av Laura Battiferri (ca. 1560, Firenze, Palazzo Vecchio). I 1563 var Bronzino med på å grunnlegge Firenzes kunstakademi, Accademia delle Arti del Disegno.

Bronzino var svært høyt verdsatt i sin samtid, særlig for sin fremragende fresketeknikk og innovative fargebruk. Giorgio Vasari er den mest sentrale samtidige kilden til malerens liv og verk. Bronzinos portretter var av stor betydning for utviklingen av hoffportrettet. Hans kunst ble imidlertid hardt rammet av motreformasjonens kritikk, og først rundt forrige århundreskifte begynte interessen å ta seg opp.

  • Maurice Brock (2002). Bronzino. Flammarion.
  • Liana De Girolami Cheney, red. (2014). Agnolo Bronzino. The muse of Florence. New Academia Publishing.
  • Janet Cox-Rearick (1993). Bronzino’s Chapel of Eleonora in the Palazzo Vecchio. University of California Press.  
  • Charles McCorquodale (2005). Bronzino. Chaucer Press. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.