Korea er en halvøy i Øst-Asia mellom Gulehavet og Japanhavet. Øya var sete for en eldgammel sivilisasjon, og fra 668 evt. var Korea én stat. I 1948 ble Korea delt i Nord-Korea (Den demokratiske folkerepublikken Korea) og Sør-Korea (Republikken Korea).
Tradisjonell koreansk kronologi begynner med år 2333 fvt., da T'angun, Koreas mytiske grunnlegger, ble født. Som sønn av en omskapt bjørn og en tiger ble han konge over «de ni stammer» og grunnla den koreanske sivilisasjon. Bjørnemotivet, som er typisk nordasiatisk – sammen med tigeren, som forekommer hyppig i koreansk folklore – er et av de mange trekk som, i tillegg til språklig og arkeologisk materiale, knytter Korea til en nord-asiatisk sammenheng. Som en naturlig følge av sin geografiske beliggenhet har Korea gjennom hele sin historie vært et krysningspunkt for innflytelser fra nord (Mandsjuria, Mongolia, Sibir), vest (Kina) og øst (Japan), og har særlig tjent som en bro mellom Kina og Japan. På lang sikt kom den kinesiske innflytelse på Koreas utvikling til å bli så overveldende at den koreanske kultur kan betraktes som en variasjon av det kinesiske grunnmønster.
Koreansk historie er ikke særlig godt utforsket. Om eventuell bosetting før 3. årtusen fvt. vet man ingenting. Men sikkert er at fra denne perioden og helt ned til historisk tid kom en rekke stammegrupper vandrende inn i landet fra nord. Flertallet av disse stammene må ha vært tungusisk-talende, og representerte således sannsynligvis den altaiske språkgruppe. Disse folkene levde av jakt og fiske, og de hadde en keramikk med kam-merker, beslektet med typer som er funnet blant annet i Sibir og Mandsjuria foruten i Nord-Kina. Dessuten bygde de store gravkamre (eller altere) av store steiner (dolmener), en skikk som er ukjent i Kina. Deres ledere ser ut til å ha vært et arvelig aristokrati, en slags krigerkaste, og disse hadde en mengde tjenere og slaver. De brakte med seg en form for sjamanisme som ennå finnes bevart i Korea (kvinnelige medier, mudang). De dyrket både sine forfedre og en rekke naturånder.
Fra 400-tallet fvt. kom metaller i bruk, og etter hvert ble også jordbruk kjent, sannsynligvis ved kinesisk innflytelse. Den første statsdannelsen oppstod antagelig på 300-tallet fvt. i Nordvest-Korea (Choson; dette navnet er i senere perioder blitt brukt om hele Korea, og er blitt det japanske navnet på Korea, Chosen). Denne staten må ha vært under kinesisk påvirkning. I keiser Wu Dis regjeringstid gikk Kina til erobring av Korea (108 fvt.). Dette førte til opprettelse av en rekke kinesiske kolonier i nord og vest; den mest kjente er Nangnang (kinesisk Lolang), med hovedstad nær det nåværende Pyongyang.
Blant de folkegruppene som kom fra nord inn i Korea i de siste århundrer fvt., var puyo (kinesisk fuyü) og koguryo de mest kjente. Koguryo-folket trosset en rekke kinesiske erobringsforsøk og fikk etter hvert et sterkt økonomisk grunnlag og en betydelig militær slagkraft. I det første århundre fvt. (ifølge tradisjonen i 37 fvt.) grunnla de et rike som omfattet hele det nordlige Korea, og som kom til å bestå inntil år 668.
Puyo-folket synes å ha skaffet seg et tyngdepunkt i Sørvest-Korea, og kom tidlig under sterk kinesisk innflytelse. Her oppstod det et velstående rike, Paekche, med hovedstad i Kyongju. Buddhismen ble kjent her på slutten av 300-tallet, og forbindelsene med Japan har nok vært av betydning. Også dette riket bestod inntil år 668. Tidligere var navnet Han blitt brukt om folket og landet; dette navnet er i dag det offisielle navn på Sør-Korea. Et tredje rike, Silla, vokste frem på sørøstkysten på 300-tallet. Det lå mer avsides og var ikke så utsatt for kinesisk innflytelse. Det hadde en fast militær og sosial struktur, og nære forbindelser med Japan. Denne perioden i Koreas historie er kjent under navnet Samguk (de tre riker).
Langvarige kriger fra begynnelsen av 600-tallet, hvor også Kina var innblandet, førte omsider til at Silla fikk overtaket over de to andre rikene. Under Sillas lederskap ble så Korea forent til ett rike i 668, og har siden forblitt en enhet helt til vår egen tid. Landet hadde allerede i denne perioden i alt vesentlig de samme grenser som det har i dag. Nest etter Kina var således Korea det første landet i Øst-Asia som oppnådde nasjonal selvstendighet.
I denne tiden satte den kinesiske kulturpåvirkningen inn for alvor. I administrasjon, kunst og religion søkte Silla å følge det kinesiske mønsteret; det kinesiske skriftsystemet ble innført, og buddhistiske klostre, templer og pagoder bygd i stort antall. Store kunstskatter er bevart fra denne epoken. En steinpagode, Pulguksa, i nærheten av hovedstaden Kyongju, er berømt. Dette enhetsriket bestod til år 935. En opprører, Wang Kon, hadde imidlertid i 918 grunnlagt et nytt rike under navnet Koryo (en forkortelse av koguryo); dette navn har gitt opphav til utlendingenes navn Korea. Med hovedstad i Kaesong (Songo) på vestkysten oppstod dermed dynastiet Koryo.
Under Koryo-dynastiet (935–1392) var Korea stadig utsatt for angrep utenfra. Et angrep fra det tungusiske khitan-folket ble avverget 963, og 1033 ble det bygd en mur langs Yalu-elva. I 1107 ble khitan-styrkene drevet ut for godt, men hundre år senere (1231–57) kom en ny bølge av angrep, denne gang fra mongolene under Djengis-khan. Mot slutten av 1200-tallet gjorde Marco Polo Korea kjent i Europa.
Under Koryo-dynastiet blomstret handel, håndverk og litteratur, og buddhismen var den mest utbredte religion i landet.
I 1392 overtok et nytt dynasti, Yi, makten etter Koryo-herskerne. Yi-dynastiet beholdt makten i Korea frem til 1910. Landet fikk nå navnet Choson, og hovedstaden ble flyttet til Hanyang (Seoul). Konfucianismen erstattet buddhismen som religion, boktrykkerkunsten ble innført (trykking med løse typer), og handelen med Kina fikk et kraftig oppsving.
Forholdet til landets naboer var fortsatt urolig. Tidlig på 1400-tallet ble barbarene i nord overvunnet. Den japanske shogun Toyotomi Hideyoshi invaderte Korea i 1592 og ble ikke fordrevet før i 1604. Kinesiske styrker rykket inn i 1636, og Korea ble nå tributtpliktig overfor Qing-keiserne. Det koreanske samfunnet ble reorganisert i denne tiden; rike bønder og kjøpmenn ble opphøyd i adelsstanden, og livegne fikk kjøpe seg fri. Men i de fattige bondemassene brøt misnøyen ut i en rekke opprør.
Gjennom katolske misjonærer hadde vestlig kultur fått innpass i Korea via Kina fra 1777, men i 1839 ble tre franske misjonærer og mange koreanske kristne drept, og i 1866 ble katolisismen forbudt og «den stengte dørs politikk» lansert. Dette førte til kraftige reaksjoner fra de vestlige kolonimakter.
Franske krigsskip bombarderte Kanghwa i 1866, og samme år ble et amerikansk handelsskip senket av koreanske soldater og sivile nær Pyongyang, etter at mannskapet hadde vært på plyndringstokt i byen. I 1871 ble seks amerikanske krigsskip sendt for å bombardere byen som en hevnaksjon, men de ble drevet tilbake.
Japanerne angrep Pyongyang i 1875, og i 1876 måtte Korea åpne havnebyene Busan, Wonsan og Inchon for japanske handelsinteresser. For å motvirke Japans innflytelse fikk Kina koreanerne til å inngå handelstraktater med flere stormakter. Indre uro og opprør svekket regjeringen i Seoul, og den måtte be om hjelp fra Kina. Yuan Shih-kai ble utnevnt til kinesisk høykommissær i Seoul i 1885, men Japan nektet å anerkjenne Kinas overhøyhet over Korea, og striden førte til åpen krig i 1894–1895. Japan vant krigen, og ved freden i Shimonoseki måtte Kina anerkjenne Japans maktstilling i Korea.
Japanerne satte i gang store reformprosjekter i Korea, blant annet modernisering av skolevesenet, men støtte på sterk motstand i befolkningen. Utad vakte det japanske hegemoniet reaksjoner, særlig i Russland, som hadde inngått en leieavtale med Kina om Port Arthur og Dalian på Liaodong-halvøya, og som nå så sin fortsatte ekspansjon sørover truet av japanerne. Konflikten utløste den russisk-japanske krig i 1904–1905. Korea erklærte seg først nøytralt, men lot japanerne benytte landet til gjennommarsj.
Ved krigens slutt ble Japans overhøyhet over Korea internasjonalt anerkjent gjennom Portsmouth-avtalen, som kom i stand ved amerikansk mellomkomst. Samme år tvang Japan Korea til å undertegne en traktat som gjorde landet til et japansk protektorat, og i 1910 ble Korea offisielt annektert av Japan. En motstandsbevegelse ble organisert og foretok aksjoner mot japanerne, men etter hvert ble den tvunget til å trekke seg vestover inn i Mandsjuria. Syngman Rhee opprettet og ledet en eksilregjering i Shanghai, og koreanere deltok på kinesisk side i krigen mot Japan.
Under andre verdenskrig ble de allierte på Kairo-konferansen i 1943 enige om å opprette en uavhengig koreansk stat. Etter Japans kapitulasjon i 1945 ble Korea delt i to «midlertidige» okkupasjonssoner; Sovjetunionen besatte den nordlige delen og USA den sørlige delen. Demarkasjonslinjen ble trukket langs den 38. breddegrad. Korea skulle gjenforenes etter frie valg, og det ble nedsatt en sovjetisk-amerikansk kommisjon til å forberede dette. Den kom ikke til noe resultat. Rivaliserende regjeringer ble etablert i hver landsdel.
FN nedsatte i 1948 en kommisjon som kom til Korea for å forberede alminnelige valg. Den fikk ikke adgang til Nord-Korea, der en kommunistisk midlertidig regjering var dannet i 1946. Etter FN-arrangerte valg ble Sør-Korea 15. august 1948 proklamert som egen stat under navnet Republikken Korea, og med Syngman Rhee som president. Den 9. september samme år ble Nord-Korea proklamert som Den demokratiske folkerepublikk Korea, og med Kim Il Sung som statsminister. De fleste sovjetiske og amerikanske tropper trakk seg ut av Korea. All handel og samferdsel mellom de to koreanske republikker var stanset helt. Spenningen mellom de to regimer var sterk, og det fant sted mange grenseepisoder. Den 25. juni 1950 brøt det ut full krig, se Koreakrigen.
En våpenstillstandsavtale ble sluttet 27. juli 1953. Skillelinjen mellom de to republikker ble omtrent den samme som før krigen, men avviker noe fra 38. breddegrad. Krigen bidrog ytterligere til å befeste delingen av Korea.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.