Sultan er en herskertittel som innebærer en muslimsk dynastisk statsoverhode. Sultanen er stort sett statens eneste overhode, og det er dermed et uttrykk for absolutt makt, uten at vedkommende pretenderer å være Emir.

Opprinnelig ble tittelen brukt om guvernører for store provinser innad i det samlede arabiske kalifatet som varte fra 632 til 936. Etter at kalifatet ble erstattet av en rekke mindre arabiske riker kom det til å bety statsoverhode i en uavhengig stat.

Den tidligste slike bruken av ordet regnes som brukt av Ghaznavidene (977-1186), dernest fulgte den tyrkiske seldsjukk-høvdingen Toğril, som i 1055 erobret Bagdad og overtok protektoratet over abbaside-kalifene etter de persiske buwaihidene. Han ble regent over riket og hyllet som «Østens og Vestens konge». Tittelen ble deretter brukt i denne betydning over hele den muslimske verden – Afrika, Midtøsten og Asia.

Også de osmanske fyrstene i det osmanske riket ble kalt sultaner, inntil verdigheten ble opphevet i 1923. Nå brukes tittelen av herskerne i Oman, Brunei og de malaysiske delstatene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.