Tizian

Tizians fødselsår er ikke dokumentert, og det er derfor knyttet en del usikkerhet til hans tidlige utvikling. Rundt 1488–1490 virker imidlertid sannsynlig, og han skal ha vært omtrent ti år da han flyttet fra hjemstedet til Venezia. Her gikk han først i lære hos mosaikkleggeren Sebastiano Zuccato og deretter hos Gentile Bellini. Etter sistnevntes død i 1507 begynte Tizian i verkstedet til Giovanni Bellini, Gentiles yngre bror.

Som ung maler samarbeidet Tizian med Giorgione og var sterkt påvirket av ham. I 1508 arbeidet de på de nå for det meste ødelagte freskene i Fondaco dei Tedeschi. Tidligere var det vanlig å anse Tizian som Giorgiones elev, men sannsynligvis dreide det seg om en mer selvstendig form for samarbeid. En utbredt oppfatning er at deres stil hadde svært mye til felles i denne tiden, og en rekke arbeider som blant annet Konserten (1510–1511, Palazzo Pitti, Firenze), har vært tillagt dem begge.

I nyere tid har flere imidlertid tonet ned Giorgiones betydning. Det er også en del uenighet knyttet til kronologien av flere av Tizians tidlige arbeider, og det gjør det vanskelig å trekke bastante konklusjoner om hans stilistiske utvikling. Imidlertid er det ingen tvil om at han oppnådde suksess tidlig i karrieren.

Tizian ble høyt verdsatt for sine religiøse motiver. Han fikk et større freskeoppdrag allerede i 1511 for Scuola del Santo i Padova som viser tre mirakler utført av den hellige Antonius fra Padova. Disse tre freskene er de eneste godt dokumenterte arbeidene fra Tizians tidlige periode.

Tizian malte også religiøse arbeider av mindre format, blant annet Skattens mynt (1516, Dresden, Gemäldegalerie Alte Meister) for Alfonso d’Este, hertugen av Ferrara, som var den første av Tizians viktige oppdragsgivere utenfor Venezia. Her ga han figurene større legemlighet og individualitet ved å rykke dem frem i forgrunnen. Inntrykket blir på den måten mer spontant og levende.

For kirken Santa Maria Gloriosa dei Frari i Venezia malte han to nyskapende altertavler. Den første av dem, den monumentale Marias himmelfart, utførte han i perioden 1516 til 1518. Det helhetlige og umiddelbare preget var noe nytt. Senere malte han Pesarofamiliens madonna (1519–1526) som er basert på en innovativ bruk av diagonaler. Tizian markerte jomfru Maria med barnet som maleriets hovedfokus ved hjelp av komposisjon og farger, men brøt samtidig med tradisjonen da han ikke plasserte henne sentralt. Altertavlen fikk usedvanlig stor innflytelse.

Det svært store oljemaleriet Marias tempelgang (1534–1538, Venezia, Gallerie dell'Accademia) befinner seg fortsatt i den salen det ble malt for da det nåværende museumsbygget tilhørte et av Venezias religiøse brorskap, Scuola Grande di Santa Maria della Carità. Maleriet som fremhever Marias sentrale betydning, har en narrativ karakter og skal forstås i sammenheng med brorskapets oppgaver.

For keiser Karl 5. malte Tizian La Gloria, også kalt Treenigheten, (1551–1554, Madrid, Prado) som er et av flere koloristiske hovedverk fra denne perioden. St. Laurentius’ martyrium (1567, El Escorial)er blant de mange religiøse arbeidene Tizian laget for Filip II. Lysbruken og gjengivelsen av de ulike lyskildene er uvanlig for Tizian. Verket er basert på en tidligere versjon (1557–1559, Venezia, Chiesa dei Gesuiti), men det er likevel store forskjeller mellom dem.

Tizian var en ettertraktet og produktiv portrettmaler, og i sine fremstillinger av samtidens elite kombinerte han representativitet og likhet med en intens personlighetskarakteristikk.

Hans evner som portrettmaler er tydelige allerede i tidlige arbeider. Kvinneportrettet som har fått navnet La Schiavona, det vil si kvinnen fra Dalmatia (cirka 1511, London, National Gallery), er banebrytende i sin realisme og tydelige nærvær. Imidlertid er ikke identiteten til kvinnen kjent, og det er ikke sikkert at det dreier seg om et formelt portrettoppdrag.

Den ukjente Mannen med hansken (cirka 1520–1525, Paris, Louvre) er en overbevisende og tilsynelatende enkel fremstilling. Tizian la like fullt vekt på å få frem de ulike kvalitetene i klær og smykker. Dette kommer enda tydeligere frem i portretter for hoffene som for eksempel i dem av hertugen og hertuginnen av Urbino, Francesco Maria della Rovere (cirka 1537, Firenze, Uffizi) og Eleonora Gonzaga (1536–1537, Firenze, Uffizi).

Et svært kjent verk fra denne perioden er den såkalte La Bella (1536–1538, Firenze, Palazzo Pitti). Kanskje skal det tolkes som en fremstilling av et skjønnhetsideal, heller enn et tradisjonelt portrett. Slike idealiserte fremstillinger av kvinnelige skjønnheter var populære i datidens venetianske maleri, og Tizian bidro til å videreutvikle denne sjangeren, blant annet med den sensuelle Flora (cirka 1517, Firenze, Uffizi).

Tizian vektla iscenesettelse, og hans portretter var sentrale i utviklingen av statsportrettet i Europa. Rytterportrettet Karl 5. ved Mühlberg (1548, Madrid, Prado) ble toneangivende for offisielle fremstillinger av herskeren til hest.

Pave Paul III med Ottavio og Alessandro Farnese (1545–1546, Napoli, Capodimonte) var nyskapende på flere måter. De to brødrene, Ottavio og Alessandro, som også var pavens barnebarn, representerer her ulike aspekter ved pavestaten. Ottavio skulle lede pavens hær, mens kardinalen Alessandro skulle fungere som pavelig utsending. Dynamikken mellom de fremstilte gjør det til et øyeblikksbilde og gir innsikt i forholdet mellom dem. Tizians fremheving av teatralske aspekter i portrettkunsten var innovativ.

Bare to av Tizians selvportretter er bevart (cirka 1560, Berlin, Gemäldegalerie og 1560-tallet, Madrid, Prado). Her fremstilte han seg som en intellektuell av høy status. Gullkjedet som han bærer i begge, stammer fra 1533 da han ble adlet av Karl 5. Bare i selvportrettet i Madrid inkluderte han et synlig tegn på at han er maler, i form av en pensel.

Tizian malte en rekke forskjellige temaer for ulike oppdragsgivere. Landlig konsert (cirka 1510, Paris, Louvre) regnes nå av de fleste som et tidlig verk av Tizian, men har tradisjonelt vært tilskrevet Giorgione. Vektleggingen av det idylliske landskapet er typisk for venetiansk maleri. Tizian viste stor interesse for naturskildringer, og hans fremstillinger var av betydning for utviklingen av landskapsmaleriet.

Landskapet har også en fremtredende plass i Den himmelske og jordiske kjærlighet (cirka 1514, Galleria Borghese, Roma) som dessuten er et av flere eksempler på hvordan Tizian allerede tidlig viste en tydelig interesse for antikken. I begge tilfeller er det knyttet usikkerhet til tolkningen av verkene. Særlig Den himmelske og jordiske kjærlighet har vært gjenstand for en lang rekke ulike tolkninger. Fremstillingen har blant annet vært forstått som en allegori eller lest med utgangspunkt i filosofien. Det er sannsynlig at verket ble malt i forbindelse med et giftermål.

For Alfonso d’Este malte Tizian tre mytologiske motiver: Venusfesten (1518–1519, Madrid, Prado), Bacchus og Ariadne (1520–1523, London, National Gallery) og Bakkanal (1523–1526, Madrid, Prado). Maleriene inngikk i en større utsmykning av hertugens palass som også inkluderte verk av Giovanni Bellini og Dosso Dossi. Fremstillingene vektlegger nytelse, og flere av figurene er basert på klassiske skulpturer. Tizian viser her en utpreget interesse for bevegelse, og fargebruken er intens. De tre maleriene, særlig Bacchus og Ariadne, var svært innflytelsesrike.

Også den sensuelle Venus fra Urbino (1538, Firenze, Uffizi) som er en allegori over ekteskapet og et av hans hovedverk, var av stor betydning for mange senere malere. Tizian malte en rekke andre bilder av gudinnen og gjorde denne typen fremstillinger populære. Motivet med liggende nakne kvinner, som blant annet Danaë (1544–1545, Napoli, Capodimonte) også er et eksempel på, har røtter i antikken.

For Filip II laget Tizian en serie på seks større mytologiske malerier med utgangspunkt i Ovids Metamorfoser: Danaë (cirka 1553, London, Wellington Collection), Venus og Adonis (1554, Madrid, Prado), Persevs og Andromeda (1554–56, London, Wallace Collection), Diana og Aktaion og Diana og Kallisto (1556–1559, Edinburgh, National Galleries of Scotland og London, National Gallery) og Europas bortførelse (1562, Boston, Isabella Stewart Gardner Museum). Han oppfattet dem selv som bildedikt og omtalte dem som dikt (poesie). Det skal kanskje ses i sammenheng med samtidens debatt om hvilken kunstart som rangerte høyest, og dermed forstås som et argument for at maleriet var diktningen overlegen. Trolig hadde Tizian stor frihet i valget av temaer for maleriene.

Gjennom sin oppløsning av formverdenen ved å omskape den til et diffust lys- og fargespill er Tizian blitt av grunnleggende betydning for det moderne maleriet. Teknisk oppnådde han denne virkningen ved en rik og opprevet penselføring. Dessuten brukte han lasering i rikt monn. Dette får fargen til å virke som om den ligger dypt nede i maleriet.

Tizian hadde en usedvanlig lang og produktiv karriere, og etter den tidligste fasen, da han var påvirket av blant andre Bellini og Giorgione, utviklet han fremhevelsen av formen gjennom fargen. Etter hvert ble penselføringen friere, og en periode satte også manierismen sine spor i hans arbeider. Påvirket av, og i konkurranse med, Tintoretto fikk fargen, som alltid hadde vært viktigere for Tizian enn formen, igjen voksende betydning fra slutten av 1540-tallet. Tizians seneste arbeider preges av en oppløsning av formen. Denne oppfatningen er imidlertid ikke helt ukontroversiell, og enkelte argumenterer blant annet for at det mer skisseaktige preget heller tyder på at arbeidene er uferdige.

Tizian var ikke bare viktig i sin samtid og av stor betydning for de sentrale venetianske malerne Tintoretto og Veronese. Hans innflytelse var også langvarig, og den strakte seg langt utover Venezias grenser. Vélazquez, Rubens og Renoir, som alle tre viste interesse både for portrettet og fargebruk, er blant de kjente malerne som kan trekkes frem.

• Den venetianske skole

• Hope, Charles: Titian, 1980, isbn 0-06-433375-2
• Wethey, Harold E.: The paintings of Titian, 1969-75, 3 b.