Tizian

Tizian, italiensk maler. Gjennom sin oppløsning av formverdenen ved å omskape den til et diffust lys- og fargespill er Tizian blitt av grunnleggende betydning for det moderne maleri. Teknisk oppnådde han denne virkningen ved en rik og opprevet penselføring. Dessuten brukte han lasering i rikt monn. Dette får fargen til å virke som om den ligger dypt nede i maleriet.

Tizian virket for det meste i Venezia og var den fremste eksponenten for den venetianske skolen. Trolig begynte han som elev hos Bellini sammen med Giorgione. I 1508 arbeidet han nærmest som Giorgiones elev ved freskene i Fondaco dei Tedeschi (nå ødelagt). I denne tiden har deres maleri så mye til felles at blant annet Konserten (Palazzo Pitti, Firenze) har vært tillagt dem begge.

Tizians første periode regnes ca. 1500–18, og blant de sikre arbeidene fra denne tiden er Flora. Hans ungdomstid avsluttes med Den himmelske og jordiske kjærlighet (ca. 1515–16, Galleria Borghese, Roma) som viser Tizians våknende forståelse for antikken.

Hans neste periode strekker seg fra 1518 til ca. 1530. Det nye, egenartede hos Tizian kommer frem i bilder som Skattens mynt (Dresden). Her gir han figurene større legemlighet og individualitet ved å rykke dem frem i forgrunnen; inntrykket blir på den måten mer spontant og levende. Dette preger hans store komposisjoner i denne perioden, Marias himmelfart og Familien Pesaros madonna (begge i Frari-kirken), likeså hans gjenskapning av antikkens mytologiske verden (Bakkanal, Venusfesten, og Bacchus og Ariadne).

Den sterke psykologiske sans som Tizians arbeider vitner om, ble videreutviklet i en rekke portretter som dominerte neste periode i hans virksomhet, 1530–50, først og fremst tre store bilder av vennen Karl 5, bilder av Filip 2 og pave Paul 3. Til rekken må også føyes den fornemme skildringen av Pietro Aretino.

Parallelt med dette malte Tizian Marias tempelgang (Accademia di belle arti, Venezia), og ikke minst som påskudd for aktmaleri skapte han hovedverk som Danaë (Wien), Venus fra Urbino (Uffiziene) samt andre bilder av gudinnen og diverse motiver fra klassisk mytologi, mange av dem malt for Filip 2. Påvirket av, og i konkurranse med, Tintoretto fikk fargen, som alltid hadde vært viktigere for Tizian enn formen, voksende betydning i hans siste periode, fra ca. 1550. Han vendte nå tilbake til store komposisjoner og skapte koloristiske hovedverk som La Gloria (Prado).