Firenze

Den romerske byen Florentia skal, ifølge tradisjonen, ha blitt grunnlagt som militærkoloni av Julius Cæsars legioner i 59 fvt. Festningsbyen var omsluttet av bymurer, og man antar at den hadde et sted mellom 10 000 og 15 000 innbyggere i antikken. Byen hadde også et amfiteater utenfor bymurene.

I middelalderen hadde guelferne oftest makten i byen, som ble styrt aristokratisk av konsuler og en fremmed podestà, samt et hundremannsråd. Korstogstidens handelsoppsving satte Firenze i sterk fremvekst, dets ullspinnerier vant ry, og byen ble pengehandelens sentrum med bankfilialer rundt om. Særlig betydning hadde bankhusenes forbindelse med kurien.

I 1282 tok borgerne makten fra adelen. De rike laugsslektene spilte herrer, og den indre kampen ble fortsatt. Forfatningen skiftet stadig. En tid kom Firenze under fremmed herredømme, men fra 1382 hadde oligarkiet igjen makten (albizzierne). En opprørsbevegelse blant det lavere borgerskapet, Ciompi-oppstanden i 1378, fikk ingen varige sosiale følger.

Firenze var på slutten av 1200-tallet blant de største byene i Europa, og hadde i 1300 rundt 100 000 innbyggere. Byens katedral, Santa Maria del Fiore, ble påbegynt i 1296 og fullført på 1400-tallet. Ved innvielsen var den blant de aller største kirkene i verden, noe som tydelig viste at Firenze var en rik og betydningsfull by i denne perioden. Kulturelt spilte byen en svært viktig rolle, og forfattere som Dante Alighieri (1265–1321) og Giovanni Boccaccio (1313–1375) bidro til å gjøre Firenze til en viktig by i italiensk litteraturhistorie.

I 1434 vant bankierslekten de' Medici frem til førerskapet, og med dem begynte Firenzes storhetstid. Vernet av fred blomstret borgerlivet, og kunsten nådde sin høyde, støttet av de rike slekter. Her nådde renessansen sin første blomstring. Cosimo de' Medici, kalt fedrelandets far, var den faktiske regent i årene 1434 til 1464. Under hans sønnesønn, Lorenzo il magnifico, nådde Firenzes praktutfoldelse toppunktet (1469–1492).

Pazziernes sammensvergelse i 1478 kostet Giuliano de' Medici livet, men Lorenzo ble reddet, og slektens makt forble urokket. I 1480 innrettet han et borgerråd på 70 mann. Etter hans død fulgte uro og forvirring. I 1494 ble mediceerne jaget bort, og dominikanerprioren Girolamo Savonarola ble byens mektigste mann, mens han forsøkte å omskape Firenze i teokratisk-demokratisk ånd. I 1498 ble han styrtet og brent, og etter en republikansk overgangsperiode vendte mediceerne i 1512 atter tilbake.

Slekten ble igjen jaget bort i 1527, men keiser Karl 5 og paven støttet den, og i 1530 ble Firenze inntatt etter et tappert forsvar. Alessandro ble hertug under keiserens overhøyhet, men han ble myrdet i 1537 av sin slektning Lorenzino og etterfulgt av Cosimo 1, som førte et stramt regime. Under ham ble Firenze forent med Siena, og han antok i 1569 tittelen storhertug av Toscana. Firenze ble Toscanas hovedstad.

I 1799 ble Firenze besatt av franske tropper, i 1801 ble den hovedstad i det nye kongeriket Etruria, og i 1807 forent med det franske keiserriket. Restaurasjonen i 1814 gjenopprettet storhertugdømmet med Firenze som hovedstad. Under reisningen 1849 ble byen en kort tid proklamert som republikk.

Med storhertugdømmets opphør forsvant Firenzes hovedstadsverdighet, men i 1865 ble den det nye Italias hovedstad og kong Viktor Emanuels residens (i Palazzo Pitti) for imidlertid å måtte vike plassen for Roma i 1871. Da Firenze ble nasjonens hovedstad i 1865, ble deler av byens historiske sentrum revet for å gi plass til nye monumentalbygg, og byen kom lenge til å lide under den gjelden den pådro seg under sine bestrebelser for å utstyre seg som rikshovedstad.

Befolkningsveksten i Firenze var stor i første halvdel av 1900-tallet, da turisme og handel bidro til å skape flere arbeidsplasser i byen.

Under andre verdenskrig forårsaket tyskerne betydelige ødeleggelser under sin retrett i august 1944, da de blant annet sprengte alle broene i sentrum av byen. Ponte Vecchio var den eneste broen som ble spart.

Firenze ble rammet av en kolossal oversvømmelse den 4. november 1966, da vannstanden i Arno steg med mange meter i løpet av kort tid, noe som medførte store ødeleggelser i byen. En rekke kunstverk, i tillegg til tusenvis av gamle dokumenter og bøker, fikk store skader.