Ekteskap, giftermål, er en samfunnsordning som legaliserer samlivet mellom voksne personer, gir juridiske rettigheter til barna og danner en regulerende ramme om familielivet.

Ekteskapsloven gir regler for hvem som kan gifte seg i Norge. Den gir også regler for hvordan man inngår ekteskap og hvordan ekteskap oppløses. Loven regulerer også formuesforholdene mellom ektefellene.

Hovedprinsippene er at to personer kan gifte seg. De som er mellom 16 og 18 år må få tillatelse av fylkesmannen og foresatte for å gifte seg. Om fylkesmannen mener foresatte nekter på dårlig grunnlag kan han likevel gi tillatelse. De under 16 år får ikke gifte seg. Man kan ikke gifte seg om det ikke er av fri vilje. Det er heller ikke mulig for tre eller flere personer å gifte seg. De som gifter seg blir økonomisk ansvarlige overfor hverandre. 

Tradisjonelt har ekteskapet dreid seg om å mann og kvinne, men flere vestlige land har også åpnet for ekteskap mellom personer av samme kjønn. I Norge skjedde dette først med partnerskapsloven i 1993 (se partnerskap). Etter en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2009 kan to personer av samme kjønn inngå ekteskap. Dette erstattet ordningen med partnerskap.

Ekteskapsinngåelser har alltid vært seremonielt markert. Ved seremoniene, som gjerne har vært ledet av en prest, en fogd eller en annen representant for storsamfunnet, har ikke bare de fremtidige ektefolkene deltatt, men også representanter for deres slekter.

Dette symboliserer at ekteskapet er mer enn en kontrakt mellom to, det er en institusjon med viktige funksjoner både for samfunnet og den enkelte.

Blant disse funksjonene er det vanlig å trekke frem reguleringen av arbeidsforhold og økonomiske og juridiske rettigheter og plikter mellom ektefellene, og reguleringen av seksualitet og av de sosiale oppvekstvilkår for nye generasjoner.

I tidens løp har ekteskapet skiftet karakter i en tilpasning til samfunnsforholdene for øvrig. I vikingtiden i Norge var ekteskapet først og fremst et slektsanliggende. I katolsk tid fikk det karakter av sakrament og ble begrunnet med religiøse forbilder.

Etter reformasjonen har det fått en mer av en ikke-religiøs institusjonell ramme. I den seneste tiden har utviklingen gått i retning av kontraktuelle former med et innhold som er tilpasset partene.

Historisk sett er det en forholdsvis ny norm at ekteskapet hovedsakelig skal baseres på romantisk kjærlighet og være et valg for partene mer enn for foreldre, og i mange samfunn er fremdeles arrangerte ekteskap, det vil si ekteskap avtalt av partenes familier, det vanlige.

Arrangerte ekteskap skjer nok som oftest med de vordende ektefellers samtykke, men det forekommer også ulike grader av press og tvang. Da kalles det tvangsekteskap. Det kan gi seg dramatiske utslag blant innvandrere i Vesten der de unge kommer i klemme mellom tradisjonene fra foreldrenes hjemland og de normene som gjelder der de bor.

Denne utviklingen bør ikke bare forstås som en individuell løsrivelse fra samfunnets krav. Individualiseringen er også et svar på en endret sosial situasjon, etter som også andre samfunnsinstitusjoner tar seg av mange av familiens tidligere oppgaver når det gjelder produksjon, opplæring av barna og omsorg for syke og gamle.

Ekteskapshyppigheten har tradisjonelt vært følsom for økonomiske konjunkturer. De materielle kårene hadde mye å si for hvor store andeler av årskullene som forble ugifte på livstid og for når i livet giftermålene fant sted.

Med bedrede økonomiske kår ble ekteskapet tilgjengelig for langt flere. I 1960-årene og tidlig i 1970-årene var ekteskapsalderen ved førstegangsgiftermål spesielt lav, og andelen som aldri giftet seg var beskjeden, godt under ti prosent.

Fra 1970-årene av, og særlig i de senere tiår, har økningen i antallet samboerforhold vært avgjørende for ekteskapsutviklingen. Ekteskapshyppigheten har falt kraftig, spesielt i yngre aldersklasser, og gjennomsnittsalderen ved første ekteskap har økt med om lag fire og et halvt år siden begynnelsen av 1970-årene.

Statistisk sentralbyrå regnet i 1995 med at bortimot 400 000 personer levde i samboerskap, nærmere 150 000 med felles barn. Samboerforholdene er av ulik karakter. Noen lar seg best karakterisere som kjæresteforhold, andre ligner mer på en forlovelse, og atter andre er ganske ekteskapslike. Disse ulikhetene gjør det vanskelig å foreta direkte sammenligninger mellom samboerforhold og ekteskap.

Det finnes flere teorier og mange undersøkelser som har tatt sikte på å kaste lys over ekteskapets status og endringene i de senere år. En del forklaringer har fokusert på kulturelle forbilder og på moralske endringer, andre på endringer innen økonomi og velferdspolitikk. Flere har trukket frem endringene i kvinnenes stilling, både når det gjelder utdannelse, inntektsmuligheter og selvbevissthet.

Periode Ekteskap
1801–05 7,7
1851–55 7,8
1901–05 6,1
1921–25 6,3
1931–35 6,5
1936–40 8,5
1941–45 7,9
1946–50 9,0
1951–55 8,0
1956–60 6,8
1961–65 6,6
1966–70 7,6
1971–75 7,0
1976–80 5,8
1981–85 5,1
1986–90 4,9
1991–95 4,5
1996–2000 5,3
2001-2005 5,0
2006-2010 5,0
2011 4,7
2012 4,9
2013 4,6
Menn Kvinner
1851–55 28,7 27,1
1871–75 28,7 26,6
1891–95 28,2 26,4
1901–05 27,7 25,7
1911–15 27,8 25,6
1921–25 28,1 25,6
1931–35 29,1 26,3
1941–45 29,2 26,4
1946–50 29,3 26,4
1951–55 28,5 25,5
1956–60 27,7 24,5
1961–65 26,4 23,4
1966–70 25,3 22,8
1971–75 25,2 22,8
1976–80 25,9 23,3
1981–85 26,8 24,2
1986–90 28,2 25,5
1991–95 29,5 26,9
1996–2000 31,1 28,6
2001-2005 32,6 29,8
2006-2010 33,8 30,9
2011 34,0 31,1

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.