oppdragstaker

En oppdragstaker er ikke en arbeidstaker, for i motsetning til en arbeidstaker er oppdragstakeren ikke ansatt hos en arbeidsgiver. I dette ligger det at det også er forskjell mellom oppdragstakere og innleide arbeidstakere. Innleide arbeidstakere er ansatt i et bemanningsforetak som er vedkommendes arbeidsgiver, mens oppdragstakere er selvstendig næringsdrivende som ikke har noen arbeidsgiver.

Typisk for en oppdragstaker er at vedkommende eier sine egne maskiner, redskaper og andre hjelpemidler som er nødvendige for å utføre arbeidet. En oppdragstaker har også den økonomiske risikoen for arbeidsresultatet. En oppdragstaker kan være arbeidsgiver for arbeidstakere som er ansatt hos vedkommende. En arbeidstaker kan derimot ikke bruke medhjelpere for egen regning.

Når det gjelder arbeidstid, er en oppdragstaker i motsetning til en arbeidstaker ikke omfattet av bestemmelsene i arbeidsmiljølovens kapittel 10. En arbeidstaker er undergitt arbeidsgivers styringsrett, slik at det eksisterer et avhengighets- og underordningsforhold, mens en oppdragstaker ikke har plikt til å underordne seg oppdragsgiverens ledelse og kontroll. Oppdragstakere er ikke omfattet av det vernet som arbeidsmiljøloven gir arbeidstakere, og de har ikke krav på feriepenger. De får vanligvis ikke lønn til faste tidspunkter, for eksempel en fast dag i måneden, og de er ikke omfattet av arbeidsmiljølovens regler om oppsigelse og oppsigelsesvern og om avskjed.

Fram til 2023 var det ikke noen definisjon av oppdragstaker i arbeidsmiljøloven eller andre lover. Likevel var det ganske klart hva som skiller en oppdragstaker fra en arbeidstaker, fordi domstoler, advokater og arbeidslivets organisasjoner ofte har brukt begrepet. Det er særlig viktig at Høyesterett har avsagt noen dommer der grensen mellom arbeidstakere og oppdragstakere ble trukket opp.

Ved en endringslov av 17. mars 2023 ble begrepene oppdragstaker og oppdragsgiver tatt inn i arbeidsmiljøloven flere steder med virkning fra 1. januar 2024. Blant annet ble definisjonen av arbeidstaker i lovens § 1-8 utvidet, med en presisering av hva som skiller en arbeidstaker fra en oppdragstaker. Det heter at ved avgjørelsen av om en person er det ene eller det andre, «skal det blant annet legges vekt på om vedkommende løpende stiller sin personlige arbeidskraft til disposisjon, og om vedkommende er underordnet gjennom styring, ledelse og kontroll». Hvis dette ikke er tilfellet, peker det i retning av at vedkommende er oppdragstaker.

I den reviderte § 1-8 står det også at det skal legges til grunn av det er et arbeidstakerforhold «med mindre oppdragsgiver gjør det overveiende sannsynlig at det foreligger et selvstendig oppdragsforhold». Utgangspunktet er altså at det foreligger et forhold mellom en arbeidstaker og en arbeidsgiver, og at det derfor er nødvendig med en arbeidsavtale. Bevisbyrden for det motsatte ligger hos arbeidsgiver/oppdragsgiver.

• arbeidstaker
• arbeidsrett
• arbeidsmiljøloven