keiser

Byste av Gaius Julius Caesar. Caesar la grunnlaget for og navn til det romerske keiserdømmet, men regnes ikke blant keiserne.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Keiser er en tittel som opp gjennom tidene har vært ført av statsoverhodet i en rekke større stater.

Opprinnelse og historikk

Tittelen stammer fra det romerske navnet Caesar (opprinnelig uttalt kaisar), som var et arvelig tilnavn (cognomen) i den juliske slekten og derfor ble ført som familienavn av de romerske keisere av det julisk-claudiske hus (til og med Nero). Neros etterfølgere som keisere brukte Caesar-navnet som en del av sin tittel, inntil Hadrian gjorde det til ærestittel for tronfølgeren. Den opprinnelig militære tittelen imperator, som ble de romerske keiseres hovedtittel, benyttes synonymt med keiser i enkelte språk (fransk empereur, engelsk emperor), mens Caesar-tittelen har gått over i tysk, nordisk og slavisk språkbruk (tsar).

Europa

Maleri av Karl 1 den store. I Vest-Europa ble keisertittelen på ny tatt i bruk da han ble kronet til keiser av paven i Peterskirken i år 800.
Av /Germanisches Nationalmuseum.
Ivan Vasiljevitsj, eller Ivan den grusomme, var den første russiske fyrsten som offisielt tok tittelen tsar. Han var storfyrste av Moskva fra 1533 og tsar fra 1547. Han var sønn av Vasilij 3 og sønnesønn av Ivan 3.

Keiser Vilhelm 2 av Tyskland i paradeuniform, omkring 1900.

.
Lisens: fri

Etter at Romerriket ble delt i to i 395, fantes det to romerske keisere, en østromersk og en vestromersk. Etter at den siste vestromerske keiser ble avsatt i 476, gjorde den østromerske keiser krav på å være eneste arvtager av imperiet, og den østromerske keiserverdigheten bestod inntil tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453. Da venetianske og vesteuropeiske korsfarere erobret Konstantinopel i 1204, grunnla de et latinsk keiserdømme der, som bestod til 1261. De bysantinske herskerne i Trapezunt ved Svartehavet førte også keisertittel fra 1204 til tyrkernes erobring i 1461.

I Vest-Europa ble keisertittelen på ny tatt i bruk da Karl 1 den store ble kronet til keiser av paven i Peterskirken i år 800. Flere av hans etterkommere førte keisertittel, og tittelen ble fra 962 til 1806 ofte ført av overhodet for det tysk-romerske riket. De tyske kongene ble gjerne (men ikke alltid) utropt til keisere, og fra midten av 1300-tallet ble keiseren valgt av de syv (senere ni) kurfyrstene.

Napoleons erobringskriger og omorganisering av Europa i begynnelsen av 1800-tallet førte til at det tysk-romerske riket gikk helt i oppløsning, og i 1806 nedla den siste valgte keiser, Frans 2, tittelen som tysk-romersk keiser. Han hadde imidlertid i 1804 antatt den arvelige tittelen keiser av Østerrike, og dette ble de habsburgske keiseres tittel til dynastiets fall i 1918.

Etter avviklingen av det tysk-romerske riket ble det utover på 1800-tallet gjort flere forsøk på å samle de mange riksdelene i det nåværende Tyskland til ett tysk rike, men det skjedde først i 1871, da den prøyssiske kongen Vilhelm ble utropt til tysk keiser (Vilhelm 1) ved en seremoni i slottet i Versailles, etter at Preussen hadde vunnet krigen mot Frankrike i 1870. Det nye keiserriket besto inntil 1918, da Vilhelm 1s sønnesønn Vilhelm 2 abdiserte etter at Tyskland hadde tapt første verdenskrig.

I Frankrike førte Napoleon 1 fra 1804 tittelen «franskmennenes keiser». Han ville med dette trekke linjene tilbake til Karl den store og Romerriket (se cæsarisme). Hans brorsønn Napoleon 3 førte keisertittel fra 1852 til 1871.

Det har også forekommet at herskere over mer enn ett kongerike har benyttet keisertittelen. Sancho 3 av Navarra og León kalte seg fra 1034 keiser av Spania. Alfons 6 av Castilla og León ble fra 1135 kalt «keiser over de to religioner» (det vil si kristendom og islam).

Den slaviske formen tsar ble brukt av de bulgarske herskerne i middelalderen og av herskeren over tatarene. Tittelen ble også tidvis brukt av den tyrkiske sultan og fra 1561 av storfyrsten av Moskva. Som et ledd i moderniseringen av Russland tok Peter den store i 1721 tittelen keiser (imperator). Dette var de russiske herskernes offisielle tittel frem til revolusjonen i 1917, selv om tsartittelen fortsatt ble brukt i dagligtale.

Utenfor Europa

Dronning Victoria av Storbritannia tok tittelen keiserinne av India.
Av /Royal Collection.
Japans tidligere keiser Hirohito, her fotografert i 1949.
Av /NTB Scanpix.

Haitis hersker etter uavhengigheten i 1804, Jean-Jacques Dessalines, brukte tittelen keiser av Haiti fra 1804 til 1806. Den portugisiske prins Pedro løsrev Brasil fra Portugal i 1822, og ble utropt til keiser av Brasil. Keiserdømmet ble avskaffet da hans sønn Pedro 2 ble avsatt i 1889. I Mexico førte Augustín de Itúrbide keisertittel fra 1822 til 1823, og erkehertug Maximilian av Østerrike var keiser av Mexico i 1864–1867.

Utenfor den europeiske kultursfære har herskerne i en del store stater ført en tittel som tilsvarer keiser. Dette gjaldt herskerne i Kina (til 1911), Korea (1890–1910), Mandsjuria (1932–1945), Vietnam (Annam; til 1955), stormogulene i India (Kaisar-i-Hind; til 1859), sjahen av Iran (til 1979), og Negus negesti i Etiopia (til 1974). I 1876 tok dronning Victoria av Storbritannia tittelen keiserinne av India; tittelen ble oppgitt av kong Georg 6 i 1947 da India ble delt i to stater, India og Pakistan. Den eneste gjenværende keiser i dag er Japans hersker, som hevder å tilhøre et 2600 år gammelt dynasti.

Også herskerne over inkariket og aztekerriket omtales ofte som keisere. Fra 1976 til 1979 brukte presidenten i Den sentralafrikanske republikk, Jean Bedél Bokassa, tittelen keiser under navnet Bokassa 1.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg