Bokseroppstanden våren 1900 var rettet mot all fremmed innflytelse i landet, mot kapitalen, stormaktenes konsesjonskrav og misjonærene. I juni/juli inntok bokserne Beijing, og de europeiske sendemenn ble avstengt fra utenverdenen. Oppstanden ble slått ned av en internasjonal armé. Ved fredsslutningen i september 1901 ble bokserorganisasjonen forbudt, og Kina måtte utbetale store erstatninger. Bildet viser legasjonsgarden som kommer til Beijing 1901.

av Fri. fri

Kina. Til venstre: I 1927 brøt Chiang Kai-shek, leder for Guomindang-(Kuomintang)-hæren, samarbeidet med kommunistene, og hans soldater henrettet arbeidere som hadde tatt makten i Shanghai.

av Anon. begrenset

Fra en av minnehøytidelighetene etter Maos død. «Firerbanden» var med på møtet, men ble styrtet før bildet skulle offentliggjøres. De fire ble rett og slett fjernet fra bildet, derfor det besynderlige «hullet» i rekken av prominenser i forgrunnen.

av Anon. begrenset

– Til høyre: Chiang Kai-shek ble valgt til president i 1928 og ledet kampen mot kommunistene i 1930-årene. Bildet viser Chiang Kai-shek (til høyre) idet han forlater Nasjonalforsamlingen, 1931.

av Anon. begrenset

Hu Yaobangs dødsfall i april 1989 utløste demonstrasjoner for frihet og demokrati med store menneskemasser på Den himmelske freds plass i Beijing. Protestbølgen fikk etter hvert preg av folkelig opprør. Statsminister Li Peng erklærte 20. mai militær unntakstilstand, hvoretter folkemassene stanset innmarsjen av troppene. Natten til 4. juni slo hæren til etter ordre fra statsminister Li Peng og ryddet Den himmelske freds plass med et stort tap av menneskeliv.

av Anon. begrenset

Det er ikke mulig å fastsette en geografisk grense for Kina som er gyldig for alle epoker i landets historie. Ser man på den historiske utviklingen fra 2000 fvt. frem til i dag, kan man se at landets grenser har endret seg mye opp gjennom tidene. Noen dynastier har hersket over store deler av det østasiatiske kontinent, mens andre kun har hersket over deler av det området vi i dag kjenner som Kina.

Historisk sett kan likevel den nordkinesiske sletten betraktes som den kinesiske kulturens vugge. Siden har den  hovedsakelig spredt seg vestover og sørover, særlig langs de to største elvene, Den gule flod og Yangtze-elven. Størst utstrekning har landet hatt under Qing-dynastiet.

Kinas historie deles vanligvis inn i dynastier, det vil si perioder der landet har vært regjert av en bestemt herskerfamilie.

Kinas historie kan i grove trekk deles inn i tre perioder:

  • Den tidlige kinesiske sivilisasjonen
  • Det keiserlige Kina
  • Det republikanske Kina

Generelt har ingen dynastier i Kina vart i mer enn rundt 400 år, men en viktig fellesnevner for dem er at de alltid har gitt inntrykk av å bygge på hverandre. Grunnlaget for dette har vært en historieskrivingstradisjon som går tilbake til tiden før Konfusius. Det er helt eller delvis overlevert 24 offisielle historieverk om de forskjellige dynastiene. Hvert enkelt dynastis historie ble skrevet under det etterfølgende dynastiet, ut fra et motiv om å legitimere dynastiet som var ved makten da verket ble skrevet.

I tillegg har man en varierende samling av uoffisielle historier om mindre geografiske områder, familier eller med andre temaer. Disse verkene er et viktig kildemateriale for historikere.

Det gikk omlag 100 000 år etter at homo sapiens først kom til det vi i dag kaller Kina før det utviklet seg regionale kulturer vi kan spore arkeologisk. De første tegnene til disse finner man rundt 10 000 fvt. Dette var ikke noen enhetlig og samlet kultur. Istedenfor finner man regionale forskjeller langs aksene øst-vest og nord-sør, noe som er særlig fremtredende omkring år 5 000 fvt.

Et par tusen år senere er disse kulturene i kontakt og strid med hverandre. Denne kontakten er også starten på en mer kompleks og sammenhengende kultur og statsdannelser. Det er i denne perioden at det kinesiske skriftsystemet oppstår.

De første dynastiene var ikke riker, slik de var i perioden som kalles det keiserlige Kina. Disse dynastiene har heller gitt navn på perioder på grunn av sin dominerende stilling i samtiden. Myten forteller at Xia var det første dynastiet, men det første man har faktiske kilder til er Shang (1600-1000 fvt). Dette er hovedsakelig arkeologiske funn, men også noen få skriftlige kilder. Bedre kvalitet finner man i de skrevne kildene fra Zhou-dynastiet (1000-221 fvt.). 

Zhou var et samfunn basert på et slags føydalsystem. I utgangspunktet var Zhou-kongene mektige, men etter hvert som tiden gikk ble fyrstene i de andre statene stadig sterkere. Dette utviklet seg til De stridende staters tid, hvor fyrstene kriget seg imellom om den reelle makten, og kongen av Zhou kun hadde religiøs betydning.

I tiden forut for denne stridsperioden finner man det kulturelle grunnlaget for den kinesiske sivilisasjonen. Denne tiden kalles De hundre filosofers tid.

Det var staten Qin som kom seirende ut av De stridende staters tid og grunnla Qin-dynastiet. Kina var nå for første gang samlet i et sentralisert keiserrike under Den første keiseren av Qin. Zhou-tidens føydale strukturer ble erstattet av et administrativt styre. Keiseren drev et strengt regime inspirert av legalistiske idealer. I 206 fvt. gikk riket under og Han-dynastiet kom til makten fem år senere.

Han-dynastiet fremstilte seg som et annerledes keiserdømme, men fortsatte i realiteten det samme strenge regimet. Senere tok Han-dynastiet opp mer av den konfusianske statsfilosofien, som det i ettertid er blitt identifisert med.

I perioden rundt år 0 brøt det ut opprør og Han-dynastiet ble for en kort tid erstattet av Wang Mangs Xin-dynasti. Han-dynastiet ble gjenetablert som det Østre Han-dynastiet. Mot slutten av Han ble taoistiske  strømninger og bevegeleser stadig sterkere, og det er i denne tiden at finner de første tegn på buddhistisk tankegods og praksis i regionen.

Etter rundt 400 år med samlet styre fulgte det en periode med politisk og geografisk fragmentasjon. Først ble riket delt i de Tre kongeriker (sān guó 三國), og etter en kort samling under Vestre Jin (Xī Jìn 西晋) fulgte en lang periode med nord-sør-deling. I nord oppstod det en rekke små kongedømmer under nomadisk styre (det viktigste blant dem er Nordre Wei), mens det i sør utviklet seg en raffinert adelskultur der eliter som hadde flyktet sørover interagerte med lokalbefolkningen. Daoismen og buddhismen ble stadig viktigere i denne perioden.

Sui-dynastiet samlet Kina på nytt, men det var det etterfølgende Tang-dynastiet som konsoliderte det nye storriket.

Sui oppstod som følge av et kupp i det Nordlige Zhou-dynastiet, en av etterfølgerne til Nordre Wei. Det greide i løpet av kort tid å erobre det sydlige Chen-dynastiet, og dermed samle Kina til ett rike igjen. Dynastiet gikk under på kort tid på grunn av tyrannisk styre, overambisiøse prosjekter og keiserens private utskeielser 

Tang-dynastiet var i mange henseender en storhetstid i Kinas historie. Styrt i stor grad av militærmakt, og med en mindre sivil administrasjon, ble den kinesiske utenrikspolitiske posisjonen gjenvunnet i midten av det syvende århundre, en posisjon som varte i hundre år.

Konfusianismen fikk plass i statens ideologi, siden den fremmet elitens posisjon i staten. Likevel var Kina under Tang-dynastiet en periode preget av kulturelt og politisk mangfold, hvor buddhismen sto sterkt, og andre sentralasiatiske religioner fikk innpass.

En del oppfinnelser kom i løpet av denne perioden, av de mer kjente er den kinesiske boktrykkerkunsten.

Etter Tang-dynastiets fall i 907 fulgte en brytningstid kjent som De fem dynastier og ti kongedømmer. Song-dynastiet ble etablert i 960, men det khitanske dynastiet Liao hadde vært etablert i Mongolia og deler av nordlige Kina siden 907. Tangut-dynastiet Vestre Xia ble grunnlagt i 1038 i det området der Gansu og Shaanxi ligger i dag, vest for Liao. Liao var en brysom stat for Song å forholde seg til, så Song allierte seg i 1121 med Jurchen-nomadene i nord for å angripe Liao. Dette førte til at Jurchen etablerte sin egen stat, Jin (Jīn 金), som overtok etter Liao. Jin-dynastiet brøt alliansen med Song i 1125, og i 1127 var Song-statens nordlige grense blitt presset sørover.

I første tredjedel av det trettende århundre begynte kampene mellom mongolene under Djengis Khan, Jin-dynastiet og Vestre Xia. Mongolene sendte gjentatte ganger styrker inn i disse statene. Den endelige erobringen av Nord-Kina skjedde først i 1227, under Djengis Khans siste felttog. 

Song-dynastiet og mongolene hadde vært allierte frem til da, men nå brøt det ut kamper mellom dem. Djengis Khans sønnesønn Khubilai Khan fullførte erobringen av Kina og opprettet et nytt dynasti under mottoet yuán 元 ('ny begynnelse'), altså Yuan-dynastiet, i 1275.

Song-dynastiet innledet en periode med rik kulturutfoldelse, især innen kunst og filosofi. Nykonfusianismen stammer fra denne tiden. Kinas oldtidsminner ble gransket (bronser, innskrifter, segl, graver) – kunstsamlere, encyklopedister, reisende og bibliografer samlet og ordnet det veldige materialet. Under Yuan var Kina en ledende del av det mongolske verdensriket, og en utstrakt handelsvirksomhet over store avstander førte med seg en rik utveksling av kultur og teknologi.

Ming-dynastiet ble i motsetning til "erobringsynastiene" Yuan, Liao og Jin ikke grunnlagt av nomadiske folkeslag fra nord (mongoler, kitanere og jurchener), men av den kinesiske buddhistiske munken og bondeanføreren Zhu Yuanzhang. Dynastiet så en styrking av eneveldet, som siden kom i skarp konflikt med litterat-akademiene.

Ming-dynastiet var relativt isolert i forhold til omverdenen. Kina hadde i begynnelsen av dynastiet sendt skip så langt som til den østafrikanske kyst, før europeiske skip nådde dit, men kort etter besluttet keiseren at reiser med store skip til andre land var for kostbare og forbød dem.

Qing-dynastiets grunnleggere hadde både samarbeidet og vært i strid med det foregående Ming-dynastiet fra sitt utgangspunkt  i Mandsjuria, nordvest for Kina. Deres styre var basert på en lagdeling langs etniske skillelinjer, der kineserne var underlagt mandsjuene. Innovasjon i teknologi og jordbruk førte til en kraftig befolkningsvekst i denne perioden. Det var også en helt ny utenrikspolitisk situasjon for Kina gjennom en økt kontakt med omverdenen, særlig med Det russiske keiserriket i nord og de europeiske sjømaktene langs kysten.

I begynnelsen av 1800-tallet var en tid med store sosiale omveltninger, særlig Taiping-opprøret og Opiumskrigenene (1839–42 og 1856–1860). Opiumskrigene førte til at Kina ble åpnet opp mot resten av verden gjennom traktathavnene. Mot slutten av Qing ble det gjort forsøk på å etablere en grunnlov og folkeforsamling, men uten nevneverdig suksess. Revolusjonen av 1911 førte til opprettelsen av Den kinesiske republikk i 1912.

Med Qing-dynastiets fall ble en form for parlamentarisme innført i Kina.  Kommunistene var allerede i aktivitet på 1920-tallet. Kinas forhold til Japan var hele tiden anspent, og det var ofte krigshandlinger mellom de to nasjonene. Når Japan angrep Pearl Harbor i 1941, kom Kina formelt med i den andre verdenskrig.

Kinas prestisje økte i løpet av krigen, og var med i viktige møter med de allierte. Det fikk også en permanent plass i FNs sikkerhetsråd etter at krigen var over. Innad i landet var nasjonalistene svekket og kommunistene hadde styrket sin posisjon. Det var fortsatt gnisninger mellom de to fraksjonene etter krigen, og amerikanske forsøk på megling førte ikke frem. Kommunistene vant borgerkrigen og etablerte Folkerepublikken Kina, mens Republikken Kina fortsatte på Taiwan.

Ved etableringen av folkerepublikken var det Mao Zedong som satt som statsleder de neste ti årene. I denne perioden fikk Kina et nært forhold til Sovjetunionen, mye som en konsekvens av den amerikanske støtten til Taiwan. Store politiske grep ble gjort i de sosiale forholdene, særlig for bøndene. Disse grepene slo i stor grad feil ut, og endte i sultedøden for mange mennesker.

Folkerepublikken erobret Tibet og gjorde forberedelser til erobring av Taiwan som aldri ble gjennomført. Etter Josef Stalins død forfalt forholdet mellom de to kommunistiske stormaktene, og de begynte å bevege seg i svært forskjellige retninger.

Etter Maos død og slutten på kulturrevolusjonen var det duket for strid i kommunistpartiet. To fraksjoner var sentrale: den ideologisk maoistiske og den pragmatiske. Det var den siste fraksjonen ledet av Deng Xiaoping som omsider fikk overtaket og åpnet opp for den kursen landet har fulgt frem til i dag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.