Portugals historie

Den eldste kjente befolkning i Portugal var iberer; på 500- og 400-tallet fvt. innvandret keltiske stammer, og etter 200 fvt. fulgte romerne som omdannet Portugal til provinsen Lusitania. To større opprør mot romerne på 100-tallet fvt. ble slått ned.

Da Romerriket gikk i oppløsning, ble Portugal besatt av germanske stammer og ble omkring 400 evt. en del av det visigotiske rike. På 700-tallet ble Portugal, likesom resten av Pyreneerhalvøya, erobret av araberne.

Etter år 1000 begynte føydale fyrster med kirkens støtte å erobre landet tilbake fra araberne nordfra. I 1139 ble greven av Portugal, som var vasall under kongen av Castilla, utropt til konge, og i 1143 erobret han Lisboa. I 1290 ble det opprettet et universitet i Lisboa, som senere ble flyttet til Coimbra. Kort etter 1300 fikk Portugal sine nåværende grenser.

Fra begynnelsen av 1400-tallet begynte en stor oversjøisk ekspansjon. I 1415 ble Ceuta i Marokko besatt, Madeira ble kolonisert, og under ledelse av prins Henrik Sjøfareren ble det arrangert en rekke handels- og oppdagerferder. Tanger ble erobret i 1471, like etter Asorene og Kapp Verde-øyene. I 1486 seilte Bartholomeu Díaz rundt Kapp Gode Håp, og i 1498 fant Vasco da Gama sjøveien til India. Der ble det skapt et kolonirike med byen Goa som hovedstad.

Portugiserne erobret også områder på Sri Lanka og på Java, og de handlet med Kina og Japan. På 1500-tallet ble også koloniriket i Afrika bygd ut. I 1500 nådde Pedro Alvarez Cabral Brasil, som snart ble Portugals største koloni. Under kongene Johan 2 (1481–1495) og Manuel 1 (1495–1521) stod Portugal på høyden av sin makt. Landet var, ved siden av Spania, Europas ledende sjøfartsnasjon.

Også kulturelt hadde Portugal en storhetstid. Samtidig økte også kirkens makt. Inkvisisjonen ble innført i 1536, jesuittene fikk stor innflytelse, og det ble satt i gang forfølgelser av jøder.

I annen halvdel av 1500-tallet ble Portugal utsatt for skarp konkurranse særlig fra nederlenderne, og dette ble innledningen til en lang nedgangstid. I 1580 ble Filip 2 av Spania konge av Portugal. Unionen med Spania var ikke populær i Portugal, og i 1640, midt under Trettiårskrigen, brøt det ut opprør samtidig i Portugal og Catalonia. Opprørerne var ledet av huset Bragança og fikk engelsk støtte. Selv om de hadde kontroll over nær hele Portugal allerede i 1640 tok ikke krigen med Spania slutt før i 1668.

Det selvstendige Portugal ble både politisk og økonomisk avhengig av England, og dette kom særlig til uttrykk i Methuentraktaten i 1703, som gav engelsk handel privilegier i Portugal og dets kolonier.

Under de økonomiske nedgangstidene fikk kirken og godseierne stor innflytelse, og den eneveldige kongemakten tjente deres interesser. Stenderforsamlingen, Cortes, ble ikke innkalt. Under det opplyste eneveldes tid hadde også Portugal en kort reformperiode under ledelse av Pombal.

Under Napoleonskrigene førte fastlandsblokaden til at franskmennene under general Junot i 1807 besatte landet. Kongefamilien flyktet til Brasil. Fra 1808 ble Portugal basis for Storbritannias krigføring på Pyreneerhalvøya. I 1820 vendte kongen, Johan 6, tilbake fra Brasil, og han underskrev i 1822 en forfatning som var vedtatt av Cortes. Samme år ble Brasil eget keiserrike.

Resten av 1800-tallet var Portugal preget av indre strid, revolusjoner og militære kupp. Det var strid mellom en klerikal, reaksjonær politisk retning, som en tid ble støttet av Frankrike, og en mer liberal og antiklerikal, som fikk britisk støtte. I begge retninger spilte offisersklikker en avgjørende rolle, og de stridende grupper støttet seg gjerne til forskjellige grener av kongehuset. Mot slutten av århundret oppstod en radikal, republikansk bevegelse med tilknytning til den tredje republikk i Frankrike, og en anarkistisk preget og svakt organisert arbeiderbevegelse.

I årene 1907–1908 styrte statsminister João Franco diktatorisk, med støtte fra kong Carlos 1. I 1908 ble både kongen og kronprinsen myrdet. Franco måtte rømme fra landet, og kongens annen sønn ble konge under navnet Manuel 2. I 1910 brøt det ut et republikansk opprør, kongen flyktet, og i 1911 ble det vedtatt en republikansk forfatning. Samme år ble det vedtatt at kirken skulle skilles fra staten.

Under første verdenskrig ble Portugal i 1916 presset til å gå med i krigen mot Tyskland, og sendte en mindre styrke til vestfronten. Portugal tillot de allierte å bruke portugisiske havner og til å beslaglegge tyske skip som lå der.

Ved freden i Versailles i 1919 fikk Portugal distriktet Kionga i Øst-Afrika. Statsgjelden hadde økt raskt under krigen, og landet hadde store finansielle problemer.

I 1926 ble regjeringen fordrevet ved et militæropprør, og i 1927 tok general António Fragoso Carmona makten. I 1928 ble han valgt til president. Den virkelige politiske makten lå imidlertid hos Antonio de Oliveira Salazar. Salazar ble finansminister i 1928 og statsminister i 1932, og han satt med makten i Portugal helt frem til 1969. I 1933 fikk han vedtatt en korporativ forfatning, som trådte i kraft i 1935. Det lyktes ham å skape stabile forhold, selv om de grunnleggende sosiale problemene ikke ble løst. Under den spanske borgerkrigen støttet Salazar den spanske fascistiske diktatoren Francisco Franco, men uten å gripe direkte inn i kampene. I juli 1940 sluttet Portugal vennskapspakt med Spania.

Under andre verdenskrig var stemningen i Portugal alliertvennlig, men regjeringen erklærte seg nøytral. Ved en avtale i 1943 ble imidlertid Asorene stilt til Storbritannias og USAs disposisjon, som base for de alliertes flåte og flyvåpen. Portugal ble medlem av NATO i 1949 og av FN i 1956.

Ved presidentvalget i 1958 kom kritikk mot den totalitære ledelsen til uttrykk, idet opposisjonens motkandidat, general Huberto Delgado, fikk 23,5 prosent av stemmene. I 1960-årene fikk Portugal økte problemer i sine oversjøiske besittelser, da det flere steder oppstod aktive frigjøringsbevegelser. I 1961 rykket indiske styrker inn i Goa, Daman og Diu i India, og områdene ble, til tross for portugisiske protester, erklært innlemmet i India. Portugals politikk i de afrikanske områder førte til sterk kritikk av landet i FN, og fra afrikansk hold ble det flere ganger oppfordret til sanksjoner mot Portugal. I 1968 ble Salazar alvorlig syk, og president Américo Tomás utnevnte Marcelo Caetano til ny statsminister.

Misnøyen med regimet vokste, ikke minst etter at de militære styrkene led tilbakeslag i de portugisiske besittelsene i Afrika. Ledet av en gruppe offiserer ble det gjennomført et statskupp 25. april 1974, den såkalte «nellikrevolusjonen». I løpet av an periode på to år ble det innført demokrati i løpet av en toårsperiode. General António de Spínola overtok som president. En sivil regjering ble dannet, og den politisk radikale oberst Vasco Gonçalves tok ledelsen, med sosialisten Mário Soares som utenriksminister. Spínola gikk av i protest mot venstrepolitikken som ble ført, og han ble etterfulgt av den tidligere generalstabssjef Francisco da Costa Gomes.

Et forsøk på motkupp av ekspresident Spínola i mars 1975 førte ikke frem. Valget på grunnlovgivende forsamling på årsdagen for kuppet ble en seier for de demokratiske partiene. Ved parlamentsvalget året etter ble sosialistpartiet størst. Revolusjonen førte til at de tidligere portugisiske koloniene i Afrika – Angola, Mosambik og Guinea-Bissau – oppnådde selvstendighet i 1975.

I den demokratiske forfatningen av 1976 fikk det militære revolusjonsrådet funksjonen som presidentens rådgivere og garantister for den nye orden som var etablert. Flere ganger satte rådet seg imot reformer som brøt med de sosialistiske ideene som spilte en sentral rolle for De væpnede styrkers bevegelse i 1974 og som ble nedfelt i forfatningen, blant annet var reprivatisering av bankene et langvarig konflikttema. I 1974 begynte en lenge etterlengtet jordreform, med opprettelse av kollektivbruk for jordløse landarbeidere. I tillegg til en omfattende statlig ekspropriering ble store områder overtatt illegalt, og måtte senere leveres tilbake.

• Portugals samtidshistorie
• Portugals regenter
• Presidenter i Portugal
• Statsministre i Portugal
• Portugal