Portugals historie

Siden 1400-tallet har den romerske provinsen Lusitania ofte blitt sett på som den historiske opprinnelsen til dagens Portugal. Men som Alexandre Herculano påpekte for 200 år siden, så stemmer ikke dette. «Alt mangler: bekvemmeligheten av territorielle grenser, etnisk identitet, språkets tilhørighet» for å etablere en naturlig overgang mellom lusitani og portugisere.

Bruken av navnet «Portugal», i betydning av en mer eller mindre definert politisk enhet, stammer fra 1000-tallet. De eldste dokumentene som er skrevet på portugisisk er fra 1214. I Europa er Portugal det eldste landet med grenser, selv om grensene ikke kan spores til spesifikke geografiske skiller, som fjell eller elver. Selv om grensene har vært stabile siden 1100-tallet, gjorde det faktum at de ikke var tydelig merket at de ble gjenstand for forhandlinger fram til det 19. århundre.

Portugals doble identitet, skapt av bestemte grenser og språk, ble ytterligere forsterket av at landet ble skapt ved erobring fra et politisk sentrum, mens de fleste andre stater i Europa på samme tid var en sammenslutning av ulike nasjoner. Portugal har i hovedsak konsolidert seg som en politisk konstruksjon. Verken geografien, befolkningen, økonomien eller tradisjonene i de regionene som utgjorde Portugal, gjorde at landet skilte seg ut fra resten av Den iberiske halvøy, i romertiden kalt Hispania.

Den eldste kjente befolkning i Portugal var iberere; på 500- og 400-tallet fvt. innvandret keltiske stammer. Etter år 200 fvt. fulgte romerne. Det som skulle bli Portugal var da to tredjedeler av provinsen Lusitania og en mindre del av provinsen Galicia.

De nesten 450 årene romerne var i Portugal, ble de viktigste for landets dannelse. Romaniseringen av Portugal, administrert i provinser, distrikter og byer, var sentral i urbaniseringen. Byer ble bygd og andre, som Olisipo (Lisboa) utviklet, og nye veier bandt sammen byer og tettsteder. Innføring av kristendommen og oppgivelse av gamle templer til fordel for nye kirker var avgjørende i utviklingen av det portugisiske språket.

For portugisere i dag er den romerske arven selvinnlysende. De 700 årene mellom Romerrikets fall og grunnleggelsen av Portugal er derimot så å si glemt.

Da Romerriket gikk i oppløsning, ble Portugal besatt av germanske stammer og ble omkring 400 evt. en del av det visigotiske riket. På 700-tallet ble Portugal, likesom resten av Pyreneerhalvøya, erobret av araberne.

30. april 711 gikk en hær på 7000 mann fra det umayyadiske kalifatet i land på Gibraltar for å gripe inn i en vestgotisk konflikt. Da kalifen, etter å ha reist 200 kilometer innover i landet, møtte hærens kommandant, var han rasende: «Hvorfor rykket du så langt frem uten min tillatelse? Ordren min var å gjennomføre et raid og returnere til Afrika.» Men med sine rikdommer var det nye landet fristende. Et år senere var kalifen tilbake, nå med en hær på 18 000 ryttere og fotsoldater. Erobringen møtte lite motstand, og to år senere var det meste av Den iberiske halvøy, nå med navnet al-Andalus, under muslimsk styre.

100 år senere ble det i 854 skrevet en pamflett, Indiculus Luminosus, «Den lysende indikatoren», der det klages over at altfor mange kristne har latt seg forføre av den nye kultur. De leser nå arabiske manuskripter og har glemt sine kristne tradisjoner: «kristne er så uvitende om sin egen lov og de vier så lite oppmerksomhet til sitt eget latinske språk, at det knapt finnes en mann av tusen» som kan skrive et enkelt brev til en venn, annet enn på arabisk.

Tidlig på 1100-tallet reiste en arabisk geograf rundt i det som i dag er Portugal. I Coimbra beundret han hagene ved bredden av elven Mondego. I Lisboa, «al-Ushbuna», så han bønder som trivdes og byen var godt forsynt med vann, offentlige bad og kloakk. Landet sør for elven Tajo var omringet av furuplantasjer, råstoffet til skipsverftet i Setubal utenfor Lisboa.

Lengre sør var Algarve, et navn som kommer fra det fra arabiske al-Gharb, som betyr «vest». Hovedstaden Xelb, dagens Silves, var med sine 30 000 innbyggere et senter for arabisk kultur. På 1000-tallet migrerte lærde, forfattere, kunstnere og musikere hit fra Bagdad og Jemen. Byen var da kjent som «Vestens Bagdad».

I 400 år var Portugal, «Gharb al-Andalus» under et blomstrende arabisk styre, men den kristne gjenerobringen av det islamske Portugal ødela systematisk det meste som var arabisk: bygninger, kunstverk, vanningsanlegg, vindmøller, vannmøller, lagerbygninger og skip. Omfanget av ødeleggelsene var så stort at så godt som alle spor av arabisk innflytelse ble utslettet. Av det som ble igjen, fortrengte man dens arabiske opprinnelse. Flisene – azulejos – som er selve symbolet på den islamske arven i Portugal, ble raskt adoptert av kongefamilien og kirken.

Få i dag vet at populære uttrykk som oxalá, «om Gud vil» – et tegn på islamsk så vel som portugisisk fatalisme – er en direkte etterkommer av det arabiske uttrykket «in sha’ Allah».

I 1147 passerte en armada den portugisiske kysten på vei til Jerusalem som en del av det andre korstoget. Armadaen besto av engelskmenn, tyskere, normannere og flamlendere. Løftet om å få æren for plyndringen av Lisboa, som Alfons 1. «erobreren» ga, overbeviste dem om å angripe Lisboa, den største muslimske byen lengst vest på Den iberiske halvøy. Slik ble kongedømmets grense fastlagt langs Tajo. Det skulle gå ytterligere 52 år før pave Alexander 3. anerkjente Alfons 1. som den første konge av Portugal, og det gikk ennå 100 år før Portugal vokste fram til dagens sydlige grenser ved Algarvekysten.

På begynnelsen av 1300-tallet var den portugisiske befolkningen på mellom 1 og 1,5 millioner innbyggere. Flere kolonier av italienere og katalanere, og i mindre grad engelskmenn, flamlendere, tyskere og franskmenn, alle knyttet til sjøfart, slo seg ned i Portugal. Lisboa, som snart ble rikets «hovedstad», hadde rundt 35 000 innbyggere.

I tillegg til den kristne befolkningen fantes det to store religiøse minoriteter: maurere, altså arabiske muslimer, og jøder. Begge minoritetene var underlagt særskilte skatter og ble anerkjent som en egen kulturell og religiøs identitet. Det kristne samfunnet under den iberiske gjenerobringen var i hovedsak ruralt og krigersk. I tillegg til Portugals perifere beliggenhet var naturressursene knappe, og befolkningen led av kronisk mangel på viktige matvarer og produkter. Under «gjenerobringen» fra maurerne hadde de militære toktene og plyndringene som fulgte med en økonomisk dimensjon; plyndring var den grunnleggende måten å skaffe seg produkter, fra husdyr til korn.

Begynnelsen av 1300-tallet var en periode med ekstreme endringer i Europa. Klimaet begynte å bli kaldere, noe som påvirket jordbruket og førte til hungersnød. Portugal begynte å merke effekten av den globale nedkjølingen rundt 1320. Minst elleve jordskjelv rammet landet i løpet av dette århundret, og i 1348 kom svartedauden. Flere borgerkriger brøt ut, og det ble krig mot Castilla. Totalt sett sank Portugals befolkning fra 1,5 millioner på begynnelsen av 1300-tallet til under 900 000 på begynnelsen av 1400-tallet.

«Å bli født liten og dø stor er å bli en voksen mann. Derfor gav Gud oss et så lite land til fødselen og et så stort til graven.» (Prest António Vieira, Preken av den hellige Antonius, 1682).

De portugisiske «oppdagelsene» (1415–1555) – Os Descobrimentos – merket Portugal og verden for alltid. De ble støttet av Den katolske kirke, da hensikten angivelig var å etablere kristendommen og overalt fordrive muslimene. Under ledelse av prins Henrik Sjøfareren ble det arrangert en rekke handels- og oppdagelsesreiser.

Det hele begynte i 1415 da Portugal erobret Ceuta i Nord-Afrika. I 1418 oppdaget portugiserne øya Madeira, og i 1427 Azorene i Atlanterhavet. I 1446 ankom portugiserne kysten av Guinea og i 1456 ble Kapp Verde oppdaget. Slik fortsatt oppdagelsene i Afrika langs kysten av Atlanterhavet. I 1460 ble øya Santiago oppdaget, som senere skulle bli brukt til å samle slaver for transport til Amerika. I 1471 fulgte São Tomé og Príncipe, som senere ble store kakaoprodusenter.

Angola ble oppdaget i 1482 og ble etter 1500 brukt til slavehandel til Brasil, samt utvinning av diamanter, gull, bly, jern og kobber. I 1498 ble Mosambik oppdaget, som også ble brukt til slavehandel, samt utvinning av perler, elfenben og krydder.

Etter Christofer Columbus' ankomst til Amerika, følte portugiserne seg berettiget til å oppdage nye landområder på kontinentet. Tordesillas-avtalen, inngått 7. juni 1494, delte verden i to mellom fremtidige portugisiske og spanske oppdagelser.

I 1500 forlot Pedro Álvares Cabral Kapp Verde og ankom landet Vera Cruz, som senere skulle få navnet Brasil. I perioden 1521–1557 begynte de første kapteinene å okkupere fastlandet, og Brasil ble Portugals rikeste koloni.

I 1510 erobret Afonso de Albuquerque Goa i India. Året etter var turen kommet til Melaka i Malaysia, samt områder på Sri Lanka og på Java. I 1543 ble portugiserne mellommenn i silke- og porselenshandelen mellom Kina og Japan, og i 1555 benyttet de anledningen til å okkupere Macao i dagens Kina. Slik oppdaget, erobret, okkuperte og koloniserte portugiserne ulike deler av verden og tok med seg kultur, tro, tradisjoner og språk.

I 1999 ble Macao, den siste portugisiske utpost, gitt tilbake til Kina. Det som gjensto var mange millioner mennesker i Sør-Amerika og Afrika med portugisisk som morsmål, og portugisiske slektsnavn utspredt i Asia. Vi kan i dag se et glimt av denne svunne tiden i Lisboas nasjonalmuseum i form av gamle kunstverk med portugisiske kristne motiver laget av håndverkere fra India, Sør-Amerika, Kina og Afrika.

Nesten uavbrutt levde det portugisiske monarkiet videre i 771 år, fra 1000-tallet og frem til 1700-tallet. Ved to anledninger ble kontinuiteten brutt. I 1578 seilte kong Sebastian til Nord-Afrika for atter en krig mot araberne. Kong Sebastian døde ved Ksar el-Kibir, uten arvtaker. To konger ble utnevnt, men det var ikke mulig å hindre at Filip 2. av Spania, onkelen til kong Sebastian, til slutt ble utnevnt som Portugals konge.

Det skulle ta 60 år før portugiserne fikk tilbake sin formelle uavhengighet fra Spania, men Portugal forble i stor grad selvstyrt. Kong Filip 2. av Spania, nå også kong Filip 1. av Portugal, besøkte sjelden Lisboa og støttet stort sett det portugisiske parlamentets lovbestemmelser. I 1580 overrakte han til Portugal det som fortsatt regnes som et av verdens fineste malerier, og til den dag i dag kan Sankt Antonius' fristelser, Hieronymus Boschs triptykon, beundres i Lisboas nasjonalmuseum, Museu Nacional de Arte Antiga.

Det andre bruddet med det portugisiske kongedømmet, som kom 200 år senere, var kortvarig, men fikk langt større konsekvenser. Under Napoleonskrigene førte den franske fastlandsblokaden av Storbritannia til at franskmennene under general Jean-Andoche Junot i 1807 besatte Portugal. Kongefamilien flyktet til Brasil. I 1820 vendte kongen, Johan 6., tilbake fra Brasil. Prinsregent Pedro, som forble i Brasil og styrte landet på vegne av sin far, erklærte Brasils løsrivelse fra Portugal.

Resten av 1800-tallet var Portugal preget av indre strid, revolusjoner og militære kupp. Det var strid mellom en klerikal politisk retning, som en tid ble støttet av Frankrike, og en mer liberal og antiklerikal, som fikk britisk støtte. I begge retninger spilte militærvesenet en avgjørende rolle, og de stridende grupper støttet seg gjerne til forskjellige grener av kongehuset. I 1895 gikk daværende regjering inn i et såkalt «diktatur», det vil si med lovfesting ved lovdekret og et lukket parlament. Mot slutten av århundret oppstod en republikansk bevegelse med tilknytning til den tredje republikk i Frankrike, og en anarkistisk preget og svakt organisert arbeiderbevegelse.

I årene 1904–1906 var parlamentet åpent i kun tre måneder, og det ble avholdt hele fire parlamentsvalg. Kong Carlos 1. ble angrepet fra alle hold: «Alt dårlig er gjort av kongen», ble slagordet. I 1908 ble både kongen og kronprinsen myrdet. Kongens andre sønn ble konge under navnet Manuel 2., men i 1910 brøt det ut et republikansk opprør. Kongen flyktet, og i 1911 ble det vedtatt en republikansk forfatning. Samme år ble det vedtatt at kirken skulle skilles fra staten.

Under første verdenskrig var Portugal nøytralt, men i 1916, etter at regjeringen på anmodning fra England beslagla rundt 70 tyske skip i portugisiske havner, erklærte Tyskland krig mot Portugal. Portugal sendte en styrke til vestfronten og tillot de allierte å bruke portugisiske havner. I Afrika førte konfrontasjonen med de tyske kolonistyrkene til en militær okkupasjon av det sørlige Angola og nordlige Mosambik, områder som grenset til tyske kolonier. Med rundt 80 000 soldater i utlandet – 50 000 i Belgia og 30 000 i Afrika – var den portugisiske krigsinnsatsen betydelig, den største siden krigene mot Frankrike i 1807–1814.

Ved freden i Versailles i 1919 fikk Portugal Kionga, en liten region i det tyske Øst-Afrika som ligger ved munningen av Ruvuma-elven. Statsgjelden hadde økt raskt under krigen, og landet hadde store finansielle problemer.

I 1926 ble regjeringen fordrevet ved et militæropprør. Det militære diktaturet som etterfulgte, ble godt mottatt av mange, blant andre dikteren Fernando Pessoa: «I et land uten et legitimt institusjonelt liv, må militæret selv være regimet». I 1927 tok general Óscar de Fragoso Carmona makten. I 1928 ble han valgt til president. Den virkelige politiske makten lå imidlertid hos António de Oliveira Salazar. Salazar ble finansminister i 1928 og statsminister i 1932, og han satt med makten i Portugal helt frem til 1968. I 1933 fikk han vedtatt en korporativ forfatning som trådte i kraft i 1935.

Det lyktes ham å skape stabile finanser, til tross for verdens finanskrise i årene 1929–1931. Men de grunnleggende sosiale problemene ble ikke løst. Under den spanske borgerkrigen støttet Salazar den spanske fascistiske diktatoren Francisco Franco, men uten å gripe direkte inn i kampene. I juli 1940 sluttet Portugal vennskapspakt med Spania. Men mens Franco utnevnte seg selv til «Guds soldat» og mente at «den nye politiske ordenen ville nødvendigvis bli totalitær», var Salazar helt annerledes. Han ville heller ikke «leve farlig», som den italienske diktatoren Benito Mussolini.

«Det jeg har satt meg fore, er å få Portugal til å leve normalt», uttalte Salazar. Han var opptatt av å «få ned den politiske feberen» i landet og ønsket å etablere et «intelligensens diktatur», «uten entusiasme eller heltemot». I motsetning til Franco og Mussolini trodde ikke Salazar på «den allmektige staten». Han ønsket det han mente å være «naturens hensikt», med gjeterlandsbyer fortsatt uten innlagt vann, «med fontener der kvinner, koner og mødre kunne møtes, sosialisere og høre dagens nyheter.»

Under andre verdenskrig var stemningen i Portugal alliertvennlig, men regjeringen erklærte seg nøytral. Ved en avtale i 1943 ble imidlertid Azorene stilt til Storbritannias og USAs disposisjon, som base for de alliertes flåte og flyvåpen. Portugal ble medlem av NATO i 1949 og av FN i 1956.

Ved presidentvalget i 1958 kom kritikk mot Salazars «nye stat» til uttrykk, idet opposisjonens motkandidat, general Humberto Delgado, fikk 23,5 prosent av stemmene. I 1960-årene fikk Portugal økte problemer i sine oversjøiske kolonier, da det flere steder i Afrika oppstod aktive frigjøringsbevegelser. I 1961 rykket indiske styrker inn i Goa, Daman og Diu i India, og områdene ble, til tross for portugisiske protester, erklært innlemmet i India. Portugals politikk i sine afrikanske kolonier førte til sterk kritikk av landet i FN, og fra afrikansk hold ble det flere ganger oppfordret til sanksjoner mot Portugal.

I 1968 ble Salazar rammet av hjerneblødning. President Américo Tomás utnevnte Marcelo Caetano til ny statsminister. Salazar døde to år senere, og den dag i dag spekuleres det i om Salazar noensinne forsto at han ikke lenger var landets statsminister.

Regimet som Salazar døpte «Den nye staten», var ment å være et konservativt og autoritært styresett, men streng tatt ikke fascistisk. Men kolonikrigene, som startet i 1961, endret alt. Sensuren ble strengere og fengsling av opposisjonelle utbredt, med 30 000 fanger fram til 1974. Den portugisiske etterretningstjenesten nølte heller ikke med å torturere fanger og myrde fremtredende politiske figurer. Humberto Delgado, som kunne stilt til valg i 1958, ble kidnappet og drept av den portugisiske etterretningstjenesten PIDE i 1965. I 1969 ble Eduardo Mondlane, leder for frigjøringsbevegelsen i Mosambik (FRELIMO), drept da han åpnet en pakke som inneholdt en bombe. I 1973 ble Amílcar Cabral, leder for det afrikanske partiet for Guineas og Kapp Verdes uavhengighet (PAIGC), myrdet i Conakry.

4. februar 1961 ble et fengsel og en politistasjon angrepet i Luanda, Angolas administrative hovedstad. Massakrer av 1200 portugisere ble begått i den nordlige delen av territoriet. Gårder og politistasjoner ble nedbrent. Myndighetene publiserte mange bilder av lemlestede lik for å sjokkere publikum. I en tale til portugiserne 13. april 1961 uttalte Salazar at hans mål var «å dra til Angola, raskt og med makt!».

Festningen Johannes Døperen av Ajudá (nå i Benin), grunnlagt i 1680 av portugiserne som handelsstasjon for slaver, ble i august 1961 den første tapte koloni i det 20. århundre. Noen måneder senere tok mer enn 450 år med portugisisk styre i Goa, Daman og Diu i India slutt. Å forsvare koloniene ble fra første stund fremstilt som en krig på liv og død: «Jeg ser ikke for meg at det blir våpenhvile eller portugisiske fanger, og det vil heller ikke bli overgitt noen skip, for jeg mener at soldater og sjømenn enten seirer eller dør», sa Salazar.

Krigene spredte seg raskt: i 1963 ble det Guineas tur; der tapte portugiserne i 1964 en kamp som varte uavbrutt i hele 72 dager. I september 1964 begynte kampene i Mosambik. Fra 1965 foregikk krigen samtidig på alle tre fronter.

Kolonikrigene varte i 13 år. 90 prosent av landets unge mannlige befolkning ble mobilisert, og militærtjenesten var på tre år. Den lokale rekrutteringen utgjorde omtrent halvparten av kontingentene i de tre afrikanske territoriene. 8831 unge portugisiske menn mistet livet og 15 507 ble uføre. Antall døde og sårede afrikanere, som kan ha nådd 100 000, er ennå ikke bekreftet.

Misnøyen med regimet vokste, ikke minst etter at de militære styrkene led tilbakeslag i de portugisiske koloniene i Afrika, særlig i Guinea-Bissau. Ledet av en gruppe offiserer som tjenestegjorde i Guinea-Bissau ble det gjennomført et statskupp, den såkalte «nellikrevolusjonen».

I de tidlige morgentimene 25. april 1974 okkuperte militære styrker strategiske punkter i Lisboa og styrtet regimet som også ble opprettet av militære styrker i 1926. Kodesignalet for å starte operasjonene, var sangen «Grândola, Vila Morena» av Zeca Afonso (1929–1987). Sangen hadde blitt sendt ut på radio om igjen og om igjen i timene før. Broderskapets land, Det er folket som bestemmer var refrenget. Området rundt departementene, medieorganisasjonene og andre steder som ble ansett som sensitive, ble lammet av det militære opprøret.

Regimets reaksjon var langsom og ineffektiv. Ministerrådets president, Marcelo Caetano, søkte tilflukt på Madeira, hvorfra han dro i eksil til Rio de Janeiro under militær eskorte. I timene som fulgte ble den nasjonale frihetsjuntaen opprettet. Kuppet ble møtt med begeistring og glede. Folk strømmet til gatene. Portugiserne ga soldatene røde nelliker som ble plassert i enden av geværene deres. Blomstene ble brukt til å navngi revolusjonen, som fant sted uten blodsutgytelse. Nellikrevolusjonen førte til slutten på kolonikrigene og selvstendighet for de portugisiske koloniene i Afrika alt i 1975.

I løpet av en periode på to år ble det innført et demokratisk styresett. General António de Spínola overtok som president. En sivil regjering ble dannet, og den politisk radikale oberst Vasco Gonçalves (1921–2005) tok ledelsen som statsminister, med sosialisten Mário Soares som utenriksminister. I 1974 begynte en jordreform, med opprettelse av kollektivbruk for jordløse landarbeidere. I 1975 ble portugisiske banker nasjonalisert etter vedtak i revolusjonsrådet. Den nye regjeringens kontroll over økonomien skulle føre til nasjonalisering av selskaper i andre sektorer, som transport, forsikring, energi og oljeraffinering, noe som førte til at noen store forretningsmenn søkte tilflukt i utlandet. Spínola gikk av i protest mot venstrepolitikken som ble ført, og han ble etterfulgt av den tidligere generalstabssjef Francisco da Costa Gomes (1914–2001).

Et forsøk på motkupp av ekspresident Spínola i mars 1975 førte ikke frem. Valget på grunnlovgivende forsamling på årsdagen for kuppet ble en seier for de demokratiske partiene. 25. april 1975, ett år etter revolusjonen, ble de første direkte valgene, etter 41 år med diktatur, avholdt. Det portugisiske sosialistpartiet vant. Ett år senere, i 1976, også på revolusjonsdagen, trådte den nye grunnloven i kraft. I tillegg til sivile og politiske rettigheter garanterte den nye grunnloven retten til helse, kultur, utdanning, bolig og sosial trygghet. 25. april – «Frihetsdagen» – er helligdag i Portugal.

• Portugals samtidshistorie
• monarkene i Portugal
• presidenter i Portugal
• statsministre i Portugal
• Portugal