Den eldste kjente befolkning i Portugal var iberer; på 500- og 400-tallet fvt. innvandret keltiske stammer, og etter 200 fvt. fulgte romerne som omdannet Portugal til provinsen Lusitania. To større opprør mot romerne på 100-tallet fvt. ble slått ned.

Da Romerriket gikk i oppløsning, ble Portugal besatt av germanske stammer og ble ca. 400 evt. en del av det visigotiske rike. På 700-tallet ble Portugal, likesom resten av Pyreneerhalvøya, erobret av araberne.

Etter år 1000 begynte føydale fyrster med kirkens støtte å erobre landet tilbake nordfra. I 1139 ble greven av Portugal, som var vasall under kongen av Castilla, utropt til konge, og 1143 erobret han Lisboa. I 1290 ble det opprettet et universitet i Lisboa, som senere ble flyttet til Coimbra. Kort etter 1300 fikk Portugal sine nåværende grenser.

Fra begynnelsen av 1400-tallet begynte en stor oversjøisk ekspansjon. I 1415 ble Ceuta i Marokko besatt, Madeira ble kolonisert, og under ledelse av prins Henrik Sjøfareren ble det arrangert en rekke handels- og oppdagerferder. Tanger ble erobret 1471, like etter Asorene og Kapp Verde-øyene. I 1486 seilte Bartholomeu Díaz rundt Kapp Gode Håp, og 1498 fant Vasco da Gama sjøveien til India. Der ble det skapt et kolonirike med byen Goa som hovedstad.

Portugiserne erobret også områder på Sri Lanka og på Java, og de handlet med Kina og Japan. På 1500-tallet ble også koloniriket i Afrika bygd ut. I 1500 nådde Pedro Alvarez Cabral Brasil, som snart ble Portugals største koloni. Under kongene Johan 2 (1481–95) og Manuel 1 (1495–1521) stod Portugal på høyden av sin makt. Landet var, ved siden av Spania, Europas ledende sjøfartsnasjon. Også kulturelt hadde Portugal en storhetstid. Samtidig økte også kirkens makt. Inkvisisjonen ble innført 1536, jesuittene fikk stor innflytelse, og det ble satt i gang forfølgelser av jøder.

I annen halvdel av 1500-tallet ble Portugal utsatt for skarp konkurranse særlig fra nederlenderne, og dette ble innledningen til en lang nedgangstid. I 1580 ble Filip 2 av Spania konge av Portugal, og han søkte å gjøre landet til en spansk provins. I 1640 ble Portugal med engelsk støtte på ny kongedømme under huset Bragança. Det ble imidlertid både politisk og økonomisk avhengig av Storbritannia, og dette kom særlig til uttrykk i Methuentraktaten 1703, som gav den britiske handel privilegier i Portugal og dets kolonier.

Under de økonomiske nedgangstidene fikk kirken og godseierne stor innflytelse, og den eneveldige kongemakten tjente deres interesser. Stenderforsamlingen, Cortes, ble ikke innkalt. Under det opplyste eneveldes tid hadde også Portugal en kort reformperiode.

Under Napoleonskrigene førte fastlandsblokaden til at franskmennene under general Junot 1807 besatte landet. Kongefamilien flyktet til Brasil. Fra 1808 ble Portugal basis for Storbritannias krigføring på Pyreneerhalvøya. I 1820 vendte kongen, Johan 6, tilbake fra Brasil, og han underskrev 1822 en forfatning som var vedtatt av Cortes. Samme år ble Brasil eget keiserrike.

Resten av 1800-tallet var Portugal preget av indre strid, revolusjoner og militære kupp. Det var strid mellom en klerikal, reaksjonær retning, som en tid ble støttet av Frankrike, og en mer liberal og antiklerikal, som fikk britisk støtte. I begge retninger spilte offisersklikker en avgjørende rolle, og de stridende grupper støttet seg gjerne til forskjellige grener av kongehuset. Mot slutten av århundret oppstod en radikal, republikansk bevegelse med tilknytning til den tredje republikk i Frankrike, og en anarkistisk preget og svakt organisert arbeiderbevegelse.

1907–08 styrte statsminister João Franco, med støtte fra kong Carlos 1, diktatorisk. I 1908 ble både kongen og kronprinsen myrdet. Franco måtte rømme fra landet, og kongens annen sønn ble konge under navnet Manuel 2. 1910 brøt det ut et republikansk opprør, kongen flyktet, og 1911 ble det vedtatt en republikansk forfatning. Samme år ble det vedtatt at kirken skulle skilles fra staten.

Under den første verdenskrig ble Portugal 1916 presset til å gå med i krigen mot Tyskland, og sendte en mindre styrke til vestfronten. Portugal tillot de allierte å bruke portugisiske havner og til å beslaglegge tyske skip som lå der.

Ved freden i Versailles 1919 fikk Portugal distriktet Kionga i Øst-Afrika. Statsgjelden hadde økt raskt under krigen, og landet hadde store finansielle problemer.

I 1926 ble regjeringen fordrevet ved et militæropprør, og 1927 tok general António Fragoso Carmona makten. I 1928 ble han valgt til president. Den virkelige politiske makten lå imidlertid 1932–69 hos Antonio de Oliveira Salazar, som ble finansminister 1928 og statsminister 1932. I 1933 fikk han vedtatt en korporativ forfatning, som trådte i kraft 1935. Det lyktes ham å skape stabile forhold, selv om de grunnleggende sosiale problemene ikke ble løst. Under den spanske borgerkrig støttet Salazar Franco, men uten å gripe direkte inn i kampene. I juli 1940 sluttet Portugal vennskapspakt med Spania.

Under andre verdenskrig var stemningen i Portugal alliertvennlig, men regjeringen erklærte seg nøytral. Ved en avtale 1943 ble imidlertid Asorene stilt til Storbritannias og USAs disposisjon, som base for de alliertes flåte og flyvåpen. Portugal ble medlem av NATO 1949 og av FN 1956.

Ved presidentvalget 1958 kom kritikk mot den totalitære ledelsen til uttrykk, idet opposisjonens motkandidat, general Delgado, fikk 23,5 prosent av stemmene. I 1960-årene fikk Portugal økte problemer i sine oversjøiske besittelser, da det flere steder oppstod aktive frigjøringsbevegelser. I 1961 rykket indiske styrker inn i Goa, Daman og Diu i India, og områdene ble, til tross for portugisiske protester, erklært innlemmet i India. Portugals politikk i de afrikanske områder førte til sterk kritikk av landet i FN, og fra afrikansk hold ble det flere ganger oppfordret til sanksjoner mot Portugal. I 1968 ble Salazar alvorlig syk, og president Américo Tomás utnevnte Marcelo Caetano til ny statsminister.

Misnøyen med regimet vokste, ikke minst etter at de militære styrkene led tilbakeslag i de portugisiske besittelsene i Afrika. Ledet av en gruppe offiserer ble det gjennomført et statskupp 25. april 1974, den såkalte «nellikrevolusjonen». General António de Spínola overtok som president. En sivil regjering ble dannet, og den politisk radikale oberst Vasco Gonçalves tok ledelsen, med sosialisten Mário Soares som utenriksminister. Spínola gikk av i protest mot venstrepolitikken som ble ført, og han ble etterfulgt av den tidligere generalstabssjef Francisco da Costa Gomes.

Et forsøk på motkupp av ekspresident Spínola i mars 1975 førte ikke frem. Valget på grunnlovgivende forsamling på årsdagen for kuppet ble en seier for de demokratiske partiene. Ved parlamentsvalget året etter ble sosialistpartiet størst. Revolusjonen førte til at de tidligere portugisiske koloniene i Afrika – Angola, Mosambik og Guinea-Bissau – oppnådde selvstendighet i 1975.

I den demokratiske forfatningen av 1976 fikk det militære revolusjonsrådet funksjonen som presidentens rådgivere og garantister for den nye orden som var etablert. Flere ganger satte rådet seg imot reformer som brøt med de sosialistiske ideene som spilte en sentral rolle for De væpnede styrkers bevegelse i 1974 og som ble nedfelt i forfatningen, blant annet var reprivatisering av bankene et langvarig konflikttema. I 1974 begynte en lenge etterlengtet jordreform, med opprettelse av kollektivbruk for jordløse landarbeidere. I tillegg til en omfattende statlig ekspropriering ble store områder overtatt illegalt, og måtte senere leveres tilbake.

Frem til 1979 hadde sosialistpartiet den største gruppen i parlamentet. Ved valget det året skjedde en høyredreining. Forholdet mellom regjeringen og presidenten/revolusjonsrådet ble spent etter at høyrepartiene kom til makten. Regjeringens fremstøt for å privatisere økonomien etter revolusjonstidens nasjonaliseringstiltak møtte betydelig motstand på venstresiden. I 1976 ble hærens stabssjef, general António Ramalho Eanes, valgt til president med støtte fra sosialistene, sentrumsdemokratene og folkedemokratene. Han satt til 1986, da sosialistlederen Mário Soares tok over, den første sivile president i landet på seksti år.

1982 ble de militæres forfatningsmessige politiske innflytelse svekket. Parlamentet vedtok da mot kommunistenes stemmer å oppløse revolusjonsrådet og opprette tre nye organer: en forfatningsdomstol, et sivilt statsråd med rådgivende funksjoner, og et forsvarsråd. Sosialistene var splittet i synet på denne forfatningsreformen, men stemte likevel for, på betingelse av at de gamle formuleringene om nasjonalisering av jordeiendom ble beholdt.

Etter valget i 1987 ble den første flertallsregjeringen i Portugal etter revolusjonen 1974 dannet av Aníbal Cavaco Silva fra det sosialdemokratiske partiet (PSD), som til tross for navnet er et høyreparti. Den nye regjeringen satte i verk en omfattende privatisering av statlige foretak innen energiforsyning, bankvesen, tungindustri, telekommunikasjon og transport. Marxistiske elementer fra grunnloven ble fjernet, da disse tidligere hadde hindret at private foretak kunne overta statlige eierandeler.

I 1990-årene ble Portugal rystet av flere avlyttings- og korrupsjonsskandaler. I flere av disse sakene var politikere fra PSD involvert, og dette svekket velgernes tillit til partiet og til politikere generelt. Ved parlamentsvalget 1995 ble Sosialistpartiet (PS) det største partiet og dannet en mindretallsregjering under ledelse av António Guterres. Ved valget 1999 fikk den populære Guterres økt oppslutning, men partiet fikk ikke rent flertall. Sosialistpartiet fikk også presidentembetet i 1986. Mário Soares satt til 1996, da PS' kandidat Jorge Sampaio vant presidentvalget med 53,8 prosent oppslutning, mot tidligere statsminister Aníbal Cavaco Silva. I denne perioden foregikk det også en maktforskyvning, der den tidligere sterke presidentmakten ble svekket til fordel for den parlamentarisk ansvarlige statsministeren, en utvikling som fortsatte etter hundreårsskiftet.

Sampaio ble gjenvalgt i 2001 med en oppslutning på 56 prosent. I desember samme år gikk Guterres' regjering av, etter sosialistpartiets kraftige og uventede tilbakegang ved høstens lokalvalg. Denne trenden holdt seg ved valget som ble fremskyndet til våren 2002, da det ble dannet en sentrum/høyre-regjering ledet av det konservative partiet PSDs Jose Manuel Durão Barroso, som to år senere ble kalt til Brussel som president for EU-kommisjonen. Etterfølgeren, Pedro Santana Lopes, tapte valget i 2005. Sosialistene fikk nå for første gang rent flertall i nasjonalforsamlingen, med Jóse Sócrates som statsminister. I 2006 ble Anibal Cavaco Silva den første presidenten fra sentrum/høyresiden i portugisisk politikk siden «nellikrevolusjonen» i 1974.

Større svingninger i oppslutningen om de to ledende partiene, hyppige politiske kriser og synkende valgdeltakelse gjenspeilte en økende mistro til politikerne. Dette ble sett i sammenheng med et klimaskifte i portugisisk økonomi i tiden etter hundreårsskiftet. På viktige indikatorer som økonomisk vekst og budsjettbalanse, arbeidsledighet og inntektsforskjeller, og utviklingen innen utdanning og helsevesen, falt landet på få år fra en topp- og langt ned mot en bunnplassering i EU-sammenheng. Med sin høye andel av tradisjonell, arbeidskraftintensiv industri ble Portugal særlig sterkt rammet av importen fra Kina og andre lavkostland, mens de EU-tilskuddene man hadde nytt godt av, nå ble dreid mot de nye medlemslandene. Naturkatastrofer, knyttet til en langvarig tørkeperiode, forsterket problemene – som ikke har latt seg oppveie av en blomstrende turistnæring.

Portugals utenrikspolitikk har vært preget av landets fortid som kolonimakt. Portugal var før regimeskiftet i 1974 en av de siste kolonimakter og førte krig i sine kolonier i Afrika. Revolusjonen 1974 førte til at koloniene ble selvstendige. Portugal ble medlem av EF i 1986 og har siden blitt integrert i det vesteuropeiske samarbeidet også på det utenrikspolitiske plan.

Indonesias okkupasjon av det tidligere portugisiske territoriet Øst-Timor fra 1975 til 1999 skapte lenge et spent forhold mellom de to landene. Portugal spilte en viktig rolle i det internasjonale arbeidet som førte til selvstendighet for Øst-Timor. Også i fredsprosessene i Angola og Mosambik har Portugal vært en aktiv partner. I 1996 dannet Portugal sammen med de tidligere koloniene (Angola, Brasil, Guinea-Bissau, Kapp Verde, Mosambik og São Tomé og Príncipe) en internasjonal organisasjon av portugisisktalende land for å fremme økonomisk og politisk samarbeid.

Det har vært gnisninger også i forholdet til Spania, men mye ble ryddet av veien i 1996 ved en bilateral samarbeidsavtale som blant annet omfatter narkotikahandel, organisert kriminalitet og illegal innvandring. Den formelle overføringen av Macau til Kina i 1999 innebar slutten på 442 års portugisisk styre – og samtidig ble det satt endelig punktum for Portugal som kolonimakt.

Under sterke protester fra den katolske kirken, som 90 prosent av befolkningen tilhører – og mot høyrepartienes stemmer – innførte Portugal selvbestemt abort inntil 10. svangerskapsuke i 2007; tidligere hadde bare voldtekt og alvorlig fare for morens liv gitt mulighet for lovlig abort. Et annet stridstema fant sin løsning året etter, da portugisiske språkregler ble brakt mer i overensstemmelse med Brasils; motstanderne advarte mot økende brasiliansk innflytelse. Portugal kunne avrunde sitt EU-formannskap høsten 2007 med toppmøtet som gav navn til Lisboa-traktaten, den reviderte utgaven av den havarerte "grunnlovstraktaten". Nasjonalforsamlingen gav sin tilslutning til traktaten med overveldende flertall.

Valget til ny nasjonalforsamling i september 2009 gav fornyet mandat til Jose Socrates' sosialistregjering, men en oppslutning for partiet på 36,6 prosent innebar en tilbakegang på nær 9 prosent fra 2005-valget og at det rene flertallet gikk tapt. José Sócrates søkte avskjed som statsminister i 2011, og ble i 2014 arrestert for korrupsjon, skatteunndragelse og hvitvasking av penger.

Huset Burgund
1139–85 Alfons (Afonso) 1 erobreren
1185–1211 Sancho 1
1211–23 Alfons 2
1223–45 Sancho 2
1245–79 Alfons 3
1279–1325 Dinis (Dionysius)
1325–57 Alfons 4
1357–67 Pedro (Peter)
1367–83 Ferdinand (Fernão) 1
1385–1433 Johan (João) 1 den store
1433–38 Edvard (Dom Duarte)
1438–81 Alfons 5 afrikaneren
1481–95 Johan 2 den fullkomne
1495–1521 Manuel 1
1521–57 Johan 3
1557–78 Sebastian
1578–80 Henrik
Under spansk herredømme: Huset Habsburg
1580–98 Filip 1 (Filip 2 av Spania)
1598–1621 Filip 2 (Filip 3 av Spania)
1621–40 Filip 3 (Filip 4 av Spania)
Huset Bragança
1640–56 Johan 4
1656–83 Alfons 6
1683–1706 Pedro 2
1706–50 Johan 5
1750–77 Josef Manuel
1777–84 Pedro 3
1777–1816 Maria 1
1816–26 Johan 6
1826 Pedro 4
1826–28 Maria 2 da Gloria
1828–34 Miguel
1834–53 Maria 2 da Gloria
Huset Sachsen-Coburg-Gotha
1853–61 Pedro 5
1861–89 Ludvig (Luis) 1
1889–1908 Carlos (Karl) 1
1908–10 Manuel 2

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.