kultur

Kultur, brukes i en rekke forskjellige sammenhenger med ulike betydninger. Vanligst er det å snakke om kultur i forbindelse med tanke-, kommunikasjons- og atferdsmønstre hos mennesker, og da i både vid og snever forstand.

I vid forstand snakker man gjerne om «norsk kultur», som en samlebetegnelse på visse fellestrekk nordmenn deler. I snever forstand snakker man gjerne om «kultursektoren», som blant annet inkluderer kunst, musikk og litteratur. Dette beskrives mer nedenfor.

Kultur ble opprinnelig brukt om å dyrke jord, vin eller liknende, og opptrer fremdeles i denne typen begrepsdannelse, for eksempel jordkultur og kulturplanter.

Slik relaterer begrepet seg også til oppdrett og avl, for eksempel av fisk eller skalldyr, og til dyrking av bakterier i spesielt tilpassede næringsvesker, såkalte bakteriekulturer.

Vi kan skille mellom tre ulike kulturbegrep:

  • det snevre, sektororienterte kulturbegrepet
  • det utvidete kulturbegrepet
  • det generelle kulturbegrepet

Det sektororienterte kulturbegrepet betegner den sektor av samfunnslivet hvor visse uttrykksformer gis en grad av artistisk bearbeidelse, som «kulturlivet», «kunst og kultur», og så videre.

Gjennom vurderinger omkring graden eller kvaliteten av slik bearbeidelse gjøres det her ofte et skille mellom såkalt «finkultur» på den ene siden og «folkelig kultur», eller «populærkultur», på den andre.

Det såkalte «utvidede kulturbegrep» er basert på sektormodellen i den forstand at det innrømmes plass i kultursektoren for uttrykksformer eller aktiviteter som mange i utgangspunktet vil regne til andre sektorer, som folkefester, idrett og så videre.

Det generelle kulturbegrepet omfatter tanke-, kommunikasjons- og atferdsmønstre på alle felter av samfunnslivet, uavhengig av om det finnes noen spesialisert kultursektor eller ikke.

Ofte tenkes slike mønstre å overlappe ulike felt og sektorer på en slik måte at kulturen fremstår som sammenhengende og helhetlig. Forestillingen om slike sammenhengende helheter gjør det også mulig å snakke om kulturer i flertall. Da tenkes det ofte at hver kultur tilsvarer ett folk eller samfunn. Eksempler på det er norsk kultur og samisk kultur. Begrepet kan også brukes om enheter på ulike nivåer, som når man skiller mellom vestlandsk, norsk og europeisk kultur.

Ulikt det sektororienterte kulturbegrepet impliserer det generelle kulturbegrepet ikke verdibaserte graderinger, men man kan likevel tenke seg at helhetene omfavner underordnede varianter, for eksempel ved at vestlandsk kultur anses som en del av norsk kultur.

Begrepet om «subkulturer» knytter seg til det generelle eller helhetlige kulturbegrepet på den måten at det på ulike felt av samfunnslivet tenkes å utvikle seg forskjellige underordnede kulturmønstre. I den forstand kan vi for eksempel snakke om en «næringslivskultur» eller til og med om særegne «bedriftskulturer».

Ellers knyttes begrepet om subkulturer gjerne til spesielle stiler og miljøer. På denne måten kan vi for eksempel snakke om «pønkerkulturen» som eksempel på en type «ungdomskultur» knyttet til en spesiell tidsepoke.

Det sektororienterte kulturbegrep kan forstås å ha sine røtter i det hierarkiske kulturbegrepet som utviklet seg i Europa på 1700- og første halvdel av 1800-tallet. Dette kulturbegrepet gjenspeiler den lagdelte samfunnsordningen i Europa så vel som kontrasten mellom europeere og koloniserte folk. Fra ordets latinske rotbetydning ('dyrking') utvikles kulturbegrepet i denne tiden som en kontrastkategori til natur. Gjennom kultivering av sine omgangs- og uttrykksformer forestilles mennesker å gradvis fjerne seg fra den rå, ubearbeidede naturen. I kraft av denne modellen ble «kultur», som «sivilisasjon» eller «dannelse», oppfattet å være noe entydig positivt som personer eller grupper av personer (samfunn, folkegrupper) kunne ha mer eller mindre av: «naturfolkene» mindre og europeerne mer (særlig de høyere klasser). Selv om vi hos enkelte tenkere fra opplysningstiden, særlig Rousseau, støter på en motsatt tendens, der samtidens europeiske sivilisasjon fremstilles som dekadent mens «naturfolkene» idealiseres, var det hierarkiske kulturbegrepet nokså dominerende frem til romantikkens tid. Fortsatt i dag er den gamle hierarkiske modellen til stede i vanlig språkbruk, for eksempel når personer omtales som «kultiverte» eller «ukultiverte».

Det generelle eller helhetlige kulturbegrep har sine røtter i den tyske romantikken, da kulturen knyttes til forestillingen om at hvert folk har sin «sjel» (Volksgeist) og sitt verdensbilde (Weltanschauung) som de har utviklet ikke i kontrast til, men også i tilknytning til, en geografisk bestemt «natur» (et «fedreland»). De tyske romantikerne kom særlig til å forestille seg slike folkefelleskap som forankret i språket. Slik språket som kommunikasjonsform preger alle sider av menneskelig sosialt liv, blir kulturbegrepet også koblet opp mot denne typen helheter: de totale meningsunivers som knytter grupper av mennesker sammen som «folk» og som nye generasjoner sosialiseres inn i.

Innflytelsen fra den tyske romantikken fikk stor betydning for antropologiens utvikling som vitenskapen om mennesker og menneskelig variasjon, og det var de tidlige antropologene som gav det generelle kulturbegrepet sin definitoriske utforming. Således har Edward B. Tylors definisjon fra 1871 vært det faste referansepunkt for senere diskusjoner av kulturbegrepet i antropologien: «Kultur er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.» Fordi antropologene begynte å regne alt tillært som kultur – totaliteten av skikker og praksiser som overføres mellom generasjonene – ble kultur å forstå som noe alle folk eller samfunn har fullt og helt, uavhengig av hvordan man ellers måtte bedømme deres «sivilisatoriske utviklingsnivå».

Selv om Tylor og mange andre tidlige antropologer var av den oppfatning at alle folk utvikler seg gjennom et hierarki av stadier mot høyere nivåer for sivilisasjon, fantes det også antropologer som mente at evnen til slik utvikling er ujevnt fordelt mellom ulike «raser». Og selv om moderne genetisk forskning har vist at rasebegrepet som sådan er ganske meningsløst, skjer det fortsatt at denne typen teorier dukker opp i enkelte grener av psykologien. De har derimot mistet sin troverdighet i antropologien. Fagets ledende teoretikere i begynnelsen av 1900-tallet, Bronislaw Malinowski og Franz Boas, så helt bort fra rase og gjorde kultur til fagets nøkkelbegrep. Kognitive og atferdsmessige forskjeller kunne dermed helt og holdent forestilles å gjenspeile ulike erfaringer overført mellom generasjoner, en tankegang som dessuten åpnet opp for forståelse for kulturers likeverd (kulturrelativisme).

Mens antropologisk forskning på 1800-tallet hadde vært fokusert på kulturelementers utvikling og spredning i en global kulturhistorisk kontekst, ble mange antropologer på 1900-tallet mer opptatt av å anskueliggjøre ulike typer sammenhenger (funksjoner) og mønstre i konkrete samtidige samfunn. Avhengig av hva slags sammenhenger den enkelte forsker satte i fokus, oppstod det ulike behov for å presisere kulturbegrepet. Allerede i 1952 kunne Alfred Kroeber og Clyde Kluckhohn diskutere 164 forskjellige definisjoner i en bok de skrev om temaet, og de er ikke blitt færre siden.

En del antropologer har i denne sammenhengen lagt mest vekt på, eller begrenset definisjonen av kultur til, det kognitive plan: de begrepsfestinger, modeller eller «skjemaer» som finnes i hodene på folk. Med et slikt utgangspunkt kan kultur brukes som årsaksforklaring for atferd eller hendelser. Andre har fokusert sine kulturdefinisjoner mer på kommunikasjonsleddet: symboler, språkbruk og fortolkning. Clifford Geertz hevder for eksempel at kultur dreier seg om semiotikk (studiet av tegn), for «mennesket er hengt opp i et nett av betydninger som det selv har spunnet».

Det er også mange antropologer som definerer kultur slik at det inkluderer atferd, av og til med ytterligere betoning av menneskelige praksisers fysiske «avtrykk» i materie og natur. Materialistisk og økologisk orienterte antropologer tenderer mot å definere kulturbegrepet vidt, som «teknikker i tilpasning» eller lignende, der de materielle omgivelsene trekkes med. Her kan noen betone kroppslig motorikk og ferdigheter (praksisers inkorporering), andre vil legge vekt på alle produkter av menneskers virksomhet (materiell kultur), og noen vil trekke med naturmiljøet eller økosystemet hvor virksomheten foregår. En svært omfattende modell finner vi hos Gregory Bateson, som ser menneskelig bevissthet og kultur i kontekst av hierarkier av systemer som naturen eller universet er bygd opp av.

Arkeologer er som regel henvist til å basere sin forskning på studiet av fysiske spor etter menneskelige virksomheter i fortiden (materiell kultur). På basis av slikt materiale rekonstruerer de sannsynlige levemåter («kulturer») slik de kan ha vært. Disse gis ofte navn etter tidlige eller typiske funnsteder (Komsakulturen, Hopewellkulturen osv). Slike arkeologiske «kulturer» har selvsagt bare en tentativ sammenheng med kulturer som faktisk har eksistert.

Kulturbegrepet slik det brukes av økologisk og biologisk orienterte antropologer overlapper med hvordan det anvendes i biologiske og naturhistoriske fagtradisjoner. Her kan kultur sees som en «tilpasningsteknikk» langt mer effektiv enn den som går gjennom arv og utvalg på genetisk nivå. En arts evne til «kultur», det vil si individers evne til læring gjennom erfaring kombinert med evner til overføring av slik erfaringsbasert atferd til andre individer, besørger langt raskere tilpasninger enn dem som skjer gjennom biologisk evolusjon. Nyere forskning i dyreatferd (etologi) har vist at kultur i så måte ikke er en eksklusiv egenskap for mennesker. Mange dyrearter har atferdskomponenter som etologer regner som kulturelle. Det er blant annet blitt påvist at ulike populasjoner av sjimpanser praktiserer ulike teknikker for matsanking og at de bruker ulike sett av redskaper til slike formål (pinner, stein, strå, etc.). Dette er kulturelle ferdigheter som overføres mellom generasjonene ved læring.

I kybernetikk (systemteori) og biologi fokuseres det gjerne på kultur som informasjon eller «programvare» analogt med dataprogrammer eller genetikk. I likhet med dataprogrammer eller det genetiske arvematerialet hos biologiske arter kan kultur(er) forestilles å være bygd opp av små «pakker» med informasjon. Slik genene forstås som grunnleggende informasjonsenheter i biologien, har evolusjonsbiologen Richard Dawkins foreslått å kalle kulturens minste informasjonsenheter for memer. Dette begrepet har vunnet innpass i sosiobiologien, men er stort sett blitt ignorert i antropologien og samfunnsvitenskapene for øvrig.

I de øvrige samfunnsvitenskapene brukes kulturbegrepet helst i tilknytning til begrensede felt. I statsvitenskapen, for eksempel, betegner en nasjons politiske kultur det spesielle politiske holdningsmønster man finner blant nasjonens innbyggere. Selv om både psykologer og sosiologer har befattet seg med teoribygging omkring generell variasjon av forståelsesformer, verdier og rasjonaliteter i menneskelige samfunn, har de ofte unngått utstrakt bruk av kulturbegrepet i slike sammenhenger. I Talcott Parsons' strukturfunksjonalistiske teori tilsvarer imidlertid kultur (i betydningen «verdier») ett av flere systemer som samfunnet er bygd opp av. Kulturen som partsystem i sosiologisk tenkning må imidlertid ikke forveksles med den mer tradisjonelle oppfatningen av kulturen som sektor («kulturlivet»).

I humanistiske fag brukes naturlig nok kulturbegrepet ofte i den sektororienterte betydningen. Her følger de faglige debatter gjerne en kritisk tradisjon knyttet til uttrykkssjangere som kunst (kunsthistorie) og litteratur (litteraturvitenskap). Utviklingen av kulturstudier (cultural studies) som en egen fagtradisjon har imidlertid ført de to kulturbegrepene sammen i den forstand at det her ofte er uttrykkssjangere fra kultursektoren som underkastes en form for analyse forankret i det generelle kulturbegrepet. Det dreier seg da ofte om uttrykksformer som har hatt lav status i kultursektoren (reklame, moter, popmusikk, osv.).

I likhet med det hierarkiske og sektororienterte kulturbegrepet er det generelle kulturbegrepet for lengst blitt en del av dagligspråket. Her brukes det imidlertid ofte på en svært tingliggjørende måte. Folk klassifiseres entydig som tilhørende «kulturer» som lett forestilles som stabile og fast avgrensede enheter. Ofte tenkes folk fra ulike kulturer å ha lite til felles. Beskrivelser av motsetninger mellom ulike folkegrupper som kulturkonflikter gir inntrykk av at kulturforskjeller i seg selv er konfliktskapende. Mange antropologer har i senere år beklaget at kulturbegrepet brukes på måter som ikke bare fortegner virkeligheten, men som dessuten gir næring til fremmedfrykt og hat. Noen har i denne sammenhengen hevdet at slik bruk viser at kulturbegrepet er uegnet som faglig begrep og at det bør avskaffes. Andre forsvarer den faglige bruken av begrepet, men kritiserer de misoppfatninger som særlig flertallsformen («kulturer») gir opphav til i dagligtalen. De fleste antropologer er enige om at kultur som fenomen er omskiftelig og overlappende og uten tydelige grenser. Den norske antropologen Fredrik Barth har i denne sammenhengen foreslått å anskueliggjøre kultur som «kunnskap», et begrep som synes å nedtone forestillingen om avgrensede enheter og som vektlegger like mye hva folk har til felles som hva som skiller dem.

  • Bonner, John Tyler: The evolution of culture in animals, 1980
  • Bateson, Gregory: Mind and nature : a necessary unity, 2002 (1. utg. 1979)
  • Borofsky, Robert, red.: Assessing cultural anthropology, 1994
  • Geertz, Clifford: The interpretation of cultures, 1973
  • Klausen, Arne Martin: Kultur : mønster og kaos, 1992
  • Kroeber, A.L. & Clyde Kluckhohn: Culture : a critical review of concepts and definitions, 1952
  • Shore, Bradd: Culture in mind : cognition, culture, and the problem of meaning, 1996
  • Tylor, Edward B.: Primitive culture : researches into the development of mythology, philosophy, religion, art, and custom, 1871, 2 b.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

26. april 2011 skrev Caroline Dalland

Forslag til flere emner innenfor norsk kultur: GlobaliseringEtniske minoriteterHomogent / pluralistisk

26. april 2011 svarte Anne Marit Godal

Om du sjølv kan ein del om dette, må du gjerne leggje inn framlegg til artikkel?

6. september svarte Anne Marit Godal

Er fulgt opp :-) Sjå td. https://snl.no/globalisering

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.