Kroning, monarkens høytidelige innvielse til sin stilling. Skikken var opprinnelig østerlandsk og ble tatt opp av de øst- og vestromerske keisere. I Vesten ble den, sammen med salving, uttrykk for kirkens velsignelse av herskeren, især etter Karl den stores kroning til romersk keiser i Roma 800; tidligere hadde bl.a. de vestgotiske og langobardiske kongene blitt kronet. De tyske kongene ble siden kronet i Aachen, men hentet keiserkronen i Roma; fra 1500-tallet ble det slutt med dette, og kroning fant da i regelen sted i Frankfurt am Main.

I Norden kjennes kroning fra 1100–1200-tallet. De første kroninger her var den norske konge Magnus Erlingssons i Bergen 1163 og Knud 6s i Ringsted 1170. De senere norske konger ble kronet enten i Bergen, Nidaros eller Oslo; i Oslo fant den siste kroning sted 1514. Deretter ble ingen konge kronet i Norge før Karl Johan etter Grunnlovens § 10 (opphevet 1908) ble kronet i Nidarosdomen, der også Karl 15 (4), Oscar 2 og Haakon 7 ble kronet. Karl 13 (2) og Oscar 1 ble ikke kronet som konger i Norge. Olav 5 ble ikke kronet, men mottok i stedet kirkens signing i Nidarosdomen 22. juni 1958. Kong Harald 5 ble også signet til sin gjerning i Nidarosdomen, 22. juni 1991.

Blant de få monarkier som ennå holder på kroningsseremonien, er Storbritannia, som fremdeles bruker den gamle, praktfulle formen.

Se også hylling, salving, riksregalier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.