Kroning, monarkens høytidelige innvielse til sin stilling. Skikken var opprinnelig østerlandsk og ble tatt opp av de øst- og vestromerske keisere. I Vesten ble den, sammen med salving, uttrykk for kirkens velsignelse av herskeren, især etter Karl den stores kroning til romersk keiser i Roma 800; tidligere hadde bl.a. de vestgotiske og langobardiske kongene blitt kronet. De tyske kongene ble siden kronet i Aachen, men hentet keiserkronen i Roma; fra 1500-tallet ble det slutt med dette, og kroning fant da i regelen sted i Frankfurt am Main.

I Norden kjennes kroning fra 1100–1200-tallet. De første kroninger her var den norske konge Magnus Erlingssons i Bergen 1163 og Knud 6s i Ringsted 1170. De senere norske konger ble kronet enten i Bergen, Nidaros eller Oslo; i Oslo fant den siste kroning sted 1514. Deretter ble ingen konge kronet i Norge før Karl Johan etter Grunnlovens § 10 (opphevet 1908) ble kronet i Nidarosdomen, der også Karl 15 (4), Oscar 2 og Haakon 7 ble kronet. Karl 13 (2) og Oscar 1 ble ikke kronet som konger i Norge. Olav 5 ble ikke kronet, men mottok i stedet kirkens signing i Nidarosdomen 22. juni 1958. Kong Harald 5 ble også signet til sin gjerning i Nidarosdomen, 22. juni 1991.

Blant de få monarkier som ennå holder på kroningsseremonien, er Storbritannia, som fremdeles bruker den gamle, praktfulle formen.

Se også hylling, salving, riksregalier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.