Anthonis van Dyck. Hvile på flukten, ca. 1627. Olje på lerret, 134 x 115 cm. Alte Pinakothek, München.

Fri. fri

Anthonis van Dyck var en flamsk maler og raderer. Etter Rubens var han en av de fremste representantene for flamsk malerkunst i barokken.

Som sønn av en rik kjøpmann i Antwerpen, ble han bare elleve år gammel elev av Hendrik van Balen, og fikk eget atelier da han var 16 år gammel. Han ble i 1618 mester, og var da allerede Rubens' medhjelper.

Han arbeidet i Antwerpen, men dro i 1620–21 til England og oppholdt seg ved Jakob 1s hoff. Han bodde i Italia 1623–27, først i Venezia, senere i Genova, hvor han malte tallrike portretter. Han kom tilbake til England i 1632 og ble Karl 1s hoffmaler. van Dyck malte portretter av kongehus og adel og ble selv adlet.

Dycks kunstnerutvikling faller i tre perioder: den rubenske (til 1623), den italienske (1623–32), og den engelske (1632–41).

I den første perioden etterlignet han Rubens. Verker som kan nevnes fra denne tiden er Hieronymus (Gemäldegalerie, Dresden), Susanna i badet (1627, Alte Pinakothek, München), Antiope og Jupiter (Gent), Den hellige Sebastian (Alte Pinakothek, München), Kristus spottes (Berlin), Kristus fanges (Madrid) og Den hellige Martin (Windsor).

I den andre perioden, under oppholdet i Italia, byttet han Rubens' stofflig robuste oppfatning med italiensk idealisme og mer avstemte farger. Særlig tok han lærdom av venetianernes behandling av lys og luft. Komposisjonen dempes og fjerner seg fra den urolige, barokke billedoppbygning. Nevnes kan portrettene av kardinal Guido Bentivoglio (Palazzo Pitti, Firenze) og den unge feltherre (Kunsthistorisches Museum, Wien), Madonna del Rosario (Palermo) og Skattens mynt (Genova).

I den tredje perioden, særlig mot slutten, ble behandlingen bredere, koloritten svakere, matt, grålig og komposisjonen sjablonaktig. Særlig typisk er hans mange portretter i halvfigur, 3/4 en face mot drapert bakgrunn med søyle. Til tross for at karakteristikken ikke var dyptgående, leverte han en betydelig portrettkunst i maleriene Karl 1 til hest (Windsor), Karl 1 på jakt (1635, Louvre, Paris), Abbé Scaligia, dobbeltbildet av jarlene av Bristol og Bedford o.fl. Verdt å legge merke til er hans gjengivelser av barn, f.eks. Karl 1s barn og i skildringen av Hvilen under flukten til Egypt (Alte Pinakothek, München).

Dyck fikk stor betydning for det engelske portrettmaleri frem til Reynolds og Gainsborough, ikke minst gjennom en aristokratisk oppfatning og en forfinet tolkning av modellen. Kort etter hjemkomsten fra Italia 1627 gikk Dyck i gang med en grafisk Ikonografi over berømte samtidige, i alt 80; av disse er 18 etter hans egne raderinger, de øvrige etter grisailleskisser stukket av forskjellige kunstnere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.