Anthonis van Dyck. Hvile på flukten, ca. 1627. Olje på lerret, 134 x 115 cm. Alte Pinakothek, München.

Fri. fri

Anthonis van Dyck, flamsk maler og raderer. Etter Rubens en av de fremste representanter for flamsk malerkunst i barokken. Sønn av en rik kjøpmann i Antwerpen, ble 11 år gammel elev av Hendrik van Balen, fikk 16 år gammel eget atelier, ble 1618 mester og var da allerede Rubens' medhjelper. Arbeidet i Antwerpen, men drog 1620–21 til England og oppholdt seg ved Jakob 1s hoff. I Italia 1623–27, først i Venezia, senere i Genova, hvor han malte tallrike portretter. Kom tilbake til England 1632 og ble Karl 1s hoffmaler. Malte portretter av kongehus og adel og ble selv adlet.

Dycks kunstnerutvikling faller i tre perioder: den rubenske (til 1623), den italienske (1623–32), og den engelske (1632–41).

I den første perioden etterlignet han Rubens. Verker som kan nevnes fra denne tiden er Hieronymus (Gemäldegalerie, Dresden), Susanna i badet (1627, Alte Pinakothek, München), Antiope og Jupiter (Gent), Den hellige Sebastian (Alte Pinakothek, München), Kristus spottes (Berlin), Kristus fanges (Madrid) og Den hellige Martin (Windsor).

I den andre perioden, under oppholdet i Italia, byttet han Rubens' stofflig robuste oppfatning med italiensk idealisme og mer avstemte farger. Særlig tok han lærdom av venetianernes behandling av lys og luft. Komposisjonen dempes og fjerner seg fra den urolige, barokke billedoppbygning. Nevnes kan portrettene av kardinal Guido Bentivoglio (Palazzo Pitti, Firenze) og den unge feltherre (Kunsthistorisches Museum, Wien), Madonna del Rosario (Palermo) og Skattens mynt (Genova).

I den tredje perioden, særlig mot slutten, ble behandlingen bredere, koloritten svakere, matt, grålig og komposisjonen sjablonaktig. Særlig typisk er hans mange portretter i halvfigur, 3/4 en face mot drapert bakgrunn med søyle. Til tross for at karakteristikken ikke var dyptgående, leverte han en betydelig portrettkunst i maleriene Karl 1 til hest (Windsor), Karl 1 på jakt (1635, Louvre, Paris), Abbé Scaligia, dobbeltbildet av jarlene av Bristol og Bedford o.fl. Verdt å legge merke til er hans gjengivelser av barn, f.eks. Karl 1s barn og i skildringen av Hvilen under flukten til Egypt (Alte Pinakothek, München).

Dyck fikk stor betydning for det engelske portrettmaleri frem til Reynolds og Gainsborough, ikke minst gjennom en aristokratisk oppfatning og en forfinet tolkning av modellen. Kort etter hjemkomsten fra Italia 1627 gikk Dyck i gang med en grafisk Ikonografi over berømte samtidige, i alt 80; av disse er 18 etter hans egne raderinger, de øvrige etter grisailleskisser stukket av forskjellige kunstnere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.