Burgund, historisk landskap i Øst-Frankrike, har vært et rike av vekslende utstrekning mer enn et fast geografisk begrep, og dets historie er usedvanlig komplisert. Burgund har ligget i det viktige grenseområdet mellom det germanske og romanske Europa. Navnet Burgund henger sammen med et østgermansk folk, burgunderne, som trolig kom fra Skandinavia (jfr. middelaldernavnet Burgundarholm på Bornholm).

Man må skille mellom kongeriket Burgund, grevskapet Burgund og hertugdømmet Burgund. I tiden etter Kristi fødsel vandret burgunderne sør- og vestover til Romerrikets grenser. Der tjente de den romerske hær og grunnla et mektig kongerike som tidlig på 400-tallet strakte seg fra Rhinens vestbredd til Donau. Under Gundaharius (Gundikar; Niebelungendiktets Gunther) kjempet de ca. 435 mot romerne under Aëtius, som allierte seg med hunerne og nærmest utslettet burgunderne. Niebelungenlied gjengir sagn om hunernes drap på den burgundiske kongefamilien. 443 lot Aëtius burgunderne slå seg ned i Sapaudia (Savoia). De fikk jord mot å gjøre romersk krigstjeneste. På denne tiden var burgunderne kristnet.

Da romernes makt i Vest-Europa gikk tilbake, ekspanderte burgunderne nordover og vestover i Rhône- og Saône-dalen. Deres hovedbyer var Genève, Lyon og Vienne. Det annet burgundiske kongerike hadde sin glanstid under Gundobad (474–516), som bl.a. gav burgunderne og deres gallo-romerske undersåtter separate lovbøker (Burgundiske lovbøker). Selv var han arianer, men forholdet til de gallo-romerske biskoper var godt. Hans sønn Sigismund gikk over til katolisismen. I hans tid ble Burgund angrepet av frankerne under Chlodvig og Chlodomer, og Sigismund ble drept 524. 534 underla frankerne seg Burgund, og kongedømmet gikk til grunne for annen gang.

Et nytt burgundisk kongedømme oppstod 561 da merovingerriket ble delt. Burgund omfattet nå også deler av Provence og områder i Midt-Frankrike. Tidlig på 700-tallet la Karl Martell Burgund inn under Austrasia.

Under riksoppløsningen på 800-tallet stiftet en frankisk greve, Boso av Vienne, atter et burgundisk kongedømme. Det strakte seg fra Autun til Middelhavet. Karolingerne i vest og øst tok senere deler av riket tilbake, men kongedømmet Provence eller Nedre-Burgund bestod til ca. 933.

888 grunnla welferen hertug Rudolf et annet kongerike, Øvre-Burgund (det Juranske Burgund), og ca. 931 forente Rudolf 2 dette riket med Nedre-Burgund. 1032 døde kongeslekten ut på mannssiden. Riket tilfalt den tyske konge og keiser Konrad 2, og ble fra 1200-tallet kjent som kongeriket Arles (Arelat) etter hovedstaden.

Grevene i det Cisjuranske Burgund (mellom Øvre- og Nedre-Burgund) oppnådde på begynnelsen av 1100-tallet stadig større selvstendighet. 1137 ble grev Raynald 3 franc-comte, frigreve, og hans rike ble fra nå av kalt Franche-Comté. Keiser Fredrik 1 Barbarossa søkte gjennom giftermål å skaffe seg kontroll over grevskapet for derved å styrke sin maktstilling generelt, men lyktes ikke. En langvarig strid mellom Franche-Comté og det tysk-romerske rike fulgte. 1295 gikk Franche-Comté til den franske krone.

Hertugdømmet Burgund var den delen av det burgundiske kongerike som de franske karolingerne erobret før 900, og som forble en del av Frankrike. Bosos bror Richard var en av lederne i kampen mot vikingene, og utvidet sitt rike. Hans sønn Rudolf ble valgt til fransk konge 923. Etter Rudolfs død gikk hertugdømmet over til karolingerne, fra 1032 til kapetingerne (hertug Robert, kong Henrik 2s bror). Sentralmakten var langt sterkere i hertugdømmet enn i grevskapet. I høymiddelalderen utviklet det seg et enestående rikt økonomisk og kulturelt liv i området. Bylivet blomstret, med Dijon og Chalon-sur-Saône som viktige markedsbyer og knutepunkt for betydelige handelsruter. Også religiøst spilte området en stor rolle – her lå klostrene Cluny (fra 910) og Cîteaux (fra 1098), sentrale steder for middelalderens kristne. Cluny ble snart senter for benediktinerne, som ble en sentral maktfaktor i den langvarige striden mellom keiser og pave. Cîteaux ble under abbeden Bernhard fra Clairvaux et senter for en mer asketisk retning, cistercienserne.

1335–61 var grevskapet og hertugdømmet forent gjennom ekteskap. I 1361 døde kapetingerhertugen Filip uten å etterlate seg barn eller søsken. Den franske konge, Johan 2 den gode, som var gift med Filips mor, gjorde krav på hertugdømmet og gjorde det til krondoméne, men overdrog det 1363 til sin yngre sønn Filip den dristige. Grevskapet gav han til hertugen av Flandern. 1369 giftet Filip seg med den flamske arving til grevskapet, Margareta av Flandern. Det forente Flandern og Burgund ekspanderte i nord i den følgende tid, og la under seg bl.a. Hennegau, Brabant og Luxemburg. Under Filip den dristige (1364–1404), Johan den uredde (1404–19), Filip den godmodige (1419–67) og Karl den dristige (1467–77) stod Burgund sterkt både politisk og økonomisk. Filip den godmodige støttet England i Hundreårskrigen, men inngikk senere fredstraktat med Karl 7 (Arras 1435, hvorved riket igjen ble utvidet). Midt på 1400-tallet hadde Burgund fred, men Karl den dristige kjempet senere både med Frankrike og Tyskland, bl.a. for å erobre Lothringen og få keiserens anerkjennelse som konge av Burgund.

Tross Svartedaudens og væpnede banders herjinger var Burgund generelt sett et relativt fredelig område under Valois-hertugene, men handelen gikk tilbake. Nye institusjoner og administrasjonsformer ble innført, blant annet en permanent parlement (domstol).

Karl den dristige falt i krig mot sveitserne 1477, og etterlot seg bare datteren Maria. Hun overdrog 1482 Franche-Comté til den senere franske konge Karl 8, mot at han forlovet seg med Margareta av Østerrike, Marias datter med den senere Maximilian 1 av huset Habsburg.

Franche-Comté var under habsburgerne i 185 år, men ble endelig underlagt Frankrike i 1679. Hertugdømmet Burgund var fransk land fra 1477, og ble sterkt herjet under religionskrigene på 1500-tallet. Folket var ivrige katolikker, og den tidligere protestant Henrik 4 ble ikke anerkjent som konge før 1595. 1631–1789 ble hertugdømmet styrt av fyrstene av Condé. I denne relativt fredelige perioden ble den berømte burgundiske vinindustrien og vineksporten etablert. Etter revolusjonen 1789 og inndelingen i departementer forsvant provinsen Burgund og ble avløst av departementene Côte-d'Or, Nièvre, Saône-et-Loire og Yonne. For landskapet Burgunds geografi, se Bourgogne.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.