Bryllup betegner inngåelse av ekteskap (vielse), med de forpliktelser som følger av det, og festlighetene knyttet til begivenheten.

Bakgrunnen for ordet bruðdlaup er omdiskutert. Det kan gå tilbake på den tilstrømming av mennesker som fant sted når bruden ble ført til sitt nye hjem. En annen mulighet er at ordet viser til en prosesjon som viste at ekteskapet var inngått. Brudeløp (bryllup) ble etter hvert betegnelsen på festen knyttet til den formelle hendelsen.

Et ekteskap i førkristen tid var i første rekke en rettslig avtale mellom to ætter. Ekteskapet hadde både et sosialt og et økonomisk aspekt. Et viktig element i bryllupsfeiringen var brudeferden, hvor brudens medgift – heimanfylgjet – ble vist frem. Brudgommen måtte på sin side utløse bruden med en avtalt pengesum, benkegaven. Kvinnen ble så overgitt til mannen av hennes giftingsmann, og den rettslige avtalen mellom ættene var sluttet.

Før vielsen bar bruden et slør av lin, noe som skulle forhindre at kvinnen fikk for stor makt over mannen i ekteskapet. Som gift kvinne ble kvinnens magiske makt redusert, og hun fikk på seg et koneskaut. Ekteskapet ble inngått på samme sted som bryllupet ble feiret. Ved måltidene satt de to slektene på hver sin side av et langbord. Bruden med sine brudekoner og brudepiker satt på en brudebenk. Mye tyder på at det i bryllupet ble ofret, drukket og gitt løfter til guder som hadde med fruktbarhet å gjøre. Ekteskapet ble fullbyrdet ved at gjestene fulgte paret til sengs, den såkalte sengeledningen.

Selv om kristendommen ble den dominerende religion på 1000-tallet, medførte ikke det i første omgang store endringer når det gjaldt ekteskapsinngåelse og bryllupsfeiring. Gulatingslovens kristenrett sa at mannen selv kunne feste kvinnen med håndslag og festemål. De skriftlige kildene som fulgte i kirkens fotspor gjør ellers at vi har mye sikrere kunnskap om skikker i middelalderen enn i tidligere tider.

Etter hvert fikk kirken større makt til å regulere forhold knyttet til ekteskapet. Ektemannen mistet sin rett til å skille seg fra sin kone bare ved å erklære i vitners nærvær at han ikke lenger ønsket å være gift med henne. Det styrket også kvinnens posisjon at de geistlige fremmet krav om at både mann og kone skulle gi sitt samtykke for at et ekteskap skulle være gyldig. Kristenretten satte sterke begrensninger med hensyn til hvem som kunne inngå ekteskap. De som giftet seg, skulle ikke være nærmere i slekt enn femmenninger. På 1200-tallet ble det også i Norge påbudt med lysing. Kirkelig vielse ble innført. Vielsen skulle finne sted utenfor kirkens hellige rom og ble etterfulgt av en brudemesse inne i kirken. Fra gammelt av hadde de ugifte kvinnene utslått hår. Noen ganger bar de pannebånd som senere ble byttet ut med en krans. På slutten av middelalderen begynte brudene å bære krone etter mønster av jomfru Maria.

Presten overtok etter hvert mye av giftingsmannen rolle; han velsignet også ekteparet og ektesengen. Giftingsmannen måtte likevel være til stede for å gi sitt samtykke til vielsen. Kirken gikk også inn for at ektefolk skulle bære ringer. Ringene ble velsignet av presten ved vielsen.

Selve bryllupsfesten foregikk i bryllupsgården med overlevering av gaver og inntak av mye god mat og drikke. Nå ble det drukket skåler til ære for jomfru Maria og Gud Fader. De som ble bedt i bryllupet, var slektninger på begge sider og de som bodde i nabolaget, bearlaget. Ifølge Magnus Lagabøtes landslov skulle bryllupsfeiringen innskrenke seg til tre dager; selve vielsesdagen og en dag før og en dag etter.

Det var ikke alle som hadde råd til å feire stort bryllup, de flyttet sammen etter at det var inngått en festemålsavtale. Når de så hadde ligget sammen, ble det regnet som gyldig ekteskap.

De sentrale elementer i bryllupsfeiringen ble ført videre etter reformasjonen i 1537. Fortsatt skulle det kunngjøres offentlig at en mann og en kvinne hadde til hensikt å inngå ekteskap. Lysingen tre søndager i kirken skulle sikre at det ikke var noen lovhjemlet hindring for ekteskapet. Lysingsplikten ble opphevet i 1973. Vigselsmannen har imidlertid fortsatt en rett og plikt til å prøve om betingelsene for inngåelse av ekteskap er til stede.

Nytt etter reformasjonen var et krav om at presten ikke skulle trolove folk før de hadde bevist at de kunne sin barnelærdom. Denne overhøringen falt bort da man fikk lover om konfirmasjon og allmueskole på 1730-tallet.

Når vielsen nærmet seg, var det omfattende forberedelser som skulle gjøres. En bedemann ble sendt rundt i bearlaget og nærmest deklamerte en høytidelig innbydelse.

Mange steder var det skikken at jenta ble hentet hjem til bryllupsgården en dag eller to i forkant av bryllupsdagen. Hjemmefølget ble fraktet sammen med den vordende brud. Fremme i sitt nye bosted viste hun frem medgiften, ikke minst gjaldt det hun selv hadde laget. Hjemmefølget bestod av personlig utstyr som klær og smykker, gjenstander og redskaper som var nødvendige i husholdningen og formuesgoder som husdyr eller fast eiendom.

På grunn av bestemmelsene om fastetidene, var det i katolsk tid sterke begrensninger på når ekteskap kunne inngår. Slik sett ble det lettere å finne en dato etter reformasjonen, men det var en del praktiske forhold å ta hensyn til. Sommers tid kunne man ha mange gjester, som kunne overnatte i uthus og bespises utendørs. Sommer og høst var det best tilgang på melkeprodukter.

Man kunne gifte seg på alle ukedager, men skikken var at bryllupsfeiringen skulle være avsluttet før søndag. På 1800-tallet var det på landsbasis vanlig å feire bryllup i tre dager. Festen begynte ofte kvelden før bryllupet, da langveisfarende gjester kom og noe av sendingene ble avlevert.

Bryllupsdagen drog brudefolk og gjester til kirken. Nå forgikk selve vielsen inne i kirken. Brud og brudgom møttes oppe ved alteret. De tilstedeværende kunne ta varsel av mange ting som f. eks. kunne si noe om hvem som fikk mest makt i husholdet.

Tilbake i bryllupsgården ble festlyden ønsket velkommen av kvinnen som stod for matstellet og kjøgemesteren. Matskikkene varierte etter næringsgeografiske forhold. Kjøtt og melkeprodukter var viktige ingredienser. Lutefisk var mye brukt på kysten. En kjær rett var rømmegrøt eller smørgrøt, som etter hvert ble byttet ut med risengrynsgrøt. Flatbrød og lefse var også populær kost. Til drikk ble servert øl, brennevin og etter hvert kaffe.

Etter bespisningen ble det spilt opp til dans, hvor bruden først danset med brudgommen og deretter med andre karer. Første bryllupsdagen ble også bruden iført hodeplagget som viste at hun var en gift kvinne. Utpå kvelden ble brudeparet fulgt til sengs; etterpå kunne gjestene fortsette feiringen.

På den andre dagen ble det «gitt i skåla», hvis det var brudeparet som hadde bekostet mat og drikke. Kjøgemesteren ropte opp hvor mye de forskjellige la i skåla. Denne skikken forsvant da det ble mer vanlig med sendinger (beininger) og nyttige gaver.

Mot slutten av bryllupsfeiringen ble den såkalte stabbedansen arrangert. Først ble brudeparet plassert på hoggestabben, senere kalte kjøgemesteren frem par av gutter og jenter som man antok hadde et godt øye til hverandre. Gjestene danset omkring stabben.

Mye er forandret når det gjelder ekteskap og bryllupsfeiring fra 1800-tallets bondebryllup til dagens situasjon. For det første bor en langt mindre del av befolkningen på landsbygda enn i tidligere tider. For det andre er det færre som velger ekteskapet som samlivsform. Halvparten av dem som gifter seg, skiller seg. Et ekteskap er ikke lenger en allianse mellom to slekter; individualitet preger både valg av ektefelle og hvordan bryllup feires.

Forlovelse er nå en personlig handling uten juridisk betydning. En forutsetning for ekteskapsinngåelsen er det at partenes forlovere underskriver en erklæring som bevitner at brudeparet oppfyller ekteskapskravene. Stadig flere velger borgerlig vielse, som nå kan foretas av personer som har bevilling til det. Selv om det er en prest som forestår vielsen, er det ikke en selvfølge at seremonien foregår i en kirke. Innvandrere feirer gjerne bryllup i henhold til opprinnelseslandets tradisjoner. Fra 1. januar 2009 ble det innført en «felles ekteskapslov» som sa at to personer av samme kjønn kunne inngå ekteskap. I 2017 vedtok Kirkemøtet at homofile kunne gifte seg i Den norske kirke.

Når det gjelder selve bryllupsfeiringen, er det store forskjeller når det gjelder antall innbudte gjester og hvor påkostet feiringen er. Noen holder flotte festmiddager på restauranter, mens andre gifter seg i all stillhet med kun forloverne til stede. Brudeparets klesdrakt kan også variere sterkt. Hvite brudekjoler med slør brukes vel helst av kvinner som gifter seg for første gang i en kirke.

Noen skikker har kommet til i den senere tid. Det er ganske vanlig at brudens og brudgommens venner arrangerer utdrikningslag. Hovedpersonene er gjerne utkledd og må gjøre underlige ting. Det er en måte å markere endringen i sosial status. Forholdsvis nytt er det også at ekteparet etter vielsen drar på bryllupsreise for ha tid til hverandre før hvetebrødsdagene tar slutt.

  • Bjarne Hodne, Ørnulf Hodne, Ronald Grambo: Der stod seg et bryllup. Ekteskapet i Norge gjennom tidene. Oslo 1985.
  • Inger Holtan: Ekteskap, frillelevnad og hor i norsk høgmellomalder. Oslo 1996.
  • Linda Stewart: Bryllup i Norge. Om bondebryllup og dagens bryllupsfeiring. Oslo 1996.
  • K. R. V. Wikman: Bröllop. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. 2. oplag 1980. Viborg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.