Katarina 2 (den store) av Russland.

Anon. begrenset

(eg. Sophie Augusta av Anhalt-Zerbst), Katarina den store, 1729–96, tsaritsa (keiserinne) fra 1762. Hun ble i 1745 gift med tsaritsa Elisabets nevø, grev Peter Ulrich av Holstein, den senere Peter 3. Da Peter 3 kom på tronen ved Elisabets død 1762, gjennomførte hun statskupp mot sin mann og sperret ham inne i fengsel, der han senere døde. Katarina ble utropt til regjerende tsaritsa, idet hun tilsidesatte sønnen Paul.

Hun var tilhenger av opplysningstidens ideer og ville gjøre Russland til et lovbundet, men uinnskrenket monarki. Hun tenkte opprinnelig på å oppheve livegenskapet, men det endte likevel med at hun i første rekke så seg tjent med å styrke adelens stilling. 1765–67 gav hun en rekke forordninger som forbød bøndene å klage på sine herrer og bekreftet adelens rett til å sende sine livegne på straffarbeid uten dom. Adelen fikk stenderselvstyre, og det eneste de livegne oppnådde var at det ble forbudt å selge dem offentlig.

Etter bondeoppstanden i begynnelsen av 1770-årene, som ble knust 1775, var det slutt på alle liberale tanker for Katarina. Etter den franske revolusjon ble hun helt reaksjonær, og livegenskapet ble innført også i Ukraina, der bøndene hittil hadde vært forholdsvis frie. I 1785 utgav hun et nytt adelsprivilegium og bekreftet de gamle; borgerskapet ble også organisert som stand.

I utenrikspolitikken tok Katarina sikte på å sikre seg områder i vest og sør. Etter krigene med Tyrkia 1768–74 og 1787–92 fikk Russland herredømmet over Krim og Sør-Russland, og dermed fri seilas på Svartehavet. Overfor Polen gikk hun i forbund med Preussen etter den polsk-sachsiske kong August 3s død, og fikk sin kandidat Stanisław August Poniatowski valgt til ny konge i 1764. Da denne aktivt gikk inn for å reformere styret i landet og hevde dets selvstendighet, grep hun inn og tvang den polske riksdag til å hevde sine såkalte kardinalrettigheter (bl.a. liberum veto).

Hun fikk Preussen og Østerrike til å gå med på en første deling av Polen i 1772. Da den franske revolusjon førte til et nytt forsøk på å gjennomføre grunnleggende reformer i Polen og hevde landets uavhengighet, slo hun opprøret ned, og etter avtale med Preussen kom Polens annen deling i stand i 1793. Katarina sikret seg nå Vest-Ukraina og Volhynia. Da det igjen brøt ut oppstand under ledelse av Tadeusz Kościuszko, ble også denne slått ned, og Katarina inngikk en avtale om å dele restene av Polen i 1795. Preussen fikk også en del i vest.

Katarina var Russlands store enehersker etter Peter den store. Ved landevinningene økte folketallet fra 20 til 36 millioner, handelen hadde betydelig fremgang pga. herredømmet over Svartehavet, og erobringen av Ukraina gjorde Russland til et av de store kornproduserende land. Tross motstanden fra adelen vokste det også frem en fabrikkindustri. Katarina førte utstrakt korrespondanse med opplysningstidens fremste skribenter, bl.a. Voltaire. Hun omgav seg også med rådgivere, hvorav flere (Potjomkin, Orlov, Poniatowski) også ble hennes elskere.

  • Montefiore, Simon Sebag: Potemkin og Katarina den store, 2008, isbn 978-82-525-6983-4, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.