Aleksander ble tsar under Krimkrigen og sluttet freden i Paris i 1856. Etter de sørgelige erfaringene fra krigen og under inntrykk av en sterk liberal bevegelse innledet han en reformperiode, og i 1861 ble livegenskapet opphevet. Den polske oppstanden i 1863 og et attentat på Aleksander i 1866 stanset en tid reformarbeidet.
Utenrikspolitikken Aleksander førte fikk preg av utmattelsen etter Krimkrigen og Otto von Bismarcks støtte under polakkopprøret. I 1870 benyttet Aleksander Frankrikes nederlag til å oppheve Parisfredens nøytralisering av Svartehavet. I Asia ble Russlands makt utvidet i Kaukasus og Sentral-Asia. Russland beseiret Tyrkia i en krig i 1877–1878, men oppnådde lite på Berlinkongressen, som fjernet Russland fra Tyskland.
Innenfor riket ble fremmede folkeslag, bortsett fra polakkene, godt behandlet, især ble finnene tilgodesett. Men den liberale opposisjonen kunne Aleksander ikke tilfredsstille. Den mest ytterliggående fraksjonen, «nihilistene», skapte en terroristisk bevegelse som etter krigen mot tyrkerne også var ute etter tsarens liv. 13. mars 1881 ble Aleksander drept ved et attentat.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.