Ludvig 16.

Ludvig-August var tredje sønn av det daværende franske kronprinsparet og bar tittelen hertug av Berry fram til han ble konge. Hans nest eldste bror døde som liten. Den eldste, hertugen av Burgund, ble dyrket av sine foreldre og vakte med sin sjarm og selvbevissthet store forventninger som tronarving. Før han var ti år døde han imidlertid av tuberkulose. Ludvig-August ble nå nummer to i arverekken, men i foreldrenes og omgivelsenes bevissthet levde han ikke bare i skyggen av sin avdøde brors minne, mens også av sine yngre brødre, grevene av Provence og av Artois. Begge kom på tronen under det restaurerte kongedømmet på begynnelsen av 1800-tallet, som Ludvig 18 og Karl 10. I motsetning til dem var Ludvig-August sjenert og usikker. Da han var elleve år gammel døde faren, og fra da av visste han at hans skjebne var å bli konge. Han hadde også to yngre søstre som levde opp. Den yngste, kjent som Madame Elisabeth, var tett knyttet til den nye kongefamilien, også gjennom revolusjonen. Hun døde på giljotinen i 1794.

Ludvig 16 har hatt rykte for å være tung, treg og vankelmodig. Han viste imidlertid tidlig interesse for og til dels svært gode evner i både naturvitenskap, historie og språk. I utgangspunktet var han også en livlig gutt, men han ble sosialisert inn i en trykkende fromhet i tråd med holdningene til sin farmor og far, som med det markerte avstand til Ludvig 15s libertinske livsstil. Som voksen ble Ludvig 16 karakterisert som vanskelig å «lese». Det kan ha svekket hans evne til å inngi tillit, ikke minst overfor de revolusjonære. I tillegg til at en viss reserverthet lå naturlig for kongerollen, hadde denne væremåten kanskje sin opprinnelse i at han tidlig ble presset til å hykle respekt for og kjærlighet til sine plageånder, særlig faren og eldstebroren.

I sin politiske oppdragelse ble Ludvig imidlertid preget av en sterk bevissthet om den eneveldige kongemakts berettigelse, ikke minst da farfaren involverte ham i politiske beslutninger etter at han var blitt kronprins. Dette kom til å overstyre både hans fromhet, hans sjenanse og hans mottagelighet for Marie Antoinettes innflytelse, som hans svigermor Maria Teresia hadde investert så mye i. Utenrikspolitikken var et område kongen hadde et spesielt ansvar for og hvor han hadde stor sakkunnskap. Når han i kritiske øyeblikk likevel ikke var i stand til å spille den myndige rollen som «Solkongen» Ludvig 14 til perfeksjon hadde dyrket, skyldtes det dels de nevnte personlige svakheter, men også at den eneveldige kongemakten allerede var blitt påført en skade som antagelig var blitt ubotelig. Denne skaden var påført dels av forgjengerens opptreden og dels av den aristokratiske opposisjonen. Dessuten hadde den samfunnsmessige utviklingen, opplysningstidens ideer og kristendommens svekkede grep gjort at eneveldet av Guds nåde ikke lenger hadde den nødvendige forankringen i den politiske kulturen.

I 1770 ble han gift med den østerrikske prinsessen Marie Antoinette for å befeste den nye alliansen med Østerrike som var blitt inngått under syvårskrigen i 1756–1763. Denne alliansen representerte et skarpt brudd med franske utenrikspolitiske tradisjoner og var mislikt i opinionen. Kronprinsparet var likevel populære i begynnelsen. Men Ludvigs sjenanse, hans beskjedne erotiske interesse og antagelig et mindre anatomisk problem gjorde at ekteskapet ikke ble fullbyrdet på mange år. Frustrasjonen over den ekteskapelige situasjonen bidro også til Marie Antoinettes nokså utsvevende og ansvarsløse livsstil, som ble svært forstørret på ryktebørsen. Ekteskapsproblemene ble etter hvert en offentlig hemmelighet og en kilde til latterliggjøring i de satirisk-pornografiske skriftene som hadde begynt å sirkulere utenfor sensurens kontroll. Samlet kom denne situasjonen til å skade kongemaktens prestisje.

Ludvigs seksuelle problemer ble imidlertid løst etter en mann-til-mann-samtale med svogeren keiser Josef 2 av Østerrike og muligens en liten operasjon. Etter åtte års ekteskap fødte Marie Antoinette en datter og tre år senere en tronarving. Paret fikk siden to barn til, men bare den førstefødte, kalt Madame Royale, nådde voksen alder. Den nest eldste sønnen overlevde foreldrene med to år. Han var i republikkens forvaring og døde av tuberkulose etter å ha blitt grovt forsømt i lengre tid. Han figurerer i kongerekken som Ludvig 17.

I motsetning til hva som var vanlig i hans aristokratiske omgivelser og blant hans forgjengere, hadde Ludvig 16 sannsynligvis ingen elskerinner. Det at han dyrket låsesmedyrket som hobby bidro også til å gjøre ham til en atypisk og litt foraktelig figur i aristokratiets øyne. Hans andre store pasjon – jakt – var derimot en fullverdig aristokratisk syssel.

I 1774 døde den upopulære Ludvig 15. Han ble begravet nattetid for å unngå mishagsytringer fra folket. Sønnesønnen besteg tronen som Ludvig 16 og ble kronet i Reims i 1775. Han innledet sin kongegjerning med det som sett fra en eneveldig tradisjons synspunkt var et avgjørende feiltrinn, nemlig gjeninnsettelsen av de gamle opposisjonelle parlamentene, som Ludvig 15 hadde oppløst med Maupeou-reformen i 1771. Parlamentene var suverene domstoler med visse administrative funksjoner, ledet av adelige dommere som eide sine embeter. Den tjue år gamle Ludvig 16 ble presset av sine erfarne ministre til å gjenopprette dem, i den hensikt å vinne popularitet blant parlamentsadelen og dens mange sympatisører i eliten. Men parlamentene kvitterte ved å gjenoppta og intensivere sine protester mot kongemaktens forsøk på å reformere samfunnet og styresettet. Særlig hardnakket var deres motstand mot en jevnere fordeling av skattebyrden, som ville truet adelens skatteprivilegier.

Kongemakten slet med et stort statsunderskudd, og mot slutten av det gamle regimet gikk mer enn halvparten av statsutgiftene til å betjene statsgjelden. En stor del av gjelden var etterslep fra krigene som var blitt ført rundt midten av århundret. En ny krig ville drive underskuddet opp til nye høyder. Kongen hyret inn opplysningsmannen og økonomen Robert Turgot som finansminister. Han forsøkte å avskaffe noen av adelens og geistlighetens skatteprivilegier, avskaffe bøndenes pliktarbeid på veiene og liberalisere økonomien, blant annet ved å oppheve laugene.

Da vedtakene skulle innregistreres i parlamentene, noe som var nødvendig for at de skulle være gjeldende lov, møtte Turgot en mur av motstand. Parlamentene benyttet sin rett til å fremme skriftlige protester (remonstrances) og gjennom offentliggjøring appellerte de til den offentlige opinion. Denne kom til uttrykk i et stigende antall pamfletter, tidsskrifter og bøker, men også i diskusjoner i kafeer, frimurerlosjer og litterære og filantropiske foreninger. I offentligheten klaget parlamentsdommerne over ministerdespotiet (for kongen kunne ikke kritiseres direkte), og viste til nasjonens rettigheter og rikets «fundamentale lover». På den måten bidro de til folkets politiske oppdragelse i konstitusjonell tenkning og motstand mot eneveldet. At denne motstanden hindret en mer rettferdig fordeling av skattebyrden, fikk mindre oppmerksomhet. Kongen nektet Turgot å forsvare tiltakene i offentlig debatt, under henvisning til at det var under kongemaktens verdighet. Kongen lot seg til slutt presse til å trekke forslagene og Turgot ble avskjediget.

Da amerikanernes opprør mot den britiske kronen slo ut i åpen uavhengighetskrig fra 1775, bød sjansen seg til å få revansj over Storbritannia etter syvårskrigen i 1756–1763. Kongen hadde som ung selv lært seg engelsk, og han interesserte seg for britisk historie og beundret landets flåte. Men nettopp derfor ønsket han også å overgå rivalen på dens eget felt, og satset sterkt på Frankrikes marine. Den amerikanske krigen ble en militær og politisk triumf, men utover det oppnådde Frankrike svært lite for egen del ved fredsslutningen i 1783. Statsgjelden steg derimot til nye høyder. Dertil importerte man nå revolusjonære og republikanske ideer i stor stil fra den nye verden, gjennom de hjemvendte Amerika-veteranene.

For å løse finansproblemene hentet Ludvig 16 inn den sveitsiske finansmannen Jacques Necker som ny finansminister. Han lyktes i å ta opp store statslån til lav rente og effektiviserte skatteinnkrevingen. Necker kultiverte sitt image som fremskrittets forkjemper, blant annet ved å publisere en forenklet oversikt over statsutgiftene (Compte rendu au roi). Dette var et bidrag til kampen for økt offentlighet rundt statsutgiftene, men regnskapet selv var beheftet med store feil. Necker listet også opp de mange pensjonene til folk ved hoffet, med navns nevnelse. Det var særlig dette som gjorde kongeparet rasende, og kongen avskjediget ham i 1781. Men både offentliggjøringen og avskjedigelsen styrket Neckers popularitet i opinionen ytterligere. Det var bakgrunnen for at Ludvig 16 var nødt til å ta ham inn i regjeringen igjen under den førrevolusjonære gjæringen sommeren 1788. Neckers gjeninnsettelse var et av mange tegn på den makten den offentlige opinionen hadde fått.

Charles-Alexandre de Calonne, finansminister fra 1783 til 1787, ville som Necker løse de finansielle vanskelighetene med lånopptak og produktive investeringer for å få økonomien til å vokse. Men i 1786 sa de internasjonale långiverne stopp. Med løfte om ryggdekning fra kongen utarbeidet Calonne en samlet plan for økonomisk liberalisering, opprettelse av representative provinsforsamlinger og større skattelikhet. Han bestemte seg for å omgå parlamentene ved i 1787 å innkalle en forsamling av noen av rikets fremste menn for å få dem til å godkjenne planen. Denne såkalte notabelforsamlingen var i prinsippet villig til å gå inn på skattelikhet, men hadde ikke tillit til Calonne. Den krevde også en kontroll med finansene som ville innebåret avvikling av eneveldet. En allianse av fiendtlige ministerkolleger og krefter ved hoffet og i parlamentene nøret opp under forsamlingens mistillit mot Calonne, og kongen følte seg presset til å avsette ham. Notabelforsamlingen endte med å kreve innkalling av generalstendene.

Denne perioden er blitt kalt aristokratiets revolt. De delene av tredjestanden som ønsket slutt på eneveldet, nå kalt patriotpartiet, sluttet seg av taktiske grunner til stormløpet mot eneveldet sammen med aristokratiet. Kongemakten gikk med på å innkalle generalstendene. Man godtok patriotpartiets krav om like mange representanter for tredjestanden som for adelen og geistligheten til sammen. Men kongen lot det avgjørende spørsmålet om avstemningsprosedyre i forsamlingen forbli uavklart. Hvis hver stand bare skulle ha én samlet stemme som tidligere, ville styrkeforholdet fortsatt være to mot én i de privilegertes favør. Bare ved avstemning per hode ville tredjestanden ha nytte av at de nå hadde doblet sitt antall. Kongemaktens manglende beslutning skulle bli skjebnesvanger.

Da parlamentene motsatte seg vedtaket om dobling av tredjestanden og avviste tanken om avstemning per hode, var det med et slag slutt på parlamentenes popularitet. Fra å være rettet mot eneveldet, ble patriotpartiets aggresjon mer rettet mot aristokratiet (som i Emmanuel-Joseph Sieyès’ pamflett Hva er tredjestanden?). Kongen hadde nå en historisk sjanse til å alliere seg med tredjestanden og gjennomføre de reformene han så lenge hadde ønsket, mot at man innførte et konstitusjonelt kongedømme. Da generalstendene åpnet 5. mai 1789 forsømte han imidlertid denne anledningen til å ta ledelsen over prosessen. Det hele kjørte seg i stedet fast i ukevis i en standsbetinget strid om avstemningsprosedyren. Midt under denne krisen mistet kongeparet sin eldste sønn, tronarvingen.

17. juni tok tredjestanden selv initiativet og utnevnte seg til nasjonalforsamling og siden grunnlovgivende forsamling. Noen dager senere opphevet kongen vedtaket og fremla et kompromissforslag, men for sent. Forslaget ble avvist av tredjestanden. Kongen svarte med å avsette Necker og samle utenlandskfødte tropper rundt Versailles. Det ble oppfattet som et forvarsel om bruk av makt mot forsamlingen. 14. juli satte folket i Paris tvert imot makt bak tredjestandsrepresentantenes vedtak ved å storme Bastillen og etablere et revolusjonært bystyre og en nasjonalgarde. Kongemakten kapitulerte, tok Necker nok en gang tilbake og sendte vekk troppene. 17. juli gjorde kongen et inntog i Paris som markerte at han godtok de nye maktforholdene. Med gatene kringsatt av over 100 000 parisere kjørte han til rådhuset, hvor han fra ordfører Jean Baillys hånd mottok den nye revolusjonære kokarden med hovedstadens røde og blå farge kombinert med kongedømmets hvite (se Frankrikes flagg).

Fra da av inntok Ludvig 16 rollen som bremsekloss. Han ville ikke undertegne opphevelsen av privilegiene etter 4. august-natten 1789 eller Menneskerettighetserklæringen av 26. august samme år. 5. oktober kom et opptog av kvinner ledsaget av nasjonalgardister fra Paris til Versailles og hentet kongeparet til hovedstaden, i realiteten som Paris-befolkningens gisler. Nasjonalforsamlingen fulgte med. Kongen var knekket som symbol og som forsvarer av det tradisjonelle samfunn. Sommeren 1790 ble han også rammet i sin religiøse tro og rolle som kirkens forsvarer, da statskirke ble innført og prestene avkrevet embetsed. Paven motsatte seg dette, i likhet med kongen. Kongens manglende vilje til å godta revolusjonens vedtak er noe av bakgrunnen for at man ikke ville innrømme ham noe mer enn utsettende veto i grunnloven.

Før grunnloven ble vedtatt høsten 1791 hadde imidlertid kongeparet enda tydeligere demonstrert sin motvilje mot å være denne statens gallionsfigurer. I juni 1791 forsøkte de å flykte. De ble stoppet i Varennes og brakt tilbake til Paris i isnende taushet. Fra da av ble kravet om republikk reist med stigende styrke, men de moderate trengte kongen for å stabilisere revolusjonen. Kongeparet så nå sitt fremste håp i en krig med Østerrike, hvor det revolusjonære Frankrike kunne lide nederlag. Samtidig erkjente Ludvig 16 på dette tidspunktet, i motsetning til de adelige emigrantene med kongens to brødre i spissen, at opinionen i Frankrike hadde utviklet seg slik at et konstitusjonelt styre basert på juridisk likhet var uunngåelig.

Andre politikere ønsket også krig, men av andre motiver. Våren 1792 kom krigen, først med Østerrike, så med Preussen. Erklæringen fra den prøyssiske hærsjefen, hertugen av Braunschweig om at Paris ville bli gjenstand for en gjengjeldelse til skrekk og advarsel om man krummet et hår på kongeparets hode, virket mot sin hensikt. 10. august 1792 ble kongeslottet Tuileriene stormet. Kongen ble pågrepet og republikken erklært. Ludvig Capet, som han nå ble kalt, ble stilt for retten i det nyvalgte konventet. I et hemmelig jernskap på slottet ble det funnet bevis på kompromitterende kontakt med fienden. For en radikaler som Maximilien Robespierre var hele rettssaken unødvendig. Ludvig var simpelthen skyldig i å ha vært konge og måtte dø av den grunn.

Kjennelsen om at han var skyldig i landsforræderi var enstemmig, men et stort mindretall prøvde å redde Ludvig fra giljotinen. Striden om dette utdypet splittelsen mellom moderate og radikale republikanere, henholdsvis girondinere og jakobinere. For revolusjonens fiender innenlands og utenlands ble de representantene som stemte for kongens død brennmerket som kongemordere, og de måtte fra da av stå inne for forsvaret av revolusjonen med sine liv. Slik bidro Ludvigs død både til å radikalisere revolusjonen og vanskeliggjøre fred med utlandet, men også til å styrke motstandsviljen.

Under rettssaken og på skafottet bar Ludvig sin skjebne med mot og verdighet, og blant revolusjonens motstandere fikk han status som martyr. 21. januar er siden blitt markert med bots- og soningsmesser over hele Frankrike. Men den manglende karisma Ludvig hadde i livet gjorde seg også gjeldende etter døden. Hans minne ble aldri noe sterkt samlingsmerke for de kontrarevolusjonære.

Da Ludvig-August var barn anså ikke omgivelsene ham som eslet for kongerollen. Som konge hadde han et oppriktig ønske om reformer, i tråd med opplysningstidens idealer om et opplyst og rasjonelt styre. Han var da også en sterk personlig drivkraft bak tiltak som opphevelse av tortur (1780–1788) og toleranse for protestantene (1787). Men fra starten ble han presset til å handle mot sin opprinnelige overbevisning i den skjebnesvangre beslutningen om å gjenopprette de gamle parlamentene. Ved denne og flere senere anledninger sviktet han ikke bare seg selv, men også mange av de ministre som trofast hadde tjent kongemakten og forsøkt å gjennomføre reformer, slik som Turgot og Calonne.

Etter at notabelforsamlingen i 1787 lyktes i å presse ut Calonne viste kongen klare tegn på depresjon. Siden var han i langt større grad enn før preget av kynisme, likegyldighet og trøstespising, samt tilbøyelighet til å la seg styre av dronningen. Det er hans fremtoning fra og med dette vendepunktet som særlig har preget ettertidens bilde av ham som en treg og ubesluttsom klossmajor. Likevel var hans gjerning også før dette preget av vankelmodighet. Det innebar en klar svekkelse av koordineringen og kontrollen med pengeforbruket at han verken var villig til å utnevne en førsteminister (som Ludvig 13 og i perioder Ludvig 15) eller greide å ivareta denne funksjonen selv (som Ludvig 14). Samtidig er det et åpent spørsmål om Ludvig 16 hadde hatt mulighet til å gjøre noen særlig forskjell, gitt kongedømmets svekkede autoritet og de kreftene som var alliert mot ham. Det er karakteristisk at myndighetene under revolusjonen kunne trekke en hel del av eneveldets havarerte planer frem fra skuffen og realisere dem i løpet av kort tid. Det nye regimet hadde, til tross for sine stormfulle kamper, en legitimitet og en autoritet som det gamle for en stor del hadde mistet allerede før Ludvig 16 kom på tronen.

• Marie Antoinette
• Den franske revolusjon
• Statsoverhoder i Frankrike
• Frankrikes historie

• Roger Chartier, The Cultural Origins of the French Revolution, Duke University Press, London 1991.
• François Furet, «Louis XVI», i François Furet og Mona Ozouf, A Critical Dictionary of the French Revolution, Belknap Press; Cambridge, Massachusetts 1989.
• John Hardman, The Life of Louis XVI, Yale University Press, London 2016.
• Kåre Tønnesson, Revolusjonen som rystet Europa : Frankrike 1789–1815, Aschehoug, Oslo 1989.