dansk-norsk

Begrepet dansk-norsk blir brukt om det som var felles for Danmark og Norge i unionstiden (for eksempel de dansk-norske kongene, den dansk-norske felleslitteraturen). I norsk språkhistorie betyr dansk-norsk det danske skriftspråket som ble brukt i Norge, og som etter hvert tok opp noen norske trekk.

Etter 1814 ble dette danske språket gjenstand for en tiltagende fornorsking, både i skrift og tale. Den fremste forkjemperen for denne utviklingen, Knud Knudsen, kalte det «det dansk-norske målstræv». Språkforskerne Hjalmar Falk og Alf Torp brukte «dansk-norsk» i titler på verker om lydhistorie (1898), syntaks (1900) og etymologi (1903, 1910). Andre navn på språkformen var norsk-dansk og det almindelige (Skrift- og) Bogsprog.

Fra 1890-tallet begynte man å bruke betegnelsen det almindelige bogmaal, og på begynnelsen av 1900-tallet brukte man begrepene bogmaal, bogsprog, riksmaal, dansk-norsk og norsk-dansk.

I 1929 var navnet på det som nå heter bokmål, til debatt i Stortinget. Det var da tre alternativer for hva språket skulle hete: bokmål, riksmål og dansk-norsk. I avstemningen i Lagtinget var det én stemmes overvekt for bokmål framfor dansk-norsk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg