Begrepet dansk-norsk blir brukt om det som var felles for Danmark og Norge i unionstiden (for eksempel de dansk-norske kongene, den dansk-norske felleslitteraturen). I norsk språkhistorie betyr dansk-norsk det danske skriftspråket som ble brukt i Norge og som etter hvert tok opp noen norske trekk.

Etter 1814 ble dette danske språket gjenstand for en tiltagende fornorsking, både i skrift og tale. Den fremste forkjemperen for denne utviklingen, Knud Knudsen, kalte det «det dansk-norske målstræv». Språkforskerne Hjalmar Falk og Alf Torp brukte «dansk-norsk» i titler på verker om lydhistorie (1898), syntaks (1900) og etymologi (1903, 1910). Andre navn på språkformen var norsk-dansk og det almindelige (Skrift- og) Bogsprog.

På 1900-tallet ble dansk-norsk videreutviklet til riksmål, som var den vanlige betegnelse fra ca. 1900, og så videre til bokmål, som er offisiell betegnelse fra 1929. Se også norsk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.