Begrepet dansk-norsk blir brukt om det som var felles for Danmark og Norge i unionstiden (for eksempel de dansk-norske kongene, den dansk-norske felleslitteraturen). I norsk språkhistorie betyr dansk-norsk det danske skriftspråket som ble brukt i Norge og som etter hvert tok opp noen norske trekk.

Etter 1814 ble dette danske språket gjenstand for en tiltagende fornorsking, både i skrift og tale. Den fremste forkjemperen for denne utviklingen, Knud Knudsen, kalte det «det dansk-norske målstræv». Språkforskerne Hjalmar Falk og Alf Torp brukte «dansk-norsk» i titler på verker om lydhistorie (1898), syntaks (1900) og etymologi (1903, 1910). Andre navn på språkformen var norsk-dansk og det almindelige (Skrift- og) Bogsprog.

På 1900-tallet ble dansk-norsk videreutviklet til riksmål, som var den vanlige betegnelse fra ca. 1900, og så videre til bokmål, som er offisiell betegnelse fra 1929. Se også norsk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.