Kurfyrste, fyrste som i det tysk-romerske riket hadde rett til å delta i kongevalget. Opprinnelig ble kongen valgt av alle riksfyrstene, men mot slutten av 1100-tallet gikk valgretten over til noen få av fyrstene. Lovboken Sachsenspiegel (før 1235) nevner 6: erkebiskopene av Mainz, Köln og Trier, pfalzgreven ved Rhinen, hertugen av Sachsen og markgreven av Brandenburg. Fra 1290 kom kongen av Böhmen med.

Valgordningen har sannsynligvis utviklet seg under påvirkning av den kanoniske retts bestemmelser om bispevalg. Gjennom de tre geistlige fyrster fikk paven innflytelse på valget; kongemakten var også kombinert med keiserverdigheten, som ble tildelt av paven. Etter strid med paven sluttet kurfyrstene 1338 et forbund og bestemte at kongevalget ikke trengte pavens godkjennelse; den valgte konge skulle også ha rett til keisertittelen.

I den gylne bulle (1356) ble kurfyrstenes rett grunnlovsmessig fastsatt. Retten ble knyttet til faste familiegrener, og deres land skulle være udelelige. Kurfyrstene fikk rett til å prege mynt og fastsette toll. De ble de høyeste dommere over sine undersåtter. Forbund innenfor riket ble forbudt. En gang om året skulle kurfyrstene komme sammen og drøfte rikets saker. Böhmen øvde ikke sin kurrett 1500–1708, Bayern kom med 1623 i stedet for Pfalz, som fikk sin rett igjen 1648, så tallet på kurfyrster da ble 8. I 1692 kom Braunschweig-Lüneburg med, Bayern gikk ut igjen 1777. Da riket ble omordnet 1803, falt de geistlige fyrstene for Köln og Trier bort, og Mainz ble skiftet ut mot Regensburg; det ble også opprettet fire nye verdslige kurfyrstedømmer: Württemberg, Baden, Hessen-Kassel og Salzburg. Ved rikets oppløsning 1806, falt kurverdigheten bort, bare Hessen-Kassel holdt på tittelen til 1866. Den siste kurfyrste døde 1875.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.