Milano (Mediolanum) ble sannsynligvis grunnlagt av en keltisk stamme (insubrene) rundt år 400 fvt., men kan ha blitt grunnlagt enda tidligere, rundt år 600 fvt. Byen ble erobret av romerne i 222 fvt., og ble etter hvert den viktigste byen i Gallia Cisalpina, med mange store og imponerende bygninger, deriblant et stort amfiteater, som det i dag bare finnes rester av.
Keiserne Diokletian og Maximian gjorde byen til residensby fra slutten av 200-tallet evt. På 300-tallet evt. ble byen et viktig politisk, kulturelt og religiøst sentrum. Keiser Konstantin utstedte i 313 det såkalte Milano-ediktet, som skulle sikre religionsfrihet og som innebar slutten på forfølgelsen av de kristne. Kristendommen fikk etter dette et godt fotfeste i byen, mye takket være St. Ambrosius (biskop 374–397), som i dag er byens skytshelgen.
Da keiser Honorius flyttet sin residens til Ravenna i år 402 gikk det nedover med byen, som ble plyndret av hunerne ved midten av 400-tallet.
Etter folkevandringskrigene kom Milano i 569 under langobardene, som gjorde Pavia til hovedstad. Under ledelse av erkebiskopen stod Milano stadig i motsetningsforhold til de arianske langobarder, inntil Karl den store erobret byen i 774. I de urolige tidene som fulgte, ble erkebiskopen den førende i motstanden mot keiser og lensherrer. Milano fikk egen forfatning og gikk i spissen for det lombardiske byforbund, som beseiret keiser Fredrik Barbarossa i slaget ved Legnano i 1176. På 1200-tallet økte adelsslektenes innflytelse. Huset Visconti fikk herredømme i 1277 og oppnådde hertugtittel i 1395. Slekten døde ut i 1447, og deretter kom Francesco Sforza til makten. Milano var en av de mektigste statene i Italia i senmiddelalderen.
I 1540 kom byen under Spania, og i 1706 under Østerrike. Napoleon tok byen i 1796 og gjorde den til hovedstad i sitt italienske lydrike. Etter Wienkongressen kom Milano igjen under Østerrike. I 1848 brøt det ut et opprør som for en tid drev østerrikerne ut av byen. Den norditalienske frihetskampen førte til at Lombardia med Milano ble forent med kongeriket Sardinia i 1859 og gikk inn i den nye nasjonalstaten Italia i 1861. Som landets fremste industriby har Milano vært utgangspunkt for både arbeiderbevegelsen og fascismen.
Milano ble Italias største by på 1920-tallet, da byens innbyggertall passerte 900 000, noe som var høyere enn innbyggertallet i Napoli, byen som til da hadde vært størst i Italia. I løpet av 1930-tallet overtok Roma tronen og ble Italias største by.
Under andre verdenskrig ble byen utsatt for omfattende bombeangrep, og deler av byen ble ødelagt. I perioden 1945–1975 var Milano preget av stor befolkningsvekst. I 1973 hadde byen 1 743 000 innbyggere, mot 1 347 000 i 2012. Etter 1975 har folketallet i nabokommunene økt kraftig, og storbyområdet Milano er i dag det største i Italia, og blant de største i Europa. Det er relativt mange innbyggere i Milano med utenlandsk opprinnelse (anslagsvis 15 prosent), mange av dem fra Asia, Sør-Amerika og Afrika.
Etter år 2000 har bybildet til en viss grad blitt forandret. Biltrafikken er forsøkt redusert i sentrum av byen, og kollektivnettet bygges ut med blant annet to nye metrolinjer. I området rundt sentralstasjonen, Piazza della Repubblica og Porta Garibaldi bygges det mange nye og store kontor- og forretningsbygg.
Milano var vertsby for verdensutstillingen i 2015.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.