oljemaleri

Oljemaleri, teknikk i malerkunst hvor en tørkende olje (først og fremst linolje, men også nøtteolje eller valmueolje) er bindemiddel. Til fortynning av malingen benyttes terpentin. Når malingen er tørr, påføres til slutt ferniss, som består av naturlige, eller i nyere tid også syntetiske, harpikser. Fernissen beskytter det underliggende malinglag og kan fremstilles i ulike blankhetsgrader.

Oljemaling kan utføres på ulike typer underlag: tre, lerret, kobberplate, kartong/papir. Teknikken har store variasjonsmuligheter; malingen kan påføres sterkt fortynnet i flere laserende sjikt (lasur), eller ufortynnet og pastost, med pensel eller palettkniv.

Oljemaling ble inntil begynnelsen av 1800-tallet fremstilt ved manuelt å «rive» pigmentene med oljen til en jevn masse. De naturlige pigmentene ble i denne prosessen omhyggelig knust til små partikler med spesielle slipestener. Med industrialiseringen ble den manuelle rivingen av pigmenter erstattet med den maskinelle. Nye syntetiske pigmenter ble fremstilt industrielt fra 1850-årene.

Olje som bindemiddel omtales i litterære kilder fra 1100-tallet (Theophilus), og i Nord-Europa ble olje brukt som bindemiddel i panel- og skulpturmaleri fra denne tid. I Sør-Europa kom ikke oljemaleri i alminnelig bruk før på 1400-tallet.