kunst i Belgia

Middelalderens arkitektur i Flandern omfatter sentrale bygninger som katedralen i Tournai og St. Michel i Brussel, begge sterkt påvirket av fransk gotikk. Katedralene i Brugge og Antwerpen, salgshaller i Ieper og rådhus i Brugge, Brussel og Leuven representerer alle en nasjonal og original teglsteinsgotikk.

Skulpturen er i første rekke representert ved arbeider av dekorativ art, som gravmonumenter og kirkeinnredning. Dens største mester var Claus Sluter, virksom i Dijon omkring 1400, i en tung, men uttrykksfull, realistisk stil. Blant de viktigste arbeidene var skårne alterskap som ble eksportert fra Antwerpen og Brussel til hele Nord-Europa.

Maleriet fikk sine tidligste uttrykk i bokilluminering. På dette område var hovedverket brødrene Limbourgs miniatyrer til Très riches Heures du duc de Berry (1411–16).

• gotikk
• miniatyr

Skaperne av det flamske maleri ble ellers brødrene Hubert (cirka 1370–1426) og Jan van Eyck (cirka 1390–1441), som var virksomme i Gent og Brugge og som i sitt berømte Gentalter skapte en hittil ukjent realisme i materialet med et intimt naturstudium, psykisk karakterisering og lyrisk landskapsskildring, alt uttrykt i en fornem koloritt og lysbehandling. Deres forbedring og anvendelse av oljefargeteknikken ble også betydningsfull.

Blant århundrets store malere var også Dirk Bouts (cirka 1420–1475) og den djervt realistiske Flémallemesteren (antagelig identisk med Robert Campin, cirka 1430). Hans elev igjen var Roger van der Weyden (cirka 1400–1464), som skapte en dramatisk religiøs stemningskunst. Høydepunktet ble nådd med Hugo van der Goes (død 1482), som viser både dramatisk kraft og skarp realisme i sitt berømte Portinarialter, som kom til i Italia. Et mer lyrisk preg finner man hos den tyskfødte Hans Memling (1440-årene–1494). Hans portretter viser for øvrig italiensk påvirkning, og det samme gjelder for Gérard David (død 1523), som fikk en viss betydning for landskapsmaleriets utvikling.

Ved slutten av 1500-tallet var ikke de politiske og økonomiske forutsetningene for de sørlige provinser de beste. Antwerpens økonomiske hegemoni var brutt, og Scheldemunningen var sperret av de nordre provinser. Men de kirkelige og dynastiske forbindelser med Italia, Spania og Østerrike gav kunstneriske impulser som sammen med motreformasjonen skulle sette sitt preg på kunsten i dette området.

Den italieniserende retning dominerte i maleriet med Frans Floris' elever i spissen. Den nasjonale egenart som var kommet til gjennombrudd hos Pieter Brueghel den eldre fortsatte imidlertid hos sønnen Pieter Brueghel den yngre (1564–1638). 1500-tallets siste del er i ikke liten grad dominert av kampen mellom romanister og nasjonale tradisjonister. I landskapsmaleriet står Gillis van Coninxloo og Bril på overgangen fra 1500-tallets fantasilandskap til det mer realistiske, og hos Bril og Joos de Momper til det heroiske landskap. Blant de tidligere genremalere hører Pieter Aertsen.

• realisme – kunst
• portrettkunst
• landskapsmaleri
• genremaleri

Da Peter Paul Rubens (1564–1638) vendte hjem i 1608 og slo seg ned i Antwerpen, konsoliderte han imidlertid den flamske kunst og skaffet den en mektig blomstring. Mangesidig og initiativrik som han var, behersket han de forskjelligste sider av sitt yrke og tilfredsstilte gjennom sitt store verksted en meget vesentlig del av kirkenes og aristokratiets behov for malerier, slik at hans atelier faktisk ble både sentrum og høyskole for landets kunst.

Rubens samarbeidet med vilt- og stillebensmaleren Frans Snijders (1579–1657), blomstermaleren Jan Brueghel den eldre eller «Fløyels-Brueghel» (1568–1625), landskapsmaleren Lucas van Uden (1595–1672) o.a. Blant de betydeligste av Rubens' elever var Anthonis van Dyck (1599–1641), som utfoldet sin største virksomhet i England. Han oppdrog også kobberstikkere til å reprodusere sine komposisjoner. Disse dannet en skole som i sin tid flyttet til Paris og ble grunnlaget for den moderne kobberstikkunst. Og takket være hans kartonger til storslåtte tapeter fikk den berømte billedvevning i Brussel en renessanse.

All flamsk kunst, også skulptur og arkitektur, ble mer eller mindre påvirket av Rubens på 1600-tallet. Ganske sterkt influert var hans konkurrent, den produktive altertavlemaler Gaspar de Crayer (1584–1669). Representanter for den eldre spesifikt nederlandske tradisjon var imidlertid portrettmaleren Cornelis de Vos (1585–1651) og Jacob Jordaens (1593–1678), som hevdet en egen robust folkelighet, særlig i sine hverdagslivsskildringer.

På dette området arbeidet Frans Hals' elev Adriaen Brouwer (1606–1638) med enda større originalitet, mens David Teniers den yngre (1610–1690) med sin nitide fremstilling viste underklassens tilværelse slik den så ut for et på avstand interessert aristokrati. Derimot hadde Jan Siberechts (1627–1703) landskaper med scener fra feskjøtselen en mer ekte karakter. Elev av Frans Snijders var jakt- og stillebenmaleren Jan Fyt (1611–1661). Gonzales Coques (1614–1684) malte som van Dyck fortrinnsvis fornemt folk, og fikk Theodore Boeyermans (1620–1678) til sin mest fremtredende etterfølger.

Også i dette århundret fikk den europeiske kunsten verdifulle tilskudd av den flamske overflod gjennom en rekke malere. Den første halvdelen ble merket av tilbakeslaget etter den store perioden. Klassisismen i midten av århundret ble en vekker.

Den kom første gang til syne i billedhuggeren Jacques Bergés (1693–1756) fontene på Place du grand sablon i Brussel (1752) I skulpturen ble den videreført med et sentimentalt anstrøk av Lambert Godecharle (1750–1835).

Innenfor maleriet hyllet Andreas Cornelis Lens (1739–1822) den strenge franske stil. Landskaps- og sauemaleren Balthazar Ommeganck (1755–1826) benyttet en mildtstemt naturalisme. Willem Jacob Herreyns (1743–1827) søkte derimot tilknytning i de gamle tradisjoner, likeså Pieter Verhaegen (1728–1811) og Jean-Louis de Marne (1744–1829), som hadde henholdsvis Rubens og Teniers til forbilde.

Fransk innflytelse i belgisk maleri er særlig sterk etter at klassisismens nestor i fransk kunst, Jacques-Louis David, slo seg ned i Brussel. Kunstakademiet i Antwerpen ble samtidig ledet av den klassisk interesserte Mattheus Ignatius van Bree (1773–1839).

Særlig François Joseph Navez (1787–1869) skapte på dette grunnlaget en fremragende portrettkunst, streng og likevel uttrykksfull. Han regnes da også som grunnleggeren av det moderne belgiske maleri. Tross alt var imidlertid den franske romantikken mer i pakt med belgisk ånd. Gustaaf Wappers (1803–1874) skildret Belgias uavhengighetskamper i Eugéne Delacroix' stil, og Louis Gallait (1810–1887) skapte enorme og effektfulle historiemalerier.

En eiendommelig skikkelse blant romantikerne var Antoine Wiertz, som teknisk arbeidet i Rubens' ånd, men som med sin til dels morbide fantasi kan kalles en tidlig forløper for surrealismen. En historiemaler av betydning var Hendrik Leys (1815–1869). Han var teknisk inspirert av tysk 1500-tallskunst og motivmessig en slags forløper for prerafaelittene.

Først etter midten av århundret skaptes et belgisk maleri som stod på tryggere nasjonal grunn. Med folkelivsskildringer som var inspirert av 1600-tallsmestere, førte Henri de Braekeleer (1840–1888) en ny realistisk ånd inn i maleriet, men han var samtidig en fin kolorist og særlig opptatt av lysproblemet.

Den nye realismen, med en viss sosial appell, fant ellers sine sterkeste uttrykk hos Charles De Groux (1825–1870) og i malerier av billedhuggeren Constantin Meunier (1831–1905). Barbizonskolens realistiske landskapskunst fikk en parallell i lyriske bilder av Hippolyte Boulenger (1837–1874), mens Emile Claus (1849–1924) med sin sans for lys og atmosfære etterhånden ble sterkt inspirert av fransk impresjonisme. I nær kontakt med fransk kunst stod også Félicien Rops (1833–1898) i sine fantasifulle, teknisk fremragende og ofte erotiske raderinger.

Mot slutten av århundret ble det belgiske kunstliv stadig mer intenst og rikt. En rekke utstillinger av franske kunstnere ble arrangert i Brussel, blant annet av den viktige kunstsammenslutning Les XX, stiftet i 1883. Sterke impresjonistiske impulser gjorde seg gjeldende hos Jakob Smits (1856–1928), men hans kunst har en særegen realistisk tyngde. Det samme gjelder Valerius de Saedeleer (1867–1941) og ikke minst Eugène Laermans (1864–1940), som skapte en kraftig, sosialt betonet skildring av menneskelig nød. En mer tradisjonsbundet realisme representerer portrettmaleren Isidore Opsomer (1878–1967). Théo van Rysselberghe (1862–1926) introduserte neo-impresjonismen i Belgia.

• romantikken
• historiemaleri
• impresjonisme

Det moderne Belgias første store maler var James Ensor (1860–1949), hvis fantastiske, ofte groteske bilder har en enestående koloristisk rikdom og en ekspresjonistisk styrke som har fått mange til å sette ham på linje med van Gogh og Munch.

En annen forløper for moderne kunst i Belgia var Henri Evenepoel (1872–1899), som utviklet en impresjonistisk uttrykksform til en fargerikdom som innvarslet fauvismen.

Vesentlig for utviklingen ble også de to Laethem-Saint-Martin-gruppene. Den første hadde Gustave Van de Woestijne (1881–1947), billedhuggeren Georges Minne (1866–1941) og Albert Servaes (1883–1966) som forgrunnsskikkelser. De var forkjempere for en symbolsk, mystisk kunst.

Den andre bestod av Gustave de Smet (1877–1943), Frits van den Berghe (1883–1939) og fremfor alt Constant Permeke (1886–1952), en representant for et uvanlig selvstendig og kraftig ekspresjonistisk maleri. I tilknytning til denne gruppen kan nevnes Edgar Tytgat (1879–1957) og grafikeren og bokillustratøren Frans Masereel (1889–1972), mens Jan Brusselmans (1884–1953) utviklet en særegen form for flamsk ekspresjonisme kjennetegnet av flate, forenklede former og store, rene fargefelt.

Også når det gjelder moderne kunstretninger har Belgia fremragende representanter. To av de mest markante og fremtredende skikkelser innen surrealismen var for eksempel belgiere: René Magritte (1898–1967) og Paul Delvaux (1897–1994), og innen abstrakt kunst kan nevnes Marc Mendelson (1915–2013) og Victor Servranckx (1897–1965).

En kunstnergruppe som fikk kort levetid, men stor innflytelse, er den flernasjonale gruppen COBRA (1949–1951), der de belgiske representantene Christian Dotremont (1922–1979), Raoul Ubac (1910–1985), Pol Bury (1922–2005) og Pierre Alechinsky (1927–) står sentralt også i europeisk etterkrigskunst generelt.

En annen av etterkrigskunstens mest markante belgiske kunstnere var Marcel Broodthaers (1924–1976), som med sine poetisk-ironiske arbeider og installasjoner fylt av bokstav- og tallsymbolikk la grunnlaget for mye av 1960- og 1970-årenes europeiske kunst.

Innen skulptur er interessen for det egyptiske merkbar og finnes hos Oscar Jespers (1887–1970). Han førte belgisk skulptur inn i kubismen, mens Rik Wouters (1882–1906) med sine dynamiske bevegelsesmotiver representerte impresjonismen. Ernest Wijnants (1878–1964) var gresk arkaiserende, mens Victor Servranckx (1897–1965) eksperimenterte med abstrakt skulptur. Maleren Constant Permeke (1886–1952) utførte også ekspresjonistisk skulptur.

Blant de ledende omkring midten av 1900-tallet er den Maillol-påvirkede George Grard (1901–1984), videre Charles Leplae (1903–1961) og Willy Kreitz (1903–1982). Av etterkrigstidens belgiske skulptører skal særlig fremheves Roel d'Haeses ekspressive, uttrykksfulle arbeider og Pol Burys (1922–2005) mobiler.

1980- og 1990-årene frembrakte også interessante kunstnere. Jan Vercruysse (1948–2018) og Guillaume Bijl (født 1946) har begge tatt utgangspunkt i eksisterende gjenstander, som så omplasseres og kommenteres. Vercruysse arbeidet med møbelformer og musikkinstrumenter, som i hans nylagede utgaver ga en merverdi i forholdet til utgangspunktet, mens Bijl i sine installasjoner så å si kopierer utstillingsvinduer og butikkinteriører, det være seg i et kunstgalleri eller på en kunstmesse. Thierry de Cordier (født 1954) har som forbilde for sin kunstnerrolle gartneren og hans forsiktige og respektfulle samhandling med naturen. Hans installasjoner gir et intimt innblikk i natur som gjemmested, avfallshaug eller fornyelsesreservoar.

Innen maleriet har særlig Luc Tuymans (født 1958) gjort seg bemerket, med et tradisjonsforankret og kjølig utført billedspråk. Michaël Borremans (født 1963) utmerker seg med surrealistiske motiver fremført med gammelmesterlig teknikk. Chantal Akerman gjorde seg kjent for eksperimentelle og feministiske filmer, mens multimediakunstner Johan Grimonprez (født 1962) skapte sensasjon i kunstverdenen med sin videocollage om flykapringer, Dial H-I-S-T-O-R-Y, i 1997. Francis Alÿs (født 1956), som er bosatt i Mexico, gjennomfører aksjoner med sosiale og politiske undertoner, gjerne med et absurd utgangspunkt.

• ekspresjonisme
• surrealisme
• abstrakt kunst

Tidlig på 1800-tallet var byggestilen klassisistisk, med Tilman-François Suys (1783–1861) som den ledende. Men han arbeidet også i nygotikk, liksom Louis van Overstraeten (1818–1849), som oppførte den nyromanske Mariakirken i Brussel.

I slutten av århundret hever den belgiske arkitektur seg likevel over nivået i den vanlige europeiske historisme. Under nybarokken reiste Joseph Poelaert (1817–79) Palais de Justice i Brussel, ferdig 1883; dette bygg står nå som retningens mest karakteristiske eksponent i Europa ved siden av Operaen i Paris. Alphonse Balat (1818–1905) utførte likeledes bygg i nybarokk, men de nasjonale strømninger sammen med konstruktive tendenser skulle i Belgia gi grobunn for arkitekter av internasjonal betydning.

Victor Horta (1861–1947) skapte art nouveau-stilen med Hotel Tassel i 1892–1893 og forble Belgias ledende arkitekt til sin død, representert ved bygg som Maison du Peuple (1899, revet 1965), Académie des Beaux Arts i Brussel (1926) og sentraljernbanestasjonen samme sted, avsluttet i 1957. Ved siden av ham står Henry van de Velde (1863–1957) som ble art nouveau-stilens propagandist, videre Paul Hankar (1859–1901).

På 1900–tallet finner vi en avansert arkitektur i Belgia med arkitekten Jan Vanhoenacker (1875–1958) og hans 25-etasjes Torengebouw i Antwerpen (1930). Den fremste representant for funksjonalistisk arkitektur var Victor Bourgeois (1897–1962), en av underskriverne av CIAM-manifestet i 1928. Hans kanskje viktigste arbeid er La cité moderne i Brussel (1922–1925).

Etterkrigstiden var preget av hovedstrømningene i den internasjonale arkitekturen. Til verdensutstillingen i Brussel i 1958 ble en bydel for 3000 innbyggere, La Cité Modèle, planlagt og delvis bygd ut etter de prinsippene Le Corbusier knesatte i sitt visjonære prosjekt Cité Radieuse. Lucien Kroll (født 1927) inntar en særstilling. Han har lagt spesiell vekt på brukermedvirkning i selve prosjekteringsprosessen. Inspirert av blant andre Louis Kahn arbeidet arkitekter som Charles Vandenhove (1927–2019) med et formspråk som knytter belgisk arkitektur til de nyrasjonalistiske tendensene innenfor europeisk postmodernisme.

• klassisisme
• nyromansk stil
• historisme
• nybarokken
• art nouveau
• funksjonalisme
• postmodernisme

• Belgia
• Musikk i Belgia
• Teater i Belgia
• Dans i Belgia
• Film i Belgia