lønn

Ved reallønn forstås den mengde varer som kan kjøpes for pengelønnen. Reallønnen er avhengig av pengelønnens størrelse og levekostnadene.

I perioder med sterkt svingende prisnivå har det vært gjort avtaler mellom organisasjonene i arbeidslivet om regulering av pengelønnen etter fallet eller stigningen i levekostnadene, for å holde reallønnen stabil. Det kalles indeksregulerte lønninger. Slik regulering har i Norge ikke funnet sted siden 1970-årene.

• Les mer i artikkelen om reallønn

Tidligere lot man arbeidslønnen regulere seg selv i samsvar med markedsforholdene, uten samfunnsmessig inngripen. Siden begynnelsen av 1900-tallet har overenskomster eller tariffavtaler mellom arbeidslivets organisasjoner spilt en viktigere rolle.

Lønn fastsatt gjennom tariffavtaler reguleres gjennom forhandlinger mellom arbeidsgiverforeninger og arbeidstakerorganisasjoner, og/eller mellom ledelse og tillitsvalgte på den enkelte virksomhet. Slike forhandlinger finner normalt sett sted årlig. Enkelte tariffavtaler har også garantiordninger som sikrer at lønnsutviklingen ikke sakker akterut sammenlignet med andre tariffområder.

De sentrale lønnsforhandlingene utgjør en del av det norske systemet for lønnsdannelse som bygger på frontfagsmodellen.

I enkelte land har staten grepet inn og ved lov fastsatt en bestemt minstelønn for et bestemt arbeid.

I Norge ble det vedtatt midlertidige minstelønnslover i mellomkrigstiden, i dag finnes det ingen slik lovgivning. Det er imidlertid en mulighet for å allmenngjøre tariffavtaler.

Arbeidslønnen kan bestemmes som fastlønn, ved at den oppgis i time, dag, uke, måned eller år som måleenhet.

Med bevegelig lønn siktes det til lønnsformer som varierer etter arbeidsresultatet.

Akkordlønnssystemer har til formål å stimulere til økt arbeidsinnsats. Samme formål har produksjonsbonus og premielønn, som virker som fellesakkord for hele virksomheten eller for enkelte avdelinger.

Det forekommer også kombinasjoner av de ulike lønnsformene. Særlige lønnsformer er provisjon, tantième og gratiale.

I hele offentlig sektor og i store deler av privat sektor er arbeidslønnen regulert gjennom tariffavtaler. Det kan skilles mellom normallønnsavtaler, som regulerer lønnsfastsettelsen nasjonalt og på en uttømmende måte.

Minstelønnsavtaler fastsetter det minimum som skal betales en kategori arbeidstakere eller arbeid. Ut over dette kan det gis lokale og individuelle tillegg basert på kriterier i avtalen.

Det finnes også tariffavtaler uten lønnssatser. Disse er begrenset til å regulere prosedyren for hvordan arbeidslønnen skal fastsettes ved den enkelte virksomhet.