Trolig går bosetningen i Japan minst 100 000 år tilbake.

Fra slutten av steinalderen er kjent en rekke arkeologiske funn i Japan. Jōmon-kulturen varte fra ca. 12 000 til ca. 300 f.Kr. Den var en ren jeger-, fisker- og sankerkultur som kjennes fra tallrike boplasser og skalldynger ved kysten og sjøene, sporadisk også fra Sør-Korea. I en hule, Fukin-hulen, er det funnet noe av den tidligste keramikk man kjenner, karbondatert til ca. 12 000 f.Kr. Dette er et av de sjeldne eksempler på at det ble produsert keramikk i et fangstmiljø, men tyder også på at bosetningen var halvpermanent.

Det er stor ulikhet mellom keramikken i Øst- og Vest-Japan. I vest ble den fremstilt med stempeldekor, mens den i øst ble dekorert med skjell. I den sene Jōmon-kulturen (ca. 2500–1000 f.Kr.) ble det lagt mer vekt på havfiske, og man oppfant en harpun for fangst av sjødyr.

I de sentrale og nordlige deler av Japan fortsatte en yngre variant av Jōmon-kulturen som en steinalders jordbrukskultur med fangstinnslag helt frem til ca. 700 e.Kr. I den sørvestlige delen av landet ble Jōmon erstattet av Yayoi-kulturen (ca. 300 f.Kr.–ca. 300 e.Kr.). Trolig er nye folk kommet til øyene. Disse har introdusert risdyrking, vevkunst og metallbruk. Om lag midt i denne perioden er det blitt importert store mengder glass- og bronsegjenstander fra Kina.

En velordnet bondetilværelse og en ny gravskikk vitner om et lagdelt samfunn. Det ledende sjiktet ble kremert og begravd i urne. Som gravgods fikk de med seg våpen og speil som var importert fra Kina. Fra ca. 200 e.Kr. ble jernet viktigste redskapsmateriale, og den keramikken som ble produsert, er av fremragende kvalitet.

Autentisk japansk historie begynner ca. 500 e.Kr. De viktigste kilder for vår viten om de eldste tidsrom er dels kinesiske kilder, dels visse japanske annaler.

Ved overgangen til historisk tid skimter vi en rekke patriarkalsk styrte, av hverandre uavhengige ættesamfunn (uji), hvert med sitt landområde. Religionen bestod vesentlig av forfedredyrkelse og dyrkelse av visse naturguddommer. Som etterkommere av solgudinnen, Amaterasu, og dennes ætling Jimmu tenno (ifølge sagnet den første keiser, 660 f.Kr.) hadde høvdingene av Yamato (nær det nåværende Nara) lederskapet under felles hærtog, dels mot aino-stammene, dels mot småstatene i Korea.

Under de urolige forholdene i Kina på 500-tallet hadde kinesiske lærde, skrivere og håndverkere tatt sin tilflukt til Korea. Kinesere og til dels koreanere som tok veien til Japan, brakte med seg til fyrstehoffene kinesisk skrift, kunst og religion; dette ble den første begynnelsen til den mektige kulturpåvirkningen fra Kina i de følgende århundrer. Ikke minst ble buddhismen av stor betydning (fra ca. 550); også konfusianske tanker ble kjent.

Den kinesiserende tendensen fikk sterk støtte i den dyktige talsmannen og regenten Shōtoku taishi (593–621), hvis verk i de følgende århundrer ble ført videre av Fujiwara-husets ledende menn. Et storstilt forsøk på å innføre kinesisk administrasjonsform omkring 650 lyktes bare delvis. All jord ble erklært å tilhøre keiseren, det ble etter kinesisk mønster utnevnt keiserlige embetsmenn, og embetsmannsklassen skulle rekrutteres gjennom litterære eksamener (et universitet ble opprettet 668).

Keisermaktens stilling ble ytterligere søkt styrket ved grunnleggelsen av den første permanente hovedstad, Nara, bygd etter mønster av Chang'an (710). Kinesisk kunst og arkitektur fikk en oppblomstring i Japan. Den eldste japanske litteraturen ble til. Ved donasjoner var etter hvert buddhisttemplene blitt så rike at de ble politiske maktfaktorer. Provinsguvernørene i de fjernere provinser ble mer og mer uavhengige og viste stadig oftere keiserhuset åpen tross. I 794 ble hovedstaden flyttet til det nåværende Kyoto, og denne byen forble keiserlig residens til 1868.

Fra omkring 900 styrket de provinsielle potentater sin stilling avgjørende, idet det ved deres hoff vokste frem en ridderklasse. Lensherren, daimyo, utdannet sin personlige livvakt, bestående av lavere riddere (samuraier); dessuten ble bønder utskrevet til militstjeneste.

Samuraiene kom snart til å danne en egen kaste, som hadde sine egne lover og sedvaner. Rivalisering mellom de forskjellige daimyo førte til lange kriger dem imellom. Til sist gikk adelsætten Minamoto av med seieren (1185), og den historiske utvikling inn i helt nye baner. Fortsatt beholdt keiserhoffet i Kyoto sin symbolske stilling som øverste myndighet, men fra nå av var i virkeligheten høvdingene av Minamoto- og senere Hojo-ætten landets uinnskrenkede militærdiktatorer. De la sin residens til Kamakura (nær nåværende Tokyo), hvor de dannet et mektig hovedkvarter.

Administrative reformer ble foretatt i pakt med den nye maktfordelingen. Det ble opprettet en generalstab, bakufu, i Kamakura, og i hver provins ble det ved siden av de høyeste sivile embetsmenn innsatt sideordnede embetsmenn, shugo (krigskommissær) og jito, som ivaretok forvaltningsmessige og judisielle saker. En rekke lensherrer ble avsatt og erstattet med betrodde Kamakura-folk. En jernhard disiplin ble innført, og en ny lovkodeks ble utgitt 1232.

I 1192 ble opprettet det viktige embete shogun (storgeneral). Dette innebar at den øverste sjef i Kamakura fikk diktatorfullmakt for ethvert formål på ubestemt tid, og således ble rikets øverste militære befalhaver. Keiseren i Kyoto var dermed redusert til en ren skygge, som ofte ikke engang ble konsultert før viktige avgjørelser ble tatt.

Etter hvert ble det en regel at shogunatet tvang keiseren til å abdisere etter få år for dermed å innsette en ny. I hovedsak kom dette statsapparat til å bestå til 1868, da keiserhusets makt ble restaurert. Under Kamakura-shogunatet inntraff det storstilte mongolske invasjonsforsøk under Khubilai khan. To ganger (1274 og 1281) ble det sendt store flåtestyrker mot Vest-Japan fra Korea, men angrepene ble begge ganger slått tilbake med store tap. Bortsett fra disse episodene opplevde Japan gjennom nesten hele 1200-tallet en fredelig og stabil periode.

I 1333 overtok huset Ashikaga shogunverdigheten. Også krigeradelen var etter hvert kommet inn under den kinesiserende kulturinnflytelse fra keiserhoffet i Kyoto. Både av denne grunn og fordi byen lå mer sentralt til når det gjaldt å kontrollere Vest-Japan, flyttet Ashikaga shogunatets residensstad til Muromachi i Kyoto.

Men snart begynte shogunatet å tape mye av sin gamle effektivitet. Shugo- og jito-embetene ble arvelige, og mange av krigeradelens medlemmer begynte å gå opp i Kyoto-miljøet med dets prakt og luksus, samtidig som det vokste frem nye generasjoner av provinsembetsmenn med stor handlefrihet. Indre stridigheter i shogunatet økte desentraliseringen og svekket etter hvert Ashikaga-husets posisjon.

Etter at et ekte kinesisk dynasti, Ming-dynastiet, igjen var kommet til makten i Kina (1368), skjedde det et stort oppsving i handelen med Kina, og sentrene for denne handelen ble de nye blomstrende byene Sakai, Hakata og nåværende Kobe, litt senere også Osaka. Det nye handelspatrisiatet i disse byene fremelsket et nytt kulturmiljø med nye omgangsformer, og utenlandsferdene førte med seg en ny og større horisont.

Denne tidsepoken, hvor Japan ble et større kulturland med økende nasjonal bevissthet, førte landet opp i utenrikspolitiske problemer. I 1542 nådde de første portugisere Japan og begynte å drive misjon og handel. Fra 1567 var Nagasaki senteret for denne virksomheten. Kristendommen hadde til å begynne med stor fremgang, og det ble bygd mange kirker. En rekke av de provinsfyrstene som på denne tiden var relativt uavhengige, favoriserte kristendommen, særlig på Kyushu. En ny og sterk rikssamling, som ble gjennomført av Oda Nobunaga (død 1582) og hans etterfølgere Hideyoshi (død (1598) og Tokugawa Ieyasu (død 1616) brakte imidlertid en ny situasjon, og 1587 utstedte Hideyoshi et edikt som forbød kristendommen.

Etter at hærføreren Hideyoshi hadde nedkjempet de siste av sine motstandere og dermed var ubestridt herre over hele datidens Japan, utnevnte han seg til kwampaku (regent), opprettet et hovedkvarter i Nagoya og invaderte fastlandet for å gjøre Japan til den ledende makt i Østen. Det første slaget skulle rettes mot Korea; denne storstilte aksjonen begynte 1592, men ble oppgitt 1598, dels på grunn av tapper koreansk motstand, dels på grunn av den støtte koreanerne fikk av kinesiske styrker.

Selv om Japans erobringsplaner på fastlandet ble mislykket, var landets samling et faktum. Sluttsteinen på denne utvikling var lagt ved slaget ved Sekigahara (1600), da Tokugawa Ieyasu ble Japans ubestridte herre og således Hideyoshis arvtager. Han var grunnleggeren av herskerhuset Tokugawa.

Tokugawa Ieyasu ble utnevnt til shogun 1603, og embetet ble gjort arvelig i hans ætt. Lenene ble fordelt med sikte på å hindre fortsatt motstand, og 1615 var de siste fiender overvunnet. Ieyasu døde 1616, men hans verk ble ført videre av sønnen Hidetada (1616–23) og sønnesønnen Iemitsu (1623–51). Ieyasu planla å oppmuntre handel med utlandet og ville ikke håndheve de antikristne forordninger. Men etter hvert ble han mer mistenksom, især overfor spanierne, og gav handelsprivilegier til engelskmenn og hollendere.

I 1606 utstedte han forordninger mot jesuitter og fransiskanere, og 1615 begynte alvorlige forfølgelser mot japanske kristne. Hidetada skjerpet forfølgelsene og forviste alle utenlandske prester av frykt for at lensherrer som sympatiserte med kristendommen, skulle få våpen utenfra. Et opprør i Shimabara hvor japanske kristne var implisert, ble brutalt slått ned 1638, alle japanere ble forbudt å reise ut av landet, og bare et fåtall hollendere og kinesere fikk adgang til å drive begrenset handel fra øya Deshima ved Nagasaki. Japan var nå fullstendig avsperret.

I denne isolasjonen ble samfunnets administrative og sosiale struktur konsolidert. Hoffadelen, kuge, beholdt sin prestisje, men all politisk og økonomisk makt lå hos krigerklassen. Tokugawaregjeringen, bakufu, var et rigorøst militærstyre med sete i Edo (Tokyo). Gjennom sine embetsmenn styrte den Tokugawahusets domener, og indirekte øvde den kontroll med lensherrene. Disse måtte oppholde seg en viss tid av året i Edo og etterlate sine familier der som gisler. De mest betrodde fikk len i rikets sentrale deler, og alle veier til Edo og keiserhoffet i Kyoto gikk gjennom deres len.

Plikter og privilegier var fastlagt i minste detalj for alle rangklasser, fra de store lensherrer, daimyo, til den laveste væpner blant samuraiene. Konfusianske normer ble rettesnoren for deres atferd. Under krigerklassen rangerte bønder, håndverkere, kjøpmenn og samfunnets utskutte, som skuespillere, slaktere o.l. Alle stender var pålagt strenge forskrifter med hensyn til atferd, klesdrakt m.m.

Under Tokugawaenes rigorøse styre var det ubrutt fred. Edo, Osaka og andre borgbyer vokste, og en markant bykultur blomstret opp med rik utvikling av teater, litteratur og fargetrykk. Folkemengden økte til nærmere 30 millioner i begynnelsen av 1700-tallet, men stagnerte så. I resten av dette århundret og frem til midten av 1800-tallet ble landet gjentatte ganger hjemsøkt av hungersnød og pest. Dette avslørte svakheter ved landets økonomi og samfunnsorden.

Samuraiklassen, som talte om lag to millioner mot slutten av Tokugawatiden, snyltet på samfunnet, men deres inntekter havnet i stor utstrekning hos den nye kjøpmanns- og bankierklassen. Bakufu nedskrev pengeverdien og påla tvangslån, men dette gikk mest ut over krigerklassen. Den forsøkte å pine mer ut av bøndene, som reagerte med hyppige opprør. Pengeøkonomien var med andre ord i ferd med å undergrave hele lensvesenet, bygd på risavgifter.

Yoshimune, shogun 1716–45, lettet litt på forbudet mot å lære av Vesten, og «hollandske studier» gav nå impulser i naturvitenskapelig retning. Økonomer kom frem til at Japan trengte å handle med utlandet. Lavere samuraier var misnøyde med klasseinndelingen, og historiske studier vakte interessen for shinto-religionen og keiserinstitusjonen, som ble brennpunkter for en gryende nasjonalisme.

Størst var misnøyen i de sørvestlige klanene Satsuma, Choshu, Tosa og Hizen, som aldri helt hadde forsont seg med Tokugawa-shogunatet. Unge samuraier av lavere rang i disse ytre len ble den drivende kraft i opprøret mot shogunen og i restaureringen av keisermakten. Anledningen kom da bakufu vaklet i sin politikk. Skremt av en amerikansk flåtestyrke i Tokyobukta under kommando av Matthew C. Perry undertegnet den en handelstraktat med USA 1854. Opprørernes slagord var: Driv barbarene ut og adlyd keiseren. Angrep på konsulater og handelsskip førte imidlertid til britisk bombardement av Kagoshima 1863, og britisk-fransk-amerikansk bombardement av Shimonoseki året etter.

Keiseren undertegnet handelstraktatene i 1865, Satsuma begynte å bygge moderne krigsskip, og Choshu rekrutterte bøndene i et moderne infanteri, som shogunens styrker ikke greide å slå. Høsten 1867 hadde samuraier fra disse klanene vunnet kontrollen over den keiserlige regjering, og gikk i gang med en omhyggelig planlagt revolusjon. Etter en kort borgerkrig ble shogunatet opphevet 1868. Keiser Mutsuhito flyttet residensen fra Kyoto til Tokyo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.