Trolig går bosetningen i Japan minst 100 000 år tilbake.

Fra slutten av steinalderen er det kjent en rekke arkeologiske funn i Japan. Jōmon-kulturen varte fra ca. 12 000 til ca. 300 fvt. Den var en ren jeger-, fisker- og sankerkultur som kjennes fra tallrike boplasser og skalldynger ved kysten og sjøene, sporadisk også fra Sør-Korea. I en hule, Fukin-hulen, er det funnet noe av den tidligste keramikk man kjenner, karbondatert til ca. 12 000 fvt. Dette er et av de sjeldne eksempler på at det ble produsert keramikk i et fangstmiljø, men tyder også på at bosetningen var halvpermanent.

Det er stor ulikhet mellom keramikken i Øst- og Vest-Japan. I vest ble den fremstilt med stempeldekor, mens den i øst ble dekorert med skjell. I den sene Jōmon-kulturen (ca. 2500–1000 fvt.) ble det lagt mer vekt på havfiske, og man oppfant en harpun for fangst av sjødyr.

I de sentrale og nordlige deler av Japan fortsatte en yngre variant av Jōmon-kulturen som en steinalders jordbrukskultur med fangstinnslag helt frem til ca. 700 evt. I den sørvestlige delen av landet ble Jōmon erstattet av Yayoi-kulturen (ca. 300 fvt.–ca. 300 evt.). Trolig er nye folk kommet til øyene. Disse har introdusert risdyrking, vevkunst og metallbruk. Om lag midt i denne perioden er det blitt importert store mengder glass- og bronsegjenstander fra Kina.

En velordnet bondetilværelse og en ny gravskikk vitner om et lagdelt samfunn. Det ledende sjiktet ble kremert og begravd i urne. Som gravgods fikk de med seg våpen og speil som var importert fra Kina. Fra ca. 200 evt. ble jernet viktigste redskapsmateriale, og den keramikken som ble produsert, er av fremragende kvalitet.

Autentisk japansk historie begynner ca. 500 evt. De viktigste kilder for vår viten om de eldste tidsrom er dels kinesiske kilder, dels visse japanske annaler.

Ved overgangen til historisk tid skimter vi en rekke patriarkalsk styrte, av hverandre uavhengige ættesamfunn (uji), hvert med sitt landområde. Religionen bestod vesentlig av forfedredyrkelse og dyrkelse av visse naturguddommer. Som etterkommere av solgudinnen, Amaterasu, og dennes ætling Jimmu tenno (ifølge sagnet den første keiser, 660 fvt.) hadde høvdingene av Yamato (nær det nåværende Nara) lederskapet under felles hærtog, dels mot aino-stammene, dels mot småstatene i Korea.

Under de urolige forholdene i Kina på 500-tallet hadde kinesiske lærde, skrivere og håndverkere tatt sin tilflukt til Korea. Kinesere og til dels koreanere som tok veien til Japan, brakte med seg til fyrstehoffene kinesisk skrift, kunst og religion; dette ble den første begynnelsen til den mektige kulturpåvirkningen fra Kina i de følgende århundrer. Ikke minst ble buddhismen av stor betydning (fra ca. 550); også konfusianske tanker ble kjent.

Den kinesiserende tendensen fikk sterk støtte i den dyktige talsmannen og regenten Shōtoku Taishi (593–621), hvis verk i de følgende århundrer ble ført videre av Fujiwara-husets ledende menn. Et storstilt forsøk på å innføre kinesisk administrasjonsform omkring 650 lyktes bare delvis. All jord ble erklært å tilhøre keiseren, det ble etter kinesisk mønster utnevnt keiserlige embetsmenn, og embetsmannsklassen skulle rekrutteres gjennom litterære eksamener (et universitet ble opprettet i 668).

Keisermaktens stilling ble ytterligere søkt styrket ved grunnleggelsen av den første permanente hovedstad, Nara, bygd etter mønster av Chang'an (710). Kinesisk kunst og arkitektur fikk en oppblomstring i Japan. Den eldste japanske litteraturen ble til. Ved donasjoner var etter hvert buddhisttemplene blitt så rike at de ble politiske maktfaktorer. Provinsguvernørene i de fjernere provinser ble mer og mer uavhengige og viste stadig oftere keiserhuset åpen tross. I 794 ble hovedstaden flyttet til det nåværende Kyoto, og denne byen forble keiserlig residens til 1868.

Fra omkring 900 styrket de provinsielle potentater sin stilling avgjørende, idet det ved deres hoff vokste frem en ridderklasse. Lensherren, daimyo, utdannet sin personlige livvakt, bestående av lavere riddere (samuraier); dessuten ble bønder utskrevet til militstjeneste.

Samuraiene kom snart til å danne en egen kaste, som hadde sine egne lover og sedvaner. Rivalisering mellom de forskjellige daimyo førte til lange kriger dem imellom. Til sist gikk adelsætten Minamoto av med seieren (1185), og den historiske utvikling inn i helt nye baner. Fortsatt beholdt keiserhoffet i Kyoto sin symbolske stilling som øverste myndighet, men fra nå av var i virkeligheten høvdingene av Minamoto- og senere Hojo-ætten landets uinnskrenkede militærdiktatorer. De la sin residens til Kamakura (nær nåværende Tokyo), hvor de dannet et mektig hovedkvarter.

Administrative reformer ble foretatt i pakt med den nye maktfordelingen. Det ble opprettet en generalstab, bakufu, i Kamakura, og i hver provins ble det ved siden av de høyeste sivile embetsmenn innsatt sideordnede embetsmenn, shugo (krigskommissær) og jito, som ivaretok forvaltningsmessige og judisielle saker. En rekke lensherrer ble avsatt og erstattet med betrodde Kamakura-folk. En jernhard disiplin ble innført, og en ny lovkodeks ble utgitt 1232.

I 1192 ble opprettet det viktige embete shogun (storgeneral). Dette innebar at den øverste sjef i Kamakura fikk diktatorfullmakt for ethvert formål på ubestemt tid, og således ble rikets øverste militære befalhaver. Keiseren i Kyoto var dermed redusert til en ren skygge, som ofte ikke engang ble konsultert før viktige avgjørelser ble tatt.

Etter hvert ble det en regel at shogunatet tvang keiseren til å abdisere etter få år for dermed å innsette en ny. I hovedsak kom dette statsapparat til å bestå til 1868, da keiserhusets makt ble restaurert. Under Kamakura-shogunatet inntraff det storstilte mongolske invasjonsforsøk under Khubilai khan. To ganger (1274 og 1281) ble det sendt store flåtestyrker mot Vest-Japan fra Korea, men angrepene ble begge ganger slått tilbake med store tap. Bortsett fra disse episodene opplevde Japan gjennom nesten hele 1200-tallet en fredelig og stabil periode.

I 1333 overtok huset Ashikaga shogunverdigheten. Også krigeradelen var etter hvert kommet inn under den kinesiserende kulturinnflytelse fra keiserhoffet i Kyoto. Både av denne grunn og fordi byen lå mer sentralt til når det gjaldt å kontrollere Vest-Japan, flyttet Ashikaga shogunatets residensstad til Muromachi i Kyoto.

Men snart begynte shogunatet å tape mye av sin gamle effektivitet. Shugo- og jito-embetene ble arvelige, og mange av krigeradelens medlemmer begynte å gå opp i Kyoto-miljøet med dets prakt og luksus, samtidig som det vokste frem nye generasjoner av provinsembetsmenn med stor handlefrihet. Indre stridigheter i shogunatet økte desentraliseringen og svekket etter hvert Ashikaga-husets posisjon.

Etter at et ekte kinesisk dynasti, Ming-dynastiet, igjen var kommet til makten i Kina (1368), skjedde det et stort oppsving i handelen med Kina, og sentrene for denne handelen ble de nye blomstrende byene Sakai, Hakata og nåværende Kobe, litt senere også Osaka. Det nye handelspatrisiatet i disse byene fremelsket et nytt kulturmiljø med nye omgangsformer, og utenlandsferdene førte med seg en ny og større horisont.

Denne tidsepoken, hvor Japan ble et større kulturland med økende nasjonal bevissthet, førte landet opp i utenrikspolitiske problemer. I 1542 nådde de første portugisere Japan og begynte å drive misjon og handel. Fra 1567 var Nagasaki senteret for denne virksomheten. Kristendommen hadde til å begynne med stor fremgang, og det ble bygd mange kirker. En rekke av de provinsfyrstene som på denne tiden var relativt uavhengige, favoriserte kristendommen, særlig på Kyushu. En ny og sterk rikssamling, som ble gjennomført av Oda Nobunaga (død 1582) og hans etterfølgere Hideyoshi (død (1598) og Tokugawa Ieyasu (død 1616) brakte imidlertid en ny situasjon, og 1587 utstedte Hideyoshi et edikt som forbød kristendommen.

Etter at hærføreren Hideyoshi hadde nedkjempet de siste av sine motstandere og dermed var ubestridt herre over hele datidens Japan, utnevnte han seg til kwampaku (regent), opprettet et hovedkvarter i Nagoya og invaderte fastlandet for å gjøre Japan til den ledende makt i Østen. Det første slaget skulle rettes mot Korea; denne storstilte aksjonen begynte i 1592, men ble oppgitt i 1598, dels på grunn av tapper koreansk motstand, dels på grunn av den støtte koreanerne fikk av kinesiske styrker.

Selv om Japans erobringsplaner på fastlandet ble mislykket, var landets samling et faktum. Sluttsteinen på denne utvikling var lagt ved slaget ved Sekigahara (1600), da Tokugawa Ieyasu ble Japans ubestridte herre og således Hideyoshis arvtager. Han var grunnleggeren av herskerhuset Tokugawa.

I 1858 ble shogunatet opphevet og keiseren overtok makten (Meiji-restaurasjonen). Bildet viser Inntoget i Edo(Tokyo), fra et samtidig litografi.

av Fri. fri

Tokugawa Ieyasu ble utnevnt til shogun i 1603, og embetet ble gjort arvelig i hans ætt. Lenene ble fordelt med sikte på å hindre fortsatt motstand, og i 1615 var de siste fiender overvunnet. Ieyasu døde i 1616, men hans verk ble ført videre av sønnen Hidetada (1616–1623) og sønnesønnen Iemitsu (1623–1651). Ieyasu planla å oppmuntre handel med utlandet og ville ikke håndheve de antikristne forordninger. Men etter hvert ble han mer mistenksom, især overfor spanierne, og gav handelsprivilegier til engelskmenn og hollendere.

I 1606 utstedte han forordninger mot jesuitter og fransiskanere, og i 1615 begynte alvorlige forfølgelser mot japanske kristne. Hidetada skjerpet forfølgelsene og forviste alle utenlandske prester av frykt for at lensherrer som sympatiserte med kristendommen, skulle få våpen utenfra. Et opprør i Shimabara hvor japanske kristne var implisert, ble brutalt slått ned i 1638, alle japanere ble forbudt å reise ut av landet, og bare et fåtall hollendere og kinesere fikk adgang til å drive begrenset handel fra øya Deshima ved Nagasaki. Japan var nå fullstendig avsperret.

I denne isolasjonen ble samfunnets administrative og sosiale struktur konsolidert. Hoffadelen, kuge, beholdt sin prestisje, men all politisk og økonomisk makt lå hos krigerklassen. Tokugawaregjeringen, bakufu, var et rigorøst militærstyre med sete i Edo (Tokyo). Gjennom sine embetsmenn styrte den Tokugawahusets domener, og indirekte øvde den kontroll med lensherrene. Disse måtte oppholde seg en viss tid av året i Edo og etterlate sine familier der som gisler. De mest betrodde fikk len i rikets sentrale deler, og alle veier til Edo og keiserhoffet i Kyoto gikk gjennom deres len.

Plikter og privilegier var fastlagt i minste detalj for alle rangklasser, fra de store lensherrer, daimyo, til den laveste væpner blant samuraiene. Konfusianske normer ble rettesnoren for deres atferd. Under krigerklassen rangerte bønder, håndverkere, kjøpmenn og samfunnets utskutte, som skuespillere, slaktere og lignende. Alle stender var pålagt strenge forskrifter med hensyn til atferd, klesdrakt med mer.

Under Tokugawaenes rigorøse styre var det ubrutt fred. Edo, Osaka og andre borgbyer vokste, og en markant bykultur blomstret opp med rik utvikling av teater, litteratur og fargetrykk. Folkemengden økte til nærmere 30 millioner i begynnelsen av 1700-tallet, men stagnerte så. I resten av dette århundret og frem til midten av 1800-tallet ble landet gjentatte ganger hjemsøkt av hungersnød og pest. Dette avslørte svakheter ved landets økonomi og samfunnsorden.

Samuraiklassen, som talte om lag to millioner mot slutten av Tokugawatiden, snyltet på samfunnet, men deres inntekter havnet i stor utstrekning hos den nye kjøpmanns- og bankierklassen. Bakufu nedskrev pengeverdien og påla tvangslån, men dette gikk mest ut over krigerklassen. Den forsøkte å pine mer ut av bøndene, som reagerte med hyppige opprør. Pengeøkonomien var med andre ord i ferd med å undergrave hele lensvesenet, bygd på risavgifter.

Yoshimune, shogun i 1716–45, lettet litt på forbudet mot å lære av Vesten, og «hollandske studier» gav nå impulser i naturvitenskapelig retning. Økonomer kom frem til at Japan trengte å handle med utlandet. Lavere samuraier var misnøyde med klasseinndelingen, og historiske studier vakte interessen for shinto-religionen og keiserinstitusjonen, som ble brennpunkter for en gryende nasjonalisme.

Størst var misnøyen i de sørvestlige klanene Satsuma, Choshu, Tosa og Hizen, som aldri helt hadde forsont seg med Tokugawa-shogunatet. Unge samuraier av lavere rang i disse ytre len ble den drivende kraft i opprøret mot shogunen og i restaureringen av keisermakten. Anledningen kom da shogunatet vaklet i sin politikk. Skremt av en amerikansk flåtestyrke i Tokyobukta under kommando av Matthew C. Perry undertegnet den en handelstraktat med USA 1854. Opprørernes slagord var: Driv barbarene ut og adlyd keiseren. Angrep på konsulater og handelsskip førte imidlertid til britisk bombardement av Kagoshima 1863, og britisk-fransk-amerikansk bombardement av Shimonoseki året etter.

Keiseren undertegnet handelstraktatene i 1865, Satsuma begynte å bygge moderne krigsskip, og Choshu rekrutterte bøndene i et moderne infanteri, som shogunens styrker ikke greide å slå. Høsten 1867 hadde samuraier fra disse klanene vunnet kontrollen over den keiserlige regjering, og gikk i gang med en omhyggelig planlagt revolusjon. Etter en kort borgerkrig ble shogunatet opphevet i 1868. Keiser Mutsuhito flyttet residensen fra Kyoto til Tokyo.

Restaurasjonen er det store vendepunkt i Japans nyere historie. Den følgende tiden var preget av en rivende utvikling på det politiske, sosiale og økonomiske området. Lenene som utgjorde Tokugawa-styrets fundament ble avskaffet, og landet ble inndelt i ken (provinser) som skulle administreres av embetsmenn.

Forskjellen mellom klassene ble revidert, idet folket ble delt i tre kategorier: kizoku, adel, shizoku, etterkommere av tidligere samuraier, og heimin, allmuen. Til forskjell fra tidligere fikk allmuen rett til å velge arbeid og bosted under mottoet «alle samfunnsklasser har lik rett». Under parolene «et rikt land med sterk militærmakt» og «øk produksjonen, reis industrien» ble en gigantisk moderniseringsprosess satt i gang. Et industridepartement ble opprettet i 1870, to år senere forsvarsdepartement og undervisningsdepartement.

Statens inntekt ble sikret ved et nytt jordskattesystem, og statlige bedrifter reist. Myntvesenet og postvesenet ble opprettet i 1871, og den alminnelige verneplikt innført i 1873. Den gamle shinto-læren ble erklært for statsreligion i 1869 og keiserideologien dermed styrket, mens buddhismen mistet sin beskyttede stilling. Utenlandske eksperter ble invitert og unge japanere sendt ut for å studere; under press fra utenlandske borgere i landet ble forbudet mot kristendommen opphevet i 1873. Ulike idéstrømninger fra Vesten kom samtidig til landet. Liberale ideer som engelsk utilitarisme, fransk republikanisme og den amerikanske sosialismen med kristent grunndrag kom til å bety mye for landets intelligentsia.

Misnøyen hos den gamle krigerklassen var stor; de følte seg tilsidesatt. I 1877 brøt det ut en samurai-oppstand som ble ledet av Takamori Saigo. Oppstanden ble nedkjempet av regjeringshæren, som bestod av soldater fra ulike samfunnsjikt etter det nye militærsystemet.

Statsledelsen kom til å bli dominert mer og mer av en klikk rundt keiseren, rekruttert fra noen få lensområder. Som reaksjon på maktkonsentrasjonen ble bevegelsen for frihet og folkerett stiftet, anført av Taisuke Itagaki. Bevegelsen ble støttet av aviser som også startet i 1870-årene. Regjeringslederne med Hirobumi Ito i spissen måtte bøye seg for presset og lovet i 1881 å innføre parlamentarisk styresett innen ti år. Itagaki dannet straks et nytt politisk parti, Jiyu-to (liberale parti), og året etter ble et annet parti, Rikken kaishin to, stiftet av Shigenobu Okuma.

Grunnlovsutkastet ble formet etter prøyssisk mønster og behandlet av geheimerådet som ble opprettet i 1888, og året etter ble Meiji-konstitusjonen forkynt av keiseren. I 1890 ble landets første parlament åpnet. Grunnloven slo fast at regjeringen stod ansvarlig bare for keiseren som var hellig og ukrenkelig, men ikke overfor parlamentet, som hadde to kammer; det ene for adelen og det andre for de folkevalgte. Den reelle makt lå imidlertid fortsatt hos klikken rundt keiseren, som i geheimrådet dannet et selvsupplerende oligarki.

På det utenrikspolitiske området var det to hovedsiktemål: å oppnå full likestilling med andre makter, og å definere klart landets grenser mot nabostatene. Ved en traktat av 1875 ble Sakhalin erklært som russisk territorium, mens Kurilene ble anerkjent som japanske. I 1879 ble Ryukyuøyene innlemmet som Okinawa-ken.

En gryende japansk imperialisme rettet seg fra først av mot det kinesiske kontinent. I 1876 ble Korea, som til da hadde stått under kinesisk overhøyhet, tvunget til å åpne tre havner. Krig mellom Japan og Kina startet da begge land i 1894 sendte sin militærstyrke til Korea for å bekjempe en bondeoppstand. Japans moderne hær og flåte seiret med letthet i krigen. Ved fredsforhandlingene i Shimonoseki i 1895 måtte Kina avstå Taiwan (Formosa), Liaodong-halvøya med Port Arthur, anerkjenne Koreas uavhengighet og betale krigserstatninger. Etter påtrykk fra RusslandFrankrike og Tyskland oppgav Japan imidlertid Liaodong, noe som førte til en antirussisk stemning blant folket.

Japan ble regnet som stormakt i Østen. Vestmaktenes ekstraterritorialrettigheter ble oppgitt i 1899. Landet deltok på like fot med de europeiske stormakter i underkuelsen av bokseropprøret i Kina i 1900. Interessekonflikten mellom Japan og Russland i Det fjerne østen ble imidlertid stadig mer merkbar. I 1898 forpaktet Russland Port Arthur og Dairen, besatte Mandsjuria under bokseropprøret og økte sin innflytelse i Korea.

Japan rustet opp og inngikk forsvarsavtale med Storbritannia i 1902. Da Russland ikke trakk seg tilbake fra Mandsjuria, slik det var lovet i 1901, gikk Japan til angrep på den russiske flåten i Port Arthur (Russisk-japanske krig). Til lands og til vanns seiret japanerne. Japan fikk ved fredsslutningen anerkjent sine omfattende interesser i Korea, overtok Liaodong og Russlands interesser i den sørmandsjuriske jernbane, og Russland avstod Sør-Sakhalin. Korea ble senere i 1910 annektert av Japan. Det vakte oppsikt over hele verden at en europeisk makt for første gang var blitt slått av en asiatisk makt.

Opprustningen og industrialiseringen fortsatte; statseide bedrifter ble solgt ut til de private, og familiekonsern som MitsuiMitsubishi og Sumitomo økte sin innflytelse innenfor finans, handel og industri. På denne tiden oppstod også arbeiderbevegelsen og noe senere kvinnebevegelsen. I 1901 ble det forsøkt å stifte et sosialdemokratisk parti, som ble forbudt på dagen. Uroen blant industriarbeiderne og bondebefolkningen økte, men i 1910, da et komplott for å myrde keiseren ble avslørt, ble alle arbeiderorganisasjoner fullstendig knust gjennom en prosess hvor en rekke ledere ble dømt til døden.

Da den første verdenskrig brøt ut i 1914, erklærte Japan krig mot Tyskland i overensstemmelse med traktaten mellom Japan og Storbritannia. Japanerne befestet sin stilling i Kina mens storkrigen raste i Europa, og oversendte i mai 1915 den kinesiske regjering 21 krav som tok sikte på å gjøre Kina til et lydrike. 16 av kravene ble under trussel om krigserklæring godkjent, og Japan sikret seg blant annet store rettigheter i Sør-Mandsjuria og Indre Mongolia.

Til krigen i Europa sendte Japan først i 1917 en flåte mindre krigsfartøyer til Middelhavet for å sikre de alliertes farvann. Japan sluttet den såkalte Ishii–Lansing-avtalen med USA, som anerkjente Japans særinteresser i Kina. Den russiske revolusjonen førte til brudd med Russland. Japan ble en drivende kraft i de alliertes intervensjon i Russland. Ved Versaillesfreden 1919 fikk Japan de tyske besittelsene i Shandong, noe som gav støtet til den anti-imperialistiske «Fjerde mai-bevegelsen» i Kina.

Som resultat av nimaktsavtalen om Kinas suverenitet og integritet av 1922 frasa Japan seg særrettighetene i Shandong, og Ishii–Lansing-avtalen opphørte. Landets militære ekspansjon ble foreløpig stagget, men de militære og nasjonalistiske krefter fikk nettopp derfor ny næring.

Verdenskrigen åpnet nye markeder for Japan, og landets varer ble solgt i alle verdensdeler. Industrien ble mer allsidig enn før, og antall arbeidere steg. Høykonjunkturen førte med seg inflasjon og sosiale kamper i Japan som i Europa. Den store økonomiske krisen fra 1920, og et fryktelig jordskjelv i 1923 som raserte halvparten av Tokyo, gav ny næring til arbeiderbevegelsen blant industri- og jordbruksarbeidere, samt frihetsbevegelsen for landets pariakaste, eta, som dannet en landsomfattende organisasjon, suiheisha.

Takashi Hara var i 1918 blitt Japans første ikke-adelige regjeringssjef. De demokratiske bestrebelsene som ble lansert av flere initiativtagere, resulterte i innføringen av alminnelig stemmerett for menn over 25 år i 1925, riktignok sammen med en streng lov om opprettholdelsen av offentlig orden. Tilløp til en radikal arbeiderbevegelse ble undertrykt, og den organiserte fagbevegelsen forble svak. I 1925 ble et arbeider-bondeparti opprettet, men etter hvert splittet i flere fraksjoner.

I 1924–1932 vekslet de to politiske partiene seyukai og minseito om å ha regjeringsmakten; disse hadde intime forbindelser med familiekonsernene (zaibatsuene) Mitsubishi og Mitsui. Da den verdensomfattende krisen rammet Japan og konkursene ble tallrike, vokste zaibatsuene seg enda større ved sammenslåing og oppkjøp av konkursrammede banker og bedrifter. Symbiosen mellom de politiske partiene og trustene og skandalene i dens kjølvann skapte mistro til det partipolitiske systemet. Blant de militære ble den antidemokratiske tendensen stadig sterkere, og her fikk ekspansjonismen med tanke på Kina større grobunn.

Mens de politiske lederne og de militære var splittet i synet på økonomien og utenrikspolitikken, gikk de ekstreme elementer i hæren til aksjon i samarbeid med en høyregruppering utenfor parlamentet. Statsminister Yuko Hamaguchi, som med flertallet i parlamentet bak seg hadde ratifisert flåteavtalen av 1930 i London, ble hardt såret ved et attentat. Heller ikke hans etterfølger Wakatsuki klarte å bremse aktivistene i hæren. Sammenstøt med kinesiske tropper ble provosert av militære grupper tross politikernes ønske om å begrense konfliktene.

September 1931 ble et bombeattentat på den sør-mandsjuriske jernbanen utenfor Mukden foranledning til åpen krig, og i løpet av få måneder besatte japanerne alle viktige strategiske punkter i området. I mars 1932 ble den kinesiske ekskeiseren Pu Yi (Xuandong) utropt til keiser over en ny stat, Mandsjukuo. Folkeforbundet fordømte Japans fremgangsmåte. Medlemslandene ble forpliktet til ikke å anerkjenne Mandsjukuo, og Japan meldte seg ut av Folkeforbundet.

Tsuyoshi Inukai, som etterfulgte Wakatsuki som statsminister, ble myrdet av en gruppe marineoffiserer og høyre-ekstreme sivilister i mai 1932. Mordet markerte en foreløpig slutt på partiregjeringene og det liberale styret i Japan. De militære delte seg i to fraksjoner, den moderate og den ekstremt nasjonalistiske som fremhevet keiserens suverene makt til å regjere landet som den ledende nasjon i Asia uten demokratiske institusjoner. Da denne gruppen kom i mindretall, foretok den i februar 1936 et blodig kupp der fremtredende moderate statsmenn ble myrdet. Opprøret ble slått ned og de ansvarlige henrettet, men nå var det de militære ekstremister som bestemte nasjonens kurs gjennom sine representanter i regjeringen og i forbund med de ulike trustene som hilste ekspansjonen på det kinesiske kontinentet velkommen.

Høsten 1936 undertegnet den nye statsministeren, Koki Hirotaantikominternpakten med Tyskland, og året etter sluttet Italia seg til. Juli 1937 brøt krigen ut for alvor etter et sammenstøt utenfor Beijing. Japanerne rykket raskt frem i Nord-Kina. I november flyttet den kinesiske regjeringen til ChongqingNanjing ble inntatt i desember, og mange sivile massakrert. Også flere større byer falt. Det kom til trefninger også med sovjetiske tropper ved grensen til Mandsjukuo.

Krigen kostet japanerne enorme summer, og i 1938 ble loven om nasjonal mobilisering drevet igjennom av de militære. Denne gav regjeringen utstrakte fullmakter. De politiske partier og arbeiderorganisasjoner ble oppløst, og et nytt nasjonalt enhetsparti opprettet.

Utviklingen i Kina gjorde forholdet mellom Japan og Storbritannia og USA ytterst spent. USA sa opp handelsavtalen med Japan allerede i 1939. Etter at japanerne rykket inn i Indokina for å avskjære våpenhjelpen fra USA og Storbritannia til Kina, ble alliansen med aksemaktene befestet. I april 1941 ble nøytralitetspakten mellom Sovjetunionen og Japan inngått, og fremrykkingen i Indokina fortsatte. USA, Storbritannia, Kina og Nederlandsk Ostindia svarte med å stanse all eksport til Japan (ABCD-fronten).

I september 1941 dannet general Hideki Tojo en ny regjering som var helt preget av de militære. Forhandlinger med USA ble nå oppgitt, og 7. desember gikk Japan til overraskelsesangrep i Pearl Harbor på Hawaii. Dermed var både Japan og USA kommet med i den andre verdenskrig.

Japanerne hadde stor fremgang i begynnelsen av krigen og erobret Filippinene, Nederlandsk OstindiaMalaysia og Myanmar. I løpet av 1944 gjenerobret de allierte MarshalløyeneGuam og Leyte og begynte å trenge japanerne tilbake i Myanmar. 5. februar 1945 falt Manila og 11. juni Okinawa.

Sovjetunionen erklærte krig mot Japan 8. august, to dager etter at den første atombomben var sluppet over Hiroshima. Den andre ble sluppet over Nagasaki 9. august. De allierte hadde i mellomtiden utarbeidet Potsdam-erklæringen, som staket opp Japans kurs etter en eventuell betingelsesløs kapitulasjon. Japan overgav seg betingelsesløst 14. august, og amerikanske styrker ble landsatt. Under Moskva-konferansen desember 1945 ble det opprettet et alliert kontrollråd med sete i Tokyo og en kommisjon for Det fjerne østen med sete i Washington. Den reelle makt kom imidlertid til å ligge i hendene på general Douglas MacArthur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.