arkitektur i Frankrike

Med Julius Caesars erobringer omkring 50 fvt. ble det meste av det nåværende Frankrike innlemmet i Romerriket. Forbindelsen, som varte til folkevandringstiden på 400-tallet evt., har etterlatt en lang rekke klassiske arkitekturmonumenter, som teatrene i Nîmes, Arles, Autun og Orange samt termene og teateret som er gravd ut i Paris. De første kjente kristne byggverkene er en serie baptisterier, blant annet i tilknytning til katedralene i Marseille og Aix, begge fra 400-tallet og bygd etter romersk mønster.

Til bevarte byggverk fra merovingertiden hører blant annet baptisteriet til kirken St. Jean i Poitiers fra 600-tallet. Fra karolingertiden stammer blant annet et tidligere kirkebygg i Saint-Denis ved Paris, innviet i 775 og kjent gjennom arkeologiske utgravninger. Bygningen var av tidligkristen type med basilikal oppbygging, korsarmer og apsider.

Den romanske perioden kan sies å starte på 900-tallet, da to nye plantyper ble utviklet, begge betinget av ønsket om å kunne plassere flere altre. I klosteret i Cluny ble en kirke innviet i 981 med parallellkor og kapeller plassert langs østsiden av korsarmene. En tilsvarende løsning er blant annet brukt i Ste. Trinité i Caen, cirka 1060–1065. Den andre plantypen hadde halvrund koromgang med radiært plasserte kapeller, slik det blant annet er kjent fra St. Martin i Tours (997–1015). De to plantypene ble kombinert i den nye kjempekirken i Cluny (1088–1125).

Et annet kjennetegn ved fransk romansk kirkearkitektur er tårnet over krysset mellom skipet og korsarmene. I Sør-Frankrike ble vestfasaden gjerne avsluttet uten tårn, men ble til gjengjeld utformet som praktfulle billedvegger, blant annet katedralen i Angoulême (cirka år 1105). Tønnehvelvet var den vanligste formen for overdekking. Kirkene i Normandie-området danner et unntak, der man var relativt sene med å ta i bruk hvelvingsteknikken, og hvor ribbehvelvet ble innført alt på slutten av 1000-tallet. Et annet unntak danner kirkene i Angoumois- og Périgord-området i Sør-Frankrike, der man overtok det bysantinske kuppelhvelvet, blant annet i Saint-Front i Périgueux fra begynnelsen av 1100-tallet.

• Les mer om romansk stil

Den franske gotikken betegner starten på hele stilepoken. Den blir gjerne regnet fra utbyggingen av kirken i klosteret Saint-Denis ved Paris (rundt 1140), hvor man for første gang gjorde bruk av kombinasjonen av spisse buer og ribbehvelv. Andre kjennetegn ved fransk gotisk kirkearkitektur er bruken av to vesttårn, som i likhet med ribbehvelvet ble overtatt fra normannisk kirkearkitektur, og en ytterligere utsmykking av vestfasaden med rikt utformede figurportaler. I interiøret er kirkene preget av en utvikling mot stadig større høyder, spinklere støtter og større åpninger i veggflatene. Den franske unggotikken, også kalt style transitionnel, blir regnet fra cirka 1140 til 1190. Til de fremste katedralene fra perioden hører blant annet katedralene i Sens (cirka 1140), Noyon (cirka 1150), Laon (cirka 1160) og Notre-Dame i Paris (cirka 1163).

Ved ombyggingen av katedralen i Chartres (cirka 1194) ble unggotikken videreutviklet til høygotikk, også kalt style rayonnant (cirka 1190–1225), med blant annet ytterligere bruk av strebepilarer og markering av rommets høyde ved hjelp av høye vinduer i klerestoriet. Systemet fra Chartres ble senere overtatt blant annet ved utbyggingen av katedralene i Reims (cirka 1211), Amiens (cirka 1220), Beauvais (cirka 1247) og klosterkirken i Saint-Denis (cirka 1231). Sitt fremste uttrykk fikk likevel den franske gotikken i slottskirken Sainte-Chapelle i Paris (1243–1248).

Den franske sengotikken (cirka 1250–1300) er også kalt style flamboyant etter masverkets organiske utforming. De fremste eksemplene på kirkearkitektur fra perioden finnes i Normandie, blant annet katedralen i Rouen (cirka 1202), som først ble sluttført på 1500-tallet. Den franske sengotikken skapte også mange staselige offentlige bygninger, blant annet rettsbygningen i Rouen (1499–1509). Den fremste private bygningen er Jacques Coeurs hus i Bourges (1443–1451).

• Les mer om gotikken

Renessansen kom tidlig til Frankrike. Med Frans 1 ble de klassiske motivene innført ved byggingen av slottet i Blois (cirka 1515) og ved andre châteaux i Loire-dalen. Det mest monumentale av disse er Chambord (cirka 1519). Rundt 1550 hadde Frankrike sin egen renessansearkitektur med egne karakteristika og arkitekter, blant andre Pierre Lescot (1510–1578), som begynte ombyggingen av Louvre i 1546, og Philibert Delorme (1510–1570).

Religionskrigene i andre halvdel av 1500-tallet gjorde at få større bygninger ble reist. Først med Henrik 4 ble byggevirksomheten gjenopptatt. Hans fremste bidrag til den franske arkitekturhistorien er utformingen av flere sentrale plassrom i Paris som ble gjort under hans styre, blant annet Place des Vosges (cirka 1605).

• Les mer om renessansen

Den bevisste bruken av plasser i byplanleggingen ble videreført under Ludvig 14, blant annet Place des Victoires og Place Vendôme, og i utformingen av anlegget i Versailles.

Til de fremste arkitektene under Ludvig 14 hører François Mansart (1598–1666). Han innførte klassisismen i fransk arkitektur, og hans arbeider spenner fra slott (blant annet Orléans-fløyen på slottet i Blois, 1635–1638) til herskapelige bygårder (blant annet Hôtel de la Vrillière i Paris, cirka 1635) og kirkebygg (blant annet Ste. Marie de la Visitation i Paris, 1632–1634), der han introduserte bruken av sentralkuppelen. Den franske klassisismen ble formalisert ved opprettelsen av École des Beaux Arts i 1648 og arkitektakademiet i 1661. Andre fremtredende arkitekter under Ludvig 14 var Louis Le Vau (1612–1670), som blant annet stod for utformingen av slottet Vaux-le-Vicomte (1656–1661), og Claude Perrault (1613–1688), som tegnet fasaden på Louvre (cirka 1665). Under de siste årene av Ludvig 14s styre var Jules Hardouin-Mansart (1646–1708) den ledende arkitekten, blant annet med ansvaret for fullføringen av slottet i Versailles og Invalidedomen i Paris (1680–1691).

• Les mer om barokken

Rokokkoen ble utviklet cirka 1710–1715, i første rekke i form av møbelkunst og interiørdekorasjoner. Det fremste monumentalarbeidet er utformingen av Place Royale i Nancy (cirka 1752) av arkitekten Emmanuel Héré de Corny (1705–1763).

• Les mer om rokokko

Rundt 1750 vendte fransk arkitektur seg igjen mot klassisismen, etter at grunnen var lagt gjennom teoretiske skrifter som Essai sur l'architecture av Marc-Antoine Laugier (1753). Eksempler på den moderate nye klassisismen er blant annet bebyggelsen rundt Place de la Concorde i Paris (påbegynt 1755) og lystslottet Petit Trianon ved Versailles (1761–1768) av Ange-Jacques Gabriel (1698–1782).

Mer radikal er utformingen av kirken Panthéon i Paris (Ste. Geneviève, påbegynt 1755) av Jacques Germain Soufflot (1713–1780). Inspirasjon fra den antikke romerske arkitekturen førte til en ytterligere forenkling mot slutten av århundret. Hôtel Alexandre i Paris (1766–1768) av Étienne-Louis Boullée (1728–1799) hører med til de første eksemplene på denne begynnende nyklassisismen. Stor betydning fikk også publiseringen av flere av hans prosjekter, som monumentet for Isaac Newton (1784). Et annet sentralt nyklassisistisk anlegg er bebyggelsen ved saltverket i Arc-et-Senans (1775–1779) av Claude-Nicolas Ledoux (1736–1806).

De fremste arkitektene under Napoleon var Charles Percier (1764–1838) og Pierre-François Léonard Fontaine (1762–1853), som sammen utviklet empirestilen som representerte en rikere detaljert og mindre dogmatisk nyklassisisme, blant annet bebyggelsen langs Rue de Rivoli (1801) og Arc de Triomphe du Carrousel (1806–1808) i Paris.

Andre fremtredende arkitekter i perioden var Alexandre-Théodore Brongniart (1739–1813), som blant annet stod for børsbygningen i Paris (påbegynt 1807), og Pierre-Alexandre Vignon (1763–1828), som tegnet Madeleinekirken i Paris (1816–1632).

• Les mer om klassisisme
• Les mer om nyklassisisme

Parallelt med den klassisistiske utviklingen fra slutten av 1700-tallet gikk det også en romantisk strømning i fransk arkitektur, blant annet i form av de såkalte engelske hagene, jardin anglais, med tilhørende eksotisk bebyggelse. Et sentralt eksempel er den lille bondegården som Marie Antoinette lot bygge ved Versailles (1782–1786) med Richard Mique (1728–1794) som arkitekt. Et uttrykk for den samme romantikken var nygotikken som ble videreført på 1800-tallet. Det store kapellet for Ludvig 18 i Dreux ble opprinnelig bygd i klassisistisk stil (1816–1822) og utvidet i nygotisk stil i 1839. Rent nygotisk var blant annet kirken i Ste. Clotilde i Paris (1846–1857) av François Chrétien Gau (1790–1853).

En videreutvikling av den nygotiske arkitekturen var historismen mot slutten av 1800-tallet, blant annet Jean Louis Charles Garniers (1825–1898) nybarokke operabygning i Paris (1861–1874).

I 1840-årene begynte arkitekten Eugène Emmanuel Viollet-le-Duc (1814–1879) sine ofte gjennomgripende restaureringer, der han tilbakeførte middelalderske bygninger til deres antatte gotiske utforming, blant annet Notre-Dame i Paris og festningsbyen Carcassonne. På bakgrunn av sine studier av gotisk arkitektur kom han imidlertid også til å virke som en varm forsvarer for de mulighetene for en ny skjelettarkitektur som 1800-tallets støpejernsteknikk representerte.

Viollet-le-Ducs oppgjør med Beaux Arts-tradisjonen fant en klangbunn først og fremst i rekken av yngre franske ingeniører som mot slutten av århundret eksperimenterte med konstruksjoner i jern. Riktignok hadde Henri Labrouste (1801–1875) i nasjonalbiblioteket i Paris (1850–1858) brukt støpejernskonstruksjoner, men formspråket var for øvrig preget av historismens motivlån.

I arbeidet med broen over elven Douro ved Porto i Portugal (1876–1877) og Garabit-viadukten (1882–1884) hadde Alexandre Gustave Eiffel (1832–1923) fått den erfaringen med prefabrikkering og montering av store serier med like elementer som var nødvendig for å reise Eiffeltårnet til Verdensutstillingen i Paris i 1889. Sammen med Maskinhallen (Galerie des Maschines), der jernbuene spenner 115 meter over 45 meters høyde, også den bygd til utstillingen i 1889 av Paul Cottancin (1865–1928) og Ferdinand Dutert (1845–1906), illustrerer Eiffeltårnet Viollet-le-Ducs tese om funksjonen og konstruksjonen som utgangspunktet for arkitektonisk form.

• Les mer om romantikken
• Les mer om historisme

Den franske art nouveau-stilen hadde ikke samme gjennomslagskraft som den tilsvarende belgiske ved blant andre Victor Horta (1861–1947). Hector Guimards (1867–1942) mange metrostasjoner fra århundreskiftet representerer mer en slags støpejernsbarokk.

På slutten av 1800-tallet begynte François Hennebique (1842–1921) som en av de første i Europa å arbeide med konstruksjoner i armert betong. Auguste Perret (1874–1954) ble imidlertid den første som utnyttet teknikken til å danne et nytt formspråk, og sammen med Tony Garnier (1869–1948), som baserte sitt idéprosjekt for en Cité Industrielle (1901–1904) fullstendig på bruk av armert betong, la han grunnlaget for utviklingen av den moderne arkitekturen på 1900-tallet. Like fra leilighetsprosjektet i Rue Franklin i Paris fra 1903 til St. Josephs kirke i Le Havre (1949–1956) sporer vi hans evne til å uttrykke et klassisistisk grunnkonsept med nye virkemidler.

Arven etter Perret og Garnier ble ført videre av Le Corbusier (1887–1965), som opprinnelig var sveitser, men som hovedsakelig virket i Frankrike. Han forente på en unik måte arbeidet som utøvende arkitekt med en betydelig innsats som skribent og arkitekturteoretiker. Allerede før 1920 hadde han bygd villaer som har alle særtrekkene som rundt 1930 ble definert som funksjonalisme, kanskje best illustrert i Villa Stein (1927) og Villa Savoye (1931).

Etter andre verdenskrig ser vi en bevegelse mot et mer variert formspråk, både i mindre prosjekter, som Villa Jaoul, og i større anlegg som utbyggingen av hovedstaden Chandigarh i delstaten Punjab i India i 1950-årene, i kapellet Notre-Dame-du-Haut i Ronchamp (1950–1955) og i klosteret La Toruette (1960). Med sitt personlige og ekspresjonistiske uttrykk innvarslet disse banebrytende arbeidene den senere brutalismen. Som en av hovedfigurene i CIAM ble han en foregangsmann i arbeidet med nye byplanideer, slik de manifesterer seg i boligkomplekset Unité d'Habitation i Marseille (1946–1952).

Et særtrekk ved den franske arkitekturen etter andre verdenskrig er det sterke engasjementet fra de politiske lederne og viljen til å gjennomføre store og ambisiøse prosjekter, hovedsakelig i Parisregionen. Sent i 1950-årene, under Charles de Gaulle, ble utbyggingen av området La Défense i Paris vedtatt, med Bernard Zehrfuss (1911–1996) som arkitekt, med sikte på å gjøre byen til et finanssentrum i Europa.

I 1973 ble prosjektet av Valéry Giscard d'Estaing betegnet som en fiasko for den internasjonale stilen, og under hans presidenttid ble det avholdt flere arkitektkonkurranser for å finne en løsning på problemet med avslutningen av aksen fra Louvre, gjennom Triumfbuen og ut til Défenseområdet. Presidentskiftet i 1982, da François Mitterrand kom til makten, hindret gjennomføringen av noen av konkurranseprosjektene, og i 1988 ble det utlyst en ny konkurranse om et monument som skulle knytte La Défense til det gamle Paris og dermed gi det utskjelte området en ny status. Konkurransen ble vunnet av dansken Johan Otto von Spreckelsen (1930–1990) med en moderne triumfbue reist på et podium med en «high-tech sky» av stål og pleksiglass svevende i den enorme åpne kuben.

Gjennom Spreckelsens triumfbue fortsetter aksen fra Champs-Élysées videre til Paris' omland. Her var det sent på 1960-tallet besluttet bygd ut en serie med satellittbyer som avlastning for de sentrale byområdene. Planene var opprinnelig basert på engelske planidealer, men utover på 1980-tallet ble utviklingen preget av en tiltakende eksperimentering i postmoderne arkitektur og byforming.

Fransk postmodernisme ble ikke som i USA preget av eklektisk lek med formale motiver, men søkte, som en reaksjon på en økonomisk, politisk og kulturell krise, å finne et fundament i landets historiske arv av klassisk monumentalarkitektur. Klarest kommer dette til uttrykk i Marne-la-Vallée og Saint-Quentin-en-Yvelines, der spanjolen Ricardo Bofill (født 1939) reiste noen av postmodernismens mest bemerkelsesverdige boliganlegg. Noe mer avdempet er Christian de Portzamparcs (født 1944) boliger i Cergy-Saint Christophe, mens han i flere prosjekter i Paris, som Hautes Formes (1980), demonstrerer en friere skulpturell holdning til den klassiske tradisjonen.

Like bemerkelsesverdig som den nye triumfbuen er kinesiske Ieoh Ming Peis (født 1917) glasspyramide, det nye inngangspartiet til Louvre-museet (1989). I 1986 stod Musée d'Orsay, museet for kunst fra perioden 1848–1905, ferdig i den ombygde jernbanestasjonen Gare d'Orsay, tegnet av arkitektene Renaud Bardon (1942–2011), Pierre Colboc (1940–2017), Gae Aulenti (1927–2010) og Jean-Paul Philippon (født 1945). Også operaen på Bastilleplassen (1989), tegnet av kanadieren Carlos Ott (født 1946), og Bernard Tschumis Villettepark er resultater av president Mitterrands sans for de store prestisjeprosjektene. I Villetteområdet har Portzamparc realisert et nytt musikksenter, i to etapper mellom 1989 og 1994, der han i enda større grad enn tidligere frigjorde seg fra de postmodernistiske ideene. Det siste store gjennomførte Parisprosjektet var det nye Bibliothèque Nationale (1995), tegnet av Dominique Perrault, med sine fire hjørnebygninger formet som oppslåtte bøker, inneholdende bokmagasiner.

Inspirert av den voldsomme innsatsen i Paris gjennomførte flere andre franske byer større prestisjetunge prosjekter. I Marseille tegnet briten William Alsop (1947–2018) et nytt regionalt administrasjonsbygg (1994), Santiago Calatrava og Renzo Piano tegnet henholdsvis overdekningen over TGV-stasjonen ved flyplassen (1994) og et større konferanse- og kultursenter (1995), begge i Lyon, og i Nîmes tegnet Norman Foster bibliotek og kultursenter (1993) som nærmeste nabo til byens godt bevarte romerske tempel. Disse prosjektene er interessante ikke bare fordi de alle sammen er skapt av arkitekter med sterk affinitet til et høyteknologisk formspråk, men også fordi de illustrerer hvordan franske myndigheter bevisst har satset på å tilføre det hjemlige arkitektmiljøet impulser ved å benytte toneangivende utenlandske arkitekter.

Disse impulsene har ikke bare gitt Frankrike en rekke slående eksempler på nyere internasjonal arkitektur, men også inspirert franske arkitekter. Av disse er kanskje Jean Nouvel (født 1945) den mest interessante. Han utnytter ny teknologi, nye materialer og nye romoppfatninger til å skape en poetisk arkitektur som uttrykker mening og tilhørighet, slik som i den frapperende utformingen av fasadene på Institut du monde arabe i Paris (1987) og i et mindre hotell i byen Dax (1993). Hans evne til å gripe inn i en vanskelig urban situasjon med historiske implikasjoner ble til fulle demonstrert i ombyggingen av operaen i Lyon (1993). Over den eksisterende bygningen fra 1754 reiste Nouvel et hvelvet tak som understreker bygningens klassiske sluttede grunnform, samtidig som det markerer dens betydning i byens kulturelle liv og i det urbane landskapet.

• Les mer om funksjonalisme
• Les mer om postmodernisme

• Kunst i Frankrike
• Teater i Frankrike
• Film i Frankrike
• Dans i Frankrike
• Musikk i Frankrike
• Skole og utdanning i Frankrike