Opplæring i sveising på en videregående skole i Oslo. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Skole av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Skole, en offentlig eller privat institusjon hvor barn, ungdom og voksne undervises og sosialiseres i fellesskap. Den som underviser kalles lærer og den som går på skole kalles elev

Utdanning er en menneskerettighet. I Norge har barn både rett og plikt til 10 års skole. Skolen er organisert i barneskole, ungdomsskole, videregående skole og voksenopplæring.

Skolen i Norge har historie tilbake til middelalderen. I 1739 ble det innført allmueskole. I 1889 ble det innført 7 årig folkeskole for alle samfunnslag. I 1969 ble grunnskolen 9-årig, og fra 1997 ble den 10-årig. 

Retten til utdanning ble fastslått som en menneskerettighet i de forente nasjoners menneskerettighetserklæring i 1948. Det heter i artikkel 26 at enhver har rett til undervisning, og at undervisningen skal være fri, i det minste på de grunnleggende trinn. 

I Norge har alle rett og plikt til 10 års utdanning, såkalt opplæringsplikt.  I mange land er imidlertid skoleplikten ennå en papirbestemmelse, fordi store grupper, særlig i landdistriktene, ikke får skolegang i det hele tatt eller eventuelt mangelfull skolegang.

I praktisk talt alle land er skolen delt i tre trinn: barneskole (inntil 11–12 år), ungdomsskole (inntil 15–16 år) og videregående skole.

Skoleplikten begynner i de aller fleste land når barnet er 6 eller 7 år og varer ofte til fylte 15 eller 16 år. Lengden varierer mellom 6 og 12 år men i de fleste land varer skoleplikten 8–10 år. 

Etter barneskole blir elevene fordelt på forskjellige skoletyper (videregående skoler/yrkesskoler), men det er en klar tendens til å utsette valget av spesialisert opplæring, og til å opprette overgangsmuligheter fra en type av opplæring til en annen. I gjennomført form fører denne ordningen, som i USASverige og Norge, til at hvert trinn blir en enhetsskole, og at den nødvendige differensiering og spesialisering skjer innenfor enhetsskolens ramme.

Høyere utdanning, også kalt tertiær utdanning, har gjennomgått en sterk utbygging. Det gjelder både i antall høyskoler/universiteter og studieplasser og i omfanget og arten av den utdanning som gis. I flere land går mer enn 50 % av årskullet videre til høyere utdanning.

Voksenopplæring gis både av skolemyndigheter, organisasjoner og private, og den gis på alle nivåer, fra hobbypregede aktiviteter helt opp til den mest krevende universitetsundervisning. Så raskt som den tekniske utvikling går og samfunns- og produksjonslivet forandrer seg, må mange omskoleres til nye yrker, andre må vedlikeholde og fornye kunnskapene eller videreutdanne seg for å mestre mer krevende oppgaver. Læring er i ferd med å bli et permanent innslag både i arbeids- og fritiden, og i dette perspektivet blir skoletiden bare én fase i den livslange læring.

Skolen har tre hovedfunksjoner (Imsen, 2006):

  • En reproduktiv funksjon. Gi en innføring i samfunnets felles kulturarv, slik at den kan bli ført videre til kommende slekter.
  • En produktiv funksjon. Forsyne samfunnets mange sektorer med nødvendig kompetanse, slik at styringsorganer, institusjoner og næringsliv kan fungere godt.
  • En identitetsskapende funksjon. Gi kunnskap og ferdigheter som kan være til nytte og glede og bidra til egen personlig vekst.

Ved overgangen til 2000-tallet spores flere særegne trekk i utviklingen. På det konkrete plan er det fortsatt en tendens til tidligere skolestart og lengre utdanningsplikt og -rett. Det kreves også bedre kvalitet på det skolen produserer i forhold til behovene i samfunn og næringsliv. Det tidligere likhetsidealet synes å måtte vike for sterkere vekt på kvalitet og konkurransedyktighet både i hjemlig og internasjonalt arbeidsmarked. Internasjonalt synes privatisering av utdanningsinstitusjoner på ulike nivåer å øke. Internasjonaliseringen fører til press for harmonisering av skolestrukturer, innhold og eksamensformer. Betydningen av engelsk som arbeidsspråk øker over hele verden.

Samtidig merkes motstand mot denne utviklingen. I den vestlige verden forekommer aksjoner for såkalt hjemmeundervisning som alternativ til skolen som statlig institusjonalisert oppdragelse. Samfunnets og næringslivets behov for livslang og fleksibelt organisert læring stiller spørsmål ved relevansen av etablerte utdanningsinstitusjoner. Raske endringer i global økonomi og teknologi produserer nye behov for problemorienterte læringsopplegg som de etablerte institusjonene har vansker med å møte effektivt. Ny teknologi har også åpnet mulighet for at læring kan foregå andre steder enn i bestemte skolebygninger og i nye former.

De funksjonshemmede har vært en underprivilegert gruppe i skoleverket. Dersom de har fått opplæring i det hele tatt, har den vært mangelfull og gitt i egne skoler, gjerne med internat. Dette har vært systemet i de aller fleste land der de har fått skolegang. I atskillige land har de vært holdt helt utenfor skolesystemet. Flere land har satset sterkt på integrering av funksjonshemmede i den vanlige skolen.

Den største gruppen av underprivilegerte i alle land er voksne uansett kjønn som enten ikke har fått noen opplæring, eller som har en utilstrekkelig skolegang bak seg. Kampen mot analfabetisme føres først og fremst gjennom utbygging av grunnskoler for hele befolkningen, men mange land har også med vekslende hell gjennomført kampanjer for å lære voksne å lese og skrive. Kampen mot analfabetismen er imidlertid bare en del – og kanskje den minst vellykkede delen – av den voksenopplæring som gjennom de siste hundre år har utviklet seg i industrialiserte land, og etter hvert også i utviklingsland.

I et samfunn dominert av naturalhusholdning foregikk utdanningen gjennom hele livet i familien og stammen i lek og arbeid og gjennom riter og seremonier. Denne formen for opplæring har vedvart frem til i dag og er fremdeles den naturlige opplæring for millioner av mennesker. Den lever også videre i de høyt utviklede samfunn, der skolen setter det som sitt klare mål at den skal hjelpe til med oppdragelsen og utdanningen, men ikke alene bære hele ansvaret. Reelt har likevel skolens innflytelse økt på bekostning av hjem og lokalsamfunn over hele verden.

Skoler er utviklet gradvis til forskjellige tider i alle samfunnstyper og synes å være særlig knyttet til fremveksten av et skriftspråk. Utdanning var også nært knyttet til religionen og presteskapet. I Kina var konfucianisme gjennom århundrer normgivende for skolen. Verdens første virkelige høyskole finner vi hos brahmanene i India, hvor utdanningen var basert på filosofi og religion, men den la også vekt på matematikkhistorie, astronomi og økonomi. Presteskapets innflytelse på opplæring og samfunnsliv var stor også i det gamle EgyptBabyloniaPersia og Europa.

I antikkens Hellas og Romerriket var skolen til for de frie borgere og gav en utdanning beregnet på eliten. Den var preget av balanse mellom intellektuell, estetisk og fysisk fostring, og dette klassiske dannelsesideal har senere vært et av hovedelementene i den europeiske skole. Kristendommen har utgjort det andre hovedelementet. Fra tidlig middelalder og frem til 1800-tallet dominerte kirken skolevesenet i Europa, og utviklet bl.a. i nært samarbeid med det fremvoksende borgerskap den europeiske universitetsmodell.

I muslimske land satte islam mål og metoder for utdanningen. Den oppfordret menn, kvinner og barn til å utdanne seg, for deretter å kunne utdanne andre. Islam la særlig vekt på naturvitenskaplegekunstfilosofimatematikk og astronomi.

I nyere tid vokste kravet om en skole for alle frem i Europa. Boktrykkerkunsten la det tekniske grunnlaget slik at bøker og skrifter kunne bli spredt rimelig. Bevegelser innenfor de reformerte kirker, særlig pietisme, mente at alle måtte lære nok til å tilegne seg den elementære troslære. Forestillingen om en skole for hele folket ble formet på 1600-tallet av Johann Amos Comenius. Den ble videreutviklet i opplysningstiden av Johann Heinrich Pestalozzi. En bestemmelse om frie, felles skoler for alle fikk plass i den franske konstitusjon av 1791, og en plan for undervisningen helt opp til universitetsnivå ble utarbeidet av Antoine Condorcet. Tanken ble imidlertid først virkeliggjort etter den industrielle revolusjon som en del av den politiske liberalismens program. Fra annen halvdel av 1800-tallet fikk land etter land i Europa og Nord-Amerika allmenn og pliktig grunnskole. De store kolonimakter, godt hjulpet av den kristne misjon, spredte også europeiske utdanningsmodeller til land i andre verdensdeler, men bare en liten del av befolkningen i koloniene fikk skolegang.

  • Imsen, Gunn. (2006). Lærerens verden. Oslo. Universitetsforlaget

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.