klesdrakt

Trekk fra klesmotens skiftende historie. Øverste rad fra venstre:

  • gresk kvinne i dorisk peplos
  • romer i toga
  • bonde fra tidlig middelalder med hette
  • kvinne i kjole fra romansk tid
  • adelsdame fra sengotikken med S-fasong og spiss hatt med slør
  • tysk borgerpar fra reformasjonstiden med stor skulderbredde og lave sko

Annen rad:

  • spansk par fra reformasjonstiden med pludderbukse, korsett og krinoline
  • barokkpar fra Trettiårskrigens tid med høyhælte støvler med sporer, stor livvidde og bredbremmet hatt
  • adelspar fra Ludvig 14s tid med rike besetninger, allongeparykk og kniplinger

Tredje rad:

  • rokokkopar med pudderparykker, justaucorps-frakk og knebukser, stramt korsett og stor krinoline
  • empirepar med gresk-inspirert kjole med høyt liv og langbukser
  • par fra industrialismens gjennombruddstid med nyrokokko-kjole med stål-krinoline

Nederste rad:

  • Krinolinen er blitt erstattet av , parasoll for å holde huden blek.
  • par fra jugend-tiden med stor hatt og vepsetalje
  • Etter første verdenskrig forsvant korsettene, og kvinnene skulle ha guttefasong, korte kjoler, kort hår og røyke sigaretter.
  • Etter andre verdenskrig lanserte Dior sin New Look med lange vide kjoler og en feminin linje.
  • 1960-årenes første del med smale bukser, slag og slips, kort hår
  • Senere skulle håret være langt både for menn og kvinner, og kjolene lårkorte.
  • Etter 1970-årenes senkning av skjørtekanten fikk man fra 1980-årene flere forskjellige tendenser, blant annet en med atskillig likhet mellom klær for kvinner og menn. Dongeribukse, T-skjorte og jakke, halvlangt hår.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Klesdrakt er det samme som antrekk eller påkledning. Det er mange faktorer som er med på å bestemme hvordan mennesker kler seg, deriblant klima, levesett, tidsånd, samferdsel, kjønn, alder og rang. I tillegg spiller tilgangen på materialer og kunnskap om søm og mønsterkonstruksjon inn. Klesdrakten har derfor antatt en uendelighet av former og variasjoner opp gjennom tidene.

Den enkleste typen klesdrakt består helt enkelt av et stykke stoff. Typisk for denne drakten er lendekledet, som har hatt stor utbredelse som mannsdrakt, og det lengre skjørtet, som ofte har blitt foretrukket av kvinner. Et plagg som består av et rektangulært stoffstykke med hull for hodet, er utbredt over store deler av verden, og når det er sydd sammen i sidene, danner det grunnformen for skjorten og kjolen. Kaftan, kimono, frakk og jakke er utviklet av en grunnform som er åpen foran og har ermer. Kappen og lendekledet bestående av et enkelt stykke stoff kan begge danne utgangspunktet for vikledrakten, som var grekernes og romernes drakt. Denne formen for påkledning brukes fremdeles i blant annet Sør-Asia og Nord-Afrika. Buksen kan være utviklet enten av et enkelt stykke stoff som dekket skrittet eller av et hylster for hvert ben som senere ble sydd sammen.

Det er bare hos vestlige kulturfolk at endringer i klesdrakten har skjedd i et raskt og stadig økende tempo fra 1300-tallet, slik at vi kan snakke om klesmoter. Hos asiatiske og afrikanske kulturfolk kan hver draktepoke strekke seg over århundrer, og endringer i drakten har, i likhet med andre forandringer i kultur og levesett, skjedd gradvis . Hos naturfolkene skjer utviklingen enda langsommere. Både når det gjelder deres drakter og motedraktene, har likevel skiftningene, og selve draktplaggene, vært langt flere enn det som kommer frem i denne oversikten.

Fra det gamle Egypt til antikkens Hellas

Den eldste egyptiske mannsdrakten bestod bare av ett eneste plagg, lendekledet. I forskjellige varianter var lendekledet alminnelig helt til asiatiske klesmoter vant innpass rundt 1500 fvt. Da ble et tunikalignende plagg kalt kalasiris vanlig både for kvinner og menn. Kvinnedrakten bestod i begynnelsen av et trangt og langermet liv som var sydd fast til et skjørt med tverrgående plissering. Tunikaen, som senere kom i bruk, var av plissert lin og falt enten løst om kroppen eller ble drapert på ulikt vis.

I det gamle Mesopotamia bestod den tradisjonelle påkledningen en vikledrakt av ull besatt med frynser. Denne drakten hadde dyreskinnet som utgangspunkt. Med assyrerne kom en kortermet tunika i bruk. De opprinnelige nomadefolkene, skyterne og perserne, sørget for at en drakttype som ble benyttet av flere folkeslag i området, fikk stor utbredelse. Den bestod av en tilskåret, langermet frakk og lange bukser.

Den nordiske bronsealderdrakten er kjent fra danske funn. Mannsdrakten bestod av lue, kappe (som var et ovalt stoffstykke uten sømmer) og undertøy. Undertøyet bestod også av ett stoffstykke som enten ble brukt som et lendeklede eller ble festet med remmer over skuldrene og dekket kroppen fra under armene ned til knehøyde. Kvinnedraktene var også todelte, med trøye og skjørt; det siste i ett tilfelle ganske kort og laget av snorer.

Den greske drakten var drapert som egypternes og babylonernes, og alle delene hadde rektangulær form. Stoffstykket ble lagt om kroppen, festet på den ene eller begge skuldrene og oftest holdt inntil kroppen med et belte. Kvinnenes peplos hadde et overskytende stykke tøy brettet nedover fra skuldrene. Dette plagget ble båret av alle kvinner frem til 500-tallet fvt., og det ble tatt opp igjen etter perserkrigene. Både menn og kvinner bar en khiton, som vanligvis var sydd sammen i sidene og festet på skuldrene så det så ut som om den hadde ermer. Kappen både for menn og kvinner var den rektangulære himation, som av menn også kunne brukes som eneste klesplagg. Det ble også brukt en knekort kappe, khlamys, som ble holdt sammen på høyre skulder eller i halsen.

Fra Romerriket til europeisk middelalder

Bronsestatue av Augustus i Athen

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Romernes påkledning bestod av mange ulike plagg. For mennene var en skjortelignende tunika og kappen, toga, de viktigste. Tunikaen var kort og opprinnelig ermeløs, men fikk lange ermer fra 200-tallet. Den ble båret med belte. Togaen var ovalt tilskåret og var i klassisk tid omtrent 5,5 meter lang og 2,5 meter bred. Stoffstykket ble brettet sammen på langs, lagt over venstre skulder slik at den ene enden rakk omtrent til bakken foran, deretter trukket over ryggen og frem på høyre side, videre over brystet og igjen over venstre skulder.

En annen kappe som ble brukt, var den fritt slyngede pallium, som var lik den greske himation i form og bruk. Kvinnedrakten bestod av en stola, som hadde omtrent samme form som tunikaen, men var lengre. Kvinnenes kappe, palla, var rektangulær. Under keiserdømmet ble togaen etter hvert avløst av en halvsirkelformet kappe, som ble heftet sammen på høyre skulder. Den største forandringen i påkledningen skjedde da romerne i sen keisertid begynte å bruke bukser, som soldatene hadde anvendt lenge. Buksene kom til Roma både vestfra, fra gallerne og germanerne, og fra øst fra perserne og skyterne.

I det østromerske (bysantinske) riket holdt de senromerske draktene seg inn i middelalderen med relativt små forandringer. Det viktigste plagget for menn var tunikaen, som hos alminnelige folk var knekort og hos fornemme personer fotsid. Kvinnene brukte lenge romersk stola. Enkelte senromerske dagligdrakter, som den såkalte dalmatika, en korsformet variant av tunikaen, ble etter hvert omformet til kirkelig bruk og preger også vår egen tids geistlige drakter.

I Europa utenom det østromerske riket var det mannsdraktens sko og benklær som varierte mest. Gallernes bukser kunne være knekorte eller ankellange, mens germanernes bukser hadde lange ben. Dessuten brukte man hoser, som opprinnelig bare dekket leggen. De kunne være av vadmel og ble da brukt sammen med sko, men som oftest var de laget av skinn. Mannsdrakten bestod ellers av en kort kjortel i en fasong som lignet tunikaens. Under romersk innflytelse ble den videre og lengre, den fikk gjerne lange ermer og ble brukt med belte. En knekort kjortel var de lavere klassers arbeidsdrakt gjennom hele middelalderen. Kvinnedrakten bestod av serk og lang kjortel. Gifte kvinner brukte et hodelin som dekket håret fullstendig. Ytterplagget for begge kjønn og alle samfunnslag var en kappe.

Under bysantinsk påvirkning ble mannsdrakten på 1100-tallet lang. På 1200-tallet kunne både menn og kvinner bruke en lang, løstsittende overkjortel som enten var ermeløs eller hadde hengeermer, og ofte ble kappen overflødig. Under den lange kjortelen bar menn en skjorte, lange hoser og et klede som dekket skrittet.

1300-tallet

Fra omkring 1300 oppstod det en internasjonal draktmote, med Frankrike som utgangspunktet og hertugdømmet Burgund som et viktig sentrum. Hoffene sørget for den nødvendige grobunnen for motedraktene og formidlet kunnskap om dem. Isabella av Bayern, som giftet seg med Karl 6 av Frankrike i 1385, sendte motedukker i full kroppsstørrelse til det engelske hoff. Disse dukkene var kledd etter siste franske mote og formidlet endringer i påkledning i en tid hvor bare et fåtall kunne lese og skrive.

Den største nyheten på klesdraktens område i denne perioden var at klærne ble ettersittende. Stoffene ble fasongklippet på en ny måte før de ble sydd, og det ferdige plagget understreket figuren. Kvinnenes drakt beholdt sin lengde, men fikk trangt liv som kunne gjøres enda trangere med snøring. Mennenes kjortel ble i 1340-årene byttet ut med en figurnær jakke eller trøye som fikk åpning med knapper ned langs fronten. Trøyen var kort, slik at bena ble helt synlige, og den ble båret med et belte i hoftehøyde. Den nye, korte lengden førte til at de eldre hosene og kledet som dekket skrittet, ble byttet ut med lange, ettersittende bukser. Draktens myke linjer fulgte i middelalderen kroppens omriss. Ofte lot man underplaggene være delvis synlige, og samspillet mellom overplagg og underplagg ble et viktig poeng.

1400- og 1500-tallet

Henrik 8 av England. Kopi i Windsor Castle

.

På midten av 1400-tallet ble kvinnedrakten iblant delt med søm i livet, og skjørtet kunne følgelig gjøres videre. Fra slutten av 1400-tallet til begynnelsen av 1600-tallet gjorde innflytelse fra flere land seg gjeldende innen motedrakten. Først ble den påvirket fra Italia, deretter fra Tyskland og til slutt fra Spania. De to første landenes moteimpulser fikk forholdsvis begrenset spredning og førte ikke til store endringer for kvinnedrakten, som fremdeles var todelt og stort sett fulgte kroppens form. Stoffkvaliteter som gav volum og tyngde, ble foretrukket. Italienerne understreket volumet ved å legge flere skjørt over hverandre, tyskerne ved å bruke foldelagte skjørt og ermer med puffer både ved skuldrene og albuene.

På 1500-tallet ble spansk mote dominerende, og nye linjer ble tilført draktene, som fikk timeglassfasong. Fasongen var betinget av to nye underplagg, et stramt liv og et konusformet underskjørt, farthingale, utspilt med ringer av hvalbarder eller lignende. Over underskjørtet la man draktens skjørt, og hvis det ble brukt to overskjørt, åpnet det øverste seg i en splitt foran. På grunn av den nye skjørtevidden virket livlinjen smalere enn tidligere. Et ekstra liv, som ble båret under kjolelivet, og som etter hvert ble avstivet med spiler, bidrog også til å gi kvinnene smale midjer. I slutten av 1550-årene endret farthingalen form fra konus til sylinder. Sylindereffekten kunne man også oppnå ved å feste en polstret ring rundt livet og la skjørtet henge over denne.

Tidens mannsdrakt understreket figurens bredde på bekostning av lengden og bygde opp under et ideal om stødige, sterke menn. Det var populært å dekorere klærne med splitter og åpninger, og den korte trøyen som ble introdusert i 1340-årene, var fremdeles i bruk. I Italia fikk den ofte løse ermer og hadde rynket skjørt som også kunne være løst. En jakke eller kåpe som var litt større enn trøyen, ble trukket utenpå denne. Den korte trøyen ble brukt også i tysk mote. Buksetypen fra 1300-tallet ble delt i strømper og en kort, ofte utstoppet, bukse.

Pludderhosene var en tysk buksetype som fikk internasjonal utbredelse. De bestod av løse stoffremser som gikk fra hoften til kneet og var foret med tynt stoff som stakk frem gjennom spaltene. Spanjolene tok opp en kortere variant av denne buksemoten, eller brukte en lengre, enkel bukse. Trøyen fikk etter hvert lavere livlinje, og fra slutten av 1500-tallet utstoppet hengemage. Oppsplittede stoff-flak eller skjøter, flasques, var fastsydd i livet og rakk ned mot hoften. Halslinningen var høy, med pipekrage som også gjenfinnes i kvinnedrakten. Mennenes undertøy forandret seg ikke, men enkelte tok i bruk et avstivet liv.

1600-tallet

Darnley-portrettet fra rundt 1575 viser Elizabeth 1 som dronning. Det er oppkalt etter en tidligere eier og befinner seg på The National Portrait Gallery i London.

/National Portrait Gallery.
Lisens: CC BY NC ND 3.0

Frem til begynnelsen av dette århundret dominerte den spanske drakten motebildet i Europa, og i Spania stivnet denne drakttypen til en streng hoffmote som var i bruk til omkring 1700. I de øvrige europeiske landene forsvant de avstivede underskjørtene helt, hofterullene forsvant delvis, og kvinnedrakten ble enklere. Utviklingen gikk mot en drakt med et kortere liv og med rynket eller foldelagt skjørt som fikk tønneformet vidde ved bruk av mange underskjørt. Livet eller trøyen hadde enten en åpning som gikk sammen foran, eller den ble festet til en løs brystsmekke, eventuelt til underlivet. Underlivet hadde nå blitt et fint korsett med spiler. Løsthengende skjøter var vanlig som på mannsdrakten. Ermene var vide med kniplingsmansjetter. Brede kniplingskrager som falt ut over skuldrene, erstattet etter hvert pipekragen både på manns- og kvinnedrakten. Omkring 1660 forsvant mannsdraktens utstoppede hengemage. Trøyen beholdt sine skjøter, men fikk høyere livlinje. De vide buksene fra slutten av 1500-tallet ble smalere og lengre og ble rynket sammen under kneet. Rett nedhengende bukser som enten dekket eller stanset rett ovenfor kneet, forekom også.

I den andre halvdelen av 1600-tallet ble Paris det store motesenteret, en stilling byen siden har beholdt. Kvinnedrakten fikk strengere linjer enn i begynnelsen av århundret. Livlinjen ble senket og korsettene snørt strammere, slik at midjen ble smalere. I 1680-årene ble skjørtet foldelagt til trøyen og heftet opp ved hoftene. Både trøye og skjørt kunne ha åpning midt foran, hvor korsett og underskjørt kom til syne. Undertøyet var da rikt dekorert og utgjorde en viktig del av selve drakten. I mannsdrakten gikk utviklingen mot stadig kortere trøyer og bukser med livlinje som ble senket ned mot hoftene. Mellom de to plaggene kom skjorten frem. De lave buksene fikk en voldsom vidde og ble pyntet med mengder av bånd.

I 1690-årene hadde en ny mote for menn for alvor slått gjennom; mannsdrakten var blitt tredelt og bestod nå av vest, frakk og stramtsittende knebukser. Frakken, som sporadisk var tatt i bruk fra 1660-årene, hadde først en forholdsvis rett fasong, men ble etter hvert innsvingt i livet. Den hadde store oppbretter på ermene, var knelang og krageløs. I begynnelsen av perioden ble den båret tilknappet, men mot slutten av århundret ble den åpnet øverst for å gi plass til halsbind med lange, utsmykkede ender.

1700-tallet

Av .

Mange kvinnedrakttyper var i bruk på 1700-tallet. Blant de viktigste var varianter av skjørt og liv eller trøyer samt skjørt og ulike overkjoler, manteau. Under dette ble det brukt en serk og korsett samt falske hofter og panier for å skape en illusjon av et enda smalere liv. Overkjolene var åpne foran, og populære navn for disse kjolene var robe a l'anglaise og robe a la francaise. Åpningen ble ofte lukket øverst eller skjult av en fint dekorert brystsmekke, mens skjørtet som ble båret under, var synlig. Dette skjørtet, som ble kalt underskjørtet, hadde en annen funksjon enn senere tids underskjørt i og med at det var synlig. Overkjolene fantes i flere ulike varianter og kunne være vide uten markert livlinje eller ha helt ettersittende liv.

En annen variant hadde liv som var ettersittende foran, men som falt i løsthengende folder fra skuldrene ned til skjørtekanten bak i det som kalles Watteau-folder. Overkjolenes skjørt ble iblant heftet opp bak med knapper eller snorer, noe som ble kalt polonaise eller sheperdess, og var spesielt populært i siste fjerdedel av århundret. Denne moten var inspirert av kvinner som gjette sauer og måtte hekte opp skjørtene fordi de fotside plaggene var upraktiske å gå med. Dette var en mer praktisk anlagt mote, med kortere skjørt, men like fullt svært dekorativ. Ettersom moten skiftet, fikk skjørtene mer vidde av en panier i ulike fasonger. I starten av århundret var den mer rund, men etterhvert ble den mer oval. Som 1550-årenes farthingale hadde også denne ringer av hvalbarder. Ringene var formet slik at de gav ekstra vidde ut fra hver hofte, og skjørtet virket derfor bredt sett forfra og smalere sett fra siden.

Fra midten av århundret ble de store, avstivede underskjørtene bare brukt til stas, og vanlige stivede underskjørt samt hoftestativ overtok. Kvinnenes koniske silhuett forsvant i 1790-årene. Under påvirkning av tidens klassisistiske og romantiske strømninger var motedrakten blitt enklere, og hele kjoler ble mer vanlig. Skjørtet ble smalere, og det som var av vidde, ble trukket stadig lenger bak. Livlinjen begynte å krype oppover, noe som førte til at midjen var like markant som tidligere. Med den nye, slanke linjen forsvant hoftestativene til fordel for en pute festet i korsryggen. Puten ble iblant understreket ved små kapper fastsydd til kjolen i livlinjen bak.

I første halvdel av 1700-tallet fikk mennenes frakk og vest mer innsvinget fasong, med ettersittende liv og vippende skjøter. Frakkeskjøtene ble avrundet foran i siste tredel av århundret. Samtidig ble mansjettene stadig mindre, frakken fikk krage, og vesten ble kortere. Knapper og knapphull ble brukt som pynt gjennom hele perioden. Det lange halsbindet ble tidlig byttet ut med et kort, og dette ble kombinert med et kalvekryss som er et plissert stoffstykke festet i frontåpningen på skjorten.

1800-tallet

Hvit kjole med krinoline fra 1800-tallet
Av .

Dette hundreåret viser tydelige endringer ved hvert tiår, med ulike overganger. I løpet av 1800–1820 ble kvinnedrakten ytterligere forenklet og fikk tilnærmet søyleform etter antikt forbilde. Vi ser her at gjenoppdagelsen og utgravingene av Pompeii var en direkte inspirasjon som påvirket motebildet.

Livlinjen ble hevet opp under bysten, ermene ble ofte korte, og skjørtet falt glatt eller i sparsomme rynker mot gulvet. Den nye livlinjen var et resultat av en annen type korsett som ikke var fullt så stivt, og som ble laget på en annen måte. I en kort periode kunne kvinner som ønsket det, og som hadde anlegg for det, slippe kroppsformende undertøy. Kjolene ble ikke som tidligere sydd av silke og fløyel, men av tynt, helst hvitt bomullstøy som formet seg etter kroppen. Samtidig var det en utstrakt bruk av sterke farger som pompeirødt, blått, grønt og gult, men også lysere varianter av disse. I 1820-årene ble stofftypene mer varierte, og livlinjen flyttet seg nærmere sin normale plass. Korsettet ble på nytt noe stivere, og også lengre. Skjørtet ble videre nederst, det samme ble ermene. Ulike typer puffermer var populære. Hårfrisyrene og hodeplaggene var også en viktig del av dette bildet. Skoene hadde lav hæl og kunne være lave eller ha snøring/knepping oppover ankelen eller over vristen.

Mennenes drakt var fremdeles tredelt i bukse, vest og frakk. Både vesten og frakken fikk brede krager og ble dobbeltknappet. Frakken rakk til midjen foran og hadde lange skjøter bak. I Frankrike begynte tredjestanden tidlig å gå i lange bukser, men fordi plagget ble betraktet som et tegn på revolusjonært sinnelag, tok det lang tid før det slo igjennom. Etter slaget ved Waterloo i 1815 ble langbuksene imidlertid stadig vanligere. Den franske adelen hadde tidligere hatt dominerende innflytelse på mannsdrakten, men nå overtok etter hvert britene. Den velstående borgerstanden trengte praktiske klær; silke og fløyel ble byttet ut med klede, og de lyse fargene med mørke. Mennenes drakt fikk med andre ord en hovedutforming som den med små endringer har beholdt frem til i dag.

I 1830-årene var kvinnenes livlinje kommet tilbake på sin naturlige plass; skjørtets og ermenes vidde hadde økt, og håret ble kunstferdig satt opp. Ermene skrumpet inn igjen i 1840-årene, mens skjørtet fortsatte å vokse ved bruk av mange lag underskjørt, der noen var avstivet med hestehår eller ved vattering. De vide skjørtene nådde sitt høydepunkt omkring midten av århundret, særlig på grunn av ny teknologi som gjorde det mulig å slippe mange lag underskjørt og i stedet bruke krinoline av metall. Korsettet var en naturlig del av påkledningen, men i tillegg til krinolinen fikk kvinnene andre nye underplagg i første halvdel av 1800-tallet. Underbukser var blitt vanlige. Løse bukseben, såkalte mamelukker, hadde vært brukt i en kort periode, og et lite tøyliv (underkrage) ble trukket utenpå linnet og korsett for at korsettet ikke skulle synes så godt gjennom kjolen. I 1820- og 1830-årene brukte også enkelte menn korsett for å oppnå den innsvingede timeglass-silhuetten. Disse mennene ble kalt dandyer.

Herrefrakken med lange skjøter bak ble etter hvert et festplagg, mens en ny, lang frakketype med jevnlange skjøter rundt det hele langsomt overtok som dagligantrekk fra 1820-årene. Rundt midten av århundret fikk denne frakken en forholdsvis vid fasong og kunne få avrundede skjøter foran; senere ble den igjen mer ettersittende. Korte dressjakker ble brukt ved uformelle anledninger fra 1860-årene.

Mot slutten av 1860-årene ble krinolinens vidde mindre og smalere, og det ekstra stoffet i skjørtene ble trukket bakover. I 1870-årene overtok køen, tournure, for krinolinen. En kø er en stoppet pute eller aller helst et stativ av ulike materialer som for eksempel metall og gjerne trukket med stoff i ulike dekorative stoffer. Denne ble festet rundt livet med et belte eller snor. Den kunne være kort og dekke baken eller lang og gå ned til knærne. Skjørtet ble drapert over køen og gjorde at kjolens vidde gikk ut fra korsryggen og bakover.

Utover i 1870-årene var kjolene ganske ettersittende over mage og hofter, og hovedformen var forholdsvis slank og langstrakt. Dette var et uttrykk for den naturlige formen som man også så uttrykt i kunsten. I 1880-årene økte køen i omfang, og draperier og pynt ble stadig viktigere før køen forsvant ut av motebildet igjen. 1890-årenes kjoler fikk en helt ny fasong uten kø. Skjørtene ble utskrådde, satt glatt over mage og hofter og hadde det som måtte være av vidde samlet bak. Puffermer av ulike typer var karakteristisk for tiåret. I løpet av dette tiåret ble det også vanlig å bruke bluse og skjørt, eventuelt med en liten jakke over.

1900-tallet

New Look, fra utstillingen Dior - designer of dreams, Paris 2017
Coco Chanel fotografert i 1928

Fra rundt 1900 og noen år fremover hersket S-linjen i kvinnedrakten. En ny korsett-type gjorde magen flat, men bygde ut over baken og hoftepartiet. Sett i profil minnet figuren dermed om en S, noe som også ble forsterket av duebrystet som kom av at blusene var dekorert slik at bysten ble større. Rundt 1908 gav et annet korsett og en ny drakttype kvinnekroppen en mer langstrakt, søylelignende form, og empiremoten kom delvis tilbake. De trange klærne med høytsittende livlinje og kimonoermer var inspirert av moten rundt 1800 samt av Østens drakt.

Fra og med første verdenskrig ble skjørtenes lengde et viktig spørsmål innen motedrakten. Kvinnene gikk ut i et annet type arbeidsliv enn før, og de fikk dermed behov for mer hensiktsmessige klær, blant annet med kortere skjørt. På denne tiden ble også tradisjonen med sørgeklær borte. Tidligere gikk kvinner i full sorg en gitt periode etter dødsfall i nær familie før de kunne gå over til halvsorg som var mørke klær. De høye dødstallene under verdenskrigen førte til at skikken med sørgeklær mer eller mindre forsvant, og på 1920-tallet lanserte moteskaperen Coco Chanel svart som en motefarge

Tidligere hadde kvinnens draktstandard vært helt avhengig av mannens, og kvinner kledde seg i overensstemmelse med mannens sosiale stilling. Dette skyldes også at mote og muligheten til å anskaffe nye plagg har veldig mye med økonomi å gjøre. Finere stoffer og gode skreddere har alltid vært kostbart, og kvinner over en viss stand hadde råd til å la seg skjemme bort i valget av stoffer og fasonger. Når kvinnen selv tjente penger og etter hvert ble mer økonomisk uavhengig, viste hun fram denne statusen på en annen måte enn tidligere.

I 1920-årene oppstod helt nye tendenser i kvinnedrakten. Kjolene fikk rett-opp-og-ned-fasong uten livlinje, eller med livlinjen ved hoftene. For første gang ble den formløse ungjenta moteidealet. Kvinner med former brukte utflatende BH og hofteholder som til slutt vokste sammen til et nytt underplagg, korselettet. Skjørtene ble knekorte i annen halvdel av 1920-årene, men den korte moten forsvant i 1930-årene. Skjørtene ble lengre, livlinjen kom på plass, og klesplaggene fulgte kroppens linjer. Mot slutten av tiåret ble skjørtene igjen kortere og skuldrene brede. I tillegg ble det på moten å bruke vide bukser, og påkledningen ble sterkt preget av andre verdenskrig og en allmenn vareknapphet.

Denne maskuline moten varte til 1947 da moteskaperen Christian Dior lanserte sin New Look. Myke former med skrå skuldrer, smalt liv, runde hofter og skjørt til langt ned på leggen overtok. En forholdsvis rett og enkel linje kom i bruk i annen halvdel av 1950-årene, og skjørtekanten krøp nok en gang oppover i en utvikling som kulminerte med minimoten i midten av 1960-årene. På denne tiden skjedde det en påfallende endring i folks klesvaner, og ungdommen innførte en ny frihet i valg av klær. Denne friheten tiltalte etterhvert også eldre generasjoner, og strenge regler for hvordan man skulle være kledd ved bestemte anledninger, ble forlatt.

Utover i 1970-årene ble dongeriantrekk og smoking brukt om hverandre, og for mennene førte denne nye holdningen til at det for første gang siden slutten av 1700-tallet ble akseptert at også de kunne interessere seg for klær og påkledning. De fikk dessuten muligheten til å kle seg i klær som var mindre kompliserte enn tidligere, som myke bukser i velurtrikot med tilhørende genserlignende overdeler, og ikke like mange lag.

Dagens motebilde

A-ha i 1984
.
Lisens: CC BY 2.0
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Den nye valgfriheten var nok til dels en reaksjon mot moteveldet, mot gjengse oppfatninger av hva som var stygt og pent, korrekt eller upassende. Men resultatet var at denne reaksjonen selv dannet mote, slik at nye «ferdig slitte» og krøllete dongeriplagg ble solgt til like høye priser som tradisjonelle, pene klær. Man har dermed fått et meget mer variert motebilde med flere retninger og mer for enhver smak.

Et eksempel på variasjonsmulighetene er skjørtelengden. Rundt 1970 kunne den både være lårkort, legglang og fotsid, og senere har aldri én lengde fått dominere motebildet totalt. Minien, som forsvant utover i 1970-årene, kom igjen i 1980-årene og er fremdeles aktuell sammen med andre, valgfrie skjørtelengder. 1970-årene var ellers det tiåret hvor det ble akseptert at kvinner kunne bruke bukser til alle anledninger. Mens 1970-årenes klær ofte var ganske ettersittende, var vidde, skulderbredde og mange plagg utenpå hverandre karakteristisk for deler av 1980-årenes mote for begge kjønn.

Fra 1990-årene og frem til i dag har motebildet vært preget av mange, parallelle trender. Klærne er snart minimalistisk enkle, snart overdådig glitrende, noen ligner tidligere tiders moter, andre har originale nye fasonger. Det er spillerom for individuell påkledning, og moten skapes like gjerne på gaten som i motehusene i Paris, Milano, New York og Tokyo. Motebildet har vært preget av større utskiftning, og der det før var vanlig med to kolleksjoner i året, tilbyr flere moteskapere fire kolleksjoner. Vi ser også at moten flytter seg raskere fra catwalk til gatebildet, og lavkostkjeder kopierer motehusene slik at kopier av dyre designerklær, vesker og briller kan kjøpes til en brøkdel av prisen, men av en lavere kvalitet. Disse piratkopiene er et økende problem for motebransjen, og import av slike varer straffes hardt i mange land.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Andersen, Ellen: Moden i 1700-årene, 1977
  • Andersen, Ellen: Moden 1790-1840, 1986
  • Boucher, Francois: A history of costume in the West, new ed., 1987
  • Peacock, John: Moten i det 20. århundre, 1994
  • Peacock, John: Klesdrakten : en kavalkade gjennom 4000 år, 3. opplag, 2003

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg