Dette hundreåret viser tydelige endringer ved hvert tiår, med ulike overganger. I løpet av 1800–1820 ble kvinnedrakten ytterligere forenklet og fikk tilnærmet søyleform etter antikt forbilde. Vi ser her at gjenoppdagelsen og utgravingene av Pompeii var en direkte inspirasjon som påvirket motebildet.
Livlinjen ble hevet opp under bysten, ermene ble ofte korte, og skjørtet falt glatt eller i sparsomme rynker mot gulvet. Den nye livlinjen var et resultat av en annen type korsett som ikke var fullt så stivt, og som ble laget på en annen måte. I en kort periode kunne kvinner som ønsket det, og som hadde anlegg for det, slippe kroppsformende undertøy. Kjolene ble ikke som tidligere sydd av silke og fløyel, men av tynt, helst hvitt bomullstøy som formet seg etter kroppen. Samtidig var det en utstrakt bruk av sterke farger som pompeirødt, blått, grønt og gult, men også lysere varianter av disse. I 1820-årene ble stofftypene mer varierte, og livlinjen flyttet seg nærmere sin normale plass. Korsettet ble på nytt noe stivere, og også lengre. Skjørtet ble videre nederst, det samme ble ermene. Ulike typer puffermer var populære. Hårfrisyrene og hodeplaggene var også en viktig del av dette bildet. Skoene hadde lav hæl og kunne være lave eller ha snøring/knepping oppover ankelen eller over vristen.
Mennenes drakt var fremdeles tredelt i bukse, vest og frakk. Både vesten og frakken fikk brede krager og ble dobbeltknappet. Frakken rakk til midjen foran og hadde lange skjøter bak. I Frankrike begynte tredjestanden tidlig å gå i lange bukser, men fordi plagget ble betraktet som et tegn på revolusjonært sinnelag, tok det lang tid før det slo igjennom. Etter slaget ved Waterloo i 1815 ble langbuksene imidlertid stadig vanligere. Den franske adelen hadde tidligere hatt dominerende innflytelse på mannsdrakten, men nå overtok etter hvert britene. Den velstående borgerstanden trengte praktiske klær; silke og fløyel ble byttet ut med klede, og de lyse fargene med mørke. Mennenes drakt fikk med andre ord en hovedutforming som den med små endringer har beholdt frem til i dag.
I 1830-årene var kvinnenes livlinje kommet tilbake på sin naturlige plass; skjørtets og ermenes vidde hadde økt, og håret ble kunstferdig satt opp. Ermene skrumpet inn igjen i 1840-årene, mens skjørtet fortsatte å vokse ved bruk av mange lag underskjørt, der noen var avstivet med hestehår eller ved vattering. De vide skjørtene nådde sitt høydepunkt omkring midten av århundret, særlig på grunn av ny teknologi som gjorde det mulig å slippe mange lag underskjørt og i stedet bruke krinoline av metall. Korsettet var en naturlig del av påkledningen, men i tillegg til krinolinen fikk kvinnene andre nye underplagg i første halvdel av 1800-tallet. Underbukser var blitt vanlige. Løse bukseben, såkalte mamelukker, hadde vært brukt i en kort periode, og et lite tøyliv (underkrage) ble trukket utenpå linnet og korsett for at korsettet ikke skulle synes så godt gjennom kjolen. I 1820- og 1830-årene brukte også enkelte menn korsett for å oppnå den innsvingede timeglass-silhuetten. Disse mennene ble kalt dandyer.
Herrefrakken med lange skjøter bak ble etter hvert et festplagg, mens en ny, lang frakketype med jevnlange skjøter rundt det hele langsomt overtok som dagligantrekk fra 1820-årene. Rundt midten av århundret fikk denne frakken en forholdsvis vid fasong og kunne få avrundede skjøter foran; senere ble den igjen mer ettersittende. Korte dressjakker ble brukt ved uformelle anledninger fra 1860-årene.
Mot slutten av 1860-årene ble krinolinens vidde mindre og smalere, og det ekstra stoffet i skjørtene ble trukket bakover. I 1870-årene overtok køen, tournure, for krinolinen. En kø er en stoppet pute eller aller helst et stativ av ulike materialer som for eksempel metall og gjerne trukket med stoff i ulike dekorative stoffer. Denne ble festet rundt livet med et belte eller snor. Den kunne være kort og dekke baken eller lang og gå ned til knærne. Skjørtet ble drapert over køen og gjorde at kjolens vidde gikk ut fra korsryggen og bakover.
Utover i 1870-årene var kjolene ganske ettersittende over mage og hofter, og hovedformen var forholdsvis slank og langstrakt. Dette var et uttrykk for den naturlige formen som man også så uttrykt i kunsten. I 1880-årene økte køen i omfang, og draperier og pynt ble stadig viktigere før køen forsvant ut av motebildet igjen. 1890-årenes kjoler fikk en helt ny fasong uten kø. Skjørtene ble utskrådde, satt glatt over mage og hofter og hadde det som måtte være av vidde samlet bak. Puffermer av ulike typer var karakteristisk for tiåret. I løpet av dette tiåret ble det også vanlig å bruke bluse og skjørt, eventuelt med en liten jakke over.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.