Klesdrakt. Trekk fra klesmotens skiftende historie. Øverste rad fra venstre: Gresk kvinne i dorisk peplos. – Romer i toga. – Bonde fra tidlig middelalder med hette. – Kvinne i kjole fra romansk tid. – Adelsdame fra sengotikken, S-fasong og spiss hatt med slør. – Tysk borgerpar fra reformasjonstiden, stor skulderbredde og lave sko. – Annen rad: Spansk par fra samme tid, pludderbukse, korsett og krinoline. – Barokkpar fra Trettiårskrigens tid, høyhælte støvler med sporer, stor livvidde og bredbremmet hatt. – Adelspar fra Ludvig 14s tid, rike besetninger, allongeparykk og kniplinger. – Tredje rad: Rokokkopar, pudderparykker, justaucorps-frakk og knebukser, stramt korsett og stor krinoline. – Empirepar, gresk-inspirert kjole med høyt liv, langbukser. – Par fra industrialismens gjennombruddstid, nyrokokko-kjole med stål-krinoline. – Nederste rad: Krinolinen er blitt erstattet av kø, parasoll for å holde huden blek. – Par fra jugend-tiden, stor hatt og vepsetalje. – Etter den første verdenskrig forsvant korsettene, kvinnene skulle ha guttefasong, korte kjoler, kort hår, og røyke sigaretter. – Etter den annen verdenskrig lanserte Dior sin New Look, lange vide kjoler og en feminin linje. – 1960-årenes første del, smale bukser, slag og slips, kort hår. – Senere skulle håret være langt både for menn og kvinner, kjolene lårkorte. – Etter 1970-årenes senkning av skjørtekanten fikk man fra 1980-årene flere forskjellige tendenser, bl.a. en med atskillig likhet mellom klær for kvinner og menn. Dongeribukse, T-skjorte og jakke, halvlangt hår.

KF-bok. begrenset

Mange faktorer er med på å bestemme menneskets klesdrakt: klima, levesett, tidsånd, samferdsel, kjønn, alder, rang osv. Den har derfor antatt en uendelighet av former og variasjoner. Den enkleste type klesdrakt består av et stykke utilskåret tøy. Typisk er lendekledet, som har hatt stor utbredelse som mannsdrakt, og det lengre skjørtet som ofte ble foretrukket av kvinner. Et plagg dannet av et rektangulært tøystykke med hull for hodet er utbredt over store deler av verden. Gjensydd i sidene danner det grunnformen for skjorten og kjolen. Kaftan, kimono, frakk og jakke er utviklet av en grunnform som er åpen foran og har ermer. Den utilskårne kappen og lendekledet kan begge danne utgangspunktet for vikledrakten, som var grekernes og romernes drakt, og som fremdeles brukes bl.a. i Sør-Asia og Nord-Afrika. Buksen kan være utviklet enten av et enkelt skrevklede eller av et hylster for hvert ben som siden ble sydd sammen.

Det er bare hos de vesterlandske kulturfolk at endringer i klesdrakten fra 1300-tallet har fulgt hverandre i et raskt og stadig økende tempo, og at vi kan snakke om klesmoter. Hos de asiatiske og afrikanske kulturfolk kan hver draktepoke strekke seg over århundrer; endringer i drakten har i likhet med andre forandringer i kultur og levesett skjedd ytterst langsomt og uten store sprang. Hos naturfolkene skjer utviklingen enda langsommere. Både når det gjelder deres drakter, og motedraktene, har likevel skiftningene, og draktplaggene, vært langt flere enn det som kommer frem i denne oversikten.

Den egyptiske mannsdrakt bestod i den eldste tid bare av ett eneste plagg, lendekledet. I forskjellige varianter var lendekledet alminnelig helt til asiatiske klesmoter vant innpass ca. 1500 f.Kr., da et tunikalignende plagg (kalasiris) ble vanlig både for kvinner og menn. Kvinnedrakten bestod i begynnelsen av et trangt liv med lange ermer fastsydd til et skjørt som hadde tverrgående plissering. Tunikaen som senere kom i bruk, var av plissert lin og falt enten løst om kroppen eller ble drapert på ulikt vis.

Drakten i det gamle Mesopotamia, en vikledrakt av ull besatt med frynser, hadde dyreskinnet som utgangspunkt. Med assyrerne kom en kortermet tunika i bruk. De opprinnelige nomadefolkene, skyterne og perserne sørget for at en drakttype som ble benyttet av flere folkeslag i området, fikk stor utbredelse. Den bestod av en tilskåret, langermet frakk og lange bukser.

Den nordiske bronsealderdrakt er kjent fra danske funn. Mannsdrakten bestod av lue, kappe og underkledning. Kappen var et ovalt stykke tøy uten sømmer. Underkledningen var også av ett tøystykke som dels ser ut til å ha blitt båret som et lendeklede, dels var festet med remmer over skuldrene og dekket kroppen fra under armene ned til knehøyde. Kvinnedraktene var også todelte, med trøye og skjørt, det siste i ett tilfelle ganske kort og laget av snorer.

Den greske drakt var drapert, som egypternes og babylonernes, og alle delene hadde rektangulær form. Tøystykket ble lagt om kroppen, festet på en eller begge skuldrer og oftest holdt inntil kroppen med et belte. Kvinnenes peplos hadde et overskytende stykke tøy brettet nedover fra skuldrene. Den ble båret av alle kvinner frem til 500-tallet f.Kr., og senere tatt opp igjen etter perserkrigene. Både menn og kvinner bar khiton, som oftest sydd sammen i sidene og festet på skuldrene så den virket som om den hadde ermer. Kappen både for menn og kvinner var den rektangulære himation, som av menn også kunne brukes som eneste klesplagg. Det ble også brukt en knekort kappe, khlamys, som ble holdt sammen på høyre skulder eller i halsen.

Fra ca. 1300 oppstod det en internasjonal draktmote. Frankrike var utgangspunktet, med hertugdømmet Burgund som et viktig sentrum. Hoffene sørget for den nødvendige grobunn for motedraktene og formidlet kunnskap om dem. Isabella av Bayern, som giftet seg med Karl 6 av Frankrike i 1385, sendte f.eks. legemsstore dukker til det engelske hoff, kledd etter siste franske mote. Den største nyhet på klesdraktens område i denne perioden var at klærne ble ettersittende. Tøyene ble fasongklippet på en ny måte før de ble sydd, og det ferdige plagget understreket figuren. Kvinnenes drakt beholdt sin lengde, men fikk trangt liv som eventuelt kunne gjøres enda trangere med snøring. Mennenes kjortel ble i 1340-årene byttet ut med en figurnær jakke eller trøye som fikk åpning med knapper ned langs fronten. Trøyen var kort slik at bena ble helt synlige, og den ble båret med et belte i hoftehøyde. Den nye, korte lengden førte til at de eldre hosene og skrevkledet ble byttet ut med lange, ettersittende bukser. Draktens myke linjer fulgte i middelalderen kroppens omriss. Ofte lot man underplaggene være delvis synlige, og samspillet mellom overplagg og underplagg ble et viktig poeng.

På midten av 1400-tallet ble kvinnedrakten iblant delt med søm i livet, og skjørtet kunne følgelig gjøres videre. Fra slutten av 1400- til begynnelsen av 1600-tallet gjorde innflytelse fra flere land seg gjeldende innen motedrakten. Først ble den påvirket fra Italia, deretter fra Tyskland og til slutt fra Spania. De to første landenes moteimpulser fikk forholdsvis begrenset spredning og førte ikke til store endringer for kvinnedrakten. Den var fremdeles todelt og fulgte stort sett kroppens form. Tøyer som gav volum og tyngde, ble foretrukket. Italienerne understreket volumet ved å legge flere skjørt over hverandre, tyskerne ved å bruke foldelagte skjørt og ermer med puffer både ved skuldrene og albuene.

På 1500-tallet ble spansk mote dominerende og nye linjer brakt inn i drakten, som fikk timeglassfasong. Fasongen var betinget av to nye underplagg, et stramt liv og et konusformet underskjørt (farthingale) utspilt med ringer av hvalbarder el.l. Over underskjørtet la man draktens skjørt; hvis det ble brukt to, åpnet det øverste seg i en splitt foran. På grunn av den nye skjørtevidden virket livlinjen smalere enn tidligere. Et ekstra liv, som ble båret under kjolelivet, og som etter hvert ble avstivet med spiler, bidrog også til å gi kvinnene smale midjer. I slutten av 1550-årene endret farthingalen form fra konus til sylinder. Sylindereffekten kunne man også oppnå ved å feste en polstret ring rundt livet og la skjørtet henge over den.

Tidens mannsdrakt understreket figurens bredde på bekostning av lengden. Det var populært å dekorere tøyet med splitter og åpninger. Den korte trøyen som var blitt introdusert i 1340-årene, var fremdeles i bruk. I Italia fikk den ofte løse ermer og hadde rynket skjørt som også kunne være løst. En jakke eller kåpe, noe større enn trøyen, ble trukket utenpå denne. Den korte trøyen ble brukt også i tysk mote. Buksetypen fra 1300-tallet ble delt i strømper og en kort, ofte utstoppet, bukse. Pludderhosene var en tysk buksetype som fikk internasjonal utbredelse. De bestod av løse stoffremser som gikk fra hoften til kneet, underfôret med tynt stoff som stakk frem gjennom spaltene. Spanierne tok opp en kortere variant av denne buksemoten, eller brukte en lengre, enkel bukse. Trøyen fikk etter hvert lavere livlinje og fra slutten av 1500-tallet utstoppet hengemage. Oppsplittede stoff-flak eller skjøter (flasques) var fastsydd i livet og rakk ned mot hoften. Halslinningen var høy med pipekrage, et trekk som også gjenfinnes i kvinnedrakten. Mennenes undertøy forandret seg ikke, men et avstivet liv ble tatt i bruk av enkelte.

Frem til begynnelsen av dette århundret dominerte den spanske drakten motebildet i Europa. I Spania stivnet denne drakttypen til en streng hoffmote, som var i bruk til omkring 1700. I de øvrige europeiske land forsvant de avstivede underskjørtene helt, hofterullene delvis, og kvinnedrakten ble enklere. Utviklingen gikk mot en drakt med et kortere liv og med rynket eller foldelagt skjørt som fikk tønneformet vidde ved bruk av mange underskjørt. Livet eller trøyen hadde enten en åpning som gikk sammen foran, eller så ble den festet til en løs brystsmekke, eventuelt til underlivet. Underlivet var nå var blitt et fint korsett med spiler. Løsthengende skjøter var vanlig, som på mannsdrakten. Ermene var vide med kniplingsmansjetter. Brede kniplingskrager som falt ut over skuldrene, erstattet etter hvert pipekragen både på manns- og kvinnedrakten. Omkring 1660 forsvant mannsdraktens utstoppede hengemage. Trøyen beholdt sine skjøter, men fikk høyere livlinje. De vide buksene fra slutten av 1500-tallet ble smalere og lengre, rynket sammen under kneet. Rett nedhengende bukser forekom også; de dekket enten kneet eller stanset rett ovenfor det.

I annen halvdel av 1600-tallet ble Paris det store motesenteret, en stilling byen siden har beholdt. Kvinnedrakten fikk strengere linjer enn i begynnelsen av århundret. Livlinjen ble senket, og korsettene snørt strammere, slik at midjen ble smalere. I 1680-årene ble skjørtet foldelagt til trøyen og heftet opp ved hoftene. Både trøye og skjørt kunne ha åpning midt foran, hvor korsett og underskjørt kom til syne. Undertøyet var da rikt dekorert og utgjorde en viktig del av selve drakten. I mannsdrakten gikk utviklingen mot stadig kortere trøyer og bukser med livlinje som ble senket ned mot hoftene. Mellom de to plaggene kom skjorten frem. De lave buksene fikk en voldsom vidde og ble pyntet med mengder av bånd. I 1690-årene hadde en ny mote for menn for alvor slått gjennom. Mannsdrakten var blitt tredelt og bestod nå av vest, frakk og stramtsittende knebukser. Frakken, som sporadisk var tatt i bruk fra 1660-årene, hadde først en forholdsvis rett fasong, men ble etter hvert innsvingt i livet. Den hadde store oppbretter på ermene, var knelang og krageløs. Først i perioden ble den båret tilknappet, i slutten av århundret ble den åpnet øverst for å gi plass til halsbind med lange, utsmykkede ender.

Mange kvinnedrakttyper var i bruk på 1700-tallet. Blant de viktigste var varianter av skjørt og liv eller trøyer, samt skjørt og ulike overkjoler (manteau). Under dette ble det brukt en serk og korsett, samt falske hofter og panier. Overkjolene var åpne foran. Populære navn for disse kjolene var robe a langlaise og robe a la francaise. Åpningen ble ofte lukket øverst, eller skjult av en fint dekorert brystsmekke, mens skjørtet som ble båret under, var synlig. Det var dette skjørtet som ble kalt underskjørtet, og hadde en annen funksjon enn senere tids underskjørt. Overkjolene kunne være vide uten markert livlinje, de kunne ha liv som var ettersittende foran, men som falt i løsthengende folder fra skuldrene ned til skjørtekanten bak(Watteau-folder, etter den franske maleren på denne tiden).  De kunne også ha helt ettersittende liv. Overkjolens skjørt kunne iblant heftes opp bak med knapper eller snorer, en mote som var særlig populær i siste fjerdedel av århundret, såkalt polonaise-stil eller sheperddress-stil, oppkalt etter kvinnene som passet på sauene ute på marken. Dette var en mer praktisk anlagt mote, med kortere skjørt, men like fullt svært dekorativ. Skjørtene fikk vidde av panieren i ulike fasonger ettersom moten skiftet. I starten av århundret var den mer rund, mens den etterhvert ble mer avlang. Som 1550-årenes farthingale hadde også denne ringer av hvalbarder. Ringene var formet slik at de gav ekstra vidde ut fra hver hofte, og skjørtet virket derfor bredt sett forfra, smalere sett fra siden.

Fra midten av århundret ble de store, avstivede underskjørtene bare brukt til stas, og vanlige stivede underskjørt, samt hoftestativ, overtok. Kvinnenes koniske  silhuett forsvant i 1790-årene. Under påvirkning av tidens klassisistiske og romantiske strømninger var motedrakten blitt enklere. Hele kjoler ble mer vanlig. Skjørtet ble smalere, og det som var av vidde, ble trukket stadig lenger bak. Livlinjen begynte å krype oppover noe som førte til at midjen var like markant som tidligere. Med den nye, slanke linjen forsvant hoftestativene til fordel for en pute festet i korsryggen. Puten ble iblant understreket ved små kapper fastsydd til kjolen i livlinjen bak.

I første halvdel av 1700-tallet fikk mennenes frakk og vest mer innsvinget fasong, med ettersittende liv og vippende skjøter. Frakkeskjøtene ble avrundet foran i siste tredel av århundret. Samtidig ble mansjettene stadig mindre, frakken fikk krage og vesten ble kortere. Knapper og knapphull ble brukt som pynt gjennom hele perioden. Det lange halsbindet ble tidlig byttet ut med et kort, og dette ble kombinert med kalvekrysset, et plissert stoffstykke festet i frontåpningen på skjorten.

Dette hundreåret viser tydelige endringer ved hvert tiår, med ulike overganger. I løpet av 1800-1820 ble kvinnedrakten ytterligere forenklet og fikk tilnærmet søyleform etter antikt forbilde. Livlinjen ble hevet opp under bysten, ermene ble ofte korte, og skjørtet falt glatt eller i sparsomme rynker mot gulvet. Den nye livlinjen var et resultat av en annen type korsett som ikke var fullt så stivt og som ble laget på en annen måte. I en kort periode kunne kvinner som ønsket det og som hadde anlegg for det, slippe kroppsformende undertøy. Kjolene ble ikke som tidligere sydd av silke og fløyel, men av tynt, helst hvitt bomullstøy som formet seg etter kroppen. Samtidig var det en utpreget bruk av sterke farger som pompeirødt, blått, grønt og gult, men også lysere varianter av disse. I 1820-årene ble stofftypene mer varierte, og livlinjen flyttet seg nærmere sin normale plass. Korsettet ble på nytt noe stivere, og også lengre. Skjørtet ble videre nederst, det samme ble ermene. Ulike typer puffermer var populære. Hårfrisyrene og hodeplaggene var også en viktig del av dette bildet. Skoene hadde lav hæl, og kunne være lave eller ha snøring/knepping oppover ankelen eller over vristen.

Mennenes drakt var fremdeles tredelt i bukse, vest og frakk. Både vesten og frakken fikk brede krager og ble dobbeltknappet. Frakken rakk til midjen foran og hadde lange skjøter bak. I Frankrike begynte tredjestanden tidlig å gå i lange bukser. Fordi plagget ble betraktet som et tegn på revolusjonært sinnelag, tok det lang tid før det slo igjennom. Etter slaget ved Waterloo i 1815 ble langbuksene imidlertid stadig vanligere. Den franske adel hadde tidligere hatt dominerende innflytelse på mannsdrakten. Nå overtok etter hvert britene. Den velstående borgerstanden trengte praktiske klær; silke og fløyel ble byttet ut med klede, og de lyse fargene med mørke. Mennenes drakt fikk med andre ord en hovedutforming som den med små endringer har beholdt frem til i dag.

I 1830-årene var kvinnenes livlinje kommet tilbake på sin naturlige plass; skjørtets og ermenes vidde var økt, og håret ble kunstferdig satt opp. Ermene skrumpet inn i 1840-årene, men skjørtet fortsatte å vokse, ved bruk av mange lag underskjørt, der noen var avstivet med hestehår eller ved vattering. De vide skjørtene nådde sitt høydepunkt omkring midten av århundret, særlig på grunn av ny teknologi som gjorde det mulig  å slippe mange lag underskjørt, og i stedet bruke krinoline av metall. Korsettet var en naturlig del av påkledningen, men i tillegg til krinolinen fikk kvinnene andre nye underplagg i første halvdel av 1800-tallet. Underbukser var blitt vanlige; løse bukseben, såkalte mamelukker, hadde vært brukt i en kort periode, og et lite tøyliv (underkrage) ble trukket utenpå linnet og korsett for at korsettet ikke skulle synes så godt gjennom kjolen. I 1820- og 1830-årene brukte også enkelte menn korsett for å oppnå den innsvingede timeglass-silhuetten. Disse ble kalt dandyer.

Herrefrakken med lange skjøter bak ble etter hvert et festplagg, mens en ny, lang frakketype med jevnlange skjøter rundt det hele langsomt overtok som dagligantrekk fra 1820-årene. Rundt midten av århundret fikk denne frakken en forholdsvis vid fasong og kunne få avrundede skjøter foran; senere ble den igjen mer ettersittende. Korte dressjakker ble brukt ved uformelle anledninger fra 1860-årene.

Mot slutten av 1860-årene ble krinolinens vidde mindre og smalere, og det ekstra stoffet i skjørtene ble trukket bakover. I 1870-årene overtok tilslutt køen (tournure). En kø er en stoppet pute, eller aller helst et stativ av ulike materialer(metall), gjerne trukket med stoff i ulike dekorative stoffer, som festes rundt livet med et belte eller snor. Køen kunne være både kort(over rompa) eller lang(ned til knærne). Skjørtet ble drapert over køen, og gjorde slik at kjolens vidde gikk ut fra korsryggen og bakover. Utover i 1870-årene var kjolene ganske ettersittende over mage og hofter, hovedformen var forholdsvis slank og langstrakt. Dette var et uttrykk for den naturlige formen, som man også så uttrykt i kunsten. I 1880-årene økte køen i omfang, og draperier og pynt ble stadig viktigere. 1890-årenes kjoler fikk en helt ny fasong uten kø. Skjørtene ble utskrådde, satt glatt over mage og hofter og hadde det som måtte være av vidde samlet bak. Puffermer av ulike typer var karakteristisk for tiåret. I løpet av dette tiåret ble det også vanlig å bruke bluse og skjørt, eventuelt med en liten jakke over.

Fra ca. 1900 og noen år fremover hersket S-linjen i kvinnedrakten. En ny korsett-type gjorde magen flat mens den la seg over baken og hoftepartiet. Figuren i profil minte dermed om en S, også på grunn av duebrystet, som kom av at blusene var dekorert slik at bysten ble større. Rundt 1908 gav et annet korsett og en ny drakttype kvinnekroppen en mer langstrakt, søylelignende form, og empiremoten kom delvis tilbake. De trange klærne med høytsittende livlinje og kimonoermer var inspirert av moten rundt 1800 samt av Østens drakt.

Fra og med første verdenskrig ble skjørtenes lengde et viktig spørsmål innen motedrakten. Kvinnene gikk ut i en annen type arbeidsliv langt enn før, og de fikk dermed behov for mer hensiktsmessige klær, blant annet med kortere skjørt. Tidligere hadde kvinnens draktstandard vært helt avhengig av mannens. Det sies at kvinner kledde seg i overensstemmelse med mannens sosiale stilling, men mote har veldig mye med økonomi å gjøre. Finere stoffer og gode skreddere har alltid vært kostbart, og kvinner over en viss stand hadde råd til å la seg skjemme bort i valget av stoffer og fasonger. Når kvinnen selv tjente penger og etter hvert ble mer økonomisk uavhengig, viste hun fram denne statusen på en annen måte enn tidligere.

I 1920-årene oppstod helt nye tendenser i kvinnedrakten. Kjolene fikk rett-opp-og-ned-fasong uten livlinje, eller med livlinjen ved hoftene. For første gang ble den formløse unge pike moteidealet. Kvinner med former brukte utflatende BH og hofteholder, som til slutt vokste sammen til et nytt underplagg, korselettet. Skjørtene ble knekorte i annen halvdel av 1920-årene, men den korte moten forsvant i 1930-årene. Skjørtene ble lengre, livlinjen kom på plass og klesplaggene fulgte kroppens linjer. Mot slutten av tiåret ble skjørtene igjen kortere og skuldrene brede. I tillegg ble det på moten å bruke vide bukser. Denne maskuline moten varte til 1947, da moteskaperen Christian Dior lanserte sin New Look. Myke former med skrå skuldrer, smalt liv, runde hofter og skjørt til langt ned på leggen overtok. En forholdsvis rett og enkel linje kom i bruk i annen halvdel av 1950-årene. Skjørtenes nederkant krøp nok en gang oppover, en utvikling som kulminerte med minimoten i midten av 1960-årene. På denne tiden skjedde det en påfallende endring i folks klesvaner. Ungdommen innførte en ny frihet i valg av klær, en frihet som etter hvert også tiltalte eldre generasjoner. Regler for hvordan man skulle være kledd ved bestemte anledninger, ble forlatt; dongeriantrekk og smoking ble brukt om hverandre utover i 1970-årene. For mennene førte denne nye holdningen blant annet til at det for første gang siden slutten av 1700-tallet ble akseptert at også de kunne interessere seg for klær og kle seg fantasifullt. De fikk dessuten muligheten til å kle seg i klær som var mindre kompliserte enn tidligere, som myke bukser i velurtrikot med tilhørende genserlignende overdeler, og ikke like mange lag.

Den nye valgfriheten var nok til dels en reaksjon mot moteveldet, mot gjengse oppfatninger av hva som var stygt og pent, korrekt eller upassende. Men resultatet var at denne reaksjonen selv dannet mote, slik at nye «ferdig slitte» og krøllete dongeriplagg ble solgt til like høye priser som tradisjonelle, pene klær. Man har dermed fått et meget mer variert motebilde med flere retninger og mer for enhver smak. Et eksempel på variasjonsmulighetene er skjørtelengden. Rundt 1970 kunne den både være lårkort, legglang og fotsid, og senere har aldri én lengde fått dominere motebildet totalt. Minien, som forsvant utover i 1970-årene, kom igjen i 1980-årene og er fremdeles aktuell sammen med andre, valgfrie skjørtelengder. 1970-årene var ellers det tiåret hvor det ble akseptert at kvinner kunne bruke bukser til alle anledninger. Mens 1970-årenes klær ofte var ganske ettersittende, var vidde, skulderbredde og mange plagg utenpå hverandre karakteristisk for deler av 1980-årenes mote for begge kjønn.

Fra 1990-årene og frem til i dag har motebildet vært preget av mange, parallelle trender. Klærne er snart minimalistisk enkle, snart overdådig glitrende, noen ligner tidligere tiders moter, andre har originale nye fasonger. Det er spillerom for individuell påkledning, og moten skapes like gjerne på gaten som i motehusene i Paris, Milano, New York og Tokyo. Se også hodeplagg, klær og mote.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.