Et museum er en offentlig eller privat institusjon som rommer en systematisk samling av gjenstander og som er tilgjengelig for publikum. Foruten innsamlings- og utstillingsvirksomhet driver de fleste større museer også med forskning, undervisning og utgir publikasjoner i sitt fag.

Verdens museer er samlet i en organisasjon, ICOM (International Council of Museums), knyttet til UNESCO og med sete i Paris. Norsk kulturråd, avdeling for museum og kulturvern, driver utviklingsarbeid og er rådgiver for staten i museumsspørsmål.

Museer kan inndeles på mange måter. Et hovedskille går mellom de naturhistoriske og de kunst- og kulturhistoriske museene. Naturhistoriske museer er ofte knyttet til universitetene.

De fleste museene er såkalt kulturhistoriske. Det vil si at de samler på gjenstander som forteller om den materielle og dermed også den åndelige kulturen innenfor vedkommende museums samleområde. Samleområdene kan for eksempel være basert på:

  • Geografi: En by eller bygd, et distrikt eller land
  • Etater: Post, toll, jernbane
  • Næringer: Sjøfart, fiskeri, bergverk
  • Spesielle epoker: Slik som de arkeologiske museer
  • Kjente personer
  • Bestemte kulturer: Som de etnografiske museer med materiale fra urfolkenes kulturer.

Selv om mange kulturhistoriske museer nå er opptatt av å sikre seg eksempler fra dagens gjenstandskultur, er det karakteristisk for dem at deres materiale er historisk og at de vil vise det typiske, det vanligste. De kulturhistoriske museene samler etter representative prinsipper, i motsetning til de museene som samler selektivt. 

Kunstmuseene og kunstindustrimuseene samler henholdsvis fri og anvendt kunst. Disse museene samler selektivt, det vil si at de gjør et utvalg, gjerne etter kvalitetskriterier. 

Like vesentlig som museenes innsamlingsvirksomhet, er innsamlingen av dokumentasjon. Med det menes sikring av alle opplysninger knyttet til gjenstanden eller kunstverket. Utstrakt forskning drives ved de større museene, blant for å vite hva man bør sikre seg, og for at den økte erkjennelse kan formidles videre til både forskerne og allmennheten. Det legges derfor stor vekt på presentasjonsformen.

Et viktig mål for alle museer er å sikre sitt gjenstandsmateriale mot ødeleggelse. Denne virksomheten utgjør et eget fagområde, museologi, som det undervises i ved norske universiteter. 

Museene formidler ikke bare kunnskap. For en del museer, særlig kunstmuseene, er det vesentlig å gi publikum opplevelser. Det henger sammen med museenes funksjon som rekreasjonskilde.

Oldtidens mest berømte museion lå i Alexandria. Selve betegnelsen ble tatt opp igjen på 1600-tallet og brukt om samlinger som en del lærde anla av skrifter, antikviteter, kuriositeter, og lignende. Allerede i oldtiden eksisterte slike samlinger. Vi finner dem kontinuerlig ved templer, kirker, hoff osv. Materiale fra noen av de gamle skattkamre, rustkamre, relikviesamlinger, naturaliekabinetter og kunstgallerier er innlemmet i eksisterende museer.

British Museum i London regnes som det første museum i moderne mening, grunnlagt i 1753. Med sine omfattende samlinger og internasjonale aktivitet ble museet på mange måter retningsgivende. Behovet for å markere den nasjonale identitet og ønsket om å demonstrere nasjonens eller regimets verdighet har spilt stor rolle i den følgende utbygging av det internasjonale museumsvesen. Større museer fikk plass i eksisterende slott eller nye praktbygninger.

I utviklingen av museumsvesenet viste det seg vekslende interesse for ulike samleområder. De eldste museene hadde som regel meget allsidige og uensartede samlinger, med blant annet bøker, manuskripter, oldsaker, mynter, naturhistorisk materiale, kunstskatter, våpen og trofeer. Slik var det også med mange av de eldre norske museene.

Fra 1850-årene og utover ble det opprettet en lang rekke kunstindustrimuseer med det pedagogiske siktemål å heve den estetiske kvalitet i industri og håndverk. Fra slutten av 1800-tallet kom en bølge av kulturhistoriske friluftsmuseer. Under nasjonalromantikken ble man klar over at det gamle statiske bondesamfunnet med naturalhushold var under rask nedbryting, og det gjaldt å redde materiale. De nordiske land har spilt en ledende rolle i dette arbeidet. Mange friluftsmuseer har fått avdelinger for bykultur og i den senere tid også arbeiderkultur.

Selv om det fortsatt finnes museer av den eldre «altomfattende» type, finner man etter hvert også en tendens til spesialisering i de enkelte fagområder. På den annen side gir mange museer publikum et særdeles allsidig tilbud, med for eksempel musikk, dans eller skuespill.

Det første forsøk på å skape et offentlig museum i Norge ble gjort av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim umiddelbart etter at det ble stiftet i 1760, men samlingene lå lenge brakk. Den antikvariske samling som Det Kongelige Selskap for Norges Vel startet i 1810, er grunnlaget for Oldsaksamlingen ved Universitetet i Oslo. Bergens Museum fra 1825 var karakteristisk for de eldre museene med sine omfattende samlinger innenfor naturhistorie så vel som kulturhistorie. Kristiansand Museum ble etablert i 1828, Arendal Museum i 1832. Snart kom mer spesialiserte museer som f.eks. Nasjonalgalleriet i Oslo (1837) og Kunstindustrimuseet samme sted (1876). Mot slutten av århundret ble de første friluftsmuseene opprettet, blant annet De Sandvigske Samlinger og Norsk Folkemuseum. Dermed var det introdusert en museumstype som har fått overveldende utbredelse i Norge. Bygdetun finnes nå i de fleste landkommuner, mens byene har mer vekslende typer.

Etter hvert ble det etablert en rekke ulike museer, som teknisk museum, vegmuseum, flymuseum, fotomuseum, fjellmuseum, oljemuseum, bremuseer, industrimuseer m.m. Mange av disse museene ligger i distriktene, nært knyttet til de temaene de tar opp. Samtidig er det en tendens mot en bredere tverrfaglighet i utstillingene, med integrering av natur, kultur og miljø. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.