Kunstindustrimuseet i Oslo

av Lars Mæhlum. CC BY SA 3.0

Nasjonalgalleriet.

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Et museum er en offentlig eller privat institusjon som rommer en systematisk samling av gjenstander og som er tilgjengelig for allmennheten.

ICOM (International Council of Museums) sier at museer er ikke-kommersielle, permanente institusjoner i samfunnets tjeneste. De er åpne for allmennheten, skal gi mulighet for studier, utdanning og fornøyelse. Museenes oppgave er å samle, bevare, utforske og formidle materielle vitnesbyrd om menneske og miljø. ICOMs definisjon av museer legges også til grunn for museumsdrift i Norge.

Verdens museer er samlet i ICOM, som er knyttet til UNESCO og som har sete i Paris. Norsk kulturråd, avdeling for museum og kulturarv, har hovedansvar for utvikling av museumssektoren i Norge. Det gjøres gjennom rådgiving, forvaltning og konkrete utviklingstiltak.

Museer kan inndeles på flere måter. Et hovedskille går mellom de naturhistoriske og de kunst- og kulturhistoriske museene.

Naturhistoriske museer er ofte knyttet til universitetene, og kan inneha geologiske, zoologiske, paleontologiske, mineralogisk og botaniske samlinger. Noen naturhistoriske museer innehar også etnografiske samlinger. Museene har sin opprinnelse i den eldre typen naturaliesamlinger som tilhørte universalmuseet eller raritetskabinettene.

I dag er kulturhistoriske museer den dominerende museumstypen i Norge. Kulturhistoriske museer samler på gjenstander som forteller om den kulturen de er satt til å forvalte. Prinsippet for innsamling av gjenstander for disse museene kan være basert på:

  • Geografi: En by eller bygd, et distrikt eller land
  • Statlige etater: Post, toll, jernbane, vei
  • Næringer: Sjøfart, fiskeri, bergverk, skogbruk
  • Spesielle tidsepoker: Slik som ved de arkeologiske museene
  • Kjente personer, såkalt personmuseer
  • Bestemte kulturer: Som de etnografiske museer med materiale fra urfolks kulturer.

Selv om mange kulturhistoriske museer nå er opptatt av å sikre seg eksempler fra dagens gjenstandskultur, er de karakterisert ved et historisk materiale og ved at de vil vise det typiske – det vanligste. De kulturhistoriske museene samler etter representative prinsipper, i motsetning til de museene som samler selektivt.

Kunstmuseene og kunstindustrimuseene samler henholdsvis fri og anvendt kunst. Disse museene samler selektivt, det vil si at de gjør et utvalg, gjerne etter kvalitetskriterier.

Innsamling og dokumentasjon av gjenstander er vesentlige sider ved museenes virksomhet. Med dokumentasjon menes sikring av opplysninger knyttet til gjenstanden eller kunstverket. Forskning er også en prioritert oppgave ved de større museene. I tillegg er det et viktig mål for alle museer å sikre sine samlinger mot ødeleggelse.

Dagens norske museer møter krav om forskning, at de skal være aktuelle og profesjonelle, og utøve en aktiv samfunnsrolle. Museene skal videre utøve kritisk refleksjon og formidling, og være åpne institusjoner blant annet ved at museets samlinger og kunnskap gjøres tilgjengelig digitalt.

Ordet museion betegner stedet for å dyrke museene – de ni gudinner som beskytter vitenskapen og de skjønne kunster i gresk mytologi. I antikken ble biblioteket i i Alexandria, omtalt som det største og mest kjente museion.

Betegnelsen museum ble tatt opp igjen på 1600-tallet. Da betegnet det eldre samlingene som gjerne ble kalt raritetskabinett. Disse samlingene var som regel meget allsidige, med blant annet bøker, manuskripter, oldsaker, mynter, naturhistorisk materiale, kunstskatter, våpen og trofeer. Samlingene var altomfattende og kjennetegnet ved at de skulle bestå av naturens og kunstens sjeldenheter, og som skulle studeres og nytes. Raritetskabinettene var private og knyttet til fyrster, lærde og borgerlige. Slike samlinger etablerte seg først i de italienske bystatene på 1500- og 1600-tallet og tjente som forbilde for kuriositetskabinetter over hele Europa i de kommende århundrene.

Utover 1700-tallet mistet vitenskapen og de høyere klasser i Europa interessen for det avvikende og kuriøse og raritetene mistet sin posisjon i samlingene. Samlingskulturen endret seg og ble erstattet av opplysningstidens tanker om naturen og kulturen som en helhetlig orden. Opplysningstidens samlinger ble etablert med formål om å forstå det alminnelige. Naturen og den sosiale virkeligheten skulle gjenspeiles i samlingene som ble tuftet på harmoni, orden og måtehold. Samlingene som gjerne blir omtalt som universalsamlinger, ble systematisert ut i fra hvilket av naturens rike tingene tilhørte: natursaker, kunstsaker og oldsaker.

British Museum i London regnes som det første moderne museum basert på opplysningstidens samlingsideer, grunnlagt i 1753. Med sine omfattende samlinger og internasjonale aktivitet ble museet forbilde for tusenvis av museer og samlere verden over. Museet var også blant de samlingene som tidlig ble offentlig tilgjengelig for allmennheten. Andre museer som tidlig var åpne for et allment publikum var Museum Fridericianum i Kassel (1779), kunstmuseet Louvre i Paris (1793) og Musée des Monuments Francais (1795).

Behovet for å markere nasjonale identitet og ønsket om å demonstrere nasjonens eller regimets verdighet har spilt stor rolle i den følgende utbygging av museene. Større museer fikk plass i eksisterende slott eller nye praktbygninger.

Fra 1850-årene ble det opprettet en rekke kunstindustrimuseer i Europa med mål om å heve den estetiske kvaliteten i industri og håndverk. Museene var en del av The Arts and Crafts Movement med pionerene forfatteren og kunstkritikeren John Ruskin og tekstildesigneren og aktivisten William Morris, i spissen. Kunstindustrimuseene ble opprettet som en reaksjon på det ødeleggende ved industrialiseringens produkter og for å heve håndverkets status. Til å begynne med var kunstindustrimuseene modellmuseer som skulle virke som forbilde for håndverkere og være oppdragende for den moderne konsumenten. Det første av denne typen museer var The Victoria and Albert Museum i London (1852). Siden skjedde det også en historisk vending i disse museene.

Det første forsøk på å skape et offentlig museum i Norge ble gjort av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim umiddelbart etter at det ble stiftet i 1760, men samlingene lå lenge brakk. Den antikvariske samling som Det Kongelige Selskap for Norges Vel startet i 1810, er grunnlaget for Oldsaksamlingen ved Universitetet i Oslo. Bergens Museum fra 1825 var karakteristisk for de eldre universalmuseene med sine omfattende samlinger innenfor naturhistorie så vel som kulturhistorie. Kristiansand Museum ble etablert i 1828, Arendal Museum i 1832.

Snart kom mer spesialiserte museer som f.eks. Nasjonalgalleriet i Oslo (1837) og kunstindustrimuseene. Først ble Kunstindustrimuseet i Oslo etablert (1876), siden kom Vestlandske Kunstindustrimuseum (1887) og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum (1893).

Fra 1890-årene skjedde det en nyorientering innen norsk museumstenkning da de nasjonale kulturhistoriske museene fant sin form. De første friluftsmuseene ble opprettet, blant annet Maihaugen -De Sandvigske Samlinger og Norsk Folkemuseum. Dermed var museumstypen som kom til å få en overveldende utbredelse i Norge introdusert. Folkemuseene gjorde identitetsbygging til et viktig aspekt ved museenes virksomhet, og innførte en tenkning som fremdeles har stor betydning i norsk museumspolitikk. Folkemuseer og Bygdetun som er avleggere av friluftsmuseumstankegangen, fantes etterhvert i de fleste landkommuner, mens byene hadde mer vekslende typer museer.

Etter hvert ble det etablert en rekke ulike museer, som Norsk teknisk museum, Norsk vegmuseum, flere flymuseer, fotomuseer, fjellmuseum, Norsk oljemuseum, bremuseer, industrimuseer m.m. Mange av disse museene ble lagt i distriktene, nært knyttet til de temaene de fokuserer på.

De seneste to tiårene har norske museer vært gjennom en omfattende sammenslåingsprosess, hvor en rekke stor og små museer er blitt konsolidert i store regionale enheter. Eksempler på slike museumsenheter er: Museene i Akershus (MIA), Anno Museum som består av stor og små museer for hele Hedmark og MiST som betegner Museene i Sør-Trøndelag.

  • Amundsen, Arne Bugge og Bjarne Rogan (red) 2010. Samling og museum. Kapitler av museenes historie, praksis og ideologi. Oslo: Novus forlag.
  • Brenna, Brita 2010. "Tidligmoderne samlinger. Fra det kuriøse til det normale". I: Amundsen, Arne Bugge og Bjarne Rogan (red). Samling og museum. Kapitler av museenes historie, praksis og ideologi. Oslo: Novus forlag.
  • Eriksen, Anne 2009. Museum. En kulturhistorie. Oslo: Pax forlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.