Karl Friedrich Schinkels Neue Wache i Berlin, 1817-18, et av nyklassisismens mest betydningsfulle byggverk.

Lars Mæhlum. fri

Arkitekturhistorie er historien om hvordan arkitektur endrer seg i ulike tider og på ulike steder. De idémessige sidene ved arkitekturen i ulike epoker kommer i første rekke til uttrykk i hvilken type byggeoppgaver som er vurdert som de viktigste innenfor de ulike miljøene. Den stilen som da blir utviklet, vil da i forenklet eller tillempet utgave sette sitt preg på den totale arkitekturen i miljøet.

I de mesopotamiske rikene bestod disse oppgavene i første rekke av helligdommene, det vil si zigguratene, og fyrstepalassene. Her var rommene samlet om indre gårder, mens tette murer lukket mot omverdenen. Det var en arkitektur som fortrinnsvis virket ved det innadvendte og ved det massivt skulpturelle. De berikende elementene artet seg mest som brede, keramiske friser med figurer, lagt i veggens plan. Brede, rettlinjede gater ble ført vinkelrett mot inngangspartiene, som var noenlunde sentralt plassert. Dette aksemotivet uttrykker makt og evne til å beherske situasjonen, og det er siden den gang mye brukt i europeisk arkitektur. På byplan viser det samme uttrykket seg gjennom store byer omkranset av murer med rekker av tårn.

Den egyptiske steinbyggekunsten er rik på former overført fra mer primitive byggemetoder med siv, tre og leire. Dette er et trekk som ellers kjennetegner utviklingen også innenfor resten av oldtidens kulturområder. I forbindelse med gravbygningene utvikles i den eldste tid, frem til ca. 2500 f.Kr., en interesse for de stereometriske abstraksjoner som kulminerer med de ufattelig store pyramider med tilhørende tempelanlegg. Pyramidene er også solsymboler. Samtidig er egyptisk arkitektur karakterisert ved intimt forhold til naturen, illustrert blant annet ved søylenes utforming som planter, helst sammenbuntede og i sterkt stilisert utgave, svarende til omformingen i stein. Ved sitt preg av vekster gir de uttrykk for en konstruktiv misjon, men ikke ved sin utforming for øvrig. De store tempelanlegg, som kunne bli påbygd gjennom generasjoner, er strengt aksiale (ordnet langs en fast akse), med søylegårder og -haller lagt på rad innenfor hverandre. Rampen var også et yndet motiv. Alt uttrykker det rett fremadskridende og stigende, illustrerende for en livsholdning med evigheten for øye. Disse tempelanlegg er rike på skulpturer, gjerne i helt ensartede utgaver, og både søyleskaft, bjelker og veggflater er dekket av fargerike figurer og hieroglyfer i innhugd relieff, i fortellende og besvergende hensikt.

Kreta etablerte handels- og sjøfolk en mer profant preget kultur, fortrinnsvis kjent fra palasset i Knossos, som ble bygd i tiden 1800–1600 f.Kr. Planløsningen er her av bevisst labyrintisk art ordnet rundt en stor sentralplass, med intime romvirkninger, knyttet til vidløftige trappeanlegg, korridorer og lyssjakter, og fargerike veggmalerier.

I Hellas finnes noe av det samme i Tiryns' og Mykenes kongeborger, bygd omkring 1300 f.Kr., hvor de kongelige residenser er som en tett sammenstilling av forskjellige hus, med den store hallen som det sentrale. Denne hallen, megaron, som hadde sitt tak trukket frem over inngangspartiet, hvor det var båret av søyler, danner grunnlaget for utviklingen av det greske tempelet. Slik dette fremstår i tiden frem mot 400-tallet f.Kr. i stadig mer artikulert utgave, har det søyler, ikke bare i gavlene, men hele veien rundt, omkring den vindusløse cella innenfor. De representerer en arkitektur løsrevet fra det mystisk, symbolsk og bruksmessig bestemte, og står dermed som en forherligelse og en abstraksjon av selve begrepet hus, med vekten lagt på det konstruktivt uttrykksfulle og det harmoniske i betydningen: det som hviler i seg selv. Man kan også kalle denne arkitekturen objektiv, og således et uttrykk for de første mennesker som higet mot objektiv erkjennelse av eget vesen. Derfor ble den også av langvarig betydning for arkitekturens videre utvikling i Europa. Det konstruktivt logiske finnes særlig uttrykt i søylene og deres forhold til bjelkelaget i den tunge doriske og den lettere joniske orden. Som en sen variant av den siste kom den korintiske. Den hellenistiske arkitektur gjorde direkte bruk av disse ordener, men i forbindelse med mer omfattende og kompliserte oppgaver, knyttet til nye samfunnsforhold.

I den romerske arkitektur gjenfinnes de samme elementer, om enn i mer forsiret utgave. Helt selvstendig er derimot romernes innsats i forbindelse med rommet, både som interiør og uterom (plass), hvor halvrunde nisjer og søyleganger blir innført som et nytt, sprengende og spenningsfylt element – overensstemmende med en mer dynamisk og altomspennende situasjon. I forbindelse med de før omtalte institusjonsbygninger utvikles en overdådig praktarkitektur, hvor de greske søyleordener går inn som et dekorativt relieff-element i byggverk som i konstruktiv henseende er preget av buen og hvelvet. Den senromerske arkitektur kjennetegnes av stadig enklere og mer kubisk betonte eksteriører, mens interessen i stigende grad samles om det innvendige, hvor de utpregede flatedekorasjoner, som mosaikk og marmorinkrustasjoner (marmorinnlegg), etter hvert avløser den mer modellerte behandling.

I den tidlige kristne arkitektur kommer disse trekk enda sterkere frem, idet kirkene får et prunkløst ytre, men et desto rikere interiør, der romløsninger og veggdekorasjoner sammen danner rike kultrom. Særlig fremtredende er dette ved de bysantinske kirkene. Et annet, nytt virkemiddel i denne arkitekturen er fordelingen mellom primære, sammenfattende konstruksjoner og sekundære, mer utfyllende. Det er som om det blir operert i to skalaer, noe som gir komposisjonene en slags sammenvevd karakter.

Dette utvikles videre i den middelalderske arkitektur, med høymiddelalderens gotiske katedraler som de fornemste eksempler, preget av et slags stigende, konstruktivt mylder av uttrykk, og hvor eksteriør og interiør i sjelden grad står som uttrykk for én og samme disposisjon. Et ønske om stadig større vinduer med glassmalerier kombinert med trangen til å understreke det konstruktive fører til at de mellomliggende veggflater i stadig større grad kan gjøres mindre, slik at byggverket får preg av rent skjelett med tynne vegger og store vinduer støttet av sinnrike strebesystemer.

Renessansens arkitektur betegner en reaksjon mot det formløse i dette spillet, bygningskroppene får igjen karakter av kuber og andre, klart definerte volumer, slik det lettest lot seg gjennomføre i forbindelse med de palasser som nå kom inn blant de toneangivende oppgaver. Man dyrket de udiskutable proporsjoner, bestemt av klare tallforhold, diagonaler og likesidede triangler, – det vil si at man i ett og alt søker mot det beherskede, etter hvert beriket med gresk-romerske søyleordener og andre detaljer. Trangen til å ha helheten under tydelig kontroll gjør seg også gjeldende i de geometrisk utformede byplanene, sammenfattet innenfor murenes regelmessige polygoner. Fra denne tid av stammer den ennå rådende oppfatning at den mer eleverte arkitektur er å betrakte som et personlig arbeid, knyttet til arkitektens navn. Den «rene» renessansearkitektur finnes for øvrig nesten bare i Italia. Nordenfor Alpene ble de nye idealer forenet med de middelalderske, livligere former.

Men i 1500-tallets manierisme og det følgende århundres barokk kommer det også i denne arkitektur inn et stadig spenningsmoment, i form av det konstruktivt ulogiske, av kontrastvirkninger mellom materialer, og mellom krumme og plane, frem- og tilbaketrukne romelementer. Det er igjen en beveget, motsetningsfylt tid, preget av kamp mellom tro og vitenskapelig erkjennelse. De eneveldige fyrstene dyrker det pompøse, sammen med storstilte, aksiale oppbygninger. I byene søker man å gi hele kvarterer et ensartet preg, det anlegges plasser med omliggende bygninger utformet med tanke på de dramatisk bevegede romvirkninger, og for selve byplanen betraktes de geometrisk bestemte gateforløp som ideale.

Under nyklassisismen, som begynner å gjøre seg gjeldende i siste halvdel av 1700-tallet, vender man nok en gang tilbake til antikken, nå fortolket i stadig mer puristisk utgave. Borgerklassen blir stadig mer toneangivende, og i mange tilfeller ønskes det demonstrert dannelse og moral. De omskiftelige forhold som følger med den industrielle revolusjon, gir seg for arkitekturens vedkommende utslag i historismen, det vil si en stilblanding der man gjør bruk av historiske stilformer, gjerne avpasset etter byggenes funksjoner. Det oppstår utover på 1800-tallet en rekke ny-stiler i tillegg til nyklassisismen, som nygotikken, nyrenessansen og til slutt nybarokken. I slutten av perioden ser man også en rekke bygg der flere stilarter eklektisk er blandet sammen. Det er ofte pekt på at tidens arkitekter søkte forankring i tidligere perioders kulturverdier under en samfunnsmessig og teknisk utviklingsprosess, som på samtiden virket kaotisk. Overfladisk kan nok tidens arkitekturbilde virke kaotisk, den nære ettertid kalte da også perioden for stilforvirringen, men 1800-tallet frembrakte ikke bare en rekke byggverk av ypperste kvalitet, men også helt nye bygningstyper som fabrikkbygninger, salgs- og utstillingshaller og ikke minst jernbanestasjoner, bygningstyper der jernkonstruksjoner ble benyttet i utstrakt grad.

Forsøk på å finne frem til en selvstendig moderne arkitektur gav seg omkring år 1900 utslag i jugendstilen, samtidig med at en ny interesse for nasjonenes historie førte til at man vendte seg mot de nasjonale, anonyme byggeskikker. Mellom 1900 og 1920 ser man en ny barokkpreget retning, og i 1920-årene enda en variant av nyklassisismen. Dette ble imidlertid korte episoder, og etter slike forsøk i forskjellige retninger, ble alle bestrebelser i retning av en ny og moderne arkitektur samlet innenfor funksjonalismens program. Foruten den før omtalte målsetting betegnet dette en trang til å gjøre rent bord, bryte med fortidens historiske former og finne frem til arkitekturens grunnverdier, tilpasset den verden som i stigende grad ble preget av maskiner. I motsetning til det klassisk-statiske søkte man igjen det dynamiske, som et tidens kjennetegn, oppnådd ved oppløsning av bygningsmassene og ved å la romformene gli over i hverandre eller på aktiv måte arbeide sammen med uterom og landskap.

Hovedstrømningen i etterkrigstidens arkitektur går under betegnelsen internasjonal stil, en betegnelse som noe misvisende har vært brukt synonymt med funksjonalisme. For i tillegg til å stå på funksjonalismens program, bygger den internasjonale stilen på estetiske idealer fra russisk konstruktivisme, den nederlandske De Stijl, Bauhausskolen og den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier, og kombinerer disse med anvendelse av moderne produksjonsteknologi. Denne internasjonale stilen definerte ingen entydig norm for det arkitektoniske uttrykket, men søkte under slagordet «less is more» mot en forenkling av formspråk og motivbruk som resulterte i en nærmest puristisk arkitekturoppfatning med enkle, geometriske bygningskropper uten karakteriserende detaljer, og med liten tilknytning til stedlig egenart.

Som en reaksjon på den moderne arkitekturens forenklede formidealer, vokste det i 1970-årene frem en motbølge, en postmoderne arkitektur som igjen søkte mot det formalt bestemte. Heller ikke nå kan man i utgangspunktet snakke om en stil i den vanlige betydningen av ordet, men snarere om en udogmatisk holdning til formuttrykk som gav grobunn for en rekke vidt forskjellige fremstøt for å definere et arkitektonisk fundament. Et fellestrekk for disse ulike retningene var interessen for den klassiske formverden og derigjennom ønsket om en figurativ bygningskunst som i sterkere grad enn modernismen kunne uttrykke menings- og symbolinnhold ved bruk av kjente motiver.

Selv om postmoderne arkitektur i utgangspunktet var ment som en frigjørende reaksjon på modernismen, og ikke en stil, utkrystalliserte det seg allikevel helt klare definerbare tendenser, som mot slutten av 1980-årene utviklet seg i retning av stilkonformisme. I USA vokste det således frem en form for nyklassisisme med Michael Graves og Robert Venturi som forgrunnsfigurer, mens europeiske arkitekter, som Aldo Rossi og brødrene Leon og Rob Krier, arbeidet i en rasjonalistisk tradisjon med en målsetting om å revitalisere den europeiske – og spesielt den søreuropeiske – bykulturen, ved å legge vekt på formgivningen av gateløp og plassdannelser i samspill med bygningsmasser og flater.

Arkitekturen har til alle tider vært en refleks av tendenser som ytrer seg i kultur- og samfunnslivet ellers. I forlengelsen av, og til dels parallelt med, postmodernismen så man også en annen tendens i arkitekturen utover i 1980-årene. Inspirert av tenkere som Derrida og Foucault arbeidet flere arkitekter med å utforske det arkitektoniske språkets grenser. Ved å benytte seg av såkalt dekonstruksjon eller dekomposisjon oppløses den arkitektoniske helheten i mindre bestanddeler som settes sammen i nye og uvante sammenhenger med logiske brudd mellom bestanddelene. Dekonstruktivismen er hovedsakelig en teoretisk posisjon, preget av en analytisk spørrende holdning til arkitekturens muligheter, men den er også blitt virkeliggjort gjennom arbeidet til en gruppe betydelige arkitekter. Spesielt må nevnes Peter Eisenmans boliger og Villetteparken i Paris, tegnet av Bernard Tschumi.

Det kanskje viktigste resultatet av postmodernismen var bruddet med modernismens tese om nødvendigheten av en objektiv internasjonal arkitektur. På tvers av de ulike retningene innenfor postmodernismen så vi en felles tendens til å ville legge vekt på den sammenhengen en bygning opptrer i og til å ta det foreliggende eksisterende bygningsmiljøet som utgangspunkt for den arkitektoniske utformingen. Ved å knytte tolkningen av det allerede foreliggende til særegne lokale karakteristika, oppstår det vi forstår som regionalisme.

Arkitekters interesse for stedet gikk i 1990-årene parallelt med en allmenn interesse og bekymring for de visuelle omgivelsene, der omgivelsene ikke bare omfatter det vi tradisjonelt forbinder med arkitektur, men alle de menneskeskapte elementene og gjenstander som omgir oss.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.