Gian Lorenzo Bernini

Gian Lorenzo Bernini var en italiensk billedhugger, arkitekt, maler, tegner, og scenograf. I tillegg skrev han teaterstykker, tegnet kulisser, designet medaljer, møbler og vogner og restaurerte antikk skulptur. Bernini var barokkens største multitalent og kan anses for å være 1600-tallets Michelangelo. Han var sønn av billedhuggeren Pietro Bernini (1562–1629), som var hans første lærer. Familien flyttet til Roma omkring 1605–1506. De tidligste verkene laget han som ung gutt i samarbeid med faren Pietro.

Etter hvert som han ble en anerkjent kunstner etablerte han sitt eget verksted med et stort antall elever og assistenter.

Ingen enkelt kunstner har preget Roma i så stor grad som Bernini, han var skaperen av barokkens Roma. Hans kunstneriske kraft er synlig både i byrommet, kirker, palasser og museer. Bernini var barokkens mesterregissør som gjorde Roma til «Det store verdensteater».

Bernini levde under 10 paver og arbeidet under 8 av dem. De viktigste var de tre store «byggepavene» på 1600-tallet: Urban VIII Barberini, Innocens X Pamphili , Alexander VII Chigi .

Skulpturen San Sebastian (1616–1617), regnes for å være Berninis første selvstendige verk uten noen synlige spor av farens stil. Verket beskrives også som den første fullmodne barokke skulptur.

Den svært kunstinteresserte kardinal Scipione Borghese (1577-1633), nevø av pave Paul V, var Berninis første oppdragsgiver. Han hadde en stor kunstsamling i sin private villa i utkanten av Roma, i dag kunstmuseet Galleria Borghese. Det tidligste verket av Bernini til samlingen var sannsynligvis Geita Amalthea med Jupiterbarnet og en faun (1612–1614), hans første selvstendige verk. Han laget så fire skulpturer for Scipione Borghese som alle viser hvordan Bernini dramatiserte motivet som på en teaterscene.

Aeneas, Anchises og Ascanius som flykter fra Troya (1618–1619) viser et motiv fra Vergils Aeneiden der den trojanske prinsen Aeneas bærer sin blinde far Anchises på skulderen med sønnen Ascanius ved siden. Hodet til Aeneas har tydelige trekk fra Den gjenoppståtte Kristus laget av Michelangelo (1514–1521) i kirken Santa Maria Sopra Minerva. Muskelspillet hos Aeneas og de slappe hudfoldene til Anchises er levende fremstilt.

Den neste skulpturen var Pluto og Proserpina (Bortførelsen av Proserpina) (1621–1622) som viser en hendelse fra Ovids Metamorfoser. Gester, ansiktsuttrykk og ulike overflater viser hvordan Bernini videreutviklet sin tekniske dyktighet og fikk det harde marmoret til å fremstå som levende kropper. Tårene på kinnet til Proserpina ser like ekte ut som på et maleri.

I Statuen av David (1623–1624) ses den bibelske helten i det øyeblikket han er i ferd med å slynge steinen mot kjempen Goliat. Med rynkete bryn og sammenbitt munn vrir David kroppen og samler maksimalt med krefter før den avgjørende handlingen. Vi som tilskuere må forestille oss Goliat et sted bak oss, og vi blir dermed involvert i handlingen. Gjennom bevegelsen og uttrykket til David har Bernini forent det kunstneriske rommet med det virkelige rommet. Dette var begynnelsen på den barokke idèen om å ta i bruk omgivelsene rundt skulpturen. Ansiktet til David er Berninis selvportrett. Kardinal Maffeo Barberini, den senere pave Urban VIII, kom innom verkstedet til Bernini og holdt speilet opp foran ham.

Den siste skulpturen var Apollo og Daphne (1622-1625) med et tema fra Ovids Metamorfoser. Guden Apollo er forelsket i nymfen Dafne og Bernini har fanget det øyeblikket da den løpende Apollo griper rundt midjen til Dafne som blir forvandlet til et laurbærtre. Med sin tekniske virtuositet har Bernini her overgått marmorets grenser og har omskapt en litterær tekst til et levende, skulpturelt drama, som på en teaterscene.

Teresas ekstase (1647–1651), utsmykningen av Cornarokapellet i Santa Maria della Vittoria, er et strålende eksempel på Berninis unike evne til å forene skulptur, arkitektur og maleri til en dekorativ og følelsesladet helhet. Sentralt i verket ses en marmorgruppe av Santa Teresa og engelen med en pil i hånden. Bernini har fanget det henførte uttrykket til Teresa idet pilen gjennomborer henne og fører henne inn i en himmelsk ekstase. På hver side sitter medlemmer av Cornarofamilien i små nisjer og er vitne til dramaet.

Bernini startet tidlig med å lage portretter. Han var nyskapende når han med sin geniale teknikk forvandlet marmoret til en naturtro gjengivelse av personens fysiske og psykologiske særtrekk. Det var Bernini som skapte den fullmodne barokke portrettbysten. I et portrett av Pave Urban VIII (1623–1624) har han fremstilt paven, som var en nær venn, smilende og uten tiara og kappe. Det var første skulpturelle fremstilling av en pave uten tradisjonelt pavelig utstyr.

Portrettet av Costanza Bonarelli (1636–1637), som en periode var Berninis elskerinne, viser en fri sensualitet som var et radikalt brudd med tidens kvinneportrett. I portrettet av Ludvig XIV (1665) la Bernini vekt på å få frem en heroisk dimensjon der kongen dreier hodet mot høyre med et skuende blikk. Portrettet av Gabriele Fonseca (1668-72) viser hvordan hendene forsterker det inderlige uttrykket. Den ene hånden er knyttet hardt sammen mens den andre er presset mot brystet.

Pave Urban VIII utnevnte Bernini til offisiell pavelig kunstner og i 1624 fikk han i oppdrag å lage en ny baldakin over Peters grav. Bernini samarbeidet med sin erkerival arkitekten Borromini og utførte det første barokke monumentet i Peterskirken. Baldakinen bæres av fire snodde søyler i bronse og hele strukturen er 28,5 høyt.

I 1629 ble Bernini sjefsarkitekt over Peterskirken der han sammen med sine elever og assistenter skapte en stor mengde verk, blant annet gravmonumentene til pavene Urban VIII og Alexander VII. Etter oppdrag fra pave Alexander VII skapte Bernini det andre barokke hovedverket i Peterskirken, St. Peters stol (Cathedra Petri) (1656–1666). Monumentet er plassert mot bakre vegg av apsis med den eikestolen som ifølge tradisjonen, apostelen Peter skulle ha sittet i, som midtpunkt. Bernini har iscenesatt et mangfold av virkemidler og materialer. De fire kirkefedrene, ivrig gestikulerende, er fremstilt i forgylt bronse. Vindusåpningen øverst er forvandlet til en strålende sol i gyllent glass med Duen i midten, omgitt av stukkengler i voldsom bevegelse. Innslag av mangefarget stein bidrar til den dramatiske virkningen. Barokkens uttrykkskraft er her drevet til det ytterste.

Berninis viktigste verk som arkitekt er utformingen av Petersplassen (1656–1667). Han valgte en oval som grunnform og der sammenkoplingen til kirkefasaden er en trapesformet forplass med korridorer på hver side. Den ovalformete plassen er på hver side omgitt av to halvsirkelformete kolonnader med fire søyler i bredden. Bernini sammenlignet kolonnadene med kirkens åpne armer som skal samle troende og vantro og forene alle trosretninger på plassen. Både kolonnadene og korridorene bærer til sammen 140 skulpturer, tre meter høye som representerer kirkens og troens persongalleri, fremstilt i et levende kroppsspråk. Bernini iscenesatte Petersplassen til et teater der alle som var tilstede skulle være henrykte medspillere, helt i barokkens ånd.

Berninis siste arbeid for Vatikanet var Scala Regia (1663–1666), hovedtrappen fra Petersplassen til Vatikanpalasset. Ved å utnytte perspektiviske virkninger ga Bernini trappen et monumentalt utseende til tross for trange og uregelmessige romforhold.

Bernini omtalte seg selv som «vannets venn» og har satt preg på mange av Romas fontener. Han var den barokke mesteren som skapte perfekt samspill mellom marmor og vann. På Piazza di Spagna laget han sammen med faren (hvem som hadde hovedansvaret er fortsatt noe omdiskutert) fontenen Barcaccia (1627–1629), i form av en båt fylt med vann.

Tritonfontenen (1643) på Piazza Barberini var den første offentlige fontenen som Bernini utformet helt på egen hånd. Triton sitter på et stort skjell, båret oppe av fire delfiner med halen i været. Med bakoverbøyd hode blåser Triton i en stor konkylie som får vannet til å sprute ut og nedover kroppen hans. Biene fra Barberinis familievåpen viser til Urban VIII, fontenens oppdragsgiver.

Midt på Piazza Navona står hovedverket Fire elvers fontenen (La Fontana dei Fiumi) (1648–1651) som Bernini laget for pave Innocens X. På hvert hjørne av en naturlig utformet klippe sitter fire kolossalfigurer som er personifikasjoner av elvene Donau, Ganges, Nilen og Rio de la Plata. I midten reiser det seg en obelisk fra første århundre eter vår tid, med en due, pavens familievåpen, på toppen. En hest, et fabeldyr og forskjellige vekster ses under og oppå klippen. Fontenen er et høydepunkt som viser Berninis mesterlige evne til å sette sammen alle delene til en kunstnerisk helhet. Bernini forbløffer og forfører oss.

I tillegg til utformingen av Petersplassen utførte Bernini både helt og delvis flere palasser og kirker.

St. Andrea al Quirinale (1658–1666) er Berninis eget verk. Interiøret i den lille ovale kirken er som en rytmisk bevegelse og fører oppmerksomheten mot alteret. Bernini forvandlet kirkerommet til et theatrum sacrum ved å bruke alle virkemidler i form av skulptur, farget stein, maleri, gull og lys, for å skape den rette bakgrunnen for mysteriene i den katolske tro. Bernini oppsøkte ofte kirken som en hvile i arbeidet sitt.

Bernini overtok sammen med Borromini byggingen av Palazzo Barberini (1626–1633) etter Madernos død i 1629. Her var det en stor teaterscene der Bernini hadde scenografien til mange forestillinger. Palazzo Montecitorio (1653–1655) er også delvis utført av Bernini. Bernini hadde ansvaret for ombyggingen av Palazzo Chigi-Odescalchi (1664–1666) og utformet en helt ny fasade med pilastre over to etasjer, som senere ble modell for palasser over hele Europa.

I 1665 var Bernini i Paris for å utarbeide ny fasade til Louvre, men alle de fire utkastene ble forkastet. Det første utkastet ble imidlertid brukt av arkitekt Emil V. Langlet i utformingen av fasaden til Stortingsbygningen i Oslo (1861–1866)

• Hibbard, Howard: Bernini, 1965, isbn 0-14-020701-5, Finn boken
• Wittkower, Rudolf: Bernini : the sculptor of the Roman Baroque, [4th ed.], 1997, isbn 0-7148-3715-6, Finn boken