Skulpturen San Sebastian (1616–1617), regnes for å være Berninis første selvstendige verk uten noen synlige spor av farens stil. Verket beskrives også som den første fullmodne barokke skulptur.
Den svært kunstinteresserte kardinal Scipione Borghese (1577-1633), nevø av pave Paul V, var Berninis første oppdragsgiver. Han hadde en stor kunstsamling i sin private villa i utkanten av Roma, i dag kunstmuseet Galleria Borghese. Det tidligste verket av Bernini til samlingen var sannsynligvis Geita Amalthea med Jupiterbarnet og en faun (1612–1614), hans første selvstendige verk. Han laget så fire skulpturer for Scipione Borghese som alle viser hvordan Bernini dramatiserte motivet som på en teaterscene.
Aeneas, Anchises og Ascanius som flykter fra Troya (1618–1619) viser et motiv fra Vergils Aeneiden der den trojanske prinsen Aeneas bærer sin blinde far Anchises på skulderen med sønnen Ascanius ved siden. Hodet til Aeneas har tydelige trekk fra Den gjenoppståtte Kristus laget av Michelangelo (1514–1521) i kirken Santa Maria Sopra Minerva. Muskelspillet hos Aeneas og de slappe hudfoldene til Anchises er levende fremstilt.
Den neste skulpturen var Pluto og Proserpina (Bortførelsen av Proserpina)(1621–1622) som viser en hendelse fra Ovids Metamorfoser. Gester, ansiktsuttrykk og ulike overflater viser hvordan Bernini videreutviklet sin tekniske dyktighet og fikk det harde marmoret til å fremstå som levende kropper. Tårene på kinnet til Proserpina ser like ekte ut som på et maleri.
I Statuen av David (1623–1624) ses den bibelske helten i det øyeblikket han er i ferd med å slynge steinen mot kjempen Goliat. Med rynkete bryn og sammenbitt munn vrir David kroppen og samler maksimalt med krefter før den avgjørende handlingen. Vi som tilskuere må forestille oss Goliat et sted bak oss, og vi blir dermed involvert i handlingen. Gjennom bevegelsen og uttrykket til David har Bernini forent det kunstneriske rommet med det virkelige rommet. Dette var begynnelsen på den barokke idéen om å ta i bruk omgivelsene rundt skulpturen. Ansiktet til David er Berninis selvportrett. Kardinal Maffeo Barberini, den senere pave Urban VIII, kom innom verkstedet til Bernini og holdt speilet opp foran ham.
Den siste skulpturen var Apollo og Daphne (1622-1625) med et tema fra Ovids Metamorfoser. Guden Apollo er forelsket i nymfen Dafne og Bernini har fanget det øyeblikket da den løpende Apollo griper rundt midjen til Dafne som blir forvandlet til et laurbærtre. Med sin tekniske virtuositet har Bernini her overgått marmorets grenser og har omskapt en litterær tekst til et levende, skulpturelt drama, som på en teaterscene.
Teresas ekstase (1647–1651), utsmykningen av Cornarokapellet i Santa Maria della Vittoria, er et strålende eksempel på Berninis unike evne til å forene skulptur, arkitektur og maleri til en dekorativ og følelsesladet helhet. Sentralt i verket ses en marmorgruppe av Santa Teresa og engelen med en pil i hånden. Bernini har fanget det henførte uttrykket til Teresa idet pilen gjennomborer henne og fører henne inn i en himmelsk ekstase. På hver side sitter medlemmer av Cornarofamilien i små nisjer og er vitne til dramaet.
Bernini laget to skulpturer til Chigikapellet i Santa Maria del Popolo etter oppdrag av pave Alexander 7. Daniel (1655-57) og Habakuk og engelen (1655-61) står i hver sin nisje i kapellet, som ble utformet av Rafael 1513-15. Engelen lener seg ut av nisjen, trekker den sittende Habakuk opp etter håret og peker samtidig mot Daniel i den andre nisjen. Daniel kneler mens han strekker armene utover i bønn, med blikket vendt opp mot mosaikkbildet av Gud Fader øverst i taket. Bernini har gitt en motvekt til de følsomme, langstrakte linjene i Daniels nakne kropp, i form av det flagrende draperiet som følger figuren i kantete folder. Figurenes positurer og livlige gester forvandler det klassiske høyrenessansekapellet til en levende romopplevelse.
Bernini startet tidlig med å lage portretter. Han var nyskapende når han med sin geniale teknikk forvandlet marmoret til en naturtro gjengivelse av personens fysiske og psykologiske særtrekk. Det var Bernini som skapte den fullmodne barokke portrettbysten. I et portrett av Pave Urban VIII (1623–1624) har han fremstilt paven, som var en nær venn, smilende og uten tiara og kappe. Det var første skulpturelle fremstilling av en pave uten tradisjonelt pavelig utstyr.
Portrettet av Costanza Bonarelli (1636–1637), som en periode var Berninis elskerinne, viser en fri sensualitet som var et radikalt brudd med tidens kvinneportrett. I portrettet av Ludvig XIV (1665) la Bernini vekt på å få frem en heroisk dimensjon der kongen dreier hodet mot høyre med et skuende blikk. Portrettet av Gabriele Fonseca (1668-72) viser hvordan hendene forsterker det inderlige uttrykket. Den ene hånden er knyttet hardt sammen mens den andre er presset mot brystet.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.