Litteraturhistorie, betegnelse som tradisjonelt blir brukt om litteraturforskning generelt eller om den disiplin som nå gjerne betegnes som litteraturvitenskap. I snevrere forstand betegner litteraturhistorie beskrivelsen av litteraturens utvikling gjennom tidene, gjerne slik at den blir en historie både om bøker og om de menneskene som skrev dem, og hvor påvirkningen forfattere og bøker imellom overordnes andre typer påvirkning. Tradisjonelt er litteraturhistorien også blitt inndelt i 10- eller 100-årsperioder, ofte nokså tilfeldig, eller i perioder som bestemmes ut fra stilistiske og innholdsmessige kriterier (romantikk, realisme) eller av ytre begivenheter (mellomkrigslitteraturen).

Ut fra de synspunkter som synes å ligge under den ene eller annen type av litteraturhistorie kan man dele litteraturhistorien i forskjellige hovedformer: den biografiske, hvor forfatterportrettet står sentralt, og hvor den historiske utvikling i hovedsak kommer frem gjennom forfatternes forhold til hverandre; den idéhistoriske, hvor hovedvekten ligger på de filosofiske idékomplekser som man mener at litteraturhistorien har som underlag og langt på vei bestemmes av. Man har også en sjangerbestemt litteraturhistorie som tar for seg de forskjellige litterære hovedsjangere, eller en enkelt av dem, og som på denne måten er mer interessert i litteraturens formelle aspekter.

Ellers finnes eksempler på mer sosiologisk orientert litteraturhistorie, hvor den litterære utvikling sees mer som en funksjon av en samfunnsmessig utvikling. Litteraturhistorie kan også være formet av komparativ litteraturforskning, hvor den litteraturhistoriske utvikling i ett område sees som en funksjon av utviklingen i et annet område. Litteraturhistorie kan også avgrenses til en enkelt nasjons eller en kulturs litteraturhistorie, eller til en generasjons eller en periodes litteraturhistorie. Innenfor flere retninger av litteraturvitenskapen på 1900-tallet har interessen for ytre sammenhenger eller ytre årsaker veket for en mer verksentrert interesse.

Fra 1970-årene og fremover er det blitt stilt spørsmål ved selve det teoretiske grunnlaget for litteraturhistoriske fremstillinger, og det er reist tvil om litteraturhistorien overhodet er mulig som annet enn en fortelling styrt av den som skriver og de betingelser som vedkommende er underlagt i sin tid og sitt samfunn. Metahistorisk refleksjon er kommet inn med stor tyngde, men litteraturhistorier skrives likevel fremdeles og i all hovedsak med samme strukturer og med samme målsetting som tidligere.

Blant det store antall litteraturhistorier nevnes følgende som er utgitt i Norge siden 1970: E. Beyer, F. J. Billeskov Jansen, H. Stangerup, P. H. Traustedt (red.): Verdens litteraturhistorie (12 bd., 1971–74); H. Hertel (red.): Verdens litteraturhistorie (7 bd., 1985–94); E. Beyer (red.): Norges litteraturhistorie (6 bd., 1974–75; 8 bd., 1995–); W. Dahl: Norges litteratur 1814–1980 (3 bd., 1981–89); I. Engelstad m.fl.: Norsk kvinnelitteraturhistorie (3 bd., 1988–90); H. og E. Beyer: Norsk litteraturhistorie (5. utg., 1996); B. Fidjestøl m.fl.: Norsk litteratur i tusen år (1994); E. Børre Johnsen og T. Berg Eriksen (red.): Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995 (2 bd., 1998); Ø. Rottem: Etterkrigslitteraturen (3 bd., 1996–98); P. T. Andersen: Norsk litteraturhistorie (2001).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.