Kontekst er en sammenheng noe befinner seg i, ofte den sammenhengen som gir bakgrunn for å forstå et ord, en ytring, en tekst eller et kunstverk. Kontekst er altså de forholdene i omgivelsene som er relevante for forståelsen eller tolkningen av en ytring, eller for produksjonen av den.

Slike omgivelser kan deles inn i det som kalles tekstuell kontekst, situasjonskontekst og kulturkontekst.

«Kontekstuell» betegner det som gjelder en spesifikk kontekst, eller noe som forekommer innenfor en kontekst.

Det er mye som kan sies å «omgi» en ytring, men bare enkelte deler av det vil være relevant for produksjonen og forståelsen av den. Dermed vil kontekst være det deltakerne i kommunikasjon trekker inn som nødvendig bakgrunnskunnskap for at ytringen skal bli meningsfull i enn gitt situasjon. Kontekst er altså ikke gitt én gang for alle, men skapes av deltakerne i fellesskap, ut fra deres behov for å skape mening.

Bakgrunnskunnskap er basert på informasjon som er tilgjengelig for deltakerne. I utgangspunktet har vi to kilder til informasjon om omgivelsene våre: sansene og minnet.

De konkrete, fysiske omgivelsene inkluderer alt vi kan se, høre, lukte og kjenne, altså som vi tar inn gjennom sansene.

De mer abstrakte omgivelsene er det som er lagret i minnet, vår bakgrunnskunnskap. Det omfatter kunnskap om samtalen eller teksten så langt, og om tidligere samtaler og erfaringer med samtalepartneren. Denne typen kunnskap er lagret i noe som ofte kalles vår mentale dagbok. Videre omfatter det mer generell kunnskap om samfunnet, ulike kulturelle fellesskap, språk, kommunikative konvensjoner med mer, som er lagret i vår såkalte mentale encyklopedi

For at disse konkrete og abstrakte omgivelsene skal bli bakgrunn for en ytring i en gitt situasjon, må de være tilgjengelige for deltakerne i fellesskap, i alle fall om ytringen skal forstås slik den var intendert. Vi baserer oss på antakelser om andres bakgrunnskunnskap, noen relativt sikre (som at familien vår kjenner fødselsdagen vår), andre relativt usikre (som at oslofolk vet hvor Årnes er). Bakgrunnskunnskap kan dessuten være mer eller mindre tilgjengelig. Den kan være aktivisert nylig i samtalen eller være i langtidshukommelsen. Den kan også bare være indirekte tilgjengelig gjennom slutninger fra annen kunnskap (slik som når du blir bedt om å benytte den nordre inngangen til en bygning). 

Hva vi så regner som felles bakgrunnskunnskap, bestemmer hva vi kan ta for gitt og hva som må sies eksplisitt (for eksempel om vi må spesifisere datoen når vi inviterer noen til bursdagsmiddag). Norsk substantivbøyning har dessuten en kategori, bestemthet, som har som funksjon å signalisere om vi regner referenten som kjent eller ikke («Jeg så en skummel mann» versus «den skumle mannen på veien i dag»). 

For at noe skal regnes som felles bakgrunnskunnskap og dermed kunne tas for gitt i kommunikasjon, trenger vi felles kunnskap om hverandres bakgrunnskunnskap. Først da kan vi snakke om gjensidig bakgrunnskunnskap. 

Den tekstuelle konteksten er andre ord eller ytringer som omgir den aktuelle ytringen. I ytringen: «Du burde smake på suppa. Det er Mari som har laget den.» blir siste setning presentert som bakgrunn for å forstå (og akseptere) oppfordringen. Uten at det blir sagt uttrykkelig, forstås Maris (gode) kokeferdigheter som en grunn til å smake på suppa.

Situasjonskonteksten er forhold i den konkrete ytringssituasjonen, det vil si et sett med deltakere som utfører en kommunikativ aktivitet i visse fysiske omgivelser, på et gitt (historisk) tidspunkt, gjennom et visst medium. Det kan i eksempelet over være to bekjente som småprater mens de forsyner seg av en buffet i et spleiselag.

Kulturkonteksten er de sosiale og kulturelle mønstrene som gjør en enkelt hendelse gjenkjennelig som en viss type kommunikasjon. I vår kultur har vi normer og konvensjoner for hva det er vanlig å snakke om i selskaper og hvordan man deltar i et spleiselag. Andre kulturer har ikke spleiselag som en selskapsform, og folk fra disse kulturene vil dermed mangle bakgrunn for å delta i en slik aktivitet.

Deltakere i skriftlig kommunikasjon har mindre mulighet til å beregne og endre konteksten underveis, ettersom skriveren og leseren ofte ikke er i kontakt med hverandre. Mange snakker dermed om at skriftlig kommunikasjon i større grad er dekontekstualisert og må basere seg mer på fastlagte mønstre for kommunikasjon.

Skriftlige tekster vil inngå i en tekstuell sammenheng ved å referere eksplisitt eller implisitt til andre tekster (også kalt intertekstualitet). For eksempel kan en debattartikkel svare på eller imøtegå argumenter som er framsatt i en tidligere artikkel. De vil også inngå i en situasjonskontekst, selv om mange skriftlige medier innebærer at skrivesituasjonen og lesesituasjonen er atskilt i tid og rom, og at massemedier også innebærer at det er en rekke ulike lesesituasjoner med en rekke ulike lesere på ulike steder til ulike tider.

Dette vil kunne medføre at det blir en rekke ulike forståelser og tolkninger av en tekst. En viktig del av kulturkonteksten for en skriftlig tekst er sjangeren den tilhører, det vil si de kulturelle normene og konvensjonene for hvordan slike tekster skal utformes. For et litterært verk eller et kunstverk vil en viktig del av kulturkonteksten være den kunstneriske epoken eller stilretningen verket tilhører (for eksempel nyromantikken eller popkunst).

  • Svennevig, Jan: Språklig samhandling. Innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse. Oslo: Cappelen Akademisk 2009.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.