Louis-seize-stil. Sofa med gobelintrekk.

Louis-seize-stil av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Louis-seize-stil, den klassisk pregede kunstoppfatning som særlig bredte seg under Ludvig 16s regjeringstid 1774–92. Den fremstod egentlig på italiensk grunn, men ble programmatisk utformet i Frankrike som protest mot rokokkoen allerede omkring midten av 1700-tallet, og danner overgangen til den strengere klassisisme under Napoleon 1, empiren. Louis-seize-stilen hadde strenge krav til klarhet, orden, stabilitet og symmetri, kvaliteter som gjorde den klassiske oldtids kunst til normgivende ideal. I fargeholdning var Louis-seize-stilen med sin bruk av pastellfarger mer i slekt med rokokkoen.

I England ble arkitekten Robert Adam banebryter for stilen. Også her tok den sikte på en gjennomført klassisk omforming av interiøret. I Tyskland la Johann Winckelmann det ideologiske grunnlag for stilen. I Sverige ble den gustavianske stil utformet i nær kontakt med den franske. I Danmark fikk stilen et viktig organ i Kunstakademiet, der Caspar F. Harsdorff snart ble den sentrale personlighet.

I Norge fikk stilen en rik blomstring da den falt sammen med en økonomisk oppgangstid. Særlig innen arkitekturen har den etterlatt seg rike minnesmerker, blant annet Stiftsgården i Trondheim (1774–78), lyststedene i og omkring Bergen, Ledaal i Stavanger (1799) og den særpregede panelte tømmerarkitektur langs Sørlandet, der stilen i England særlig har hatt betydning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.