Louis-seize-stil (kunsthåndverk)

Louis-seize-stilen hadde røtter med utgangspunkt i den greske og romerske antikken. Arkeologiske utgravinger av Herculaneum og Pompeii skapte fornyet interesse. Dette kombinert med et tilbakeblikk på renessansens klassisisme bidro omkring 1770 til utviklingen av en renere form. Samtidig var stilen en motreaksjon til rokokkoens hedonistiske natur.

Stilen hadde strenge krav til klarhet, orden, stabilitet og symmetri, kvaliteter som gjorde den greske antikkens kunst til normgivende ideal.

I fargeholdning var den med sin bruk av pastellfarger mer i slekt med rokokkoen. Likevel ser vi utstrakt bruk av eksotiske treslag i overklassens eksklusive finerte møbler.

Kong Ludvig 16. og særlig hans kone dronning Marie Antoinette engasjerte flere av Europas fremste møbelsnekkere, såkalte ebenister, til å utforme møbler og interiør til deres slott. Tyskeren Jean Henri Riesener var en av dronningens favoritter. Hans arbeider fra 1770-årene og utover kjennes for sin kompliserte intarsia og finér, likeså brennforgylte bronseelementer.

Marie Antoinette sin andre favoritt var også en tysker, David Roentgen. Han kom til Paris i 1774, for å bli kjent med de siste trendene. I 1778 kjøpte kongen en sekretær for 80 000 franske livres, som var en enorm pengesum den gang. Roentgens arbeider ble som Riesener utført i slående finér og intarsia, og kostbare forgylte bronser. Flere møbler ble utstyrt med avanserte mekaniske løsninger.

Under Katarina den stores regjeringstid i Russland ble et stort antall franske kunsthåndverkere engasjert. Hun ervervet for øvrig flere møbler av Roentgen. Louis-seize-stilen satte dermed kraftige spor i den russiske adelskulturen, med virkning til langt inn på 1800-tallet.

Å lage lysekroner og kandelabre i støpt og forgylt bronse var en kunstform som utviklet seg kraftig under Ludvig 16.s regjeringstid.

I England ble arkitekten Robert Adam banebryter for stilen. Også her tok den sikte på en gjennomført klassisk omforming av interiøret. I Tyskland la Johann Winckelmann det ideologiske grunnlaget.

I Sverige ble den gustavianske stil utformet i nær kontakt med den franske. Ebenisten Georg Haupt var en av Europas fremste og inspirator for Stockholms møbelsnekkere. I Danmark fikk Louis-seize-stilen et viktig organ i Kunstakademiet, der Caspar F. Harsdorff snart ble den sentrale personlighet.

I Norge fikk stilen en rik blomstring da den falt sammen med en økonomisk oppgangstid. Særlig innen arkitekturen har den etterlatt seg rike minnesmerker, blant annet Stiftsgården i Trondheim (1774–1778), lyststedene i og omkring Bergen, Ledaal i Stavanger (1799) og den særpregede panelte tømmerarkitektur langs Sørlandet, der stilen i England særlig har hatt betydning.

Overklassens møbler ble i hovedsak importert fra England og Danmark, som tidvis var inspirert av fransk Louis-seize-stil. Vi ser heller en større påvirkning blant ufaglærte snekkere som prøvde kopiere stilen. Gjørtlere og tinnstøpere laget lysestaker og andre bruksformål, men ikke i nærheten av slik raffinement som de franske kunsthåndverkerne presterte.

• rokokko
• klassisisme
• nyklassisisme
• Kunsthåndverk og design i Frankrike
• Kunsthåndverk i Russland

• Snodin, Michael & John Styles (2004). Design & the Decorative Arts : Georgian Britain 1714–1837, V&A Publications
• Calloway, Stephen & Elizabeth Cromley ed. (1991). The Elements of Style : A Practical Encyclopedia of Interior Architectual Details from 1485 to the Present, Simon & Schuster
• Hjelde, Gunnar (2004). Stil og interiør : Vår stilhistorie fra oldtid til nåtid, Novus forlag
• Mathey, Francois (1989). L´art de vivre : Decorative Arts and Design in France 1789–1989, Thames & Hudson
• Holkers, Märta (2007). De svenska antikviteternas historia, Albert Bonniers Förlag