mynt

Mynt. 1) Persisk dareik, gullmynt fra 400-tallet f.Kr. Advers. – 2) Stater fra Aleksander den stores tid. Advers. – 3) Romersk gullmynt, aureus, fra Neros tid (54–68 e.Kr.), med bilde av keiseren. Advers. – 4) Romersk solidus fra Julian Apostatas tid (361–363 e.Kr.). Gull. Advers og revers. – 5) Arabisk dirhem slått i Wasit ved Tigris 742–743, funnet på Os kirkegård ved Halden. Sølv. – 6) Sølvdenar fra Köln med byens navn på latin, 900-tallet. Revers. – 7) Venetiansk gulldukat fra 1339–42. Advers. – 8) Sølvtaler preget i Wismar 1608. Revers. – 9) Kinesisk cash av kobber. 1600-tallet. Advers. – Norske mynter: 10) Penning fra Eirik Magnussons tid (1280–99). Advers. – 11) Mark preget av erkebiskop Olav Engelbrektsson på 1500-tallet, med bilde av Olav den hellige. Advers. – 12) Tokrone fra 1908, Haakon 7. Advers og revers.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Mynt er et offisielt betalingsmiddel. Som regel er mynten laget av metall og som oftest er den rund i formen. Myntens viktigste funksjon er betaling av varer og tjenester, men også som verdimåler og verdibevarer.

Faktaboks

etymologi:

Ordet mynt kommer av det latinske moneta, som egentlig er et tilnavn til gudinnen Juno. Ved hennes tempel lå Romas myntningssted. Mynt kom inn i det norske språket gjennom middelnedertysk.

Mynter er produsert i serier og forsynt med preg som garanti for at de skal gjelde for en bestemt verdi. Deres materiale, størrelse, vekt, finhet, preg og verdi bestemmes ved lov.

Myntenes verdi var opprinnelig vurdert ut fra metallet. Nå er de såkalte kredittmynter. De er preget i uedelt metall, hvorav de norske er i kobbernikkel. De norske myntene produseres av Det Norske Myntverket, tidligere Den Kongelige Mynt.

I våre dagers pengevesen med pengesedler og bankkort er myntenes rolle redusert. Myntenes historie kan imidlertid fortelle mye om utviklingen av økonomien og den økonomiske politikken innad i de enkelte land og mellom dem.

Oversikt

Myntvesen

Et myntvesen eller pengevesen er et system av mynter eller sedler som er alminnelig akseptert, lovlig betalingsmiddel innen en stat eller monetært område, som for eksempel kroner eller euro.

Hovedmynt og skillemynt

Fra antikken og opp på 1800-tallet var sølv det viktigste metallet i myntproduksjon. I de tider da pengevesenet var basert på gull, ble det preget hovedmynt i gull, og skillemynt i sølv eller uedelt metall. Hovedmynten omtales også som valutamynt eller verdimynt.

Produksjon

I oldtid og middelalder ble mynter laget for hånd. Fra midten av 1600-tallet har myntproduksjonen vært maskinell (i Norge fra 1685). Pregning har alltid vært mest vanlig, men støpte mynter har også forekommet.

Historisk utvikling

Mynt som historisk kilde

Som historisk kilde byr mynt på flere fordeler. Den er et samtidig dokument. Under forutsetning av at myntens preg er bevart, lar den seg også relativt lett datere ved innskriftene (myntherre, myntmester, pregested).

Myntens innhold av edelmetall kan fortelle noe om myntherrens pengepolitikk og landets økonomiske forhold generelt. Funn av utenlandske mynter i et land kan dessuten si noe om gamle handelsforbindelser og handelsveier.

De første myntene

Varer og varepenger er de eldste former for betalingsmiddel og verdimåler. Av de varer som egnet seg best, var edelmetallene, stabile i verdi, holdbare og lette å dele når summer skulle veies til.

Da man fant på å garantere vekten av avrundede, små barrer med et stempel, var mynten oppfunnet. De eldste mynter kjenner vi fra Lydia i Lilleasia fra slutten av 600-tallet før vår tidsregning. De er av elektron («hvitgull»), en blanding av gull og sølv.

Myntpregning spredte seg til greske områder (drakmemynt i sølv) og til perserriket (gulldareiker og sølvshekler). Med Aleksander den stores rike fikk gresk myntvesen stor utbredelse.

Romerske mynter

De eldste romerske myntene er støpte kobber-as. Under innflytelse fra det greske Sør-Italia ble det preget sølvmynt; denaren ble snart hovedmynt i systemet.

Cæsar innførte gullmynten aureus. Romerske mynter nådde til Skandinavia og India. Sterk myntforringelse under soldatkeisernes urolige tid brakte sammenbrudd i myntvesenet. Konstantin den store stabiliserte myntvesenet ved å innføre den nye gullmynten solidus.

Mynter i middelalderen

Middelalderens fremste mynt var fra 700- til 1200-tallet sølvdenaren, på germansk område kalt penning (penny, Pfennig).

Særegent for middelaldermyntningen i mange land var brakteater, mynter preget bare på den ene siden på tynt sølvblikk slik at preget vistes negativt på baksiden.

På 1200-tallet kom større sølvmynter av groschen- (grossus, groat-)typen. Da ble også de kjente gullmyntene florinen (Firenze) og dukaten (Venezia) introdusert.

Gyldenmynten

Førstnevnte fikk sin parallell nord for Alpene i gyldenmynten. Omkring år 1500 begynte pregningen av en stor sølvmynt som i verdi svarte til 1 rhinsk gylden.

Avgjørende ble de sølvgylden som fra 1518 ble preget i Joachimstal i Böhmen. Under navnet Joachimstaler, snart bare Taler, ble de svært populære.

Utbredelse og innføring av desimalsystem

Mynten ble innført i en rekke land under forskjellige betegnelser (daler, dollar, écu, peso, piaster, rubel) og dominerte myntvesen og verdenshandel til gullmyntfot ble innført på 1800-tallet.

På samme tid ble desimalsystemet vanlig. På hovedmynten (franc, krone, lire, mark, rubel) gikk det nå 100 av den mindre myntenhet (centime, øre, centesimo, Pfennig/penni, kopek).

Norges mynthistorie

Norges mynthistorie begynner med Olav Tryggvason, som utgav sølvpenninger etter gammelengelsk forbilde. Utviklingen følger den vanlige europeiske: penninger og brakteater i middelalderen, de større skillinger og hvider på overgangen til nyere tid.

Kongsberg-sølvet gav støtet til utmyntning av dalere og annen speciemynt i Oslo fra 1628. I 1686 ble Den kongelige Mynt opprettet på Kongsberg. Dalersystemet rådde til kronen ble innført 1875.

Mynttyper

På greske mynter fremstilles fortrinnsvis guder og deres attributter. Portrettmynt oppstod i hellenistisk tid og dominerte i romersk keisertid.

Mytologiske og allegoriske scener var vanlige baksidemotiver. Middelaldermyntene har stiliserte fyrstebilder uten portrettkarakter og symboler av overveiende religiøs natur.

Korset var et meget vanlig motiv; det var også praktisk å dele etter når man ville ha halve og fjerdedels mynter. Langt inn i nyere tid var latin myntinnskriftenes språk.

Under renessansen fikk myntene virkelige portretter igjen. Fyrsteportrettet ble deretter et dominerende myntbilde, ledsaget av heraldiske eller allegoriske motiver, jamfør medalje.

Utenfor Europa finnes store og rike serier av islamske mynter, helt tilbake til 600-tallet etter vår tidsregning. De er som regel billedløse, hele preget består av innskrifter, som ofte har et religiøst innhold.

Skrifttegn er det tradisjonelle preg også på østasiatiske mynter. Blant dem går de støpte kinesiske cash-mynter av uedelt metall (bronse, messing) tilbake til 200-tallet før vår tidsregning.

Andre betydninger av mynt

Et sted hvor mynt produseres, for eksempel Det Norske Myntverket på Kongsberg.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Cribb, Joe m.fl.: The coin atlas : the world of coinage from its origins to the present day, 1990
  • Flensborg, Peter: Numismatisk leksikon, 1996
  • Gullbekk, Svein H.: Norsk numismatisk bibliografi, 1998
  • Skaare, Kolbjørn: Norges mynthistorie, 1995, 2 b

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg