Mynt, seriefremstilte pengestykker, som regel av metall og som oftest runde i formen, forsynt med preg som garanti for at de skal gjelde for en bestemt verdi.

Et myntvesen eller pengevesen er det system av mynter eller sedler som er alminnelig akseptert, lovlig betalingsmiddel innen en stat eller monetært område, som for eksempel kroner eller euro.

I våre dagers pengevesen med pengesedler og bankkort er myntenes rolle redusert. Myntenes historie kan imidlertid fortelle mye om utviklingen av økonomien og den økonomiske politikken innad i de enkelte land og mellom dem.

Myntenes verdi var før vurdert ut fra metallet. Nå er de såkalte kredittmynter. Det vil si at deres materiale, størrelse, vekt, finhet, preg og verdi bestemmes ved lov. De er preget i uedelt metall, hvorav de norske er i kobbernikkel. De norske myntene produseres av Det Norske Myntverket, tidligere Den Kongelige Mynt.

I de tider da pengevesenet var basert på gull, ble det preget hovedmynt i gull, og skillemynt i sølv eller uedelt metall. Hovedmynten omtales også som valutamynt eller verdimynt.

I oldtid og middelalder ble mynter laget for hånd. Fra tidlig nyere tid har vi hatt maskinell myntfabrikasjon. Pregning har alltid vært mest vanlig, men støpte mynter har også forekommet.

Ordet mynt kommer av det latinske moneta, som egentlig er et tilnavn til gudinnen Juno. Ved hennes tempel lå Romas myntningssted. Mynt kom inn i det norske språket gjennom middelnedertysk.

Som historisk kilde byr mynt på flere fordeler. Den er et samtidig dokument. Under forutsetning av at myntens preg er bevart, lar den seg også relativt lett datere ved innskriftene (myntherre, myntmester, pregested).

Myntens innhold av edelmetall kan fortelle noe om myntherrens pengepolitikk og landets økonomiske forhold generelt. Funn av utenlandske mynter i et land kan dessuten si noe om gamle handelsforbindelser og handelsveier.

Varer og varepenger er de eldste former for betalingsmiddel og verdimåler. Av de varer som egnet seg best, var edelmetallene, stabile i verdi, holdbare og lette å dele når summer skulle veies til.

Da man fant på å garantere vekten av avrundede, små barrer med et stempel, var mynten oppfunnet. De eldste mynter kjenner vi fra Lydia i Lilleasia fra slutten av 600-tallet før vår tidsregning. De er av elektron («hvitgull»), en blanding av gull og sølv.

Myntpregning spredte seg til greske områder (drakmemynt i sølv) og til perserriket (gulldareiker og sølvshekler). Med Aleksander den stores rike fikk gresk myntvesen stor utbredelse.

De eldste romerske mynter er støpte kobber-as. Under innflytelse fra det greske Sør-Italia ble det preget sølvmynt; denaren ble snart hovedmynt i systemet.

Cæsar innførte gullmynten aureus. Romerske mynter nådde til Skandinavia og India. Sterk myntforringelse under soldatkeisernes urolige tid brakte sammenbrudd i myntvesenet. Konstantin den store stabiliserte myntvesenet ved å innføre den nye gullmynten solidus.

Middelalderens fremste mynt var fra 700- til 1200-tallet sølvdenaren, på germansk område kalt penning (penny, Pfennig).

Særegent for middelaldermyntningen i mange land var brakteater, mynter preget bare på den ene siden på tynt sølvblikk slik at preget vistes negativt på baksiden.

På 1200-tallet kom større sølvmynter av groschen- (grossus, groat-)typen. Da ble også de kjente gullmyntene florinen (Firenze) og dukaten (Venezia) introdusert.

Førstnevnte fikk sin parallell nord for Alpene i gyldenmynten. Omkring år 1500 begynte pregningen av en stor sølvmynt som i verdi svarte til 1 rhinsk gylden.

Avgjørende ble de sølvgylden som fra 1518 ble preget i Joachimstal i Böhmen. Under navnet Joachimstaler, snart bare Taler, ble de svært populære.

Mynten ble innført i en rekke land under forskjellige betegnelser (daler, dollar, écu, peso, piaster, rubel) og dominerte myntvesen og verdenshandel til gullmyntfot ble innført på 1800-tallet.

På samme tid ble desimalsystemet vanlig. På hovedmynten (franc, krone, lire, mark, rubel) gikk det nå 100 av den mindre myntenhet (centime, øre, centesimo, Pfennig/penni, kopek). 

Norges mynthistorie begynner med Olav Tryggvason, som utgav sølvpenninger etter gammelengelsk forbilde. Utviklingen følger den vanlige europeiske: penninger og brakteater i middelalderen, de større skillinger og hvider på overgangen til nyere tid.

Kongsberg-sølvet gav støtet til utmyntning av dalere og annen speciemynt i Oslo fra 1628. I 1686 ble Den kongelige Mynt opprettet på Kongsberg. Dalersystemet rådde til kronen ble innført 1875.

På greske mynter fremstilles fortrinnsvis guder og deres attributter. Portrettmynt oppstod i hellenistisk tid og dominerte i romersk keisertid.

Mytologiske og allegoriske scener var vanlige baksidemotiver. Middelaldermyntene har stiliserte fyrstebilder uten portrettkarakter og symboler av overveiende religiøs natur.

Korset var et meget vanlig motiv; det var også praktisk å dele etter når man ville ha halve og fjerdedels mynter. Langt inn i nyere tid var latin myntinnskriftenes språk.

Under renessansen fikk myntene virkelige portretter igjen. Fyrsteportrettet ble deretter et dominerende myntbilde, ledsaget av heraldiske eller allegoriske motiver, jamfør medalje.

Utenfor Europa finnes store og rike serier av islamske mynter, helt tilbake til 600-tallet etter vår tidsregning. De er som regel billedløse, hele preget består av innskrifter, som ofte har et religiøst innhold.

Skrifttegn er det tradisjonelle preg også på østasiatiske mynter. Blant dem går de støpte kinesiske cash-mynter av uedelt metall (bronse, messing) tilbake til 200-tallet før vår tidsregning.

  • Cribb, Joe m.fl.: The coin atlas : the world of coinage from its origins to the present day, 1990
  • Flensborg, Peter: Numismatisk leksikon, 1996
  • Gullbekk, Svein H.: Norsk numismatisk bibliografi, 1998
  • Skaare, Kolbjørn: Norges mynthistorie, 1995, 2 b

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.