Neoklassisisme, retning som betegner visse stiltrekk først og fremst fra tiden mellom de to verdenskrigene - 1920- og 1930-årenes musikk. Det oppsto da blant annet en reaksjon på senromantikkens subjektivitet, den postwagnerianske kromatikk og på ekspresjonismens oppløsning av tonaliteten og sterke dissonansbruk. I Frankrike oppsto det samtidig en reaksjon på Debussy og hans impresjonisme ved at forholdet mellom konsonans og dissonans tidvis ble visket ut, samtidig som formen ble tilslørt med vage overganger mellom avsnittene. Søkelyset ble vendt mot 1700-tallets stilidealer. Interessen for både senbarokken og tidlig wienerklassisisme var spesielt sterk og førte til gjenbruk av barokkens polyfone satsteknikk og anvendelse av former som suite, fuge, toccata, passacaglia og concerto grosso, og wienerklassisismens satstyper som sonate, serenade, scherzo, divertimento og ulike variasjonsformer. Likevel førte ikke dette til ren kopiering av barokkens og wienerklassisismens stil, teknikk og uttrykk, men heller en tilbakevending til stilenes ideer. Orkesterapparatet ble redusert og komponistene viste stor interesse for kammermusikk, samtidig som man utelot programmatiske skildringer. Målet var en objektiv og saklig musikk med forenkling som tendens. 

Årsaken til denne markante stilendring, også innenfor andre kunstsjangre, var ikke bare et ønske om kunstnerisk forandring og fornyelse av det musikalske uttrykket. Ved de ufattelige menneskelige lidelser og enorme materielle ødeleggelser som første verdenskrig hadde påført land og folk, oppsto det et sterkt behov for gjenoppbygging, fornyelse og stabilitet, både i samfunnet og innenfor kultur-, kunst- og musikkliv. På tross av tilbakeblikk for å hente inspirasjon, hadde årene før krigen skjerpet bevisstheten om fornyelse overfor tradisjonen i en slik grad at en ren tilbakevending til et tidligere stiluttrykk ikke var mulig, og heller ikke ønskelig. Derfor står prefikset neo i uttrykket neoklassisisme faktisk for noe nytt. Mange komponister tok avstand fra de stilistiske uttrykk som lå nærmest i tid og søkte heller inspirasjon i de foregående epokene barokk og wienerklassisisme. Stravinskij forklarte dette slik at han hadde blikket rettet fremover, men så samtidig inn i et speil. Slik tenkte han både fremtidsrettet og nytt samtidig som han ble minnet om fortiden i speilet.

En av de første representantene for denne retningen var Ferruccio Benvenuto Busoni. Allerede i 1917 mente han at datidens  eksperimentelle holdning blant mange komponister, som hadde gjort overdrivelsen til norm, kom til å fremkalle sin egen motsetning. Et slikt nærmest profetisk utsagn ble samme år materialisert ved at  Sergej Prokofjev presenterte sin symfoni nr. 1, Symphonie Classigue, et verk som ofte blir betraktet som prototypen på musikalsk  neoklassisisme. Selv om neoklassisismen stort sett tidfestes til mellomkrigstiden, levde dens ideer til langt etter andre verdenskrig.

Én russer var med å starte neoklassisismen, Prokofjev, en annen å avslutte den, nemlig Igor Stravinskij med operaen The Rake's Progress i 1951. Selv om nye strømninger forlengst hadde befestet seg, noe Stravinskij selv hadde bidratt til, tømmer han i dette verket de muligheter som lå i neoklassisismens ideer. Men før dette bidrar Stravinskij sterkt til å sette premissene for hvordan neoklassisisme blir definert. Uten å gjeninnsette dur/moll-tonaliteten, med dens spenningsskapende ledetoner og kvintfall, bruker han tonaliteten som en billedhugger hugger i stein, musikken hans er ikke tonal, men den handler om tonalitet, en neo-tonalitet. Dette kan høres i Historien om en soldat (1918) hvor russisk folklore er tonet ned, i stedet blandes stilarter med hverandre; en Bach-koral stilles opp mot innslag fra italiensk 1800-talls opera, som igjen blir blandet med wienervals, tango og ragtime. Balletten Pulcinella (1919) er bygget opp på musikk av Giovanni Battista Pergolesi. Om Historien om en soldat er en form for nedkomponering av et eldre og samtidig musikalsk stoff, er Pulcinella  en rekomponering av et tradisjonelt stoff. Men ved å blande inn sin egen teknikk tilkomponerer han og kommenterer 1700-tallets musikk med egne klanglige utsagn.

Av andre verk som faller inn under Stravinskijs neoklassisistiske periode kan nevnes Oktett for blåseinstrumenter (1923), Konsert for klaver og blåsere (1924), Sonate for klaver (1924) og Serenade (1925). Alle disse verkene lener seg på en stilistisk fortid uten å være stilkopier. De bygger heller på det "tekniske apparatet" fra tidligere tider ved å benytte kontrapunktikk fra barokkens monotematiske former og dualistiske former fra wienerklassisismen. Her blandes for eksempel stiltrekk fra Bach og Händel med jazzelementer. Et bemerkelsesverdig trekk er at Stravinskij forlater et av tonalitetens viktigste formskapende virkemidler, nemlig modulasjon, likevel uten å forlate toneartene . Overgangene mellom toneartene skjer ikke skrittvis, noen ganger også sømløst, som i en modulasjon innenfor dur/moll-tonaliteten, men heller plutselig og overraskende, som ved et rykk. Stravinskijs formkonsepter blir da også ofte forbundet med kubismen . Slik står komponisten friere i sin nytenkning og forvandling i bruk av tidligere formkonsepter.

Les six besto av seks komponister som alle oppholdt seg i Paris etter første verdenskrig og som tok avstand fra romantikkens og impresjonismens innflytelse. De seks var Georges Auric, Louis Durey, Arthur Honegger, Darius Milhaud, Francis Poulenc og Germaine Tailleferre. Dikteren Jean Cocteau ble gruppens ideologiske leder, støttet av komponisten Erik Satie. Gruppen hadde verken et felles utgangspunkt eller et felles estetikk for sin komposisjonsvirksomhet, men de var enige om én ting; avstandtagen til impresjonismen og deres landsmann, farsskikkelsen Debussys musikk. Dette samlet dem i bestrebelsene for en musikk med en ny realisme der objektivitet og systematikk, kombinert med populærmusikalske virkemidler, var noen av ingrediensene. Dette gjør at de kan plasseres inn i den neoklassisistiske bevegelse i mellomkrigstiden.

Milhaud var den mest produktive av dem med sine 441 opus! Hans bidrag til den musikalske utvikling er blant annet hyppig bruk av polytonalitet, som kan høres for eksempel i operaen Les Choéphores. Milhaud var på mange måter en nyskaper, på tross av at han plasseres i en neoklassisk gruppe. Hans interesse for elektrofonisk musikk, for jazz, for bruk av støy som musikalsk virkemiddel, er noe av grunnen til at han ble betraktet som en enfant terrible i fransk musikk på denne tiden.

Poulenc ble i liten grad påvirket av gruppens ideer i praktisk komponering. Han balanserer i flere verker mellom det sentimentale og en fransk klassisisme. Poulenc hadde ikke behov for å forlate tonaliteten til fordel for atonaliteten, han valgte, som Milhaud, heller bitonaliteten og modaliteten, det siste et typisk trekk for fransk musikk overhode.

Honeggers "beskrivende" musikk egnet seg godt til film. Han skrev musikk til over 40 filmer. Han  bidro til nyskaping med musikk spesialskrevet for radio. I verket Radio-Panoramique, med undertittelen "Mouvement symphonique" fra 1935, er "temaet" lydforurensning. En lytter søker på stasjoner, ved dette høres alt fra jazzlåter til koral, fra vals til klassisk orgelmusikk, fra opera-arier til kabaretsanger. Dette verket - og andre i samme sjanger - fremstår som lydskulpturer som peker langt inn i en kommende digital verden.

Auric er mest kjent for sin filmmusikk til over 60 filmer. Han tok avstand fra enhver form for romantikk og sto heller nær surrealistene i sin kunstneriske holdning.

Durey var en av de første franske komponister som lot seg inspirere av Schönbergs atonalitet. Dessuten var han politisk engasjert og laget musikalsk propaganda for kommunistpartiet.

Tailleferre er en av få kvinnelige komponister som markerte seg i første halvdel av 1900-tallet. Hun benyttet også polytonalitet, men endte på 1950-tallet opp med å skrive i tolvtoneteknikk.

Som gruppe med en felles estetikk, gikk den i oppløsning allerede etter ett år, men vennskapet og treffene fortsatte.  Enkelhet var ikke en ensbetydende og presis nok hypotese for en varig og felles programerklæring. Men før oppløsningen forsøkte de å komponere i fellesskap for å understreke sin enighet om motstand mot romantikkens følelsesladede uttrykk og impresjonismens vage formkonsepter, de ville heller fremtre som objektive og nøytrale. Det resulterte i l´Album des Six og les Marés de la Tour Eiffel (bryllupet i Eiffeltårnet), det siste med tekst av Jean Cocteau.

Paul Hindemith la grunnlaget for en tysk variant av neoklassisismen. Den ga gjenklang i flere land og bredte seg i tid langt utover mellomkrigstiden. Både gjennom sine skrifter og sin musikk påvirket han en flere generasjoner. Hans vei inn i et neoklassisk uttrykk var annerledes enn hos de franske komponistene. Han var ikke i mot senromantikken og impresjonismen som stilarter, men hans kunstsyn var antiromantisk på den måten at han ikke verken ville eller kunne uttrykke egne følelser gjennom musikk. Hans musikkstil fikk etterhvert betegnelsen "Neue Sachlichkeit" (ny saklighet). Han var for videreutvikling og ikke brudd. Selv om han hadde en eksperimentell periode i 20-årene, viser både hans skrifter og hans komposisjoner etter dette at han betraktet tonaliteten for så grunnleggende at han sammenlignet den med tyngdekraften. Han skrev musikk for amatører med tilpasset vanskelighetsgrad. Slik oppsto begrepet "Gebrauchsmusik" (bruksmusikk). Som ett resultat av en omfattende pedagogisk gjerning, skriver han Unterweisung im Tonsatz (1937) der han forsøker utfra egne teorier å "bevise" tonalitetens naturgitte eksistens og styrke. Tonaliteten kan gjerne utfordres og utvides mente han, men ikke forlates. Fra slutten av 1930-årene anvendte han sin teori på de aller fleste verker. I 1942 utgis Ludus tonalis, et verk for solo klaver. Dette verket fremstår som en form for kompositorisk/kunstnerisk utskrivning av de teoretiske ideene i Unterweisung im Tonsatz. Verket består av et innledende preludium og et avsluttende postludium som delvis speiler hverandre. Satsene mellom disse består av fuger og interludier med et avtagende tonalt slektskap til utgangstonen c, hvorpå rekkefølgen av overtonene danner utgangspunkt for den harmoniske utviklingen. Hindemith så seg i 1940 nødt til, som så mange andre komponister og kunstnere, å emigrere til USA. Etter vanskelige år der, vendte han tilbake til Europa ved krigens slutt og ble feiret både som komponist og dirigent. Som et klanglig motsvar til den serielle og elektroniske musikken som nå mange i Europa dyrket, skrev han blant annet operaen Harmonie der Welt (1957). Bare ved valg av tittel signaliserer Hindemith avstand til de nyeste kompositoriske tendensene.

I Norge var neoklassisismen et etterkrigsfenomen, og et uttrykk som ikke ble dyrket i nevneverdig grad før den nasjonale bølgen etter Olavsjubiléet i 1930 og andre verdenskrig hadde lagt seg.

Ludvig Irgens-Jensen, Pauline Hall og Bjarne Brustad var noen av de første som ble påvirket av de neoklassiske strømningene fra Europa. De to første mottok mest innflytelse fra den franske neoklassisismen, mens Brustad var mer opptatt av Hindemiths utvidede tonalitet.Også David Monrad Johansen tilhørte denne generasjonen. Etter klassiske kontrapunktstudier hos Herman Grabner, var en stilistisk nyorientering nærmest uungåelig. I orkesterverket Pan høres tydelig påvirkning fra en tysk neoklassisk behandling av det musikalske stoffet. Både Olav Kielland, Harald Lie og Harald Sæverud var i perioder påvirket av disse nye strømningene. Men det var nok det vi kan kalle etterkrigsgenerasjonen som skrev de fleste verkene i neoklassisismens ånd. Det gjelder Conrad Baden, Edvard Fliflet Bræin og Øistein Sommerfeldt, som alle var i Paris hos lærere som Jean Rivier og Nadia Boulanger. Finn Mortensen var særlig opptatt av Hindemiths komposisjonsteknikk, mens Knut Nystedt og Egil Hovland fikk franske neoklassisistiske impulser via sin lærer, den amerikanske komponisten Aaron Copland.

Neoklassisismen var på vei ut på det europeiske kontinent da norske komponister fattet interesse for det nye uttrykket etter andre verdenskrig. Samtidig var ikke noen av de norske komponistene sanne representanter for retningen, til det var det for mange samtidige påvirkninger både fra utlandet og eget land.

Innen kunst og arkitektur er neoklassisisme en lite brukt stilbetegnelse, isteden brukes nyklassisisme. Se også klassisisme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.