Kunsthistorie, den vitenskap som beskjeftiger seg med studiet av maleri, skulptur, arkitektur, kunsthåndverk; gjenstander som både kan betraktes som historiske dokumenter fra en bestemt epoke og som estetiske objekter i vår egen samtidskultur. Kunstverk er både levninger fra sin samtid og opplevelsesobjekter for dagens mennesker; disse to aspektene kan ikke løsrives fra hverandre uten at man setter seg utenfor kunsthistorien.

Så lenge bilder utelukkende var bruksbilder, som for eksempel middelalderens alterbilder, var bildets funksjonsaspekt overordnet. Utover på 1400-tallet begynte et elitemiljø i Firenze å betrakte maleri og skulptur ikke bare ut fra funksjonen, men også på grunn av billedkvalitetene. Det var ikke lenger tilstrekkelig at et maleri fylte den funksjonen det var tiltenkt, det måtte i tillegg ha egenskaper som man først søkte å fange inn ved begreper som skjønnhet og grazie, siden gjennom begrepet kunst. Kunst ble da alle de gjenstander som var bærer av det man på 1700-tallet kalte skjønnhet, som manifesterte seg i en spesiell opplevelse hos betrakterne, nemlig det desinteresserte behag. Når man slik så bort fra gjenstandenes funksjon og informasjon, og betraktet dem som estetiske opplevelsesobjekter, var det mulig å samle en rekke objekter (maleri og skulptur, kopper og kar, kultstatuer og bronsebeslag) som man tidligere ikke så noen likheter ved, under det felles begrepet kunst.

Etableringen av dette moderne kunstbegrep resulterte i de kunstinstitusjoner som ble grunnlagt i løpet av 1700-tallet: kunstakademiet, kunstmuseet, utstillingen, kunstkritikken og kunstfilosofien. Dette var forutsetningene for at faget kunsthistorie ble etablert på begynnelsen av 1800-tallet. Det var det moderne kunstbegrep som gjorde det mulig å betrakte et så uensartet materiale som det som i dag betraktes som kunsthistoriens, som et enhetlig forskningsfelt. Forskningsobjektet for kunsthistorien er slik sett historiske dokumenter sett i et estetisk perspektiv, og faget får en dobbeltkarakter som både historisk og estetisk vitenskap.

Som historisk vitenskap er kunsthistorien opptatt av objektenes kildeverdi, datering og attribusjon, stil og historiske betydning. En forutsetning for dette er å rekonstruere verkets opprinnelige kontekst – fysisk, funksjonelt og ideologisk. Forskjellige metoder er utviklet for dette, den mest kjente ble utarbeidet av Erwin Panofsky (1892–1968). All historisk rekonstruksjon av fortiden har sine klare grenser, fordi rekonstruksjonen foregår ved hjelp av et begrepsapparat som er annerledes enn det fortiden selv hadde. Dermed fremtrer det fortidige objekt på en annen måte for forskeren enn det gjorde i sin samtid. Dette kalles det hermeneutiske eller tolkningsmessige problem.

Kunsthistorien er også en estetisk vitenskap som ser forskningsobjektene gjennom begrepet kunst – et åpent begrep som stadig endrer betydning. Det kunstbegrep som danner utgangspunkt for forskerens arbeid vil bestemme objektets karakter. Man kan se et kunstverk som uttrykk for opphavsmannens følelser, opplevelser og sansninger (uttrykksteori), eller som fortolkning av det man anser som virkelighet (imitasjonsteori). Noen vil legge vekt på objektets evne til å fremkalle forestillinger (opplevelsesteori), mens andre vil fremheve verket selv, konstellasjonen av form, materiale og farge (formalisme). Disse basisteoriene kan kombineres og utbygges til nye teorier.

Kunsthistoriens faghistorie viser at det har vært vanskelig å holde fast ved fagets dobbeltkarakter av historisk og estetisk vitenskap – faget har da også slingret mellom de to polene. Positivismen fra 1800-tallet og marxismen fra 1970-årene aksentuerte, på ulike måter, forskningsobjektets historiske karakter, mens formalismen tidlig på 1900-tallet gav det estetiske og ahistoriske aspektet hovedrollen, under vekslende teoretiske forkledninger.

Forskjellig vektlegging har konsekvenser for fagets selvforståelse. Formalismen anså formen som bærer av de estetiske kvalitetene, og gjorde kunsthistorien til stilhistorie. Dermed kunne det lett trekkes grenser mot tilstøtende fag og utvikles egne forklarings- og forståelsesmodeller. Visse moderne retninger ser derimot kunsten som et sosiokulturelt fenomen som ikke lar seg fullt ut forklare innenfor kunsthistoriens rammer. Det gjør tverrfaglig virksomhet nødvendig, og gjør faget avhengig av eksterne faktorer i en grad som synes å true fagets selvstendighet. Trusselen er imidlertid bare tilsynelatende, fordi kunsthistorien, som alle andre humanistiske vitenskaper, ikke primært er et teoretisk system som vil bryte sammen om teoriene skiftes ut. Den hviler på en etablert forskningspraksis som nok kan utvikles og modifiseres, men som aldri blir radikalt endret i møte med skiftende teoretiske perspektiver.

  • Cheetham, Mark A. m.fl., red.: The subjects of art history : historical objects in contemporary perspectives, 1998, isbn 0-521-45572-3, Finn boken
  • Kultermann, Udo: The history of art history, 1993, isbn 0-89835-055-7, Finn boken
  • Mansfield, Elizabeth, red.: Art history and its institutions : foundations of a discipline, 2002, isbn 0-415-22868-9, Finn boken
  • Minor, Vernon Hyde: Art history's history, 2nd ed., 2001, isbn 0-13-085133-7, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.