I stilhistorien betegner historisme perioden mellom biedermeier og art nouveau, ca. 1850–95. Den kjennetegnes ved at historiske stilarter ble benyttet som inspirasjonskilde, betinget av nye fremstillingsmåter, et nytt kjøpekraftig publikum og historieforskningens fremskritt.

Den første tilbakegripen til gotikken begynte under romantikken, i England allerede mot slutten av 1700-tallet; etter nygotikk fulgte nyrokokko og nyklassisisme, derpå nyrenessanse og nybarokk. Tidvis ble flere stilarter brukt på samme tid, men i forskjellige bygningstyper.

Historismen var i begynnelsen av perioden båret av historisk begeistring og innlevelse, men utviklet seg mot slutten av hundreåret til eklektisisme, der ulike stilelementer ble brukt i samme bygg. Perioden kalles i Tyskland Eklektizismus eller Historismus, i engelsktalende land ofte for Historicism. I Norge ble perioden lite forstått av funksjonalismens tilhengere og nedsettende kalt Redselsperioden eller Stilforvirringen.

Fra 1950-årene er begrepet historisme introdusert og etter hvert blitt vanlig på norsk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.