funksjonalisme (arkitektur)

Svenske Gunnar Asplund er en av Nordens fremste funkisarkitekter. Her er hans tilbygg til Rådhuset i Gøteborg.
Poul Henningsens PH-lampe er blitt et funksjonalistisk ikon og er stadig i produksjon.

Funksjonalisme. Le Corbusier og Pierre Jeanneret: Pavillon de l’Esprit Nouveau, Paris-utstillingen 1925.

Funksjonalisme. Bauhaus i Dessau, Tyskland, oppført 1925–26 under Walter Gropius’ ledelse.

Av /NTB Scanpix ※.

Funksjonalisme. Boligblokker i funksjonalistisk stil, ved Marienlyst i Oslo, fra slutten av 1930-årene.

Av /NTB Scanpix ※.
Eindride Slaatto: Enebolig av pusset armert betong i Wolffs gt. 5 i Oslo (1932); eksempel på funksjonalisme
Funksjonalisme
Av .

Funksjonalismen er en stilretning som innenfor arkitekturen legger vekt på konstruksjon, materialer og brukbarhet, og utelukker alt som er overflødig. Den rene form er det eneste av betydning, og form skal følge funksjon. Funksjonalismen oppsto i perioden 1920 til 1940. Den hadde da et klart sosialt sikte, i samsvar med samfunnsutviklingen for øvrig: Man ville skape en arkitektur for de brede lag av folket, med boligbygging og enkel hjeminnredning som utgangspunkt.

Faktaboks

Uttale
funksjonalˈisme
Etymologi
av funksjon og -isme

Tre retninger dominerte i funksjonalismen i 1920-årene: den russiske konstruktivismen, den nederlandske De Stijl og den tyske Bauhaus-skolen. En parallell bevegelse oppstod i Frankrike med Le Corbusier og Robert Mallet-Stevens. Begrepet funksjona­lisme inklusive dens røtter er også betegnet med begrepet modernisme.

Arkitektur

Le Corbusiers kjente kapell Notre-Dame du Haut i Ronchamp i Frankrike (1955) kan betraktes som en senere funksjonalisme, der form ikke nødvendigvis utgår av funksjon, men der form og funksjon (her: som kapell) er smeltet sammen.

Allerede i Walter Gropius' fabrikkbygning for Faguswerk i Alfeld (1911–1913) ser vi funksjonalismens karakteristiske trekk: Rette linjer, store vindusåpninger og tydelig understrekning av bygningens konstruksjon. Gropius' skolebygning (1925–1926) er et av Bauhaus-skolens hovedverker. Bauhaus-skolen fikk stor betydning for funksjonalismen.

Mies van der Rohe utførte betydelige byggverker i Tyskland i en klassisk proporsjonert funksjonalisme. Seinere var han med og fornyet den typiske amerikanske skyskraperen. Le Corbusier og Mallet-Stevens gikk inn for helt enkle, kubiske hvite hus. I Norden fikk funksjonalismen sitt gjennombrudd ved Gunnar Asplunds utforming av Stockholmsutstillingen i 1930. Også finnen Alvar Aalto bidro med betydelige verker. De mest banebrytende for funksjonalismen i Norge har vært Lars Backer, Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas, Ove Bang og Arne Korsmo.

Interiør og design

Le Corbusier var også opptatt av interiør og arbeidet for en kraftig forenkling av boligens innredning. Vegger ble utelatt der de ikke var helt nødvendige, eller de kunne flyttes. De skulle være hvite slik at de fremhevet de tingene som var i rommet. Le Corbusier tegnet også en del møbler, utført i forniklet stålrør.

Bauhaus fikk stor betydning for funksjonalistisk interiør gjennom sin industridesign. Her ble vanlige bruksting forenklet for å få til serieproduksjon. Stolene var ofte laget av stålrør, men kraftige trekonstruksjoner ble også brukt. Fargene svart og hvitt forenklet møblenes enkle, litt rustikke karakter.

Dansken Poul Henningsens PH-lampe var et av de nordiske produktene som kunne konkurrere med produktene fra Bauhaus. Finnen Alvar Aalto bidro også sterkt i moderne formgivning, blant annet i møbeldesign. Det revolusjonerende ved Altos design var at han overførte stålkonstruksjonens fjærende egenskaper til tre.

Historisk bakgrunn og utvikling

Et ruvende navn i nordisk funksjonalisme er Alvar Aalto. Villa Mairea, 1938.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Funksjonalisme kan i arkitekturen betraktes som en generell betegnelse på det at en bygnings utformning i overveiende grad skal be­stemmes av praktiske hensyn. Også historisk arkitektur kan oppvise eksempler på slike byggverk. Som eksempler kan nevnes romerske nyttebyggverk, middelalderborger og mye av den industrielle og kommersielle arkitektur på 1700- og 1800-tallet. I tillegg har symbolske funksjoner også spilt stor rolle, men disse er ikke alltid blitt regnet inn under begrepet funksjonalisme.

Funksjonalismen som be­vegelse har sine røtter i 1800-tallets nye byggeoppgaver, ny bygge­teknikk, nye materialer (i første rekke stål og armert betong) og nye kultu­relle og estetiske idealer. Allerede Karl Friedrich Schinkel søkte å åpne veien mot en arkitektur tilpasset industrialismens tidsalder. Den nye søken fikk også uttrykk gjennom den franske forfatter og journalist Theophile Gautier, som i 1850 fremholdt: «Så snart vi vet hvordan vi skal bruke de materialene som industrien forsyner oss med, vil vi være i stand til å skape en arkitektur som er vår egen.» Noe av denne funk­sjonalisme-bevegelses røtter fin­nes hos A. Welby Pu­gin og i den britiske Arts-and-Crafts-be­vegelse, foruten hos Eu­gè­ne-Emma­nuel Viollet-le-Duc, som i sin Entretiens sur l’architecture (1872) frem­holdt at arkitektur skulle være uttrykk for sin tids teknikk og materialer. De nye idealer kom til uttrykk også gjennom Chicagoskolen, der Louis Sullivan i 1880-årene formulerte slag­ordet: «Form follows function».

Letin­gen etter noe nytt førte i første omgang til en ny stil: art nouveau. Den ble imid­lertid oftest realisert med mange og kostbare håndverksmetoder, som på grunn av prisen ikke var noen løsning på boligmangelen. Auguste Per­ret sto for en alternativ teknisk og arkitektonisk utvikling etter århund­reskiftet, med epokegjørende bruk av armert betong. Dette lærte hans assistent, den unge Charles Edou­ard Jean­neret (senere Le Cor­busier) av og frem­holdt at nye idealer og metoder allerede kom til uttrykk i sam­tidens industribygg. Blant disse kan fremhe­ves Peter Behrens’ Turbi­nen­fabrik (1909) og Walter Gropius’ og Adolph Meyers Fagus-fabrikk (1911). Disse tegnet også en mønsterfabrikk for Deutscher Werkbund som utstillings­paviljong i Köln (1914); begge eksempler på tidlig funksjona­lisme.

Samme år lanserte Jeanneret sitt epokegjørende huspro­sjekt «Dom-ino». I 1920 formulerte han slagor­det om at et hus er «en maskin til å bo i», som ble et motto for funksjo­nalismen. I Neder­land oppsto bevegelsen De Stijl (1917), med vekt på kombinasjon av god de­sign med industrielle metoder. I Tysk­land fikk Walter Gropius i 1919 opp­rettet skolen Bauhaus, og ble rektor her. Fra begynnelsen av 1920-årene arbeidet man ved skolen for å skape bro mellom håndverk, industri og kunst, og – etter innflytelse fra De Stijl – tok skolen opp den industrielle mas­se­fabrikasjons mulig­he­ter til god, ny­ska­pende design.

De nye tanker gjorde seg gjeldende i flere europeiske land, noen steder i form av retningen konstruktivisme. Noen av be­ve­gelsens arkitekter stiftet i 1928 arbeidsfellesskapet CIAM. Funksjonalis­mens arkitekter mente at den nye arkitekturen ikke skulle være noen stil, men en metode. Den innebar at hver byg­­geoppgave skulle løses med spesiell vekt på de fysisk-funksjonelle, kon­struk­tive og økonomiske krav oppgaven stilte. Noen arkitekter mente at dette var nok for å kunne løse en oppgave godt. Andre innså at selv om funk­sjonelle krav ble løst, kunne det likevel resultere i flere alternativer for utformingen, og valget mellom disse vil­le inne­bære god eller dårlig arkitektur. Mange arkitekter var opplært i ny­klassisisme, noe som kan ha gjort det lettere å foreta slike valg. Men selv om funksjonalismens metode ikke i ut­gangs­punktet innebar forhåndsgitte former, står det ikke til å nekte at man­ge av funksjonalismens byggverk fikk felles trekk, for eksempel flate tak, rene (ofte hvite) veggflater og vinduer samlet i vindusbånd. Disse trekk var lette å etterligne uten dypere ana­lyse av byggeoppgaven, og det oppsto dår­lige og overfladiske etterligninger som ble omtalt med skjellsordet fun­kis.

Funksjonalismen omfattet også planfa­get. Det ble lagt vekt på åpne løsninger (såkalt fri plan) med lys og luft, som reaksjon mot byenes tettbyggede kvar­taler uten lys og luft, som ga grunn­lag for ulike sykdommer. Et tidlig byplaneksempel er den tyske Sie­mensstadt med lamellbebyggelse. Man analyserte også trafikkstøypro­ble­mer, og foreslo la­mell­blokker tverr­stilt på vei, med lav butikkfløy langs veien. Butikkfløyen og de tverrstilte blokkene skulle da sammen motvirke trafikk­støy. Samti­dig var det et krav at lamellenes lengde­retning ble lagt nord/syd, slik at solen kunne nå begge langsider. Både husprosjektering og planarbeidet ble i de fleste tilfeller gjort etter relativt generelle metoder og modeller, i stedet for å ta det konkrete sted som utgangs­punkt. At dette kunne føre til miljøfattigdom ser det ikke ut som om man var klar over dengang. 2. verdenskrig in­nebar imid­lertid starten på en nyorientering, som etterhvert har lagt større vekt på miljø- og stedegne løsninger. Townscape-bevegelsen og den internasjonale arkitektgruppen Team Ten, der den norske arkitekten Geir Grung var medlem, er eksempler på dette.

Funksjonalismen i Norge

Edvard Hei­berg skrev i 1923 en artikkel i «Byggekunst» om «Fransk nyttearkitektur» hvor han pre­senterte Le Corbusier. I Norge finnes det tidligste eksempel på funksjonalisme i Norden, nemlig restaurant Skansen i Oslo (1927) tegnet av Lars Backer. Samme år holdt Johan Ellefsen foredraget: Hva er tidsmessig arkitektur? Foredraget presenterte Le Corbusiers idéer og var et tidlig eksempel på bruk av ordet «funksjonalisme». Foruten Skan­sen kan nevnes Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas’ villa i Bernhard Herres vei 20, Oslo (1928), samme firmas boligblokk i Eckers­bergs gt. 55, Oslo (1929); Gudolf Blakstad og Jens Dunkers Oslo Nye Teater (1929) og Johan­nes Westbyes boliggård i Sveriges gt. 17, Oslo (1929).

Som gjennombrudd for funksjonalismen i Norden regnes Stockholmsutstillingen 1930, hvor Gun­nar Asplund i hovedsak foresto ut­form­ningen. I Norden sto ellers Alvar Aalto for en egen retning innen funksjonalismen som kan kalles organisk funksjonalisme. Et byplaneksempel er Marienlyst­blokkene i Oslo, skjønt blokk­retningen her er sydøst/nordvest. Et annet ek­sempel er Volds­minde i Trondheim med blokk­ret­ning nesten nord/sør (1935, Sverre Pedersen).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Erling Kjeldset og Nils-Ole Lund: Epoken som ble borte, i: Olaf Liisberg (red.): A5 meningsblad for unge arkitekter, 1–2 1956 ss. 5–20;
  • I samme blad: Unnleiv Bergsgaard: Har 30-årsgenerasjonen sviktet? ss. 21–23.
  • Johan Ellefsen: Hva er tidsmessig arkitektur? «Byg­gekunst» 1927 ss. 161-70;
  • Max Grünewald: Bolig­nød og bo­lighelse, «Byggekunst» 1929 ss. 138-40;
  • Ed­vard Hei­berg: Reaktion og fremskridt i tidens arkitektur, «Byg­ge­kunst» 1949, tillegget ss. 22-23,
  • Chr. Nor­berg-Schulz: Funk­sjonalismen i Norge, «Byggekunst» 1966 s. 1;
  • Sven Erik Svend­sen: Funk­sjo­na­lis­men, «Byggekunst» 1980 ss. 110-11,
  • Christian Nor­­­­berg-Schulz: Funksjonalismen i Norge, «Bygge­kunst» 1980 ss. 112-27;
  • Ingeborg Glambek: Funk­­sjo­na­lis­mens gledestrålende smil.... «Byggekunst» 1980 ss. 128-30;
  • Ketil Moe: PLAN 1933-36, «Bygge­kunst» 1980 ss. 131-33;
  • Jens Dunker: Funksjonalismens gjen­nom­­brudd, «Byggekunst» 1980 ss. 134-35;
  • Bernt Hei­berg: 1930, «Byg­gekunst» 1980 ss. 136-37;
  • Per Kar­tvedt: Ar­ven fra funk­sjonalismen, «Byggekunst» 1980 ss. 138-39;
  • Kirmo Mikkola: Funktionalismens estetik, «By­gge­kunst» 1982 ss. 344-49;
  • Christian Norberg-Schulz: Fra gjen­reisning til omverdenskrise, «Norges kunsthistorie», 7, Oslo 1983 ss. 7-11;
  • Odd Brochmann: Rent bord, Oslo 1987;
  • "For­tidsvern" 3/1986;
  • Fortidsminneforeningens årbok 1992, an­meldt av Sven Erik Svendsen: Aktuelt om funk­sjona­lismen, «Byg­­gekunst» 1993 s. 80;
  • Birgit Kaiser: Den ide­o­­lo­giske funktionalisme, København 1992, an­meldt av Kjell Norvin i «Byggekunst» 1993 s. 495;
  • Rune Slagstad i «Nytt Norsk Tidsskrift» 1/1996;
  • Wenche Findal: Norsk mo­der­nistisk arkitektur. Om funksjonalismen, Oslo 1996;
  • Vidar As­heim: Arki­tek­­ter i funksjo­nalismens tvangs­trøye, «Arki­tektnytt» 19/1996 s. 10;
  • Eli­­sabeth Tostrup: Stock­holms­utstillin­gens innflytelse på utvik­lingen av funksjonalismen og modernismen i norsk etter­krigs­arkitektur, «Kunst og Kultur» nr. 4, Oslo 1997.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg