Campana-plakett

Campana-plakett med bacchisk motiv. Terrakotta. 50 fvt.–50 evt. Louvre i Paris.

Av .
Den kapitolinske Venus
Den kapitolinske Venus. Romersk kopi fra det 2. århundret evt. etter hellenistisk original. Marmor. Fra Viminalhøyden i Roma. Kapitolmuseet.
Av .

Romersk kunst er kunsten som ble fremstilt i Romerriket. Romersk kunst dateres normalt fra cirka 500 fvt. til cirka 500 evt., en periode på omkring tusen år, med kontinuerlige endringer i forutsetninger, tradisjoner og trender. Romersk kunst var først og fremst visuelle fremstillinger i skulptur, mosaikk, maleri, keramikk, glass- og metallkunst. Kunsten er karakterisert av forsøk på å fortelle om historiske hendelser og situasjoner, og realistiske portretter. Statsoverhodene, ikke minst keiserne, brukte kunst som viktig talerør til folket. En stor del av den bevarte romerske kunsten ble derfor laget som en form for propaganda. Mye kommer også fra religiøse sammenhenger, slik som templer, og fra andre offentlige bygninger, som badeanlegg, og fra villaer.

Den romerske kunsten var sterkt påvirket av den greske antikkens kunst med dens klassiske og hellenistiske stiler, men romerne inkluderte også etruskiske og egyptiske elementer i sin kunst. Den idealiserende greske kunsten, den hellenistiske, som eksperimenterte med realistiske gjengivelser, og den mer realistiske etruskiske, ble styrende for den romerske kunsthistorien. Fra det første århundre og frem til slutten av det tredje vekslet romerske kunsttrender mellom det idealiserende og det realistiske, samtidig som impulser utenfra gjorde seg gjeldende. Med Romerrikets vekst økte kontakten med kulturer i provinsene, og romerne ble påvirket av tradisjoner og trender fra andre deler av middelhavsområdet.

Som en del av den antikke arven har den romerske kunsten har vært av grunnleggende betydning for den europeiske kulturhistorien gjennom kontinuerlig videreføring og nytolkning av stiler og motiver. Forskning på romersk kunst bidrar til utdypning av antikkhistorien og viser samtidig at det romerske billedspråket lever videre. Inspirasjon fra romersk kunst i vår tid fører ikke bare til dekorasjon av omgivelsene. Kjente verk fra den romerske kunsten har gjennom historien blitt brukt av ledere som ønsker å fremstille seg selv som like viktige og mektige som de romerske keiserne.

Museumssamlinger av romersk og annen antikk kunst er preget av den tiden de ble bygget opp på. De største museene for romersk kunst er i Roma og ellers i Italia, men det finnes også viktige samlinger i andre stater i middelhavsområdet, som var en del av Romerriket, samt i de store kunsthistoriske museene ellers i Europa og USA.

Skulptur

I antikkens Roma var de offentlige bygningene dekket av historiske relieffer som fortalte om byens storhet, og tusenvis av statuer oppstilt utenfor bygningene, på torg og ved veikryss. Skulpturene var en integrert del av bylivet. De historiske relieffene var narrative, og tidlige forsøk på å gjenskape historiske begivenheter så realistisk som mulig. Statuer av guder og mennesker skulle gi en fornemmelse av at den avbildede var tilstede.

Materialer og farger

Den kapitolinske Brutus
Romersk bronsebyste fra 4.–3. århundre fvt. med tilnavnet «den kapitoliniske Brutus» i et forsøk på å identifisere portrettet. Øynene er av ben med innlagt glass. Kapitolmuseet i Roma.
Av .
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Romersk skulptur ble, i likhet med gresk, normalt laget av marmor eller bronse, men i tidlige faser ble gudebilder normalt laget av tre. Det fantes også eksempler på mindre skulpturer av gull, sølv og elfenben. Disse materialene kunne også benyttes til store skulpturer, men da gjerne sammen med andre materialer. Monumentale kultstatuer (gudebilder) kunne for eksempel ha indre trekonstruksjoner som støtte for støpte plater av bronse.

Overflaten på bronsestatuer var ofte forgyllet, og det er bevart rester etter forskjellige typer legeringer, men de fleste antikke skulpturer av metall er tapt fordi de ble smeltet om i senere perioder. Marmorskulpturer kunne også gjenbrukes på forskjellige måter, men langt flere av dem er bevart. Det skyldes også at det fantes langt flere skulpturer av marmor enn bronse, som var dyrere. Hvite marmortyper som ble brukt til romersk skulptur, varierte imidlertid av kvalitet og prisklasse, men Luna-marmor fra Carrara-bruddet i Italia og gresk øymarmor var ettertraktet. Fra det andre århundret evt. ble det vanlig å bruke fargede stensorter fra forskjellige deler av Romerriket.

Romersk skulptur var i likhet med gresk bemalt med organiske pigmenter. Ideen om den marmorhvite, klassiske antikken bygger på en kunsthistorisk tradisjon som tok form på 1700-tallet. Antikke skulpturer som ble funnet i utgravninger fra renessansen av, hadde mistet malingen de opprinnelig hadde. Johann Joachim Winckelmann, som anses som den europeiske kunsthistoriens grunnlegger, noterte at det fantes rester etter farger på skulpturenes overflater. Kunstidealet som tok form fra 1700-tallet, valgte å se bort fra dette, og derfor tror mange fremdeles at de antikke skulpturene var hvite. I virkeligheten var den antikke kunsten og arkitekturen svært fargesterk. Sannsynligvis var også bronseskulpturer farget, slik det fremgår av forskjellige legeringer på for eksempel lepper og hud. I tillegg ble det ofte lagt inn detaljer av andre materialer i både marmor- og bronseskulpturer, slik som øyne av glasspasta. Smykker og tekstiler ble også festet på portretter, statuer og relieffer.

Kategorier

Togatus Barberini

Togatus Barberini. Romersk statue av mann med portretter av sine forfedre. Første del av det 1. århundret evt. Kapitolmuseet i Roma, Centrale Montemartini.

Av .
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Det har vært vanlig å dele romersk skulptur i to overordnede grupper: offentlig og privat. Siden offentlig skulptur ikke bare var statlig eller keiserlig, men også inkluderte æresstatuer av private individer, som for eksempel velgjørere som hadde skjenket byen en gave, er imidlertid grensen mellom offentlig og privat uklar. Det er heller ikke et tydelig skille mellom statlig og religiøs skulptur, for det statlige og det religiøse var tett sammenvevet i antikkens Roma.

Imidlertid kan man si at portrettstatuer som stod oppstilt i hjemmene, og gravkunst i familiegraver var private, men dersom skulpturen er løsrevet fra sin funnkontekst, er det vanskelig å fastslå. Det var vanlig å sette statuer av fremstående forfedre ved boliginnganger ut mot gatene, og mange gravrelieffer var plassert langs ferdselsårene ut av byen, ikke minst langs den trafikkerte veien Via Appia. På den måten var statuer av forfedre og gravrelieffer en naturlig del av bybildet, der det offentlige liv fant sted.

Historiske relieffer

Aureliansk relieff

Monumentalt relieff med Marc Aurel i offerscene. Slutten av 2. århundre evt. Kapitolmuseet i Roma.

Av .

De historiske relieffene var minnesmerker over romernes bragder og søkte å gi betrakteren en opplevelse av å være øyenvitne. De utgjorde en sentral del av den romerske kunsten og fungerte som viktige media i en tid da mange var analfabeter. De historiske relieffene fikk derfor sterk gjennomslagskraft og ble brukt bevisst i den statlige og keiserlige propagandaen.

Den narrative fremstillingen av historiske begivenheter var nøktern, i motsetning til hos grekerne, som foretrakk å fremstille historiske begivenheter symbolsk. Romerne begynte tidlig å fremstille faktiske historiske hendelser med historiske skikkelser som opptrådte sammen med personifikasjoner som skulle gjøre innholdet tydelig. Personifikasjoner er menneskelige figurer i kunsten som representerer noe som ikke har en fysisk form, men er viktig for fortellingen i bildet. I romersk kunst uttrykkes for eksempel seier ved en kvinnelig figur med vinger (Victoria), som holder en seierskrans over hodet til vinneren.

Portretter

Augustus Prima Porta
Augustus Prima Porta, 1. århundre evt. Fra Livias villa ved Prima Porta. Vatikanmuseene i Roma.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Ordet «portrett» brukes i vid forstand, men er i utgangspunktet et begrep for en realistisk gjengivelse av et individs ansiktstrekk. Portrettkunsten ble tidligere forstått som en romersk oppfinnelse, men de fleste mener i dag at den vokste frem som et resultat av forskjellige kunsttradisjoner. Den hellenistiske periodens eksperimentering med livaktig kunst var av grunnleggende betydning, i kombinasjon med den etruskiske tradisjonen for å gjengi forfedre, og egyptiske mumieportretter. Andre deler av middelhavsområdet hadde også utviklet tidlige former for portrettkunst i det siste årtusenet fvt., og siden det var kontakt mellom de forskjellige folkegruppene, er det mer riktig å snakke om en fremvekst av det realistiske portrettet, enn en oppfinnelse av det.

Statuer

Alle romerske byer hadde statuer av guder, keisere og andre fremstående individer på offentlige plasser. Keisere, generaler og andre militære av rang kunne bli avbildet i militærdrakt, men sivile borgere som ble æret med en statue, ble fremstilt i toga. Statuer av keiserinner viste dem normalt som fromme, men en trend som oppstod i flavisk tid, førte til at portrettene deres ble kombinert med gudinnekropper. De fleste statuer av borgere i det offentlige rom viste politikere og sponsorer iført toga, men det fantes også enkelte kvinner.

Gravskulptur

Gravrelieff fra Ostia
Gravrelieff for en prest i Kybelekulten. 200-tallet evt. Ostia Antica.
Gravrelieff fra Ostia

Mange romerske skulpturer er funnet i graver. Statuer i naturlig størrelse fra gravkamre har gjerne innskrifter som viser hvem de var, som for eksempel den av Julia Procula fra Isola sacra ved Ostia antica. Gravbyster er vanlig fra store deler av Romerriket, gjerne i reliefformat og med innskrifter. Ofte gjengis ektefeller eller andre familiemedlemmer sammen. Gravrelieffene representerer et bredt spekter av befolkningen og er informative kilder til romerske familieforhold og demografi. Noen er påkostede kunstverk, mens andre ser ut til å være hastig laget. I noen områder av Romerriket, som Palmyra i Syria, fantes det særegne tradisjoner for gravrelieffer av kalksten, som har likhetstrekk med de romerske, men skiller seg fra dem gjennom klesdrakter og en egen stilart. En form for gravrelieffer finnes også det store antallet sarkofager som er bevart fra romersk tid.

Maleri

Romersk freske
Romersk veggmaleri. Villa Farnesina i Roma, cirka år 20 fvt.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Veggmaleriet, som er særlig kjent fra Pompeii og Herculaneum, var under republikken (før 27 fvt.) og tidlig keisertid i likhet med skulpturkunsten inspirert av hellenistiske modeller. Veggene ble malt som etterligninger av kostbare byggematerialer, som for eksempel marmor, der man så skapte et skinnperspektiv ved å «slå hull i veggen» ut mot et imaginært landskap.

Veggmaleriene ble senere erstattet av mosaikker, som opprinnelig ble brukt som gulvbelegg, men etter hvert ble utbredt som veggbekledning. Mosaikkene dannet også grunnlaget for de senere store utsmykningene i kirker fra tidlig middelalder.

Glass

Romersk kam´€

Grand Camée de France. Sardonyx. Cirka år 20 evt. Ukjent funnsted. Cabinet des médailles i Bibliothèque nationale de France i Paris.

Av .

En romersk spesialitet var glass. Både i teknisk utførelse, farger og glasurer oppnådde romerne resultater som først ble overgått av art nouveau-kunstnere i 1890-årene. Både egypterne og grekerne hadde fremstilt glass, men det var romerne som perfeksjonerte teknikken. I overgangsteknikken ble blått glass gitt et overtrekk av hvitt glass, deretter ble det hvite overtrekket slipt bort i visse partier slik at det kom frem en kaméaktig dekorasjon med figurer og mønstre i hvitt på blå bunn.

Det mest berømte eksempelet er Portlandvasen fra 1–25 evt. i British Museum, som viser mytologiske scener og berømte historiske personer: Augustus, Marcus Antonius, Kleopatra og muligens Alexander den stores mor, Olympias. Den samme teknikken ble brukt i produksjonen av kostbare romerske gemmer. Et annet viktig eksempel er Grand Camée de France fra 23–54 evt., som viser medlemmer av det julisk-claudiske dynastiet.

Metall

Detalj av Boscoreale-skatten
Detalj fra Boscoreale-skatten med Kleopatra Selene 2., 1. århundre evt. Fra Boscoreale i Italia. Grand Palais i Paris.
Av .

Størsteparten av den romerske metallkunsten er smeltet om og tapt, men en sølvskatt fra Boscoreale nær Pompeii er bevart. Den består av over hundre gjenstander som er delt mellom British Museum og Louvre, i tillegg til en samling mynter. Skatten består av smykker, toalettsaker, inkludert et speil, og deler av serviser. Gjenstandene dateres mellom det fjerde århundre fvt. til det første århundre evt. Serviset er dekorert med keisere og kongelige fra Egypt og Mauretania, personifikasjoner på den romerske provinsen Africa, mytologiske scener, skjeletter som henspiller på memento mori, flora, fauna, figurer fra teateret, greske filosofer og andre forseggjorte detaljer. Dekorasjonene er i hovedsak laget i repoussé-teknikk. Portretter i miniatyr, som for eksempel et av Kleopatra Selene 2., er et eksempel på kunstneriske detaljer av svært høy kvalitet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Beard, M. og J. Henderson. 2001. Classical Art: From Greece to Rome. Oxford: Oxford University Press.
  • Borg, B. (red.) 2015. A Companion to Roman Art. Chichester, West Sussex: John Wiley & Sons.
  • Kleiner, F.S. 2007. A History of Roman Art. Belmont: Thomson & Wadsworth.
  • Ramage, N.H. 2015 (6. utg.) Roman Art: Romulus to Constantine. Upper Saddle River: Pearson.
  • Stewart, P. 2004. Roman Art. Oxford: Oxford University Press.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg