klassisk musikk

Klassisk musikk brukes i mange tilfeller synonymt med kunstmusikk. Dette er musikk forbundet med nedskrevne verk av navngitte komponister. Fra 1700-tallet av ble orkestrene stadig større, og det store antallet musikere krever at symfoniorkesteret blir ledet av en dirigent. På bildet ses Han-na Chang og Trondheim Symfoniorkester.
.

Edvard Grieg regnes som Norges største komponist. Han var eksponent for nasjonalromantikken i musikken og en av foregangspersonene i harmoniutviklingen på slutten av 1800-tallet.

Nina Grieg var en norsk sanger (sopran) og pedagog, og gift med Edvard. Hun ble først og fremst kjent som den betydeligste tolkeren av hans romanser. Grieg ble en av Norges ledende sangpedagoger og fortsatte lenge å medvirke ved konserter, også etter Edvards død.

Edvard og Nina Grieg foran pianoet i 1888.
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Arne Nordheim var en betydningsfull norsk komponist på 1900-tallet. Tyngdepunktet i Nordheims produksjon ligger i verkene for orkester, som ofte er skrevet for andre sammenhenger enn konsertsalen. Utover i 1960-årene begynte han å interessere seg for elektronikken, og eksperimentering med elektroniske virkemidler ble viktig for Nordheim.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

Klassisk musikk er ei nemning som kan ha ulike tydingar. I daglegtale er omgrepet vanlegvis brukt om europeisk kunstmusikk frå barokken til tidleg på 1900-talet.

Omgrepet klassisk musikk er ikkje ei eintydig nemning. I staden er det vanleg å seie at omgrepet klassisk musikk refererer til tre ulike tydingar:

  1. musikk som høyrer til den musikalske perioden klassisismen
  2. kunstmusikk, ofte som motsetnad til populærmusikk og folkemusikk
  3. musikk som har fått ei form for «kvalitetsstempel» og ikkje er knytt til ein bestemt epoke

Omgrepet klassisk musikk blir brukt på musikk som er blitt komponert i mange ulike stilar og tradisjonar gjennom fleire hundre år. Derfor høyrer ikkje klassisk musikk til ein bestemt musikksjanger eller historisk epoke, og det er heller ikkje mogleg å definere denne musikken ut frå konkrete musikalske trekk. Når ein bruker nemninga klassisk musikk i dag, gjer ein det heller fordi ein ønskjer å seie noko om opphavet eller tradisjonane knytte til framføringa av musikken, og ikkje til ein historisk epoke eller til andre musikalske kvalitetar. Det er òg viktig å merke seg at omgrepet hovudsakleg er brukt om europeisk musikk.

Omgrepa klassisk musikk og kunstmusikk blir ofte brukte om kvarandre, og sjølv om dei ikkje er synonym, har dei to omgrepa likevel mange likskapstrekk. Når ein snakkar om kunstmusikk, snakkar ein gjerne om musikk som er komponert for å bli framført på ein konsert, og som dermed kan stå åleine som eit kunstverk. Når ein snakkar om klassisk musikk på denne måten, er det viktigaste målet å skilje han frå populærmusikk og folkemusikk, som har eit anna opphav enn den klassiske musikken.

Det inneber derimot ikkje at klassisk musikk ikkje har vore «populær». Mykje av det vi i dag tenkjer på som klassisk musikk, slik som opera og kammermusikk, var underhaldningsmusikk i samtida. I tillegg var mange stykke som i dag blir rekna for å vere blant dei mest sentrale verka i musikkhistoria, utskjelte og fekk dårlege meldingar av musikk-kritikarar i samtida. Dette viser korleis musikk kan endre status med tida.

Klassisk musikk som eit uttrykk for høgare standard

Omgrepet klassisk musikk kom i bruk i første halvdel av 1800-talet. Bruken av ordet klassisk er kjent innanfor andre kunstvitskapar og spelar på det som søkjer førebilete i Roma og Hellas under antikken. I overført tyding blir ordet klassisk brukt om det som har utmerkt, tidlaus eller høgare kvalitet enn andre uttrykk. Klassisk musikk blir ofte brukt om musikk som nettopp har «høgare kvalitet» eller er meir «seriøs» enn annan musikk, og særleg i høve til populærmusikk. Dei som komponerer klassisk musikk, har gjerne lært komposisjon ved å studere på konservatorium eller gå i lære hos andre komponistar.

På den eine sida har dette kvalitetsmerket bakgrunn i vektlegginga av formalistiske trekk innanfor den klassiske musikktradisjonen. Klassiske komposisjonar som symfoni, fuge og sonate er døme på verk som følgjer heilt konkrete reglar for utforminga av stykket. Det har derfor vore viktig for klassiske komponistar å meistre desse stilane for å kunne bli anerkjende som komponistar, eller for å i det heile få fullføre ei utdanning ved eit universitet eller konservatorium. Nokre av dei mest berømte klassiske komponistane er nettopp dei som er kjende for å ha meistra desse stilane fullt ut. Til dømes er Joseph Haydn (1732–1809) kjend som «symfoniens far», medan Johann Sebastian Bach (1685–1750) sine fugar blir brukte som døme i lærebøker den dag i dag.

På den andre sida har spørsmålet om musikalsk kvalitet vore eit spørsmål om levetida for musikken. Særleg etter at Ludwig van Beethoven (1770–1827), som blir rekna som ein av dei største komponistane gjennom historia, døydde, kom det ei forventning om at musikk av høg kvalitet ville halde fram med å blir framført lenge etter at komponisten var død. Det var eit uttrykk for universaliteten i musikken.

Utover 1800-talet tok det som framleis i dag er den klassiske kanonen form. Klassisk musikk blei med tida ei nemning for musikk som blei rekna for å vere av høgare kvalitet og dermed verdig å vere ein del av denne kanonen.

Klassisk musikk utanfor Europa

Omgrepet klassisk musikk blir i stor grad berre nytta om musikk frå den europeiske musikktradisjonen. Når ein snakkar om klassisk musikk i andre kulturkrinsar, må ein vite at denne musikken kan vere litt annleis enn dei førestillingane ein elles har om europeisk klassisk musikk. Til dømes er indisk klassisk musikk meir enn berre éin musikktradisjon. Musikktradisjonane er blitt prega både av geopolitiske forhold, men òg av religion, klasse, utdanningsnivå og etnisitet. Skiljet mellom kunstmusikk og folkemusikk kan vere vanskeleg å setje, fordi ulike trekk ved ulike musikktradisjonar har hatt ulik grad av påverknad på kvarandre, gjerne avhengig av geografisk avstand.

Eit anna døme kan vere utviklinga i den russiske kunstmusikken. Etter at Peter den store (1672–1725) prøvde å knyte Russland tettare til det europeiske kontinentet, blei den russiske kunstmusikken påverka av impulsar frå særleg den tysk-austerrikske kunstmusikktradisjonen. Rundt midten av 1800-talet arbeidde ei gruppe komponistar, kjende som «dei fem», eller Balakirev-krinsen, etter komponisten Milij Balakirev (1837–1910), for ein særmerkt «russisk» klang i komposisjonane sine. Metoden for å få dette til var mellom anna å etterlikne folkemusikken gjennom imitasjon av rytmar og tempo, og å etterlikne klangen av folkemusikkinstrument på vanlege orkesterinstrument. Dette viser korleis klassisk musikk gjerne er eit spørsmål om ein nasjonal karakter ved kunstmusikken.

Les meir i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Nicholas Cook: Music. A very short introduction. Oxford 2000
  • Ulrich Michels: dtv-Atlas Musik, bd. 1 og 2. München 2008
  • Eugene K. Wolf: «Classical», i Don Michael Randel (red.): The Harvard Dictionary of Music, 4. utg. Cambridge 2003

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg