Det sixtinske kapell

Kapellet er bygd på restene av det tidligere pavekapellet, fra slutten av 1200-tallet under pave Nicholas 3. Dagens bygning består av en kjeller, en mellometasje, selve kapellet og på toppen en romslig loftetasje. Eksteriøret har enkle vegger i teglstein og travertin.

Innvendig er kapellet er 40,9 meter langt, 13,4 meter bredt og 20,7 meter høyt. Proporsjonene er de samme som Salomos tempel i Jerusalem. Gulvet har farget marmor i geometrisk mønster, inspirert av Cosmatenes mosaikkarbeider fra middelalderen. Veggene er delt i tre horisontale soner.

Nederste sone består av malte, illusjonistiske tepper, al fresco i gult og blått, dekorert med eikeemblemer, pave Sixtus 4s heraldiske symbol. Midterste sone består av billedsyklusene fra Moses’ og Jesu liv. I den øverste sonen, mellom de seks vinduene på langveggene, er det malte nisjer med paveportretter i helfigur, til sammen 28 paver.

Taket er et flatt tønnehvelv med Michelangelos fresker. Kapellet deles i to av en skranke med marmorpaneler, som bærer et gitterverk i metall, kronet med åtte kandelabre. På nordveggen er det en balkong for kapellets sangkor. Skranken og balkongen er laget av Mino da Fiesole (1431–1484) og hans assistenter. Den største delen av kapellet, nærmest podiet med alteret og pavens stol, er forbeholdt paven, høytstående geistlige og verdslige betydningsfulle personer. I den andre delen kan mindre viktige personer overvære messen.

I 1481 fikk en gruppe fremragende kunstnere fra Toscana og Umbria i oppdrag av pave Sixtus 4. å male 16 fresker fra Moses’ og Jesu liv. Pietro Perugino var sannsynligvis leder for de andre malerne: Sandro Botticelli, Domenico Ghirlandaio, Cosimo Rosselli, Luca Signorelli og deres assistenter.

Sammen utførte de billedsyklusen om Moses og Jesus, i tillegg til teppene og paveportrettene. Hele arbeidet var ferdig sommeren 1483. Historien om Moses er mot syd og om Jesus mot nord. Kunstnerne utførte arbeidet med samme størrelse og proporsjoner på figurene. Syklusen starter fra alteret og avsluttes ved inngangen. De to originale freskene på inngangsveggen gikk tapt da veggen falt ned i 1522.

Originalene ble erstattet i slutten av 1500-tallet med tilsvarende motiver, utført av Hendrick van den Broeck (1519–1597) og Matteo da Lecce (1547–1616). Disse verkene har ikke samme høye kunstneriske kvalitet som de opprinnelige.

Nøkkeloverrekkelsen av Pietro Perugino regnes for å være den viktigste fresken. Midt i bildet vises den symbolske handlingen der Jesus overrekker Peter, den første paven, nøklene til himmelriket. Peter kneler foran Jesus og tar imot gullnøkkelen, som peker mot munnen til Jesus og symboliserer de åndelige sidene ved pavens embete. Sølvnøkkelen henger fra Peters hånd ned mot jorden og refererer til pavens verdslige makt.

Taket i Det sixtinske kapellet var opprinnelig malt som en himmel med gylne stjerner mot en blå bakgrunn, utført av Piermatteo D’Amelia i 1479–1480. I 1504 oppsto en stor sprekk i taket og den originale dekoren ble ødelagt. Pave Julius 2 ønsket at Michelangelo skulle male et nytt tak. Men Michelangelo så på seg selv først og fremst som billedhugger og han hadde ingen tidligere erfaring med freskomaling. Etter mye nøling undertegnet han allikevel kontrakten 8. mai 1508.

Kapellet skulle fortsatt brukes til liturgiske seremonier under arbeidet. Stillaset måtte derfor være minst mulig og hindre maling og gips fra å dryppe ned. Bramante, Peterskirkens første arkitekt, kom først med et ubrukelig forslag om en plattform hengt opp i tau festet i taket. Michelangelo fant selv løsningen, en plattform festet med stokker i veggene og med trapper på den ene siden. Det var en slags bevegelig bro som kunne flyttes etter behov.

Michelangelo hadde flere assistenter, men det er usikkert hvor mye de deltok i arbeidet. Den utsøkte kunstneriske kvaliteten på freskene i siste halvdel av kapellet tyder på at mesteren selv skapte disse scenene uten assistanse. Michelangelo brukte kartonger for å overføre motivene til taket. Både skisser og kartonger utarbeidet han på egen hånd. Et illusjonistisk, arkitektonisk marmor rammeverk deler takhvelvet i tre soner. Hovedfeltet i midten av taket er en billedsyklus med ni bilder fra Genesis (Første Mosebok), som viser scener fra skapelseshistorien fram til Noa.

Michelangelo startet arbeidet fra inngangen. Bildene veksler i format med fire store og fem mindre. Rundt hvert av de minste bildene sitter fire nakne, atletiske, unge menn, såkalte ignudi (ignudo betyr en naken ung mann) på små marmorsokler. Det er usikkert hvilken betydning disse unge mennene har, men noen forskere mener de er vingeløse engler.

Bildene skal leses fra alterveggen, på samme måte som veggfreskene. Fortellingen starter med skapelsesberetningen der Gud skiller lys og mørke. Det fjerde bildet viser Adams skapelse og er det mest kjente i hele kapellet. Adam er fremstilt som en ung, naken, atletisk mann. Han hviler tungt på jorden, med blikket og den venstre armen vendt mot Gud. Gud selv kommer flyvende i luften omgitt av en blafrende rød kappe og mange nakne personer. Under Guds venstre arm ses en kvinne, som kan tolkes både som Eva og Maria.

I neste sone sitter fem sibyller og sju profeter på illusjonistiske troner. Den nederste sonen danner overgangen til veggene og er delt inn i svikler (buete trekantfelt) og lunetter, som viser Jesu forfedre.

I kapellets fire hjørner er det pendentiver med scener som illustrerer frelsen av Israel, Guds utvalgte folk. Freskene nærmest inngangen, med motiver fra Noas liv, ble først malt.

Fra august 1510, da halvdelen av taket var ferdig, stoppet arbeidet opp nesten et år, både fordi Michelangelo var syk og Julius 2. oppholdt seg utenfor Roma og ikke kunne følge prosjektet. I den andre halvdelen ses et tydelig stilmessig skifte. Det er færre figurer i midtscenene og figurene er større. Det gjelder også profeter og sibyller. 30. oktober 1512 var stillaset fjernet, og paven kunne innvie Det sixtinske kapellet på Allehelgensdagen 1. november.

I 1514 ga pave Leo 10. Rafael i oppdrag å tegne kartonger til ti veggtepper for Det sixtinske kapell. Teppene ble vevd i verkstedet til Pieter van Aelst i Brüssel og utført i silke og ull med innvevde gulltråder. De har scener fra livene til apostelfyrstene Peter og Paulus og var ferdige i desember 1521. Ved spesielle anledninger skulle teppene, som nå er i Vatikanmuseet, henges over de malte draperiene til Sixtus 4. Syv originale kartonger er bevart, utstilt i Victoria og Albert Museum. Teppene ble stilt ut i kapellet en uke i februar 2020, som en markering av 500 årsjubileet for Rafaels død.

I 1533 fikk Michelangelo i oppdrag av pave Clemens 7 å male Dommedag på alterveggen. Arbeidet startet i 1535 under den etterfølgende paven Paul 3. Verket skulle dekke hele veggen slik at de to første bildene i syklusen fra 1400-tallet, paveportrettene og altertavlen av Perugino med Marias Himmelfart, måtte fjernes. Michelangelo fjernet også to av lunettene som hørte til takdekorasjonen.

I Dommedag har Michelangelo skapt den mest overveldende ansamling av menneskekropper i voldsom bevegelse, i hele kunsten. Fresken fyller hele veggen uten ramme og gir inntrykk av at veggen åpner seg opp. Mot en klar blå bakgrunn av lapis lazuli ses nesten 400 kvinner og menn, de fleste nakne, i forskjellige kroppsstillinger og proporsjoner. Noen personer har attributter som tydelig viser hvem de er, men bare et fåtall er sikkert identifisert.

Sentralt øverst i bildet sitter en skjeggløs Kristus, usedvanlig muskuløs, på en trone av skyer. Han hever sin høyre arm i en nærmest bydende gest med blikket vendt mot de fortapte. Jomfru Maria sitter sammenkrøpet ved siden av Jesus og ser ned på de frelste. Rundt Jesus og Maria er det helgener, martyrer og andre bibelske personer.

Fire skikkelser er større enn de andre. Til venstre står en ruvende Johannes Døperen med kamelskinnet bak kroppen. Til høyre rekker apostelen Peter nøklene mot Jesus. Foran til venstre sitter Sankt Laurentius med risten og til høyre apostelen Bartolomeus. Han ble levende flådd og holder skinnet foran seg. Det sies at hodet viser Michelangelos selvportrett, men ingen samtidige kilder nevner dette.

Den nederste venstre halvdelen av bildet viser de frelste som stiger opp til Himmelen, og til høyre er de fortapte, dømt til evig pine i Helvete.

31. oktober 1541 ble Dommedag presentert for paven. Verket fikk blandet mottagelse da det var ferdig. Kritikerne så kjetterske trekk og ville ikke godta alle de nakne kroppene. Trientkonsilet bestemte i 1564 at de mest fremtredende genitaliene skulle dekkes til. Daniele da Volterra, Michelangelos gode venn og assistent, utførte oppgaven.

Det er ingen skriftlig dokumentasjon om hvem som var ansvarlig for billedprogrammet i Det sixtinske kapellet. Men det regnes som sikkert at lærde teologer i kretsen rundt paven var med i planleggingen. Høyst sannsynlig ga Julius 2. Michelangelo en selvstendig rolle i utformingen av taket. Veggfreskene er fra Det gamle Testamentet og forutsier Guds lov til mennesket gjennom Jesu død og oppstandelse. I taket er det menneskets historie før Guds Lov, fra verdens skapelse til Jesu fødsel, forutsagt av profeter og sibyller. Detaljer i form av eikeløv og eikenøtter, Julius 2.s heraldiske symboler, viser til at taket også kan ses som en hyllest til paven som Guds utvalgte arvtaker på jorden.

Det er mange forskjellige syn på meningsinnholdet. Noen forskere holder på en nyplatonisk tolkning om menneskets plass i universet. Andre viser til sammenhengen mellom bildene og de religiøse seremoniene i kapellet. En tolkning i senere tid hevder at freskene har sin opprinnelse i jødedommen. Men ingen kan fastslå med sikkerhet at én tolkning er mer korrekt enn de andre.

Restaureringen av takfreskene til Michelangelo foregikk i årene 1979–1989. Det var viktig å fjerne lagene med støv og sot fra vokslys og oljelamper brukt i kapellet gjennom nesten 500 år. Ekspertene fjernet sporene etter tidligere restaureringer og reparasjoner. De konserverte overflater som sto i fare for å bli ødelagt og reparerte sprekker og hull. Arbeidet ble dokumentert med skriftlige rapporter, foto og film. Under en mørk, skyggelagt overflate åpenbarte det originale taket til Michelangelo seg med strålende farger. Mange var kritiske til behandlingen, men de fleste eksperter innenfor konservering er enige om at Michelangelos mesterlige uttrykk og teknikk er bevart slik han opprinnelig utførte det.

Restaureringen av Dommedag varte fra 1990 til 1994. Tøystykkene som Daniele Volterra malte over mange av genitaliene er bevart, ettersom de har stor kunstnerisk og historisk verdi. Veggfreskene fra 1400-tallet ble restaurert i perioden 1994–1999. Freskene er svært ømfintlige. Vinduene er nå permanent lukket og avansert ventilasjon sørger for tilpasset inneklima, men tusenvis av turister som hver dag besøker kapellet og avgir fuktighet og varme, er kanskje den største trusselen. Pave Johannes Paul 2. innviet det nyrestaurerte kapellet 8. april 1994.

• kunst i Italia før 1900
• Michelangelo
• Rafael
• Vatikanpalasset
• Vatikanstaten

• Evans, Mark and Browne, Clare (red.), 2010: Raphael. Cartoons and Tapestries for the Sistine Chapel. London
• Hall, Marcia B., 2005: Michelangelo’s Last Judgement. Cambridge University Press
• Hall, Marcia B., 2002: Michelangelo. The Frescoes of the Sistine Chapel. New York
• Nykjær, Mogens, 2013: Det sixtinske kapell. En verdenshistorie i Rom. København
• Seymour, Charles (red.) 1995: Michelangelo: The Sistine Chapel Ceiling. Norton Studies in Art History.