Pont du Gard, 1. årh. f.Kr.

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

En akvedukt er en vannledning som er basert på vannets naturlige løp og fører vannet gjennom terrenget i en jevnt skrånende renne som kan være lukket eller åpen. Den kan ha form som underjordiske tunneler, kanaler og rørledninger over og under jorden eller store stein og teglkonstruksjoner i form av buerekker og broer. Broene utgjør den mest synlige delen og derfor er det nettopp denne utformingen som ofte blir kalt akvedukt. Men ordet akvedukt omfatter alle utgaver av vannledninger og ikke bare de store stein og teglkonstruksjonene. 

Så tidlig som 3000-1500 år fvt. var det høyt utviklete vannsystemer og vannledninger i Indusdalen i India. Den minoiske kulturKreta og Mesopotamia hadde vannledninger fra ca. 2000 fvt.

Det tidligste kjente eksempelet på kanalsystem med tunneler som var flere kilometer lange, er i Assyria, på 900-tallet fvt. I Babylonia var det også avanserte vannsystemer fra ca. 800 fvt. og ca.700 fvt. ble det bygget en 280 m lang bro for å føre vannet til Nineveh (en by i nåværende Irak). Den står fortsatt og er muligens den aller første broakvedukten. Fra denne tiden stammer også en 537 lang tunnelakvedukt med vannforsyning til Jerusalem.

Det var underjordiske kanalsystemer over hele den antikke verden fra Egypt til Kina.

De første store vannføringsprosjektene i den greske verden stammer fra ca. 600 fvt. Både Tigani på Samos og Athen fikk vann gjennom tunnelakvedukter, den første var 2,5 km. lang. Grekerne videreutviklet vannføringsteknikken og innførte hevertprinsippet. I Pergamon er det rester av en 45 km. lang vannledning med heverter, bygget ca. 180 fvt. Materialet i hevertene kan ha vært brente teglrør med blytetninger, bronserør eller forsterkete trerør. Men ettersom systemet krevde svært kompliserte konstruksjoner for å kontrollere vanntrykket, var det både sårbart og dyrt og ble derfor ikke mye brukt. Det var imidlertid romerne som mestret utfordringene ved å bruke sine fremragende ingeniørferdigheter på grunnlag av greske forbilder.

Den første romerske akvedukten, Aqua Appia (16 km lang), ble bygget 312 - ca.310 fvt. oppkalt etter oppdragsgiveren, censoren Appius Claudius, som for øvrig på samme tid også sørget for å bygge den antikke veien Via Appia. Tidligere kom drikkevannet til Roma fra kilder og brønner i byen, supplert med vann fra Tevere. Etter hvert som befolkningen økte ble det også et større behov for en bedre og renere vannforsyning og de romerske akveduktene ble løsningen på problemet. Vannledningene kom fra kilder og sjøer i høydene rundt Roma og de aller fleste gikk under jorden. De hadde et jevnt fall, ca 1:200, for å sikre en tilnærmet konstant hastighet på vannet. I nærheten av Roma ble vannledningene båret av buerekker, men disse utgjorde bare ca. 15% av hele vannledningsnettet som totalt var ca. 450 km. Ved ankomst til Roma, ble vannet ledet inn i en endestasjon, et såkalt castellum, deretter ble vannets ankomst vist i en «ankomstfontene». Så ble det ført videre til andre fontener, offentlige bad( termer), private husholdninger og til slutt skylte vannet ut kloakkene.

Mellom 312 fvt. til 226 evt. ble det bygget til sammen 11 akvedukter som førte vann til Roma. Sammenlagt hadde de en kapasitet på 1 747 311 kubikkmeter vann i døgnet.

Aqua Virgo (Bygget av Agrippa 19 fvt.) er den eneste av de antikke akveduktene som fortsatt er i bruk. Den hadde sitt utspring fra en kilde ved landsbyen Salone, cirka 20 km fra Roma og i antikken førte den vann til Agrippas termer bak Pantheon. I dag kalles akvedukten Aqua Vergine og har sin endestasjon i Trevifonten.

  1. Aqua Appia, 312 fvt.
  2. Anio Vetus, 272 fvt.
  3. Aqua Marcia, 144 fvt. (Aqua Tepula, 125 fvt. og Aqua Iulia, 33 fvt. løper sammen med Aqua Marcia nær Roma.)
  4. Aqua Virgo, 19 fvt.
  5. Aqua Alsietina, 2 fvt.
  6. Aqua Claudia, 38-52 evt.
  7. Anio Novus, 38-52 evt. (Den har størst kapasitet av alle med 196 000 kubikkmeter i døgnet.)
  8. Arcus Neroniani, 52-68 evt.
  9. Aqua Trajana, 109 evt.
  10. Aqua Antoniniana, 210-215 evt.
  11. Aqua Alexandrina, 226 evt. 

Det ble bygget en stor mengde akvedukter over hele Romerriket. De best bevarte akveduktbroene finnes i Frankrike og Spania. Pont du Gard i Syd-Frankrike, en treetasjes bro, ble bygget ca.18 fvt, og er med sine 49 m den høyeste  av alle. Akveduktbroen i Segovia i Spania er en del av en 15 km lang akvedukt som ble bygget mellom 100 og 200 evt., og er fortsatt i bruk.

En viktig kilde til kunnskap om akveduktene i Romerriket er Sextus Julius Frontinus (ca. 30 – 104 evt.) Han var sjef for den romerske vannforsyningen under keiserne Nerva og Trajan og skrev boken De aqua ductu urbis Romae – Om byen Romas vannforsyning.

  • Evans B., Harry. (1997). Water Distribution in Ancient Rome. USA: University of Michigan
  • Sextus Julius Frontinus, oversatt og innledning ved Jørgen Hansen. (1986) Roms Akvædukter, København: Museum Tusculanums Forlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.