Speilsalen
Speilsalen. Av . CC BY SA 3.0

Versailles-slottet

Versailles-slottet
.
Lisens: CC BY SA 3.0
Luftfoto av hagen og parken sett fra slottet
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Versailles-slottet er et fransk slott i byen Versailles, utenfor Paris, som regnes som hovedverket i fransk barokk. Slottet var kongelig residens og sentrum for hoffet og regjeringsmakten fra 1682 til den franske revolusjonen i 1789. Versailles er, med sin overveldende størrelse og prakt og historiske bakgrunn, et symbol på makten til det absolutte eneveldet.

Faktaboks

Uttale

versˈaj

Ludvig 13. startet byggingen av det opprinnelige slottet i 1626.

Ludvig 14. bygde om og utvidet slottet og hageanlegget. Louis le Vau og Jules Hardouin-Mansart var de ledende arkitektene og ansvarlige for bygningsarbeidet, mens hagearkitekten André le Nôtre utformet hagen. Kunstneren Charles le Brun var Ludvig 14.s hoffmaler og ledet utsmykningen av slottsanlegget. Gjennom diverse kunstformer, som maleri, skulptur, musikk, teater og arkitektur, storslåtte ritualer og arrangementer, ville kongen vise Frankrike og resten av verden sin rolle som det suverene overhode.

Ludvig 15. fortsatte innredningen i samme storslåtte stil som sin oldefar, Ludvig 14.

Ludvig 16. var mindre interessert i pompøse byggeprosjekter. Noen rom i slottet fikk under hans ledelse en mer behersket og personlig dekor.

Etter revolusjonen ble slottet tømt for møbler og inventar. Napoleon Bonaparte gjorde noe restaureringsarbeid under sin keisertid, men hovedmassen av bygningene sto tomme og forfalt inntil 1815, da Ludvig 18. startet restaureringen av slottet, senere overtatt av Karl 10. Med åpningen av De historiske gallerier i 1837, gjorde Ludvig Filip 1. Versailles til et historisk museum. Pierre Girauld de Nolhac, kuratoren for Versailles mellom 1892 og 1920, bestemte at slottet igjen skulle reflektere fortiden som kongelig residens. I dag er Versailles en utstilling både om det franske eneveldet og et museum fra 1800-tallet.

Historikk

Ludvig 13.

Pierre Patel: Versailles. 1668. Oljemaleri. Versailles museum. Bildet viser slottet rett etter den første utvidelsen, men før Le Vau's U-formete bygning rundt Ludvig 13.s jaktslott.
.
Lisens: Public Domain

Ludvig 13. bygget først en enkel jakthytte i Versailles. I 1626 ga han arkitekten Jacques Lemercier (1585-1654) oppdraget med å rive denne og istedenfor reise et jaktslott i tegl og sandstein. Dette slottet er kjernen i det nåværende slottet og den opprinnelige fasaden er bevart ut mot Marmorplassen (La cour de marbre).

Ludvig 14.

Den store fellesbygningen (Grand Commun) bygd av Hardoin-Mansart i 1684.
.
Lisens: CC BY SA 3.0
En av de to stallbygningene reist av Hardoin-Mansart i 1679-1682
.
Lisens: CC BY SA 4.0
Grand Trianon med hageanlegget. Hardoin-Mansart startet byggingen av slottet i 1687
.
Lisens: CC BY SA 4.0

Solkongen Ludvig 14. forvandlet Versailles til å være et symbol for kongemakten og samtidig reflektere hans egen rolle som det altoverskyggende midtpunkt. Under ham var Versailles toneangivende for fransk kunst i barokken.

Da Ludvig 14. ble konge i 1661, satte han i gang noen små forandringer av slottet til faren, Ludvig 13. Men den første omfattende utvidelsen startet i 1669. Ludvig 14. tilkalte arkitekten Louis le Vau (1612–1670), hagearkitekten André le Nôtre (1613–1700) og kunstneren og akademilederen Charles le Brun (1619–1690). De hadde vært med på byggingen av det nyskapende slottet Vaux-le-Vicomte, som var et forbilde for Ludvig 14.sVersailles.

Louis Le Vau og hans assistent Francois d’Orbay (1634–1697) utformet tre bygninger, som omsluttet det opprinnelige jaktslottet til Ludvig 13. Da Le Vau døde i 1670, overtok Hardoin- Mansart (1646–1708) rollen som sjefsarkitekt.

I 1682 flyttet Ludvig 14. hele hoffet og regjeringsmakten fra Paris til Versailles, noe som krevde en betydelig utvidelse av bygningsmassen. Minst 3000 mennesker skulle bo der permanent. Hardoin-Mansart føyde til to enorme fløyer, sør for sentralblokken i 1682 og i 1684 nord for sentralblokken. Han omformet også fasaden mot hagen. Istedenfor Le Vaus åpne galleri, utformet han Speilsalen, det mest berømte rommet i slottet, langs hele midtre delen av andre etasje.

De to nye fløyene hadde ikke nok plass til det tallrike tjenerskapet. Ludvig 14. ga derfor Hardoin-Mansart i 1684 oppdraget med å bygge Den store Fellesbygningen(Grand Commun). Den 6-etasjes bygningen ligger på sørsiden inntil palasset og besto av 103 leiligheter. Bygningen ble senere ombygd for å utvide kapasiteten. Da Ludvig 15. flyttet tilbake til Versailles i 1722, bodde 1500 mennesker der.

Hardoin-Mansart bygde De kongelige stallene i 1679–1682. Det er to symmetriske bygninger på motsatt side av slottet, ved hovedgaten mot byen. På 1700-tallet var det plass til over 2000 hester i stallene.

I 1687 fikk Hardoin-Mansart oppdraget med Grand Trianon, et nytt slott i parken ved siden av Den store kanal (Grand Canal). Ludvig 14. brukte stedet som sin private residens.

Hardoin-Mansart bygde i 1684–1686 et nytt Oransjeri (L’Orangerie). Det regnes som et høydepunkt i hans karriere, sammen med Det kongelige kapell, som han tegnet i 1699. Robert de Cotte overtok arbeidet etter Hardoin-Mansart’s død i 1708. I 1710 sto kapellet ferdig og var den siste bygningen oppført i Versailles under Ludvig 14. På det meste var 40 000 arbeidere sysselsatt dag og natt. Uforsvarlige arbeidsforhold medførte mange ulykker og dødsfall.

Ludvig 15.

Petit Trianon
Ange-Jacques Gabriels Petit Trianon, bygd i 1761-1768 som bolig for madame Dubarry i slottsparken i Versailles, regnes som et av nyklassisismens hovedverker.
Av .

Etter Ludvig 14.s død i 1715 overtok hans oldebarn, Ludvig 15., tronen, bare fem år gammel. I 1722 var hoffet og regjeringen tilbake til Versailles og virksomheten på slottet ble gjenopptatt. Ludvig 15. foretok ingen omfattende endringer av eksteriøret, men sørget for en del innvendige fornyelser. De viktigste var konstruksjonen av Herkules-salongen, i 1724–1736, som var bindeleddet mellom hovedbygningen, nordfløyen og kapellet. Han beordret også utvidelser og endringer av de kongelige leilighetene. Utvidelsen av kongens private leilighet medførte at Ambassadørens trapp, et av de mest praktfulle eksemplene på interiørkunsten under Ludvig 14., måtte fjernes.

Ludvig 15. ga arkitekten Ange-Jacques Gabriel (1698–1782) oppdraget med å bygge Petit Trianon, i 1763–1768, opprinnelig for kongens tidligere elskerinne Madame Pompadour. Bygningen er et fremragende eksempel på nyklassisistisk stil. Deretter, i 1769–1770, utformet Gabriel Den kongelige opera. På 1700-tallet blomstret rokokkostilen, også kalt Louis-quinze, en fransk interiørstil oppkalt etter Ludvig 15.

Ludvig 16.

Dronningens lille landsby. Marie Antoinette fikk laget en liten landsby med tolv bygninger rundt en kunstig innsjø i parken.
.
Lisens: CC BY SA 4.0

Ludvig 16. var lite interessert i byggevirksomhet. Den franske økonomien var dessuten dårlig og gjorde det umulig å foreta kostbare endringer, utenom enkelte fornyelser i de kongelige leilighetene. Stilen, Louis-seize, oppkalt etter Ludvig 16., var preget av en mere klassiskpreget kunstoppfatning. I 1774 ga han Petit Trianon til sin dronning, Marie Antoinette. Hun gjorde en del forandringer i interiøret og i 1780 fikk hennes offisielle arkitekt, Richard Mique (1728–1794) oppdraget med å bygge et eget lite teater, Dronningens Teater.

Richard Mique utformet i 1783–1785 Dronningens lille landsby, med tolv bygninger, inspirert av de små landsbyene i Normandie. Den ligger på nordsiden av parken, i samme område som Grand og Petit Trianon.

I 1783 var Versailles stedet der fredsavtalen mellom Storbritannia og USA ble underskrevet.

Den franske revolusjonen førte til slutten på eneveldet og overklassens privilegier. 5.oktober 1789 gikk et tog av mennesker fra Paris til Versailles. Det ble kalt «Kvinnetoget» fordi flesteparten var kvinner. Oppildnet av høye priser og mangel på brød, protesterte de mot kongemakten, som ikke ville gi seg i kampen mot de revolusjonære. Kongefamilien, hoffet og nasjonalforsamlingen ble ført til Paris, og Versailles var ikke lenger hovedsete for «L’ancien régime».

Etter revolusjonen

Rytterstatue av Ludvig 14. på Paradeplassen. Statuen er laget av Louis Petitot etter design av Pierre Cartellier og støpt i bronse av Charles Crozatier i 1838
.
Lisens: CC BY SA 4.0
Speilsalen
Signering av Versailles-traktaten mellom de allierte og Tyskland etter første verdenskrig 28. juni 1919. Maleriet ble utført etter offentlig oppdrag.
Av .

Etter revolusjonen ble Versailles tømt for møbler og annet inventar. Det forfalt i mange år inntil Napoleon 1. foretok en form for restaurering. De neste kongene, Ludvig 18. og Karl 10. fortsatte til en viss grad, men ingen våget å gjenskape Versailles til et maktsentrum. Det var kong Ludvig Filip 1. som satte i gang det viktigste tiltaket for å restaurere Versailles. Han omskapte slottet til et museum med bilder og gjenstander, som skulle vise den franske seierrike historien. For å lage gallerier til samlingen var det nødvendig å ødelegge store deler av det opprinnelige interiøret, særlig prinse- og prinsesseleilighetene i de to store fløyene av palasset. Museet ble åpnet i 1837, og med over 6000 malerier og 3000 skulpturer er det fortsatt en viktig kilde til fransk historie. Men etter kongens abdikasjon i 1848 falt interessen for slottet igjen.

Historikeren, kunsthistorikeren og poeten Pierre de Nolhac (1859–1936) ble kurator for slottet i 1892. Hans visjon var å gjenskape interiøret slik det var før revolusjonen. Det var umulig å tilbakeføre de inngrepene kong Ludvig Filip 1. hadde utført for å lage de historiske galleriene, men Nolhac bevarte det som var mulig av eksisterende dekor og rekonstruerte det som var ødelagt. Han sporet opp møbler, inventar og kunstverk som ikke var gått tapt.

Under hans fremragende ledelse kunne Versailles igjen åpnes for publikum, som et autentisk historisk monument. De valgene Nolhac tok for å utvikle slottet som museum, har vært grunnlaget for det videre arbeidet med Versailles. Nolhac organiserte omvisninger for viktige personer fra hele verden og tok i 1907 imot norske kong Haakon 7. og dronning Maud.

Signering av Versailles-traktaten foregikk i Speilsalen i Versailles 28.juni 1919.

Fra 1832 til 1986 var Den store fellesbygningen brukt som militærhospital. I dag har bygningen delvis gjenopptatt sin originale funksjon, som bolig for flere av de ansatte ved Versailles.

I De kongelige stallene er det nå vognmuseum, skulpturgalleri og kontorer for forskjellige institusjoner

Arkitektur, organisering og utforming

Plasser foran palassanlegget

Luftfoto av Versailles som viser Paradeplassen nærmest byen, så kommer inngangsporten til Æresplassen. En forgylt port fører inn til Den kongelige plassen. Nærmest slottet er Marmorplassen
.
Lisens: CC BY SA 3.0
Marmorplassen er den innerste plassen og er omgitt av det U-formete opprinnelige slottet til Ludvig 13. Le Vau og Hardoin-Mansart utformet fasadene på nytt under Ludvig 14.
.
Lisens: CC BY 2.0

Foran inngangssiden til slottet, mot byen Versailles, ligger Paradeplassen (Place d’Armes). Her står en rytterstatue av Ludvig 14. som opprinnelig sto på Æresplassen (La cour d’honneur), men ble flyttet hit i 2009 etter en omfattende restaurering. Videre mot vest er inngangsporten til selve slottsanlegget, med tre plasser på rad.

Den første er Æresplassen, som på hver side er avgrenset av de to Minister-vingene. Hardoin- Mansart bygde dem i 1679 som kontorer og bolig for ansatte i statsadministrasjonen til Ludvig 14. En forgylt port fører inn til Den kongelige plassen (La cour royale). Porten, som opprinnelig ble utført av Hardoin-Mansart, ble ødelagt under revolusjonen. En restaurert og delvis rekonstruert port kom på plass i 2008. Flere kunsthistorikere har i ettertid kritisert resultatet for å være en moderne tolkning, som ikke har ivaretatt det originale særpreget.

Mot nord ligger Gabriel- paviljongen, tegnet av arkitekten Gabriel i 1771. På sørsiden av plassen ligger en tilsvarende paviljong, ombygd i 1814–1821 av Alexandre Dufour (1756–1835), arkitekten til Ludvig 18.

Den tredje og innerste plassen, Marmorplassen, er plassen i det opprinnelige slottet til Ludvig 13. Den ligger fem trappetrinn høyere enn Den kongelige plassenog er omgitt av den U-formete bygningen til Ludvig 13. Plassen ble anlagt av Ludvig 14. og har et geometrisk mønster i svart og hvit marmor. Plassen er kjernen i dagens slottsanlegg.

Eksteriør

Versailles

Versailles-slottets fasade mot parken.

Av .
De rikt utsmykkete fasadene mot Marmorplassen. Bak den forgylte altanen er kongens soverom.
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Le Vau utformet den tre etasjes høye vestvendte hagefasaden i 1669. Over første etasje, sokkeletasjen, laget av i kvaderstein, ligger andre etasje (piano nobile ), som er hovedetasjen. Den har 25 franske vinduer innrammet av joniske pilastre.

Hardoin-Mansart overtok i 1677 arbeidet og erstattet det opprinnelige åpne galleriet i midtre del av hovedetasjen med Speilsalen. Fasaden er inndelt i rytmiske avstander med risalitter og joniske søyler. Den samme inndelingen gjentas i fasadene mot nord og sør og i de to fløyene på hver side av sentralblokken, som Hardoin-Mansart tilføyde. Den lave toppetasjen, attikaetasjen, er prydet med balustrade og troféer. Til sammen er fasaden mot hagen 576 m. lang. Eksteriøret er typisk for den franske barokke arkitekturen, som hadde et mer klassisistisk preg enn den italienske.

Fasadene mot Marmorplassen er bygd i tegl og kvader, slik det var under Ludvig 13. Le Vau og Hardoin-Mansart utformet fasaden på nytt, rikelig utsmykket med balustrader, forgylte ornamenter og marmorbyster av romerske keisere. Fasaden mot øst er kronet med en trekantet form av diverse skulpturer rundt en stor klokke. Under denne, i hovedetasjen, er en forgylt altan som bæres av fire doriske søylepar. Bak den, i øst-vest aksen, ligger kongens soverom, det absolutte midtpunktet i slottet. Under Ludvig 14. var plasseringen et symbol på at kongen selv fulgte solens bane gjennom dagen. Han var dermed identisk med den altoverskyggende sol.

Interiør

Slottet består av 2300 rom fordelt på 63 154 m2. gulvflate. I nederste etasje av den delen av slottet som omslutter Marmorplassen, er det leiligheter for diverse medlemmer av kongefamilien og Marie-Antoinette. Sjefen for livvakten hadde også en leilighet her.

Speilsalen, Krigssalen og Fredssalen

Detalj fra Speilsalen med speilene som reflekterer vinduene på veggen ut mot hagen
.
Lisens: CC BY SA 3.0
Speilsalen med takmaleriene av Le Brun
.
Lisens: CC BY 2.0
Krigssalongen med relieffet laget av Coysevox i 1688. Medaljongen viser Ludvig 14. fremstilt som romersk keiser. Til høyre ses inngangen til Speilsalen.
.
Lisens: CC01.0 Public Domain

I den vestre delen av hovedetasjen, ligger de tre rommene, Krigssalongen(Salon de la Guerre), Speilsalen (Galerie des Glaces) og Fredssalongen (Salon de la Paix) på rekke og rad. Speilsalen ellerStore galleri(Grande Galerie), som den ble kalt på 1600-tallet, er slottets mest kjente rom. Den er 73 m lang med 17 vinduer mot hagesiden. På motsatt side av rommet er det tilsvarende 17 buete speil, som er sammensatt av 357 mindre speil. Speil var på den tiden en luksusvare og viste at Frankrike kunne konkurrere med Venezia i kunsten å produsere speil. I taket er det malerier av Le Brun, som viser diverse begivenheter fra Ludvig 14.s regjeringstid. Salen har en overdådig utsmykning med forgylte ornamenter. Kapitelene på pilastrene mellom vinduene og speilene, utformet av Le Brun, var en helt ny design og ble kalt ‘den franske stil’. Langs veggene står forgylte skulpturer, kandelabre og møbler og fra taket henger enorme krystall lysekroner.

Speilsalen var daglig i bruk som møteplass og gjennomgangsrom for medlemmer av hoffet og besøkende. Ved spesielle anledninger, statsbesøk og kongelige bryllup, var salen den ideelle bakgrunnen for glamorøse seremonier.

Krigssalongener dekorert med marmorpaneler, forgylte våpen, trofèer og takmalerier av Le Brun, med motiver fra Frankrike som krigsmakt. I en stor medaljong med relieff i stukk, laget av Coysevox (1640–1720) i 1688, er Ludvig 14. fremstilt som en romersk keiser.

Fredssalongen, i motsatt ende, har samme dekor som Krigssalen. Men takmaleriene av Le Brun viser her Frankrikes innsats som fredsnasjon.

Kongens leilighet

Herkulesrommet i Kongens store leilighet. På veggen henger Måltidet i Simons hus malt av Paolo Veronese i 1570. I taket ses Herkules' apoteose malt av Francois Lemoine i 1737.
.
Lisens: CC BY 2.0
Venusrommet i Kongens store leilighet
.
Lisens: CC BY SA 4.0
Merkurrommet i Kongens store leilighet. På høyre side av sengen henger David spiller harpe Ludvig malt av Domenichino
.
Lisens: CC BY 2.0
Apollorommet i Kongens store leilighet. Over peisen henger det mest kjente maleriet av Ludvig 14. malt av Rigaud i 1702
.
Lisens: CC BY SA 4.0

På nordsiden av midtbygningen, med franske vinduer ut mot hagen, er Kongens store leilighet eller Statsleiligheten. Kongen brukte den som en representasjonsleilighet til offisielle plikter. For å skape en verdig ramme rundt de forskjellige seremoniene, utformet Le Brun de sju rommene i samme overdådige stil som tidens italienske palasser. Seks av rommene har navn fra romersk mytologi: Herkulesrommet, Venusrommet, Dianarommet, Marsrommet, Merkurrommet og Apollorommet.

I Herkulesrommethenger et stort oljemaleri, malt i 1570 av Paolo Veronese (1528–1588), Måltidet i Simons hus, en gave fra Republikken Venezia til Ludvig 14. Takmaleriene forestiller Herkules’ apoteose, malt i 1737 av hoffmaleren Francois Lemoine (1688–1737). Det er et utsøkt verk og kan sammenlignes med mesterstykkene til samtidige italienske kunstnere.

Venusrommet har den mest barokke dekoren i hele statsleiligheten. Le Brun har skapt et rom der arkitekturen, skulpturene og maleriene smelter sammen til en fullkommen helhet, i tråd med barokkens idealer.

I Dianarommet, navnet henviser til jaktgudinnen Diana, er taket dekorert med jaktscener og er en tydelig referanse til Ludvig 14s store jaktinteresse. I samme rom står Gian Lorenzo Berninis (1598–1680) byste av Ludvig 14.

Marsrommet var opprinnelig brukt som vaktrom. Dekoren henviser til krigsguden Mars gjennom malerier med krigsscener og dekorasjoner med forgylte hjelmer og våpen. Rommet ble etter hvert brukt som ballsal.

Merkurrommet, opprinnelig soverom, ble om vinteren fylt av bord beregnet på diverse spill. Både disse bordene og mye av det øvrige inventaret besto av rent sølv, som i 1689 måtte smeltes om for å finansiere Den pfalziske krig. Sengen som står der i dag, er fra tiden Ludvig Filip gjorde om Versailles til museum. Der henger Ludvig 14.s yndlingsmaleri, David spiller harpe, av Domenichino (1581–1641) Da Ludvig 14. døde 1.sept. 1715 ble den åpne kisten stilt ut i Merkurrommet.

Apollorommet er det mest overdådige rommet av alle, ettersom det var solguden Apollo Ludvig 14. identifiserte seg med. Rommet var et bilde på at majesteten, innsatt av Gud, hadde hovedrollen på livets og verdens scene. Rommet er dekorert i strålende farger og forgylte ornamenter. Den 2,6 m høye tronen, dekket med plater og skulpturer i sølv, ble smeltet om i 1689, og erstattet av diverse forgylte troner som fulgte tidenes skiftende smak. Over peisen henger det mest kjente portrettet av Ludvig 14., malt av Hyacinthe Rigaud (1659–1743) i 1702. Den første versjonen, som Rigaud malte i 1701, henger nå i Louvre.

Dronningens leilighet

Kroningsrommet ligger i enden av Dronningens leilighet. Det mest kjente maleriet er Kroningen av Napoleon 1. og Josephine malt av David i 1808-1822.
.
Lisens: CC BY 2.0

På sørsiden av slottet, symmetrisk med kongens leilighet, ligger Dronningens leilighet med fire rom. Soverommet har i dag særpreg fra alle de tre dronningene som bodde i leiligheten. I dronningens forværelse henger et maleri av hoffmaleren Élisabeth Vigée-Lebrun (1755–1842), Marie-Antoinette og hennes barn. Hun malte 20 bilder av dronningen og er en av de få kvinnelige kunstnerne som er representert i Versailles.

Dronningens vaktrom har veggpaneler i marmor og er utsmykket med malerier som ble flyttet dit i 1680. Det er det eneste rommet som har bevart den originale 1600-talls dekoren.

Kroningsrommet ligger i enden av Dronningens leilighet, mot øst. Rommet ble bygget om da Ludvig Filip 1. gjorde Versailles til museum, og henger sammen med de historiske galleriene i sidefløyene. Maleriene har motiver fra Napoleonstiden der hovedverket er Kroningen av Napoleon 1 og Josephine, malt av Jacques-Louis David (1748–1825) i 1808–1822. Den første versjonen, også malt av David, henger i Louvre.

Ludvig 14.s private leilighet

Soveværelset til kongen, Versailles

Etter at hoffet flyttet til Versailles i 1682, fikk Ludvig 14. laget sin egen private leilighet med rommene organisert rundt Marmorplassen. Her åpnet kongen både for offisielle og private sammenkomster. Mest kjent er kongens soverom, som ligger i øst-vestaksen i sentrum av slottet og var selve kjernen i hofflivet. Etter revolusjonen fikk rommet tilbakeført store deler av den originale dekoren og flere malerier av fremtredende kunstnere som Domenichino og Anthony van Van Dyck (1599–1641).

Ludvig 14. sov der, men det viktigste var ritualene Lever, når kongen sto opp om morgenen, og Coucher, når han skulle legge seg om kvelden. Etter en nøye utarbeidet rangordning kunne noen få utvalgte blant hoffet få overvære første del av Lever. Ved selve påkledningen fikk en stor menneskemengde være til stede. Dette er det eneste rommet i palasset som ikke hans etterfølgere ominnredet. Etter Ludvig 14. fikk kongen laget et nytt og mer komfortabelt soverom, men beholdt ritualene med Lever og Coucher.

En rikt dekorert marmortrapp var den mest brukte adkomsten til Kongens og Dronningens leiligheter.

Private leiligheter for dronningen og medlemmer av kongefamilien utgjør resten hovedetasjen rundt Marmorplassen og Den kongelige plassen.

Det kongelige kapell

Det kongelige kapell i den nordre vingen av palasset, påbegynt av Hardoin-Mansart og bygd ferdig av Robert de Cotte i 1710
.
Lisens: CC BY 3.0
Interiøret i Det kongelige kapell
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Det kongelige kapell strekker seg over to etasjer i den nordre vingen av slottet. Hardoin- Mansart utformet kapellet, som ble ferdigbygd i 1710 av hans etterfølger Robert de Cotte (1657–1735). Hovedskipet er adskilt fra sideskipene med en buerekke i hvit marmor, og langs galleriet er det hvite søyler med komposittkapitel, tydelig inspirert av antikken. Hele taket er dekket av fargerike takmalerier med Gud, Kristus og Den Hellige Ånd. Hovedinntrykket av kirkerommet er en blanding av gotisk arkitektur og barokke virkemidler.

Den kongelige opera

Den kongelige opera ligger i enden av nordre ving. Ludvig 14. planla å bygge en permanent scene for både forestillinger og fester, men planene ble ikke realisert før Gabriel fullførte operaen i 1770. Auditoriet kan romme 600 personer og er verdens største hoffteater. Interiøret er utført i tre, både av akustiske og økonomiske hensyn. Det elegante interiøret med søyler og speil er harmonisk avstemt i blått, hvitt og gull. 1.oktober 1789 ble det holdt en bankett for kongens livgarde i operaen, en svært provoserende begivenhet, som medvirket til at kongefamilien måtte forlate Versailles for godt fem dager senere.

Museum og gallerier

Ludvig Filip bygde om flere av de opprinnelige kongelige leilighetene både i nord- og sørfløyen for å lage De historiske gallerier, som var ferdig i 1837.

I sørfløyen er leilighetene erstattet med det 120 m lange Slagstedenes galleri(Galerie de Batailles). Galleriet har 35 store malerier og 82 byster som viser dådene til Frankrikes viktigste militære ledere gjennom historien. Malerne Eugène Delacroix (1798–1863), Francois Gérard (1770–1837) og Horace Vernet (1789–1863) var blant de kunstnerne som deltok i utformingen.

I nordfløyen ble de ti 1600-tallsrommenei 1940-årene delvis tilbakeført til perioden under Ludvig 14. Dermed er den historiske atmosfæren i interiørene bevart, med malerier, skulpturer, møbler og kunstgjenstander. Samtidig er det en museumsutstilling med hovedverk av Le Brun og Coysevox og andre 1600-talls kunstnere. Kunsten viser den franske historien under Ludvig 14.s regjeringstid.

I de fem Korstog-rommene er det bilder med motiv fra korstogene i middelalderen, laget av både franske og utenlandske kunstnere, som var aktive i Paris på 1800-tallet. Mest kjent er Eugène Delacroix.

Livet og virksomheten på slottet

Le Grand Condé mottas av Ludvig 14. i Versailles i 1674. Maleri av Jean-Léon Gérôme (1824-1904). Bildet viser medlemmer av kongefamilien og hoffet som er oppstilt etter de gjeldende reglene.
.
Lisens: CC BY 3.0

Ludvig 14. flyttet i 1682 hele hoffet og statsadministrasjonen til Versailles. Han var det absolutte midtpunktet og alle som omga ham skulle tjene kongen. Mellom 3000 og 10000 mennesker oppholdt seg daglig i slottet, avhengig av hva som skulle foregå de enkelte dagene.

Kretsen rundt kongen var inndelt etter et strengt hierarki. Den kongelige familie sto øverst, så kom hoffet der mesteparten var medlemmer av adelen, men også inndelt etter rang. Nederst kom et stort antall vakter og tjenere.

Viktige stillinger ved hoffet gikk i arv, eller kunne også kjøpes for store pengesummer. Hoffets medlemmer måtte følge en streng etikette. Det var regler for hvem som kunne være til stede ved forskjellige anledninger. Alle måtte rette seg etter varierende koder for påkledning, kroppsspråk og talemåte, avhengig av omstendighetene.

Hoffet, adelen, som kongen tok med seg fra Paris, var vant til et rikt fornøyelsesliv. For at de skulle føle seg hjemme i Versailles, arrangerte Ludvig 14. underholdningskvelder med konserter, dans, kortspill og biljard. Andre dager var det teaterforestillinger med profesjonelle skuespillere. Ludvig 14. var opptatt av dans og var selv en dyktig danser. Han mente at hoffet skulle danse for å utvikle kroppen, noe som var nyttig i den kongelige tjeneste. Tradisjonen med slike arrangementer fortsatte under de neste kongene.

Organisering av boligene på slottet

For de ansatte ved hoffet var det svært viktig å kunne bo på selve slottet, både av praktiske hensyn og når det gjaldt status. Kongefamilien hadde leiligheter som vendte mot hageanlegget. Det samme hadde medlemmer av hoffet med høye stillinger. Mindre viktige ansatte bodde i leiligheter mot bysiden, i Den store fellesbygningen eller Stallbygningene. Tjenere med lavest rang bodde i de dårligste losjiene.

Kjøkken, bad, latriner

Det var nødvendig med mange kjøkken for å tilberede måltider til den store menneskemengden som til enhver tid befant seg i slottet. De var plassert utenfor hovedbygningen for ikke å sjenere hoffet med matlukt og støy. Kjøkkenpersonalet kunne servere opptil 30 retter til store middager. Ettersom det var lang vei å frakte maten fra kjøkkenet til Kongens leilighet, var det som oftest koldtbord. Etter revolusjonen ble alt kjøkkenutstyret solgt og kjøkkenbygningene revet i begynnelsen av 1800-tallet.

Det var flere baderom i slottet, men bare for kongefamilien og enkelte utvalgte blant hoffet. Nesten alle baderommene forsvant ved ombyggingen i 1830-årene.

De sanitære forholdene i Versailles varierte fra felles latriner i korridorer og trappe-avsatser, til vannklosett, som ble innført fra England under Ludvig 15.

Kvinnenes rolle

Kvinnene ved hoffet, inkludert Ludvig 14.s elskerinner, spilte en viktig rolle i Versailles. Gjennom sine stillinger hadde de nær kontakt med de kongelige. De var nettverksbyggere og kunne dermed hjelpe andre adelsfamilier med adgang til kretsen rundt kongen. Adelskvinnene med en stilling for dronningen eller en prinsesse, sørget vanligvis for at stillingen gikk videre til noen i hennes familie.

Dronningene Marie Leszczynska og Marie Antoinette var begge svært kunstinteresserte. Madame Pompadour, Ludvig 15.s elskerinne, var den mest innflytelsesrike beskytteren av kunst i Frankrike og spilte en stor rolle i fransk kulturpolitikk. I ettertid fremstår hun som selve legemliggjørelsen av rokokkoens forfinete ekstravaganse.

Les mer i Store norske leksikon

Ekstern lenke

Offisiell nettside: https://en.chateauversailles.fr/

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg